Det ubønnhørlige livet

Den svenske maleren Eugéne Frederik Janssons Flottans Badhus fra 1907. (Kilde: Wikimedia Commons)

BOKOMTALE: Sol! Jord! Kropp! Eros! I Norsk vitalisme gir Eirik Vassenden en grundig presentasjon av vitalismen som pulserende idéstrømning. Samtidig åpner forfatterens solide redegjørelse opp for en fornuftig kulturanalytisk bruk av vitalismen som begrep. Med motviljen som har vært knyttet til deler av dette idéstoffet kan det anses som en liten bragd.

Av Svein Henrik Nyhus

Som historisk tankegods har vitalismen vært noe uglesett. Dette har gjerne vært begrunnet med en problematisk forbindelse til irrasjonelle, reaksjonære og fascistiske holdninger og tenkemåter. I boken Norsk vitalisme. Litteratur,ideologi og livsdyrking 1890–1940 går Eirik Vassenden inn i denne kronglete materien og trekker ut tråder som forklarer og tydeliggjør hovedtrekkene i vitalismen og hvordan den kommer til syne som filosofi, ideologi, og litterært uttrykk. Forfatteren tar også i bruk historiserende grep og leser vitalistisk orienterte forfattere og tenkere mot sin opprinnelige idémessige kontekst.

Bok: Norsk vitalisme. Litteratur, ideologi og livsdyrking – Eirik Vassenden

Til sammen kaster Norsk vitalisme et nyanserende lys over en spennende og uttrykksrik periode i norsk litteraturhistorie, og et til dels vanskelig definerbart begrep. I norsk sammenheng har vitalismen vært et lite påaktet tema, og gjerne fremstilt som helt avhengig av kontinentale idéstrømninger.

Vassenden påpeker tidlig i boken at dette ikke er entydig. Med Knut Hamsun blir vitalismen også eksportert. En forfatter som D. H Lawrence tok eksempelvis åpenlyst farge av Hamsun. Andre forfattere som tydelig er med på å markere den norske vitalismen er Arne Garborg, Olav Duun og Kristoffer Uppdal. Kulturradikalerne Helge Krog og Sigurd Hoel, Tarjei Vesaas, Jakob Sande og litteraturprofessoren Christen Collin er også noen av de toneangivende skikkelsene som leseren møter.

Et omfattende begrep

Vassenden, som til daglig underviser i norsk litteraturvitenskap ved Høgskulen i Bergen, åpner med spørsmålet om hva vitalisme kan sies å være for noe. Den varianten som kommer til uttrykk rundt år 1900, skriver han, kan spores tilbake til Aristoteles anima-tenkning. Denne suppleres senere av Arthur Schopenhauers radikale viljefilosofi, og utkrystalliseres gjennom sentrale ideer hos Friedrich Nietzsche og Henri Bergson. Felles for disse tenkerne er at de forsøker å bygge ut en idé om at det finnes en overindividuell livskraft som kommer til uttrykk i verden, «[…]og som er grunnen til alt som er». Rent idéhistorisk plasserer Vassenden vitalismen et sted mellom den romantiske idealismen og den moderne materialismen – hvor den naturvitenskapelige verdensforklaringen blir en tydelig impulsgivende faktor.

Det er dyrkingen av livskreftene, den ganske livsutfoldelse, som er kjernen i dette vide filosofihistoriske spennet.

Vitalisme-begrepet er med andre ord særdeles omfattende. Vassenden hjelper imidlertid leseren med et tålmodig og redegjørende innledende kapittel. Ved første øyekast kan også begrepet virke abstrakt, noe som i første omgang stammer fra insisteringen på livskreftene, som ikke umiddelbart fremstår som begripelige. Noe av uklarheten skyldes også vitalismens mål om universalitet. En tredje årsak kommer fra idéstrømningens iboende driv mot å sprenge seg ut av det begrepslige.

Vitalismen er på mange måter et forsøk på å peile inn selve det dynamiske; livet i vekst og forfall. Et mål med boken, som også er en god konkretisering av prosjektet, er ifølge Vassenden å definere vitalismen på en måte som muliggjør en fornuftig kulturanalytisk bruk av begrepet. Kriteriene forfatteren lander på er disse: «1) livskreftene blir betraktet som en ytterste autoritet og ordnende instans i universet, 2) livskreftene står over og før sosiale kontrakter, 3) livskreftene er mønsterdannende for både kunsten, tenkningen og det praktiske liv».

Verdistormeren

Et viktig kapittel i boken er «Vitalisme som filosofi og ideologi» som viser hvordan de nevnte nøkkelfigurene Friedrich Nietzsche og Henri Bergson bereder grunnen for vitalismen som idéstrømning. De representerer to retninger i idéstoffet, hvor Nietzsche kobles til en «irrasjonalistisk» og Bergson til en «naturfilosofisk» kurs.

Den skandinaviske Nietzsche-resepsjonen ble avgjørende for utviklingen av den norske vitalismen. (Kilde: Wikimedia Commons)

Ansporet av skikkelser som Georg Brandes og Arne Garborg tok det ikke lang tid før Nietzsche hadde fått en omfattende resepsjon i de skandinaviske landene. Forbindelsen til norske litteratur og norsk vitalisme er derfor særlig relevant. Som spesielt avgjørende trekker Vassenden frem Slik talte Zarathustra (1883-85) og Om historiens nytte og unytte for livet (1874). I sistnevnte hevder Nietzsche at mennesket må befri seg fra en historisk bevissthet som er til hinder for handling. For å slippe til det sanne humane må jeg’et gjeninnsettes både som skapende instans og som grunnlag for selve væren – uten å tenkes abstrakt. Nietzsches budskap har en dobbel betydning; samtidig som jeget reises opp skal det også overvinnes. Det er denne viljen til å gå utover seg selv, en selvovervinnelse som kobler individet til «den utømte og fødende Livsvilje», Nietzsche kaller viljen til makt. I denne bevegelsen bort fra det menneskelige og demokratiske blir det «irrasjonalistiske» stempelet rettferdiggjort. Autoriteten overleveres til livskraften selv, skriver Vassenden.

Vassenden velger å lese Nietzsche i en bokstavelig retning, slik dette tankestoffet ofte ble mottatt på starten av 1900-tallet. I større grad enn etterkrigstidens Nietzsche-resepsjon fokuserte denne på «[…]den voldsomme, slagordspregede verdistormeren Nietzsche».Vassenden oppsummerer Nietzsches vesentlige bidrag til utformingen av vitalismen med følgende momenter: oppvurderingen av kroppen, bruddet med metafysikk og konvensjonell moral og viljen til makt som et uttrykk for verdens grunnleggende kraft.

En original Nietzsche-tolkning er altså ikke poenget. Det avgjørende er å vise hvordan disse kongstankene både inngår i og skaper en resonansbunn for vitalismens sentrale kjernedilemmaer. De finnes ofte i spenningsfeltene mellom individualisering og avindividualisering, intellektualisme og det kroppslige-dyriske. I Norsk vitalisme går disse igjen som peilepunkter hos flere av forfatterne og tenkerne som boken undersøker.

Livsimpulsen – L’élan vital

Henri Bergson betraktes som en motsats til Nietzsche i Norsk vitalisme. (Kilde: Wikimedia Commons)

Vitalismen består også av en tydelig naturvitenskapelig komponent. Her er filosofen Henri Bergson (1859-1941) med sin biologisk inspirerte, syntetiserende tenkning en betydelig representant. Bergson kan på flere punkter betraktes som en motsats til Nietzsche, skriver Vassenden. Han beskjeftiger seg med å beskrive sympatien mellom alt levende, hvis utspring og kontinuerlige utvikling kommer fra hva han kaller l’élan vital – livsimpulsen. I Den skapende utvikling (1907) beskriver Bergson livsoppsvinget (Vassenden bruker flere benevnelser) ved å skille mellom tre typer liv; vegetativt liv, instinkt og intelligent liv. Hos mennesket kan instinkt og intelligens forenes. Denne foreningen kan avkaste en intuisjon som gir innvielse i livets mysterium, altså en forståelse av hva det er som binder livsformene sammen.

Sentralt hos Bergson er også tanken om at livet er en kontinuitet, og at denne livsstrømmen er kumulativ. Livet gjentas ikke som det gjør hos Nietzsche i repetisjoner, men er i stadig utvikling. Vassenden kaller derfor Bergsons filosofi fundert på en idé om en grenseløs heteronomi. Denne forståelsen av livet som grensesprengende, som en uavlatelig prosess, er et viktig innspill i formingen av det vitalistiske tankestoffet.

Med det historiserende perspektivet Vassenden anlegger på Nietzsche og Bergson, og i boken generelt, kommer vitalismens iboende motsetninger frem på en slående måte, uten at selve begrepet relativiseres for mye.

Vassenden understreker den fremtredende kultur- og sivilisasjonskritikken som kjennetegner mange av forfatterne og tenkerne han behandler. Det polemiske ved idéene, slik de ble fremsatt i sin tid, synliggjøres for leseren. Samtidig er ikke forfatteren låst fast til sin historiserende vinkling, han skyr ikke oppdaterte perspektiver på stoffet, men vektlegger kontinuitet i fremstillingen. Vekslingen mellom hva som er direkte relevant for vitalisme-begrepet og nyansene i undersøkelsesobjektenes egenart er gjennom hele boken gjort på en overbevisende måte.

Maskinell entusiasme

For Johannes V. Jensen var maskinen selve symbolet på den ytterste realisering av menneskelige egenskaper. (Kilde: Wikimedia Commons)

Tross det overordnede norske fokuset handler et av de mest energiske og smittende kapitlene likevel om en danske; nobelprisvinner Johannes V. Jensen (1873-1950). Forfatteren av Kongens fald (1900-01) kan sees som et motstykke til hva som tidligere i boken omtales som Hamsuns teknologi- og modernitetskritiske holdning. Jensen var både begeistret og fascinert over de nye mulighetene som lå i samtidens nyvinninger. Fra jordbruks- og industrimetoder til pariserhjul – Jensen var en modernitetsentusiast. Vassenden gjør godt bruk av sitt eksempelmateriale i dette kapittelet, og siterer blant annet passasjer fra Jensens nærmest berusede rapport fra verdensutstillingen i Paris 1900.

For Jensen er maskinen symbolet på den ytterste realisering av menneskelige egenskaper. Bak både det maskinelle og menneskelige finnes et prinsipp som kan tilbakeføres til naturen; maskinen er en form for organisme.

Med Jensens optimisme på teknologiens vegne blir det klart at vitalismen ikke nødvendigvis er naturdyrkende i bokstavelig fasong. Begeistringen over maskinens vidunder forenes med en «[…] overbevisning om at det i alle livsformer finnes en iboende impuls av skapelse».

Palais de l’Electricite fotografert under verdensutstillingen i Paris 1900. Også vitalistene ved inngangen til det 20. århundre lot seg begeistre over teknologiens muligheter. (Kilde: Brooklyn Museum Archives/ Flickr)

Åpent for motsetninger

I tilknytning til Jensens variant av vitalisme, hvor idealisme og materialisme møtes, aktualiseres også en problematisk side. Vassenden referer til den amerikanske historikeren Jeffrey Herfs Reactionary Modernism, som i denne boken analyserer hva som er blitt kalt det «paradoksale» i nazismens kombinasjon av reaksjonære trekk og teknologisk optimisme. Saken er sammensatt, mener Herf, og kan ikke forklares med avklarte grenser om hva «reaksjonær» og «modernisme» er.

En slik «rasjonalisering» i etterkant har vært tendensen i den ideologikritiske litteraturforskningen. I denne sammenhengen kan vitalismen tjene som et instruktivt begrep, nettopp, som Vassenden påpeker, fordi det gir rom for de ovennevnte motsetningene. Både her, og ved flere anledninger i Norsk vitalisme, samler vitalisme-begrepet et impuls- og idémangfold, og åpner samtidig et rom for å peke på mer kompliserte årsakssammenhenger.

Ekstase og smerte

Den vitalistiske lyrikken er ekstatisk og spennende. Norsk vitalisme byr rikelige monn: Kristoffer Uppdal, Olav Aukrust, Olav Nygard, Aslaug Vaa og Åsmund Sveen, er noen av bokens omtalte poeter. Både i tematiseringen av vitalistiske kjernemotiver og i uttrykksmåte er det likevel et stort spenn mellom dikterne. Kastene går fra Uppdals mektige og nyorddannende ekspresjonisme til Aukrusts mer harmoniserte, kristne leie. En poet som stikker seg noe ut i selskapet er Åsmund Sveen (1910-1963).

Åsmund Sveens besynderlige biografi har gjort ham til en underkjent figur i norsk litteraturhistorie. I Norsk vitalisme trekker Eirik Vassenden lyrikeren frem fra glemselen. (Wikimedia Commons)

Sveen har en besynderlig biografi. Han var nazist og byråsjef i Kulturdepartementet under Quisling. Samtidig var han tidlig ute med å skildre homo- og autoerotikk på utilslørt vis i sin lyrikk. Kanskje av begge disse grunnene er han en underkjent figur i norsk litteraturhistorie, selv om Vassenden skriver at han uansett nok ikke kan regnes som en av de store. Det kan nevnes at poeten Steinar Opstad også skriver om ham i sin nyutgitte Himmelretninger, slik at vi nå begynner å få et mer tilgjengelig og utfyllende inntrykk av dette forfatterskapet. Som vitalist er Sveen en tydelig kroppslig og sanselig poet. I hans tidligste utgivelser er dreiepunktet ofte et «jeg» som utsettes, eller lar seg innta, av de ytre kreftenes trykk. I debuten Andletet (1932) finnes en typisk vitalistisk ambivalens mellom jegets livsdyrking og de voldsomme kreftene livet står i forbindelse med, ofte representert av en natur som utfolder seg blindt.

For Sveen innebar livets uavlatelige strøm også smerte. Med sin legning ble seksuallivet ensbetydende med noe ikke-funksjonelt i et reproduserende, og på en bestemt måte livsdyrkende, perspektiv. Vassenden omtaler disse originale linjene, med rette, som hjerteskjærende: «Eg bær eit barn i hjartet mitt/eg slår det dag og natt». Livets krav blir i seg selv så å si umulig å håndtere.

Inkluderingen av Sveens poetiske stemme blir på en innsiktsgivende måte en illustrasjon på den ubønnhørlige siden av vitalismens logikk. Slik Vassenden selv ofte kommenterer i boken er kanskje vitalismens hovedproblem hvordan det enkelte liv kan verdsettes i dyrkingen av det store.

Norsk vitalisme er en omfangsrik utgivelse og her er ikke hele innholdet kommentert. Men det må poengteres – Vassenden innfrir altså sine egne ambisjoner. Ved å belyse forutsetninger og avveie kvaliteter og mulige hinder ved vitalismen som begrep ender han med en overbevisende fremstilling, som også gjør mulig en fornuftig kulturanalytisk bruk av begrepet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *