Et forsvar for filosofiens egenart

Illustrasjon: Knut Løvås (knugunn@online.no).

Mennesket forstås best gjennom et førstepersonsperspektiv på verden, ikke gjennom observasjon utenfra, slik objektivistene hevder.

Av Truls Wyller, professor i filosofi ved NTNU. Opprinnelig trykket i Klassekampen 19. juni 2012.

Er filosofien en kilde til objektiv kunnskap? Det mener mange at den bør være, slik at den bidrar til vitenskapelige sannheter om bevisstheten, tiden, rommet, moralen, de skjønne kunster og andre sider ved menneskelivet.

Knapt noen vil riktignok hevde at menneskets tilstedeværelse i verden lar seg redusere til en samling gener eller fysiokjemiske prosesser. Men tidens filosofiske trend er som vi skal se, objektivisme, vanligvis også knyttet til en form for naturalisme, altså til et forsett om å utforske livet vårt som ett blant flere naturlige fenomener i tid og rom.

– Min bekymring er at all sokratisk filosofi fortrenges av naturalistisk objektivisme, skriver Truls Wyller. (Foto: NTNU)

Ta tidens og rommets filosofi, som jeg selv har befattet meg med i senere år. I angloamerikanske oversiktsverker drøftes tidens natur som noe naturvitenskapene og filosofien bør samarbeide om å avdekke. Målet er å levere like objektive beskrivelser av tiden som for eksempel kjemien gir av molekylene i våre omgivelser: Bak den subjektive opplevelsen av vått stoff å drikke eller bade i, skjuler det seg objektive H2O-molekyler, og bak den subjektive opplevelsen av tidens gang skjuler det seg kanskje en objektiv, statisk struktur.

Det vil si at filosofer som har hevdet at det ikke går an å skille så klart mellom subjektive og objektive aspekter ved tiden, ikke lenger tas på alvor. Ja, i nettleksika som Stanford Encyclopedia of Philosophy og Internet Encyclopedia of Philosophy spiller tenkere som Immanuel Kant, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Karl Marx, Henri Bergson, Edmund Husserl, Martin Heidegger, Jean Paul Sartre, Hans Georg Gadamer eller Paul Ricoeur ingen rolle. De er utdefinert av filosofien, noe som i konsekvens betyr en dramatisk omlegging av faget.

Eller ta moderne bevissthetsfilosofi, som domineres av en tilsvarende objektivisme. Den står dermed i motsetning til et sokratisk perspektiv på filosofi, som innebærer at menneskets kunnskap om seg selv og sin bevissthet er fundamentalt annerledes enn den kunnskapen vi har om ytre objekter og om tredjepersoner som teoretiske studieobjekter.

Hva bevissthet er, kjenner vi primært fra vårt eget førstepersonperspektiv på verden: fra hvordan jeg eller vi opplever og mener at ting er eller bør være.

Slik førstepersonkunnskap er ikke basert på objektive beskrivelser, men på hva vi kanskje best kan kalle artikulering av subjektivitet, av en kunnskap vi som teoretisk og praktisk engasjerte vesener på en måte allerede er i besittelse av. Det kan likevel kreve møysommelig refleksjon å bli seg den bevisst, i en autentisk, konsistent og oversiktlig form.

Tar vi spranget fra Sokrates via Augustin og René Descartes til Kant, Edmund Husserl, Heidegger og Ludwig Wittgenstein, kan man si at de på ulike måter bidrar til denne typen selvbesinnelse. Dermed bidrar de også til innsikt i hva bevissthet er.

I motsetning til denne tradisjonen domineres dagens bevissthetsfilosofi av tanken på å forklare bevisstheten vitenskapelig, som en del av naturen for øvrig. Norges tyngste forskningsmiljø for bevissthetsfilosofi i Oslo heter derfor Center for the Study of Mind in Nature og ikke noe slikt som Center for Socratic Reflection on Mind and Nature.

Nå bestrider ikke jeg at det også er en naturlig del av filosofien å befatte seg med bevissthetens nevrofysiologiske realiseringer eller objektive, utviklingsbiologiske forutsetninger. Det finnes for eksempel viktige, interessante grensesnitt mellom rettspsykiatrien, farmasien og filosofien, og jeg ønsker ikke å fortrenge noen naturalister fra faget. Min bekymring er at all sokratisk filosofi etter hvert fortrenges av naturalistisk objektivisme.

Med objektivisme mener jeg nærmere bestemt at filosofien har samme forhold til skillet mellom hva som faktisk er tilfelle, og hva vi til enhver tid mener er sant, som realvitenskapene: Vi har våre oppfatninger om hvordan ting forholder seg, og vi vet at en del av disse oppfatningene kan være feilaktige.

«Noe» gjør dem sanne, og det gir ingen mening å si at en sannhet er sann bare i kraft av at vi tenker at den er det. Men vi vet også hva vi tenker, og nettopp det åpner for et alternativt begrep om filosofi som besinnelse på det subjektive elementet av stillingtaken til mulige sannheter.

Sannheter inneholder altså noe subjektivt og noe objektivt i uløselig forening, og når kontinentale filosofer som Kant, Husserl og Heidegger reflekterer over våre tanker, belyser de subjektive vilkår for objektive sannheter om verden. Dermed bidrar de ikke bare til kunnskapsteori eller epistemologi, men også til den filosofiske kjernedisiplinen ontologi, som siden den greske antikken har betegnet læren om «det som er» (av gresk: to on = «det værende», partisipp av verbet for «å være»).

Når Aristoteles (384–322 f.Kr.) kan sies å ha grunnlagt denne disiplinen, er det fordi han reflekterte over «det værende som værende». I ettertid er det rimelig å oppfatte det som et metaspørsmål – ikke om hva som eksisterer med hvilke egenskaper, men om hva det vil si at noe eksisterer med bestemte egenskaper.

Etter nytidens refleksive, filosofiske dreining mot bevisstheten, kan vi forstå det som et spørsmål om den menneskelige meningen med ting. Heideggers vri på dette var å la ontologien omhandle tingenes forhold til vårt praktiske livsengasjement. Liknende synspunkter finner vi hos Wittgenstein, i kontrast til toneangivende tenkere i angloamerikansk filosofi.

Den amerikanske naturalisten Willard Van Orman Quine (1908–2000) tok til orde for å praktisere teoretisk filosofi som en type realvitenskap. Ontologien oppfattet han bare som mer omfattende enn annen vitenskap: Den handler om hva som generelt kan sies å eksistere, ikke bare om hva som eksisterer i avgrensede disipliner som matematikk, fysikk eller arkeologi.

Og i stedet for å reflektere over det subjektive ved tanker om verden ville Quine innlemme bevissthetsfilosofien i objektiv normalvitenskap. Kunnskap om menneskesinnet får vi da gjennom å studere sansningens nevrofysiologi, lytte til hverandres tale og forstå talen i lys av sansbare omgivelser.

Inspirert av Quine gjorde senere Donald Davidson (1917–2003) fortolkning av menneskelig språkbruk til filosofiens sentrale tema. Forståelse er alltid basert på fortolkninger, hevdet han, slik det skjer når vi kommer til et land med et fremmed språk og vil forstå hva folk der mener med det de sier. Det finner vi ut av gjennom å tolke deres ytringer i lys av deres rasjonelle atferd overfor medmenneskene og omgivelsene.

Hvor blir det da av den subjektive siden av sannheten, altså bevisstheten vi har om våre tanker?

Hvordan vet vi at det i det hele tatt skjuler seg «tanker» bak andre menneskers ytringer? Våre egne tanker kjenner vi gjennom bevisstheten om å være aktive subjekter som over tid kan stå inne for en stillingtaken til mulige sannheter. Til forskjell fra Quine og Davidson la Wittgenstein vekt på at det også i forståelsen av andre mennesker primært er snakk om praktisk, ikke teoretisk innsikt, og han tenkte omtrent som følger:

Vi vet hva smerte er, ikke fordi andre mennesker observerer objekter i sitt eget indre

som de beskriver med ordet «smerte». Vi vet det fordi smerte er noe de, som vi, spontant føler for å ytre i gester og språk. Vi vet heller ikke hva tanker er fordi andre mennesker beskriver sine mentale tilstander. Vi vet det fordi de, som vi, verbalt kan ta stilling til sannheter om verden.

Sier noen «veien er våt», vet jeg hva vedkommende tenker fordi vi sammen kan undersøke veiforholdene, ikke fordi vi undersøker hverandres språk eller bevissthet. Noe tilsvarende skjer når vi engasjerer oss i påstander, beretninger, spørsmål, oppmuntringer, ordre og andre såkalte språkspill.

Dette engasjementet forutsetter at vi allerede i grove trekk forstår ordenes betydning, noe vi da også gjør. Ordet «hus» lærer vi når et språkkyndig menneske ytrer det i nærheten av et hus som vi begge observerer. Men har vi først lært det, kan vi bruke det uavhengig av observerte hus i omgivelsene.

For egen del vil jeg føye til at denne uavhengigheten ikke har noen grenser i tid og rom. Til forskjell fra situasjonene vi lærer ords betydning i, kan vi med den største selvfølgelighet omtale ting i verden hinsides enhver fysisk, kausal forbindelse til vårt aktuelle ståsted.

Wittgensteins språkspillfilosofi oppfatter jeg som en sokratisk artikulering av subjektivitet, med kritisk brodd mot tendenser til vitenskapeliggjøring av filosofien. Vil vi bidra til denne typen artikulering, er det ikke bare å gripe tilbake til en kontinental filosofitradisjon, som til tider har et både svulstig og overspent preg. Jeg mener heller ikke at angloamerikanske tenkere ikke har mye å bidra med. Det jeg tar til orde for, er en erklært humanvitenskapelig forankring av filosofifaget som et bidrag til refleksjon over vårt individuelle og kollektive førstepersonperspektiv på tilværelsen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *