Nytt Agora – om Habermas

Årets første nummer av Agora er nå ute.

Består verdien av Jürgen Habermas’ arbeid i dag i at han er en klassisk moral- og rettsfilosof i tradisjonen fra Kant, som er ute etter å formulere et teoretisk rammeverk for begrunnelsen av normative idealer, spørres det i temanummerets leder.

Fra redaksjonens leder:

Da han utga sin doktoravhandling Strukturwandel der Öffentlichkeit i 1962, framsto Jürgen Habermas (født 1929) som det yngste og mest lovende medlemmet av den såkalte Frankfurterskolen (Horkheimer, Adorno, Marcuse m.fl.). Allerede dette verket gjorde ham internasjonalt kjent, og allerede her kan vi se at han forsøker å bryte ut av den blindveien som han mente at den såkalte kritiske teorien hadde havnet i med Adorno og Horkheimers verk Dialektik der Aufklärung.

Habermas har gjennom hele sitt rike og mangfoldige forfatterskap holdt fast ved den tidlige Frankfurterskolens kritikk av en positivistisk konsipert enhetsvitenskap og av en instrumentalistisk forståelse av rasjonalitet. Samtidig har han hele tiden motsatt seg Adorno og Horkheimers tendens til å identifisere fornuften med disse konsepsjonene.

På samme tid kan utviklingen i forfatterskapet leses om en overgang innenfor kritisk teori, fra det som kunne kalles «nymarxisme» til det som kunne kalles «postmarxisme». Denne overgangen kjennetegnes av tre viktige brudd, som mer eller mindre faller sammen med utgivelsen av det som kan sies å være Habermas’ tre hovedverk: Det nevnte Strukturwandel, Theorie des kommunikativen Handelns, bind 1 og 2 (1981) og Faktizität und Geltung (1992).

Strukturwandel kan leses som en klassisk marxistisk, dvs. strukturelt forankret, ideologianalyse. Habermas rekonstruerer riktignok visse ikke-kritiserbare idealer i den klassiske borgerlige offentligheten på 1700-tallet, men viser samtidig hvordan denne offentligheten var en ideologisk formasjon: Deltakelse forutsatte eiendom, og det offentlige ordskiftets form forutsatte fraværet av kollektive bevegelser.

I Theorie des kommunikativen Handelns er hovedanliggendet ikke lenger ideologianalyse. Det sentrale her er å utarbeide et utvidet begrep om kommunikativ rasjonalitet, samt å vise hvordan det fram til i dag har foregått en samfunnsmessig rasjonaliseringsprosess langs to dimensjoner: dels innad i de kommunikative sfærene, gjennom differensieringen av separate gyldighetssfærer og universalisering innenfor hver av disse; og dels gjennom økt effektivitet innenfor det han kaller «systemer for normfri sosialitet»: det kapitalistiske markedet og det administrative byråkratiet. Likevel holder han også her fast ved et marxistisk motiv: tesen om at systemrasjonaliteten er i ferd med å «kolonialisere» livsverdenens gyldighetsorienterte samhandling.

Faktizität und Geltung er i all hovedsak en «rekonstruksjon» av prinsippene og mulighetsbetingelsene for den moderne borgerlig-liberale rettsstaten og det politiske demokratiet. I dette tredje hovedverket finnes det ikke så altfor mye kritikk, og heller ikke er det mye som minner om marxisme. Lest sammen med hans begrep – og ideal – om «forfatningspatriotisme», som han utarbeidet omtrent samtidig, kan vi kanskje si at det her ikke lenger dreier seg om «kritisk», men om «oppbyggelig» teori.

I dag kan vi kanskje spørre, med Nancy Fraser: «What’s critical about critical theory?» Men så er vel heller ikke verdifull filosofi og sosialteori nødvendigvis kritikk? Kanskje består verdien av Habermas’ arbeid i dag snarere i at han er en klassisk moral- og rettsfilosof i tradisjonen fra Kant, som er ute etter å formulere et teoretisk rammeverk for begrunnelsen av normative idealer?

Artiklene

  • Audun Øfsti: «Jürgen Habermas: Prima philosophia (språkfilosofi), vitenskapsfilosofi, praktisk filosofi (moral, rett, politikk)»
  • Jørgen Pedersen: «Samspillet mellom filosofi og vitenskap hos Habermas»
  • Tomas Stølen: «Muligheter for kritisk teori etter Habermas»
  • Rasmus Willig: «Programerklæring for en ny kritisk teori: kritikk som kvasiantropologisk instans»
  • Jürgen Habermas: «Om den pragmatiske, etiske og moralske bruken av den praktiske fornuft»
  • Jürgen Habermas: «Legitimering på grunnlag av menneskerettigheter»
  • Jürgen Habermas: «Riktighet versus sannhet – Om moralske dommers og normers forpliktende gyldighet»
  • Jürgen Habermas: «Den demokratiske rettsstat – en paradoksal sammenstilling av motstridende prinsipper?»
  • Jørgen Pedersen: «Et velordnet samfunn basert på rasjonell politikk? – En reaktualisering av Rawls/Habermas-debatten»

Annet:

  • Truls Wyller: «Mennesket og tiden – Svar til Kjell Eyvind Johansen»
  • Kjell Eyvind Johansen: «Om filosofi, Heidegger og tid – Avsluttende replikk til Truls Wyller»
  • Dag Einar Thorsen: «Fortellinger om finanskrisen som gruppeterapi for venstresiden»
  • Victor Lund Shammas: «Okkupasjonen av byrommet»
  • Richard Sørli: «Cul-de-sac: om Badiou om Wittgenstein»
LES MER: Flere utgaver av Agora på Salongen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *