Kunsten å omgås seg selv

Adolph Knigge. (1752–1796). (Kilde: Wikimedia commons)

Kunsten å omgås seg selv minner jo litt om Sokrates klokskapsråd: Kjenn deg selv. Men hva om man ikke liker det man finner når man blir kjent med seg selv?

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte

Sitatet er fra Predikernes bok i Det gamle testamente (eller Forkynneren, som den heter i dag). Den sammenhengen det er snakk om er når predikeren vil undersøke verden og den virkeligheten vi lever i. Bibelen er full av slike advarsler. Profeten Jesaia skriver for eksempel: «Din visdom og din kunnskap har forført deg, så du sa i ditt hjerte: Jeg, og ingen annen.» (Jes. 47:10) Akkurat samme greie som Kierkegaard noterte under overskrifta Fortvivlet over at ville være sig selv.

Sånn er det hele tiden i filosofien. Man trekkes mot et spørsmål, begynner å nøste litt, og etter en stund sitter man i klisteret og har flere spørsmål surrende rundt i skallen enn de man begynte med. Heldigvis kan vi trøste oss med et visdomsord fra den tyske komikeren Wilhelm Busch. «Wer Sorgen hat – hat auch Likör.»

Ødipus

Wilhem Buschs figurer Max und Moritz ble til våre kjenninger Knoll og Tott. (Kilde: Wikimedia commons)

Fra filosof Vigdis Songe-Møller har jeg lånt mitt neste poeng: Det kan tenkes at de greske tragediedikterne kritiserte den filosofiske skolen i Athen. Sofokles tragedie om kong Ødipus handler jo om en kar som legger ut på eventyr for nettopp å finne seg selv. Og så går det fra galt til verre – helt til han oppdager sammenhengen i sitt liv. Da kommer katastrofen.

Så spørs det om det finnes noen gode alternativer. Er det noen som har tenkt over hva det innebærer å kjenne seg selv?

Über den Umgang mit Menschen

Freiherr Aldolph Franz Friedrich Ludwig Knigge tenkte ganske klokt om disse sakene i ei tjukk bok som kom i 1788. Knigge var adelsmann, men fattig. Han arvet gjelden til foreldrene sine og skolerte seg til kammerherre – altså en som skulle passe på økonomi og føre regnskap for en rik adelsmann.

Knigge ble et muntrasjonsråd i adelige kretser, humørfylt og i godt lune – men et eller annet må ha drevet ham til å fortelle sine tanker om hvordan vi bør omgås hverandre. Et av kapitlene i boka hans het «Kunsten å omgås seg selv», og slik jeg leser ham, prøver han å operasjonalisere den sokratiske devisen om å kjenne seg selv:

Våre plikter overfor oss selv er de første og viktigste. Det kan ikke unnskyldes at man beskjeftiger seg så mye med andre at man lar omgang med sine egne gå i glemmeboken […]. Den som fyller dagen med rastløst å løpe fra den ene til den andre, kan fort bli en fremmed i sitt eget hus ; den som lever med adspredelser, blir til sist en fremmed i sitt eget hjerte. Hvis man bare tilbringer tiden sammen med underholdende mennesker, så risikerer man å bli forlegen i sitt eget selskap. (Knigge s. 79–80)

Og så da?

Det kan jo tenkes Knigge er inne på noe her. Men det må du nesten tenke over selv.

Den som vil, kan høre andre del av Studio Sokrates miniserie om kunsten å omgås her: Kunsten å omgås seg selv

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *