Randsonejomfruer

Jomfruer og hellighet i senantikken

Utsnitt av Jean Raoux’ Antikkens jomfruer (1727). (Kilde: Panoramio)

Er jomfrudom et spørsmål om fysikk eller moral? Sett i lys av den opphetede debatten om kulturell konstruktivisme versus biologi som gikk for en stund tilbake, kan antikkens tekster om jomfrudom vise at kompleksiteten i relasjonen mellom kropp, kjønn og kultur på ingen måte er noe nytt.

Sissel Undheim har skrevet avhandlingen Sanctae Virginitates. Sacred and consecrated virginities in Late Roman Antiquity. Hun disputerte ved Universitetet i Bergen i mars 2011. (Kilde: UiB)

Av Sissel Undheim

Den voldsomme interessen for jomfruer, og særlig hellige jomfruer, nådde sitt historiske høydepunkt i middelhavsområdet mot slutten av 300-tallet. Det er særlig i kristne kilder vi har denne interessen dokumentert, men også ikke-kristne kilder fra senantikken fremhever jomfruenes unike posisjon i gudenes øyne. De hellige jomfruene fungerte på mange måter på vegne av samfunnet og sørget for gudenes velvilje. Deres jomfrudom var derfor også avgjørende fordi dens konsekvenser berørte hele det religiøse fellesskapet.

Jomfrudom, hellighet og frelse

Blant de tidligste kristne hadde martyriet blitt sett på som den sikreste veien til frelse. Etter at kristendommen var blitt en lovlig religion som selv keiserne sluttet seg til, ble martyrdøden et mindre tilgjengelig alternativ. Askesen ble nå fremstilt som det daglige martyrium, og det å gi avkall på seksualitet og velstand ble en ny og populær frelsesvei for fromme menn og kvinner. Der martyrene før var plassert øverst i hellighetshierarkiet, var det nå jomfruene som fikk trone på toppen, etterfulgt av (sølibatære) enker og monogame ektefolk.

Jomfruene var fysisk og åndelig ubesmittede, og man mente derfor at de kvalifiserte til Guds nærhet på en måte andre ikke gjorde.

Hieronymus var en av kirkelærerne som skrev om de hellige jomfruene. Her besøkes han engler på arbeidsværelset. Bartolomeo Cavarozzi (1617). (Kilde: Wikimedia commons)

Augustin understreker for eksempel i sin eksegese av Johannes åpenbaring at det er visse gleder som bare er forbeholdt jomfruer. For mens alle kan følge Lammet, hevder Augustin at det kun er de som er «jomfruer i kjødet» som kan følge Lammet «hvor enn han går», og som kan få gå i Lammets fotspor. Augustins kirkefaderkollega Hieronymus hevdet at jomfruene allerede på jorden tok fatt på det livet andre først fikk oppleve i Paradis etter døden, og Ambrosius av Milano omtalte dem som «engler på jorden».

En tøyelig jomfrudom

I spennet mellom idealet om frelsen som tilgjengelig for alle og en mer elitistisk tankegang om at man måtte kvalifisere seg for frelse, oppstod behovet for mer fleksible definisjoner av hvem som kvalifiserte for jomfrustatus. Kirkefedrenes forsøk på å definere og avklare jomfrubegrepet fanger opp tendenser fra andre samtidige diskurser – og tegner opp et stort antall «randsonejomfruer».

I tillegg til de hellige jomfruene, som med sin opphøyede status til tider synes å være nærere gudene enn menneskene, befolkes kildene av jomfrumartyrer, jomfrubruder, gifte jomfruer, prostituerte jomfruer, enkejomfruer, jomfrumødre, slavejomfruer, aristokratiske jomfruer og guddommelige jomfruer, kjønnsoverskridende jomfruer, mannlige jomfruer, falske jomfruer og ikke minst falne jomfruer.

Jomfrumoren var en mest paradoksale av alle jomfruskikkelsene. Maleri av Eustache Le Sueur (ca. 1650). Kilde: Wikimedia commons)

Felles for disse til dels ganske paradoksale jomfrutypene, er at de tøyer samtidens stereotypiske forståelser av jomfrudom og dermed inngår i en kompleks meningskonstruksjon.

