Hva er prisen på et liv?

Er det riktig å sette en grense for hvor mye penger samfunnet skal bruke på alvorlig syke og døende? (Illustrasjon: iStockphoto)

DEBATT: Hvor store ressurser skal brukes på å forlenge livet til mennesker som uansett har kort tid igjen å leve? Helsedirektøren har tatt opp et vanskelig etisk spørsmål.

Eldrebølge og strammere budsjetter gjør at enkelte pasientgrupper vil nektes nye behandlingsformer, fordi det koster for mye hevder helsedirektøren. «Jeg syns det er moralsk og etisk forkastelig å sette prislapp på menneskeliv», svarte Frps Siv Jensen dagen etter helsedirektørens utspill. Men er det etisk feil å sette en grense for samfunnets ressursbruk i slike tilfeller?

I en kronikk i Aftenposten kommer filosofen Lars Johan Materstvedt og medisinerne Olav Sletvold og Pål Klepstad inn på de etiske sidene ved spørsmålet.

Filosofen Immanuel Kant (1724-1804) formulerte det slik at mennesket «ikke har noen pris» og at det «har uendelig verdi». Av den grunn er det moralsk forbudt å bruke selv ett eneste individ som det Kant kalte et «rent middel» til andres tilfredsstillelse eller lykke. For eksempel å drepe ett menneske for at ti andre skal kunne leve, er derfor alltid galt.

Er så den type behandlingsnekt eller -unnlatelse som helsedirektøren snakker om, på nivå med det å frarøve noen livet? Dersom du ikke redder et menneske fra drukningsdøden når dette kan gjøres uten fare for eget liv, kan din passivitet beskrives som en «unnlatelseshandling» med dødelige konsekvenser. […] Hva så med legen som sier til pasienten som har få måneder igjen å leve, at «vi har dessverre ikke råd til å forlenge livet ditt»; er dette jevngodt med å ta livet av pasienten? Eller er det snakk om å «la dø» av sykdommen?

Kronikkforfatterne kommer også inn på Kant skille mellom perfekte og ikke-perfekte plikter.

Vi har en absolutt, perfekt plikt til ikke å drepe hverandre. Plikten til å hjelpe hverandre er ikke like sterk. Dersom den var det, ville moralen bli umulig å bære; dens krav umulige å realisere i praksis.

Hvis samfunnet, det vil si oss selv gjennom politiske valg, beslutter å sette visse grenser for livsforlengende behandling – som er den katten helsedirektøren har sluppet ut av sekken – kan det formuleres som en erkjennelse av at vi har møtt den moralske veggen som Kant satte opp: Vi kan ikke løse alle problemer, kan ikke hjelpe alle, for i den virkelige verden er vi på ett eller annet punkt nødt til å prioritere – om vi misliker det aldri så mye.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *