Hva skjer når du får en ny idé?
Hva skjer når du får en ny idé?

HVORDAN IDEER DUKKER OPP

Skal vi tenke på spontane ideer som intensjonelle handlinger? Hvordan bidrar andre personer til det som foregår i sinnene våre? Kan en person bli holdt intellektuelt ansvarlig for hva som skjer i ens eget sinn? Hvis så, hva er da konsekvensene av et slikt syn – bade filosofisk og praktisk?

Publisert Sist oppdatert

Det er mange ting som skjer i våre sinn. Vi erindrer for eksempel på hva som har skjedd oss, planlegger hva vi ønsker å gjøre senere, vi grunner på hvordan vi skal formulere en epost, gjør kalkulasjoner eller simpelthen lar tankene vandre.

Ved mange anledninger dukker noen av de beste, mest overraskende og mest intellektuelt fascinerende tanker helt spontant opp i våre sinn. Noen ganger dukker ideer opp i sinnene våre når vi minst venter det, som viser seg å være veldig gode. Vi kan ha brukt mange timer på å gruble over et problem uten å finne noen løsning, men så, etter å ha gitt opp og kanskje gått en tur kan vi bli overrasket. Ja, ofte opplever at de gode ideene kommer først etter at vi har prøvd å tenke på problemet. 

Det finnes mange anekdoter som omhandler berømte tenkere og deres overraskende innsikter som de fikk mens de gjorde helt urelaterte ting. Arkimedes holdt på med et avslappende bad da han hoppet ut av badekaret og skrek det kjente «Eureka» (som kan oversettes fra gresk til «jeg fant løsningen»). Newton satt under et tre da et eple falt ned foran han (visstnok ikke i hans hode). Men dette fenomenet er ikke bare forbeholdt genier. Tvert imot – den overraskende åpenbaringen av en ny idé er nok en gjenkjennelig erfaring for mange. 

Hva er en handling? 

Ved å betrakte slike fenomener kan vi samtidig nærme oss et spørsmål som mange handlingsteoretikere har prøvd å finne et svar på: Hva er det som skiller en handling fra noes om bare skjer med oss? 

Å skille de tingene som skjer med oss fra de tingene vi selv gjør kan virke enkelt. Det er for eksempel ingen som tror at en marionett-dukke beveger seg på egenhånd. Alle vet at det er noen som trekker i trådene og slik får dukken til å bevege seg. Det som får dukken til å bevege seg er altså ikke dukken selv, men en ekstern kraft. Slik er det også når noen blir dratt i og snubler. Vedkommende har ikke foretatt seg noe – bevegelsene er forårsaket av en ytre noen eller noe. Motsatt vil vi si at når en lærer stiller et spørsmål og en elev rekker opp en hand, så tviler vi ikke på at håndens bevegelse er noe eleven selv utfører.

Likevel er det ikke alltid så enkelt som dette. For eksempel når noen nyser er det noe kroppen gjør, som ingen ville ment var en persons handling. Tenk bare på hvor mange ganger du kan ha forsøkt å holde igjen et nys – til ingen nytte. 

Et nys er ikke noe jeg gjør, men snarere noe kroppen gjør. Hvor mange ganger har du ikke forsøkt å holde igjen et nys, uten hell? Hva er da forskjellen mellom det å nyse og det å rekke opp hånden sin? De er begge bevegelser utført av kroppen vår, men i eksempelet med hånden virker det som om noen har gjort noe, at det er ikke er en ren reaksjon. 

Men hva med det som foregår i sinnet vårt? Er de mer lik nysing eller må vi forstå de som noe vi gjør, slik som når vi rekker opp hånda? 

Intensjonelle handlinger 

Fra Aristoteles til i dag har mange filosofer diskutert hva som er forskjellen på handlinger og på det som bare skjer med oss. Fra og med andre halvdel av 1900-tallet har filosofer fra den analytiske tradisjonen fokusert på intensjonelle handlinger. I tråd med det som nå anses som «standardteorien om handling», populær blant mange filosofer som driver med handlingsteori, skiller intensjonelle handlinger seg fra andre ting vi gjør ved måten de er forårsaket. En person utfører en intensjonell handling når deres intensjoner – for eksempel å drikke en kopp kaffe – forårsaker kroppslige bevegelser som lar en drikke kaffe. 

Når vi utfører intensjonelle handlinger er det ikke tilstrekkelig å si at intensjoner alene råder over våre handlinger. Vi må også ha anledning til å endre adferden, reagere, dersom det trengs. Hvis noen strekker seg etter en kaffekopp, men denne bli skjøvet til venstre av noen, så tilpasser vi bevegelsene våre for å nå koppen i sin nye posisjon. 

Selv om dette er en overforenkling av den filosofiske diskusjonen om intensjonelle handlinger,1 er det nok til å forstå at det er mye som foregår i sinnet vårt som ikke ville blitt ansett som en intensjonell handling. 

For eksempel, når man plutselig får en ny idé – når en tanke ramler ned i hodet på en – så hadde man mest sannsynlig ingen intensjon om akkurat det. Videre så kan vi også si at selv om vi har intensjonen om å løse et spesifikt problem så har vi ikke anledning til å bestemme over de mentale prosessene som forårsaker nye idéer. Mange har opplevd skrivesperre akkurat i det man prøver å komme på nye idéer, uavhengig av hvor sterkt man ønsket å få noe spennende ned på papiret. Motsatt kan vi overveldes av å få en idé ut av intet, som man ikke en gang kunne ha forestilt seg på forhånd.

Men dette er ikke de eneste tilfellene som ikke passer beskrivelsen «intensjonell handling». Prøv for eksempel å se på et ord uten å lese det. Uansett hvor hardt du prøver, så kan du ikke unngå å lese det. Dette er et annet eksempel på noe som skjer utenfor vår intensjonelle kontroll, som da heller ikke anses som en intensjonell handling. Men hvis det ikke er en intensjonell handling, er det da bare noe som skjer med oss – som et nys? 

Handling ut over intensjonsbegrepet 

Selv om det å komme på nye idéer som regel skjer når man minst venter det, så virker slike mentale prosesser å skille seg fra det som “bare skjer oss”. Men selv om vi ikke kan forstå slike hendelser som intensjonelle handlinger, så behøver vi heller ikke tenke om dem som rene reaksjoner eller noe som “bare skjer oss”. Som jeg argumenterer for i min avhandling “Agency beyond Intentions. On the intimate connections that relate agents to their actions”, så kan det være andre måter å forstå hvordan aktører bidrar til dannelsen av disse mentale prosessene. Helt spesifikt fokuserer forskningen min på hvordan aktørers tidligere erfaring, kunnskap, og ferdigheter påvirker de prosessene som er involvert når nye ideer oppstår eller når vi leser tekst.

Å tenke rundt rollen aktører spiller i spontane prosesser i sinnet er ikke bare viktig for filosofer, men tilbyr også en bedre og dypere forståelse av menneskets varierte handlinger. I tillegg kan det bidra til å gi en forståelse for hva slags handlinger vi kan tillate oss å rose og klandre. Kan vi, for eksempel, roses for spontane mentale prosesser som inngår i kreativ tenkning dersom de bare skjer tilfeldig eller på måfå? Jeg argumenterer for at folk ikke får gode ideer på rene lykketreff. Snarere er vi selv intellektuelt ansvarlige for dem. De intellektuelle brikkene, kombinert med kunnskapen som måtte til for å danne en slik idé var ikke der av rent hell. De reflekterer det som er viktig for den enkelte, hva vi bryr oss om eller hva vi rett og slett synes er spennende. Med andre ord, vi kan godt prise noen for en god idé!

Noter

     1. Paul, S. K. (2021). Philosophy of action: a contemporary introduction. Routledge.
Powered by Labrador CMS