Jomfrudommens betydning i senantikkens samfunn kommer best frem i dette dynamiske rommet som oppstår i spennet mellom oppfatningen av jomfrudom som fysisk lokalisert i kvinnekroppen på den ene siden og kulturelt/religiøst verdsatte egenskaper på den andre.

Kropp eller sjel?

Det store spørsmålet alt hele tiden synes å vende tilbake til var: Ligger jomfrudommen i hodet eller i kroppen, nærmere bestemt i kroppens «nedre regioner»?

Både i kristne og ikke-kristne tekster utforskes randsonene for å kunne avgjøre hva som bestemte overgangen fra jomfru til ikke-jomfru. Var en tanke nok? En hånd? Eller måtte et annet menneske være involvert for at jomfrudom skulle gå tapt? Om jomfrudom først og fremst er et spørsmål om vilje og besluttsomhet, hva da med de vigslede jomfruene som var blitt voldtatt av barbarer? Kunne de fremdeles kalle seg hellige jomfruer? Et annet populært dilemma var spørsmålet om en jomfru som hadde klart å rømme fra fangenskap i et bordell: Var hun et bevis på gud(ene)s nåde, eller ville hun for alltid mistenkes som en bedrager?

Også de mannlige jomfruene, som på mange måter ble sett på som problematiske i henhold til forståelsen av hva jomfrudom «egentlig» var, tematiserte disse problemstillingene. Blant alle de paradoksale jomfruskikkelsene var det likevel den mest paradoksale av dem alle, – jomfrumoren – som satte sitt største merke på den vestlige religiøse historie. Men siden kirken fastsatte at det bare fantes én av henne, ble hun også det mirakuløse unntaket som bekreftet regelen.

Litteratur

  • Ambrosius: Opera Omnia di Sant’Ambrogio: Verginità e vedovanza. F. Gori (red.) Biblioteca Ambrosiana 14 (1–2), Città nouva editrice, Milano/Roma 1989.
  • Augustin: Marriage and virginity. The works of Saint Augustine. Overs. Ray Kearney. J.E. Routelle (red.), New York: New City Press 1999.
  • Beard, Mary: «Re-reading (Vestal) virginity», i Women in Antiquity: New assessments, R. Hawley og B. Levick (red.). London: Routledge 1995: 166–177.
  • Brown, Peter: The Body and Society: Men, women and sexual renunciation in early Christianity. Columbia University Press, New York 1988.
  • Cooper, Kate: The virgin and the bride: Idealized womanhood in late antiquity. London: Harvard University Press 1996.
  • Elm, Susanna: ‘Virgins of God’: The making of asceticism in late Antiquity. Oxford: Clarendon Press 2003 (1994).
  • Foucault, Michel: Seksualitetens historie bind 1–3. Exil, Oslo 1999–2002.
  • Foucault, Michel: «The battle for chastity,» i Western sexuality: Practice and precept in past and present times, Phillipe Ariès og André Béjin (eds.). Oxford: Basil Blackwell, 14–25 1985.
  • Foucault, Michel: «Sexuality and solitude», i Religion and culture av Michel Foucault, Jeremy R. Carrette (red.). Manchester: Mancester University Press 1999.
  • Goldhill, Simon: Foucault’s virginity: Ancient erotic fiction and the history of sexuality. Cambridge: Cambridge University Press 1995.
  • Hieronymus: Letters and select works. Nicene and Post-Nicene Fathers, second series.
  • Kelly, Kathleen Coyne: Performing Virginity and Testing Chastity in the Middle Ages. London: Routledge 2000.
  • Kuefler, Mathew: The manly eunuch: Masculinity, Gender ambiguity, and Christian ideology in late antiquity. Chicago: University of Chicago Press 2001.
  • Langlands, Rebecca: Sexual morality in ancient Rome. Cambridge: Cambridge University Press 2006.
  • Sissa, Giulia: Greek Virginity. London: Harvard University Press 1990.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *