Om råtne kompromisser

BOKOMTALE: Når er et politisk kompromiss akseptabelt? Hva gjør et politisk kompromiss moralsk uakseptabelt – eller råttent? Og hva er det moralsk riktig å gjøre dersom et råttent kompromiss er politisk nødvendig, for eksempel for å skape fred?

Av Kari Refsdal

Avishai Margalits On Compromise and Rotten Compromises utgjør ifølge forfatteren et forsøk på å forklare og gi støtte til Albert Einsteins advarsel: «Beware of rotten compromises.»

Margalit fokuserer på politiske snarere enn personlige kompromisser og han definerer et råttent politisk kompromiss som en overensstemmelse om å etablere et inhumant regime; et inhumant regime er et som ikke behandler mennesker som mennesker.

Slike inhumane regimer uthuler ifølge Margalit selve grunnlaget for moral, fordi moralen hviler på tanken om at mennesker må behandles som mennesker. Et forsvar for moralen avhenger dermed av at vi respekterer Einsteins advarsel. Eller, som Margalit selv formulerer det, «rotten compromises must be avoided, come what may» (s. 3).

Fred og rettferdighet

Margalit understreker at selv om han advarer sterkt mot råtne kompromisser, så er hans hovedintensjon å anbefale kompromisser på et mer generelt grunnlag. Særlig taler han for nødvendigheten av kompromisser som fører til fred.

Margalit vil «leave the widest (morally) possible room for compromises for the sake of peace, including cases in which peace is achieved at the expense of justice» (s. 3). Et sentralt fokus i boken er dermed det han omtaler som spenningen mellom fred og rettferdighet:

We tend to view peace and justice as complementary goods, like fish and chips, whereas in actuality peace and justice stand to each other as competing goods, like tea and coffee. The tension [between peace and justice] is due to the possibility of a trade-off between peace and justice: to gain peace, we may be forced to pay in justice. (s. 8)

Moralsk tvilsomme overensstemmelser – slike som vi ville kalle urettferdige – kan dermed i visse tilfeller være moralsk legitime (justified) ifølge Margalit, gitt at formålet med dem er å oppnå fred: «Peace can be justified without being just» (s. 1).

Kompromisser i vår moralske praksis

Avishai Margalit. (Kilde: Wikimedia commons)

On Compromise and Rotten Compromises tar imidlertid ikke utelukkende opp denne spenningen mellom fred og rettferdighet. Boken uttrykker også Margalits interessante syn på hvilken rolle kompromisser bør spille i vår moralske praksis, så vel som i teoretiseringen omkring slik praksis.

Kompromisser, skriver han, bør spille en sentral rolle både når det gjelder samhandling mellom individer og når det gjelder samhandling mellom politiske enheter. Bakgrunnen er at vi svært ofte befinner oss i faktiske omstendigheter som er slik at vi ikke kan oppnå det vi ideelt sett ønsker å oppnå. I slike tilfeller inngår vi kompromisser.

Derfor argumenterer Margalit for at vi bør bedømmes ut fra de kompromissene vi inngår – og ikke ut fra våre idealer og normer. Våre idealer og normer forteller oss hvem vi ønsker å være, men kompromissene vi inngår forteller oss hvem vi faktisk er. Av denne grunn hevder Margalit at «removing compromise from moral theory is like removing friction from physics, claiming that it belongs to engineering» (s. 6).

Et tvetydig begrep

Videre er selve begrepet om kompromiss tvetydig, i den forstand at det kan evalueres både postitivt og negativt: Postivt signaliserer begrepet menneskelig evne til samarbeid, negativt et slags forræderi mot ens egne prinsipper.

Selve ideen om kompromiss kan diskuteres ifølge Margalit: «is it good – like friendship and peace – or is it bad, like timidity and spinelessness?» (s. 6). Margalits svar – som synes rimelig – er at det å spørre om kompromisser er noe positivt eller negativt, moralsk godt eller moralsk ondt, er det samme som å spørre om bakterier er positive eller negative, gode eller onde. Vi kan ikke leve uten bakterier, men av og til tar de livet av oss; noen bakterier er livsviktige, andre er sykdomsfremkallende. Med en passende behandling kan vi imidlertid kvitte oss med de bakteriene som fører til sykdom, og noe liknende er tilfelle for kompromisser. De er nøvendige for et sosialt liv, selv om noen kompromisser – mildt sagt – er helsefarlige. Men på liknende måte som vi bruker antibiotika for å bekjempe bakterier som gjør oss syke, kan vi aktivt bekjempe råtne kompromisser, slike som er dødelige for moralen i et samfunn.

Sekterisme

Råtne kompromisser må som nevnt unngås ifølge Margalit. Men i tråd med hans vektlegging av betydningen av kompromisser for politisk og moralsk praksis, så advarer han også mot det å innta en kompromissløs holdning, den vi finner hos dem Margalit kaller sekterister – «a bloody-minded uncompromising cast of mind» (s. 14). Det sjette og siste kapitlet i Margalits bok, «Sectarianism and Compromise», tar opp denne holdningen.

De øvrige kapitlene i boken tar opp en rekke andre, men beslektede temaer i tilknytning til kompromisser. I føste kapittel, «Two Pictures of Political Compromise», diskuterer Margalit to ulike forestillinger om politiske kompromisser som knyttes til to ulike forestillinger om politikk – den økonomiske og den religiøse.

I andre kapittel, «Varieties of Compromise», presenteres leseren for anemiske og sangvinske kompromisser – kun de sangvinske er interessante for bokens tema. Kapittel 3, «Compromising for Peace», tar som tittelen antyder opp spenningen mellom fred og rettferdighet som er beskrevet ovenfor. Diskusjonen som innledes i tredje kapittel videreføres i både kapittel 4, «Compromise and Political Necessity» og kapittel 5, «The Morality of Rotten Compromises».

Mellom ondskap og radikal ondskap

Var det råttent å samarbeide med Josef Stalin for å bekjempe Hitler, spør Avishai Margalit. Her er Stalin sammen med Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill under den såkalte Teheran-konferansen i 1943. (Kilde: Wikimedia commons)

Margalit konkluderer med en diskusjon av hvorvidt det å samarbeide med Stalin for å bekjempe Hitler kan kalles råttent. Konklusjonen har det talende navnet «Between Evil and Radical Evil».

Margalit bruker eksempler som ikke bare tjener sin hensikt når det gjelder å illustrere det han vil uttrykke, men som også er velkjente for de fleste: Munchen-avtalen, Jalta-konferansen og ulike arabisk-israelske fredsforhandlinger.

Boken representerer en krysning mellom historie, politisk filosofi, moralfilosofi og statsvitenskap og er skrevet i et ikke-teknisk og lett tilgjengelig språk.

Den kan anbefales – også fordi den tar opp et tema som sjelden blir viet oppmerksomhet innen moralfilosofi og politisk filosofi, nemlig betydningen av det å inngå kompromisser for livet i et samfunn.

On Compromise and Rotten Compromises

Avishai Margalits

Princeton University Press 2010

221 sider

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *