Kommunisme og nasjonalsosialisme: to sider av samme sak?

(Illustrasjon: iStock)

De er ideologiske og politiske dødsfiender. Men det er også likhetstrekk mellom dem. Både kommunisme og nasjonalsosialisme kan kalles totalitære ideologier. Men hva er det som kjennetegner en totalitær ideologi?

Av Øystein Sørensen

Kommunismen og nasjonalsosialismen var – og i en mer tidløs forstand er – ideologiske dødsfiender. Det er da også grunnleggende forskjeller i det ideologiske tankegodset.

Kommunismen har universelle pretensjoner, den vil frigjøre alle mennesker i hele verden. Nasjonalsosialismen er så partikularistisk som det er mulig å være for en politisk ideologi: den opererer med et strengt hierarki av raser og folkeslag. Marxismens klassekampideer lar seg ikke forene med den nasjonalsosialistiske forestillingen om et rasebasert nordisk (eller tysk) folkefellesskap. Og så videre.

Også på det strengt politiske plan var kommunismen og nasjonalsosialismen dødsfiender. Kommunister var de første som ble tatt etter Hitlers maktovertagelse i 1933. Ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Sovjet i 1939 var så åpenbart en taktisk manøver på begge sider. Det var Stalins kommunistiske Sovjet som mer enn noen andre bidro til å knuse det nasjonalsosialistiske Tyskland militært.

Det totalitære

Bok: Drømmen om det fullkomne samfunn – Øystein Sørensen

Når noen likevel har villet se likhetstrekk mellom kommunismen og nasjonalsosialismen, må det være tale om trekk på et ideologisk metanivå, som tar i betraktning slike forskjeller og det antagonistiske forholdet mellom kommunisme og nasjonalsosialisme.

I 1930-årene var det ikke så helt få, både akademikere og politiske observatører, som mente å se påfallende strukturelle likhetstrekk mellom Stalins og Hitlers regimer. Fellestrekkene ble gjerne rubisert under begrepsparaplyen totalitær.

Det vil også kunne være fruktbart å operere med et begrep om det totalitære i rent ideologisk forstand, uten å gå veien om å analysere eksisterende politiske regimer. Politiske bevegelser kan være bærere av totalitære ideer uten at de nødvendigvis har politisk makt, og det er i siste instans ideene som skal legitimere enhver totalitær statsdannelse.

Åtte kjennetegn

Er det likhetstrekk mellom Stalins og Hitlers regimer? (Montasje: Wikimedia commons)

Her er et forslag til definitoriske kjennetegn på en totalitær tenkemåte og på bevegelser som er bærere av en slik tenkemåte. Samlet vil de kunne karakterisere både kommunismen og nasjonalsosialismen – og for den saks skyld flere andre ideologier.

  1. Totalitære bevegelser – som bærere av totalitære ideologier – mener å ha funnet en oppskrift på det fullkomne samfunn.
  2. De forkaster det eksisterende samfunn aggressivt og totalt. Dette gjelder i prinsippet alle typer eksisterende samfunn, men av historiske og andre grunner er de dominerende liberal-demokratiske samfunn i Vesten spesielt utsatt.
  3. De er revolusjonære – de vil ha et rent, revolusjonært brudd med det bestående.
  4. De er grunnleggende overbevist om at de har rett, at de har funnet den eneste sannheten. Totalitære bevegelser og ideologier er prinsipielt og konsekvent anti-pluralistiske.
  5. De oppfatter ikke politikk og politiske ideer som noe som angår en avgrenset del av menneskelivet og samfunnet. De tar konsekvensen av at alt henger sammen med alt. Deres ideer har ambisjoner om å være mer eller mindre altomfattende. De har løsninger på alle typer problemer, og de vil styre og kontrollere alle fasetter av menneskenes liv.
  6. Innsikten i ideologien er, i det minste i en tidlig fase, forbeholdt en utvalgt elite. Ifølge denne eliten lever de fleste mennesker i en falsk forestillingsverden. De skjønner ikke hvordan verden egentlig er skrudd sammen.
  7. De mener å ha rett til å ta i bruk alle virkemidler for å nå sine mål. Om nødvendig og hensiktsmessig vold og terror. Målet er så stort, så overordnet alt annet, at det ikke kan være noen moralske eller ideologiske sperrer for hva slags virkemidler som er legitime for å nå det.
  8. Alt og alle som står i veien for å gjennomføre målet er å betrakte som fiender. Det dreier seg om tilhengere av og de som nyter godt av det bestående samfunn. Men det dreier seg også om tilhengere av andre – rivaliserende – totalitære ideer.

Slik sett blir svaret på spørsmålet i overskriften nei og ja: På noen måter så avgjort nei, men på andre måter så avgjort ja.

Disse betraktningene er utdypet i min bok Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *