En menneskelig tid

(Illustrasjon: iStock)

Hva er tid? Da jeg i den ikke altfor fjerne fortid fikk utgitt en bok om dette temaet, vakte det en helt annen interesse i de nære omgivelser enn ting jeg tidligere har skrevet. 

Av Truls Wyller

Truls Wyller er professor i filosofi ved NTNU i Trondheim. (Foto: NTNU)

«Oi, tiden ja, den har jeg tenkt mye på», sa naboen, «særlig nå etter at barna er blitt store og har flyttet ut». En annen bekjent berettet om da husets sjuåring våknet med en slående innsikt: «Mamma, i natt skjønte jeg at når jeg dør, så forsvinner tiden.» Blant universitetskolleger merker jeg noe av den samme, umiddelbare interessen. Sosialantropologen spør om jeg har tatt inn over meg den reversible tiden i en del urbefolkningers mytologi. Historikeren jobber med en artikkel om hvordan tradisjonene forvandles gjennom å gjentas. Statsviteren undrer seg over at vi nå kan vedta bindende lover for framtiden, forpliktet av en grunnlov etablert i fortiden.

Så om noen var i tvil – i og utenfor akademia minnes man daglig om at alt er i tiden og tiden er i alt, som en uutømmelig kilde til vitebegjær og undring.

Lite selvrefleksjon

Hva ville da være en mer innlysende kilde til sokratisk besinnelse på menneskets plass i verden? Hva kunne være mer «filosofisk» enn å artikulere det kjente, men likevel så uhåndgripelige i tiden som en menneskelig grunnerfaring, på tvers av fagdisipliner? Men nei. I dagens systematiske fagfilosofi finner vi få tilløp til menneskelig selvrefleksjon, men mange forsøk på å gripe tiden som en utenommenneskelig, fysisk eller metafysisk realitet. I standardverker om tidens filosofi på angloamerikanske forlag finnes det knapt stoff fra humanvitenskapene. Det gjør det heller ikke under oppslag på «time» i Wikipedia, «Internet Encyclopedia of Philosophy» eller «Stanford Encyclopedia of Philosophy».

Bak denne trenden aner jeg et misforstått ønske om å skaffe filosofien vitenskapelig respektabilitet. Desto mer interessant er det å stifte bekjentskap med tidsrefleksjonene til Kurt Gödel (1906–1978), det forrige århundres kanskje fremste logiker og Albert Einsteins (1879–1955) nære venn og kollega ved Princeton-universitetet under og etter annen verdenskrig.

I menneskets bevissthet

Gödels logiske sans kunne drive Einstein til fortvilelse, som da han nektet å avlegge statsborgered i USA fordi han oppdaget en selvmotsigelse i den amerikanske grunnloven. Men vitenskapelig var den samme logiske sansen konstruktiv og stimulerende, både for Einstein og ettertiden. Blant annet påviste Gödel at den generelle relativitetsteorien åpner for en type sirkulær tid, altså en tid som ikke bare syklisk gjentar visse hendelsesmønstre, men som biter seg selv i halen ved at fortid og framtid bokstavelig talt faller sammen. Denne måten å ordne observasjoner på var det i følge Gödel ingen grunn til å kalle «tid», og han sluttet seg i stedet til Edmund Husserls (1859–1938) tanke om at tidens kilde finnes i menneskets bevissthet.

Kanskje var Gödel for kjapp til å avvise tanken på «tidsreiser», som i dag debatteres heftig av fysikere og filosofer. Uten å ta stilling til det kan vi i alle fall dra lærdom av den underliggende holdningen: at vi alle som språkkyndige mennesker kan bidra med refleksjoner over hva det er rimelig å kalle «tid». Det samme gjelder andre, sentrale tidsfilosofiske begreper.

Tid og forandring

I 1908 utga den engelske filosofen John McTaggart (1866–1925) en artikkel «The Unreality of Time», der han argumenterer for at tiden ikke har noen realitet; at den altså er en illusjon. I nyere tidsfilosofi har knapt noen tidsskriftartikkel gitt opphav til flere tidsskriftartikler. Jeg vil tro det skyldes at selv om den er vanskelig å få tak på, sitter leseren igjen med en følelse av at McTaggart setter fingeren på et reelt problem. Dette problemet gjelder fenomenet forandring, og artikkelens hovedtese er at i naturvitenskapenes beskrivelser av verden er det ikke plass til noen reell, dynamisk forandring. Så lenge tidfestingen av ting består i at de tilordnes et matematisk koordinatsystem, blir de i følge McTaggart like uforanderlige som tallene i tallrekken de tilordnes.

Resultatet blir i stedet en statisk kvasiforandring, som når vi sier at et landskap «forandrer seg» fra øst mot vest. De ulike delene av landskapet kan ha ulike egenskaper, som vi observerer etter hverandre når vi beveger oss rundt i det. Vi mener ikke dermed at det skjer en forandring i selve landskapet og ikke bare i vårt forhold til det. Virkelig forandring har vi i følge McTaggart bare når én og samme ting skifter egenskaper, ikke når forskjellige ting eller hendelser har forskjellige egenskaper. I motsetning til landskapet utgjør våre bevegelser en slik forandring. Ja, hver gang du krysser en gate, er du først «her» og deretter «der». Var du ikke samme person underveis, hadde vi jo ingen bevegelse, bare ulike personer på ulike tidspunkt, som når forskjellige signaler i en lysreklame tennes etter hverandre.

En verden uten tid

I dag mener mange forskere at fysikken begrenser seg til å beskrive slike kvasiforandringer. Men hvilken konklusjon skal vi i så fall trekke av det? Må vi si at selve tanken på en tid med dynamisk forandring er fiktiv? Det spørsmålet finner vi ikke noe svar på i naturvitenskapene. I stedet kan vi følge Gödels eksempel og reflektere over hva vi generelt legger i begrepet «forandring». Da blir humanvitenskapenes studier av dynamikken i et menneskeliv, i et musikalsk verk eller i en historisk epoke like relevante som et studium av lovene for gravitasjon og elektromagnetisme. Og vi kan ikke engang utelukke en konklusjon i Gödels ånd: at en verden uten mennesker er en verden uten tid og forandring.

Teksten sto på trykk i Adresseavisen 28. september 2011.

13 Kommentarer En menneskelig tid

  1. Truls W.

    Jeg kan være enig i at når vi når enden for vår innsiktsmulighet, står bare det poetiske igjen. Men vi er kanskje ikke helt enige om hvor denne enden befinner seg. Din beskrivelse av problemet synes jeg er fin, men da først og fremst som problemstilling. Til videre refleksjoner over den tror jeg som du skjønner at filosofien og ikke bare poesien har noe å bidra med. I den forbindelse synes jeg også at vi filosofer har et spesielt ansvar for å kommunisere på en forståelig måte. Vi er jo som du sier opptatt av ting som alle mennesker er kvalifisert til å tenke over. På den annen side er filosofi også et fag, med møysommelig opparbeidede og til tider “interne” problemstillinger. Det kommer til uttrykk i vitenskapelige tidsskrifter, og på Salongen som nettsted for filosofi og idehistorie synes jeg det bør være rom for den typen debatt som oppsto mellom Einar og meg.

    Svar
  2. Roar G.

    Jeg mener ikke at det vi kan si poetisk er holdbart vitenskapelig eller filosofisk. Det er bare det at når mennesket når enden for sin innsiktsmulighet, står bare det poetiske igjen.

    De fleste av oss mennesker på jorda er uten eller med lite utdanning. Vi tenker også noe om livet og virkeligheten. Som filosofer har dere også et ansvar for å kommunisere på en forståelig måte også for oss. For hva faen skal dere med noe som bare dere forstår.

    Mitt spørsmål blir altså, kan problemet uttrykkes så enkelt som det jeg skrev over her:

    Mennesker opplever tid uten å vite hva tid egentlig er. Om menneskeheten blir utsletta ved neste kosmiske katastrofe vil det ikke lenger være noe som opplever tid. Men universet vil fortsette å utvide seg og himmellegemer vil fødes og dø som før. Det kan ikke skje uten tidsfaktoren, altså fortsetter tid å eksistere selv om det ikke er noen der til å oppleve det.

    Eller må det uttrykkes mer kronglete?

    Svar
  3. Truls W.

    Først til deg Roar. – Jeg prøver faktisk å si noe filosofisk og ikke bare poetisk ut over det, hadde jeg ikke vært opptatt av det hadde jeg nok ikke holdt på med dette merkelige filosofi-faget – som for øvrig bør dra veksler både på fysikalsk og poetisk innsikt.

    Så til deg Einar. – Egentlig er det vel her diskusjonen burde begynt, men la meg i alle fall si i all korthet: Du har helt rett i at man ikke kan slutte fra variasjonene i vår subjektive tidsopplevelse til at tiden selv er noe subjektivt. Derfor presenterer jeg en argumentasjon for at varigheten av en tidsenhet er noe menneskelig-subjektivt. Hovedtanken er at kvantitativ varighet er en relasjon mellom enheter og ikke noe som finnes “i” enhetene. Dvs., den er en relasjon så lenge vi snakker om objektive sannheter (noe jo du også er opptatt av). Men i en tenkt, rent narrativ verden kan alle relasjoner være de samme som i vår virkelige verden, enda man ser bort fra tidsenhetenes virkelige varighet. Hva er da forskjellen på en tenkt og en virkelig varighet? Forskjellen kan i hvert fall ikke gjøre seg gjeldende i fysikken, som også er rent relasjonell. Derfor konkluderer jeg med at den er noe subjektivt, omtrent som når Wittgenstein et sted tenker seg en mann som med hånden på sitt eget hode sier “Så stor er jeg” (for å ta en romlig parallell).

    Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet da du i din anmeldelse hevdet at jeg stadig skled fra et epistemisk til et metafysisk nivå i framstillingen. Du skjønner, i arbeidet med boken var jeg opptatt av å holde disse nivåene fra hverandre, og med henblikk på det kunne jeg gjerne vist deg kapittel for kapittel hvordan jeg har formulert meg. Men det er nok ikke så interessant for Salongens lesere. La oss heller ta det over en kopp kaffe, slik du foreslår. Jeg tar kontakt en gang jeg er i Oslo!

    Med vennlig hilsen til dere begge,

    Truls

    Svar
  4. Roar G.

    Dere filosofer bruker mange og kronglete ord for å si noe om tid, men jeg er ikke sikker på om dere vet noe mer om tid enn oss andre.

    Mennesker opplever tid uten å vite hva tid egentlig er. Om menneskeheten blir utsletta ved neste kosmiske katastrofe vil det ikke lenger være noe som opplever tid. Men universet vil fortsette å utvide seg og himmellegemer vil fødes og dø som før. Det kan ikke skje uten tidsfaktoren, altså fortsetter tid å eksistere selv om det ikke er noen der til å oppleve det.

    Det som skal sies om tid ut over det, må sies poetisk.

    Svar
  5. Einar D. B.

    Hei Truls,

    jeg skal ikke dra dette ut i det evige, men noen kommentarer er på sin plass.

    Når du sier at størrelsen av den enkelte tidsenhet (dens iboende varighet) kan subjektivt variere uavhengig av fysikkens målinger, så tror jeg at jeg (kanskje) forstår hva det betyr. Men mitt poeng er at det ser ut til å være et aspekt ved vår opplevelse av tiden, ikke noe som har noe med tiden selv å gjøre, som jo er det deler av fysikken (og mange filosofer) er opptatt av. Det du sier svarer altså ikke slik jeg ser det på spørsmålet som er utgangspunktet for boken din: hva er tid? Det svarer heller på et annet spørsmål: hvordan oppleves tid? Det er slutningen din fra (interessante) betraktninger angående det siste spørsmålet til et delvis svar på det første spørsmålet, nemlig at tiden selv er noe delvis subjektivt som jeg (gjentatte ganger) etterlyser et argument for. Det finnes så vidt jeg kan se intet argument for en slik slutning på side 126-130 (eller andre steder) i boken din.

    Jeg gjentar derfor spørsmålet mitt (som du sier) fordi jeg ikke ble klokere av det du sa. Og artikkelen du linket til har jeg lest (riktignok altfor fort), men jeg fant ingen klare argumenter for ditt syn der heller. Den inneholdt også veldig mange tekniske uttrykk som ikke var forklart, og jeg skjønte derfor rett og slett ikke så mye av den (men jeg skal forsøke å lese den nøyere ved en senere anledning). Da jeg ba om et hint, så ba jeg selvfølgelig om en kortversjon av argumentet, eller begrunnelsen din, i litt andre ord, slik at vi kanskje da fikk en litt bedre felles forståelse.

    Fortellingen din om Alberto og Alfredo på side 126-128 som du henviser meg til gjør meg ikke så mye klokere heller. Du sier at konklusjonen på fortellingen er at “uten den mulige tidserfaringen i varierende, menneskelige handlinger, har fysiske hendelser bare en tenkt, generell varighet. … Det er faktisk fristende å si at tiden, det er oss!” Du sier videre at “det er vi som er tiden. Den er ingen elv, men vårt selv…” (s.129). Dette er ren (inter?)subjektivisme angående tidens natur, noe som er et svært radikalt, og jeg tør påstå svært uortodoks standpunkt. Jeg etterlyste derfor bare en litt klarere begrunnelse. Men vi kan godt snakke om dette over en kaffe en gang i stedet, hvis ønskelig.

    Med vennlig hilsen,
    -Einar

    Svar
  6. Truls W.

    Hei igjen Einar.

    Vi er vel også litt uenige om hvorvidt vi er litt eller veldig uenige. Kanskje. Og jeg tror ikke din henvisning til sannhetsbegrepet bidrar til å avklare akkurat det. Det finnes jo ulike typer sannheter og sannhetsbegreper. Når jeg ser det som en overordnet oppgave for filosofien å bidra til refleksiv artikulering av “det subjektive” i vårt fellesmenneskelige “verdensforhold”, kan det skje på en mer eller mindre adekvat måte og bidra til (selv)innsikt og forståelse. Med et litt liberalt sannhetsbegrep kan man gjerne si at diskusjoner av slike spørsmål tar sikte på enighet om hva som er “sant”, selv om utgangspunktet ikke er beskrivelser av objektive, menneske-uavhengige realiteter (eller aspekter ved menneskelivet som fanges opp av den samme typen beskrivelser). Uenigheten mellom oss i den forbindelse kommer til uttrykk i at du vel ikke ser noen verdi i humanvitenskapenes bidrag til å belyse “tidens natur”.

    Men det er jo flott at du likevel er veldig interessert i spørsmålet om hvorvidt tiden kan være noe menneske-avhengig. Jeg blir bare litt forundret over at du da gjentar spørsmål i stedet for å forholde deg til mine argumenter. Du etterlyser “hint” om mitt syn på dinosaurer og andre fortidsvesener. Men hint har du fått, både her og i boken, og hint er som kjent noe man enten tar eller ikke tar… Viktigere er i alle fall begrunnelsen. Den finner du som sagt en kort versjon av på s. 126-128 i boken. Den mer utførlige versjonen finner du som sagt i artikkelen jeg lenket til.

    Vennlig hilsen
    Truls

    Svar
  7. Einar D. B.

    Hei Roe,

    det stemmer. Det var Caesar som krysset Rubicon i 49BC. Jeg vet ikke hvorfor jeg skrev Napoleon (selv om det kan jo hende at han krysset den også…:)).

    Mvh,
    -Einar

    Svar
  8. Einar D. B.

    Kjære Truls,

    takk for svar. Jeg er enig i at vi nok har litt forskjellig syn på filosofiens oppgave, men jeg tror ikke det er så forskjellig som det kan virke som du mener det er. Vi er begge, håper jeg, ute etter å si noe sant. Og det burde være nok til å ha en meningsfull diskusjon. For eksempel, jeg synes også det er interessant med spørsmål om det subjektive versus det objektive, og hva slags subjektivitet som kreves for å meningsfullt snakke om noe objektivt. Men bare gitt at vi er ute etter å si noe sant om det. Hvis det ikke er tilfelle, så mister diskusjonen mye av sin mening, fordi vi kan ikke da være genuint uenige. For eksempel, hvis din subjektive forståelse av tid er bare din, og ikke min, og min forståelse av tid er bare min, og ikke din, da ser jeg ikke hvordan vi skal kunne si noe sant ut i fra noe felles meningsinnhold i det hele tatt, og dermed ikke kunne være uenige om det heller. Men jeg må nok videre innrømme at jeg ikke ble så veldig mye klokere av svarene dine. Så tillat meg noen flere oppfølgingsbetraktninger.

    1. Du sier at jeg:

    “ser det som en hovedoppgave å avdekke hva tid egentlig eller objektivt er, til forskjell fra våre subjektive, begrepsbestemte oppfatninger. Nettopp det betyr at filosofien etterlikner naturvitenskapene.”

    Men det du sier er litt misvisende. Jeg ser det som en oppgave for filosofien å avdekke hva tid egentlig (objektivt) er, ja. Men med det utelukker jeg ikke at tid er helt eller delvis et menneskelig fenomen. Noe av det beste med filosofien er nettopp at den ikke er så restriktiv i sine metoder som f.eks. fysikken. Filosofer bør ta med alle betraktninger i sine ressonementer, ikke bare de basert på eksperimentell observasjon. Hvis deretter de beste argumentene leder oss mot at tidens natur er delvis avhengig av menneskers oppfatning av den, så er jo det et kjempeinteressant resultat! Men det trengs argumenter. Denne holdningen angående hva filosofiens oppgave er, etterlikner ikke naturvitenskapene slik du hevder. Bare fordi man streber etter å si noe sant, så streber man ikke dermed etter å være naturvitenskapelig. Det finnes, så vidt jeg kan se, ingen god grunn til å tro at alle sannheter kan fanges inn av de naturvitenskaplige metoder. Matematikk, for eksempel, ser ut til å være et klart unntak. Jeg tør påstå det finnes mange andre områder også (blant annet om det er en Gud eller ei, for ikke å nevne moral og etikk, eller om det finnes fri vilje eller ei). Jeg tror derfor vi begge er enige om at naturvitenskapene ikke har enerett på sannheten! Jeg tør også påstå at denne holdningen er utbredt i det du kaller angloamerikansk filsofi. Det er intet ønske om å bli naturvitenskapelig, hverken i metoder eller holdning. Det er bare et ønske om å si noe sant, rett og slett.

    2. Men hvis vi er enige i at vi begge ønsker å si noe sant om tid, så lurer jeg fortsatt på hvordan det å betrakte våre menneskelige begreper om tid kan berettige sanne oppfatninger om tiden selv. Jeg forstår ikke hvordan du svarte på dette spørsmålet. Begreper er (mentale?) ting som omhandler andre ting. Hva er garantien for at det som er sant ut i fra disse begrepene om tid er sant om tiden de omhandler? Jeg ber selvfølgelig ikke her om et fullverdig svar, da jeg forstår at dette spørsmålet er et stort filosofisk spørsmål, men noen hint om hvordan vår forståelse av tid kan gjøre at du (på side 130 i boken din) ikke vil svare et klart ja på at det eksisterte dinosaurer før oss, det hadde vært verdsatt.

    Jeg vet ikke hva tid er, men jeg tar som utgangspunkt (inntil det motsatte overbeviser meg) at tiden er noe som har en retning, og som vil ha samme retning etter at alle mennesker dør ut. Fortiden forblir slik den samme etter at vi er døde. Hvorfor mener du at dette er (delvis?) galt? Finnes det et kortfattet argument for ditt syn på at dette er galt?

    Hvis du, som jeg av og til fikk inntrykk av når jeg leste boken din, bare mener at vår forståelse av tid er med på å forme vår forståelse av hverdagen vår, og at denne forståelsen forsvinner når vi dør, da er vi selvfølgelig enige. Men da har du fortsatt ikke (uten flere argumenter) sagt noe sant om tid, bare om vår oppfatning av tid.

    3. En siste ting: hvis jeg er enig med deg i at i hvert fall noen aspekter ved tiden er avhengig av min forståelse av den, hva er da argumentet ditt for at i hvert fall noen aspekter ved tiden også er avhengig av din forståelse av den? Varierer disse aspektene fra individ til individ, eller er det noe allmenmenneskelig disse aspektene avhenger av?

    Beklager at dette innlegget ble såpass langt, men du har åpenbart jobbet mer med dette enn meg, så jeg er veldig interessert i å høre hva du har å si. Men det hadde også vært veldig interessant å finne ut om vi faktisk kunne komme frem til en form for felles forståelse til tross for at vi har (veldig, i følge deg; litt, i følge meg) forskjellige holdninger til hva filosofiens oppgave er. Jeg innser stadig oftere at det er viktig og forfriskende å kommunisere på tvers av filosofiske skillelinjer!

    Med vennlig hilsen,
    -Einar.

    Svar
  9. Roar G.

    TID

    Tid
    kan man si
    mye om, men forstå
    lite av.

    Fortiden
    gir oss erfaringer,

    nåtiden valgmuligheter og

    fremtiden gir oss handlingsrom

    så vi kan endre noe i livet
    som leves i
    tiden.

    Men
    hvorfor vet vi
    ikke hva
    tid

    er

    når vi er
    så flinke til
    å måle
    den
    ?

    Svar
  10. Truls W.

    Kjære Einar Duenger Bøhn.

    Takk for kommentar, hyggelig at du følger med på ting jeg skriver, og jeg vil forsøke å svare mest mulig direkte på dine direkte spørsmål – først til dine punkter 1 og 3, deretter 2:

    (1-3): Vi har nok fundamentalt ulike syn på hva filosofi er eller bør være. Du ser det som en hovedoppgave å avdekke hva tid egentlig eller objektivt er, til forskjell fra våre subjektive, begrepsbestemte oppfatninger. Nettopp det betyr at filosofien etterlikner naturvitenskapene. Som John Searle og mange andre har pekt på: Det finnes fenomener, f.eks. smerte, der det “subjektive” ikke er skilt fra “saken selv”. Opplever du smerte, har du smerte. Likevel kan det sies og skrives mye interessant om menneskenes opplevde smerte. Noe av det samme mener jeg gjelder filosofien generelt. Aristoteles’ ontologiske grunnspørsmål etter “det værende som værende” kan sies å dreie seg om meningen med begreper som “ting”, “eksistens” og “sannhet”, til forskjell fra drøftinger av hvilke ting som faktisk eksisterer. Leser vi tradisjonen på denne Heidegger’ske måten, representerer ikke bare Husserl og en del moderne språkfilosofi, men også Descartes, den britiske empirismen og Kant en videreføring av klassisk ontologi (og ikke bare epistemologi). De bidrar til å avklare tingenes forhold til menneskets subjektive, opplevde, individuelle, sosiale, intensjonale, normative og estetiske “verden”.

    Jeg betrakter det altså som en overordnet oppgave for filosofien å avdekke og artikulere sammenhenger som vi på en måte allerede kjenner, bare i en ureflektert form. Det er noe annet enn trenge gjennom det subjektive til det objektive. – Dette perspektivet på filosofi er du antakelig uenig i. Da er det også en reell uenighet om verdien av store deler av kontinental filosofi, og kontrasten mellom skoleretninger tjener ikke bare polemiske formål.

    (2) Selv om man skulle slutte seg til dette, trenger man selvsagt ikke slutte seg til den tidsidealistiske, Kant-inspirerte posisjonen jeg tar til orde for i boken. Jeg er enig med deg i at filosofer ofte beveger seg for kjapt fra subjektive framtredelser til objektive realiteter. Det vil jeg da også hevde at jeg ikke gjør i boken, tvert imot gjør jeg det klart når jeg beveger meg fra det ene til det andre nivået. Jeg sier heller ikke at “alt er subjektivt”, men at visse egenskaper ved tiden som man gjerne tenker seg er objektive eller menneske-uavhengige, ved nærmere ettertanke kan vise seg å likevel ikke være det. I første omgang gjelder det fenomenet forandring, der jeg skriver at McTaggart har et poeng, i neste omgang, mot slutten, gjelder det hva som kjennetegner tidens virkelige til forskjell fra dens tenkte eller konseptuelle varighet. Argumentasjonen min på s. 126-128 er logisk (eller også metafysisk), ikke epistemisk: Fysikken opererer bare med forhold mellom tidsenheter og ser bort fra enhetenes egen varighet. – En mer utførlig redegjørelse, riktignok primært om rommet, finnes her.

    Dette har ingen betydning for de common sensiske og vitenskapelige sannhetene du viser til. Jeg skiller jo klart mellom to nødvendige aspekter ved tiden: På den ene siden er den en rom-liknende serie hendelser, som qua slike hendelser eksisterer uavhengig av hverandre. De fleste fysikere vil være enige i at tiden utgjør en slik rekke. På den andre siden kan de likevel gå glipp av det som “tidgjør tiden”, som Heidegger sier, altså det jeg hevder at vi ellers forbinder med partikulære, reelle forandringer. Dette aspektet ved tiden er det som kanskje ikke finnes uten mennesker. Til de to aspektene antyder jeg til slutt at det svarer to ulike roller for det menneskelige legeme, henholdsvis som subjekt for tidshorisonten og som objekt innenfor den (Hva er tid, s. 130).

    Med vennlig hilsen

    Truls Wyller,

    som også er i godt humør, enda det er mandag…

    Svar
  11. Einar D. B.

    Kjære Truls Wyller,

    jeg leser innleggene dine med interesse. Jeg anmeldte også boka di her på Salongen, og som jeg sa mot slutten av anmeldelsen min den gang, så er det visse ting av det du sier som jeg ikke forstår. Det gjelder også ditt siste innlegg her på Salongen. Jeg tillater meg derfor (i mitt gode søndagshumør :)) å reise tre typer spørsmål ved dette innlegget for videre ettertanke.

    Første spørsmål: jeg støtter deg i at det er interessant å undersøke vår menneskelige forståelse av tid, det vil si, undersøke innholdet i vårt tidsbegrep. Men hvordan tenker du deg egentlig at det vi finner i en slik undersøkelse av vårt menneskelige tidsbegrep gir støtte til en (inter-?)subjektiv og dynamisk forståelse av tiden selv? Selv har jeg problemer med å se en god slutning fra innholdet av et av våre begrep til virkelighetens struktur. For eksempel, det følger ikke av min forståelse av en person at den personen er slik. Så hvorfor skulle en slik slutning holde i tilfelle tid?

    Andre spørsmål: så vidt jeg kan forstå ut i fra boken og innlegget ditt, så mener du, eller du er i hvert fall ikke fremmed for tanken om at fortidens sannheter avhenger av menneskets tidsbegrep. Det vil si, så vidt jeg forstår, uavhengig av vår forståelse av tid så ville for eksempel aldri Napoleon ha krysset Rubicon, og uavhengig av vår forståelse av tid så ville for eksempel aldri dinosaurene ha eksistert. Hvorfor tror du det er slik? Jeg har problemer med å finne grunnene til at du tror dette. Spesielt gitt mitt første spørsmål. (Et annet spørsmål er: hvis du har rett, hvordan bør i så fall naturvitenskapene gå frem i sine studier? De har jo som en grunnantakelse at det du sier er feil: de simpelthen antar at fortidens og nåtidens (og fremtidens?) sannheter er gitt. Jeg har vanskelig for å se for meg deres arbeidsmetoder hvis de skal anta det du sier er tilfelle.)

    Tredje spørsmål: hva mener du med at Angloamerikansk filosofi har et misforstått ønske om å skaffe filosofien vitenskapelig respektabilitet? Jeg er ingen fan av å gjøre et skille mellom en type filosofi (for eksempel analytisk filosofi) og en annen type filosofi (for eksempel kontinental filosofi), for så å sette de opp mot hverandre. Det tjener ingen hensikt, annet enn å polemisere debatten. Slik jeg ser det, er grunnen til at mange av de standardverkene du refererer til (angående tid) ikke inneholder de mer humanistiske betraktninger du er ute etter enkel: det er ikke så mye et ønske om å etterlikne naturvitenskapene som det er et ønske om å forstå tidens natur. Og det finnes ingen god slutning fra innholdet av våre begrep alene til virkelighetens strukturer.

    Vennlig hilsen,
    Einar Duenger Bøhn

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *