Hva er meningen med livet? (3)

Gustav Klimts tolkning av Livets tre (1909). (Kilde: Wikimedia Commons)

BOKPROSJEKT: I mitt første innlegg presiserte jeg hva som menes med spørsmålet «Hva er meningen med». I mitt andre innlegg presiserte jeg tre forskjellige spørsmål som ofte blandes, men som må holdes adskilt. I dette tredje og siste innlegget ønsker jeg å klart skille spørsmålet om meningen med livet fra spørsmål om moral og lykke. Det å leve et meningsfullt liv er ikke det samme som å leve et moralsk liv, eller et lykkelig liv. Mening er noe annet enn moral og lykke. Mening ser ut til å være en særegen normativ kategori.

Einar Duenger Bøhn – førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo – presenterer her noen tanker med utgangspunkt i sitt bokprosjekt «Hva er meningen med livet?» Dette er det tredje og siste innlegget i føljetongen.

Begrepsanalyse

Når man forsøker å forstå et begrep forsøker man på en eller annen måte å definere begrepet ut i fra andre begreper man forstår. Anta for eksempel at jeg forstår begrepet om hva en del av en helhet er. Eksempler på deler av min kropp er: armen mine, benet mine, hodet mitt, hjertet mitt, og lignende. Kroppen min er også en del av kroppen min, men kanskje på en litt annen måte enn det ene benet mitt er.

Vi definerer derfor denne forskjellen. Vi antar at vi vet hva en del er for noe, og så definerer vi det vi kaller en «ekte» del av en helhet: x er en ekte del av en helhet y =df x er en del av y, men er ikke det samme som y. Vi får da resultatet at både benet mitt og kroppen min er deler av kroppen min, men benet mitt, men ikke kroppen min er en ekte del av kroppen min. Vi kan slik bedre (eller kanskje mer finurlig) forstå forskjellen mellom det å si at kroppen min er en del av kroppen min og det å si at benet mitt er en del av kroppen min (for det er en liten forskjell mellom de to!).

Mer generelt, når man forsøker å forstå, eller analysere et begrep F, så forsøker man på en eller annen måte å gi en definisjon på formen: x er F =df x er G1 og G2 og … og Gn, hvor de nummererte G’ene er forskjellige begreper, og n er et hvilke som helst endelig tall høyere enn 1. En slik definisjon sier at det som oppfyller en av sidene av definisjonstegnet «=df» oppfyller også den andre siden (det vil si at begge sidene har samme mening). Et såkalt mot-eksempel til en slik analyse, det vil si et eksempel som viser at definisjonen er dårlig, er derfor et eksempel som viser at en ting helt klart er F, men allikevel ikke en av de nummererte Gene, eller at det er alle de nummererte Gene, men allikevel ikke F. I et slikt tilfelle fanger ikke definisjonen opp hva begrepet virkelig betyr, og er derfor en dårlig definisjon/analyse.

Definisjonen av «ekte del» er et enkelt eksempel. Definisjonen av «mening» er ikke like enkel. Antakeligvis finnes det ingen full definisjon av begrepet mening (i hvis tilfelle det er et såkalt primitivt begrep). Men allikevel bør vi, som filosofisk interesserte mennesker, forsøke å forstå det så godt vi kan.

En måte å gå frem på er ved å skille begrepet fra andre begreper som likner. En måte å gjøre det på er ved å gi mulige tilfeller som oppfyller det ene begrepet, men ikke det andre, dvs. såkalte mot-eksempler til at begrepene er de samme. Det vil jeg nå litt løst forsøke å gjøre i forbindelse med mening, moral og lykke.

Mening er ikke moral

Forestill deg en person som i sin beste alder tar permisjon fra jobben som han virkelig liker for å stelle for sine gamle, syke foreldre. Forestill deg videre at denne personen går virkelig inn for dette, og delvis ofrer verdifull tid og energi vanligvis brukt på sine barn og sin partner. Forestill deg videre at denne personen moralsk sett faktisk burde ha brukt mer tid på sine barn og sin partner enn han faktisk gjør i denne tiden som følge av å stelle for sine gamle foreldre. Vi kan for eksempel forestille oss at dette går utover familielivet, og setter samlivet i fare, noe det hele ikke er verdt gitt at foreldrene ikke kommer til å leve lenge, mens familielivet er ment å vare lenger, og barna er ment å vokse opp.

Allikevel gjennomfører han sitt «pleieprosjekt». Hvorfor? Det er jo tross alt (ved antakelse) noe han moralsk sett ikke burde gjøre.

Et plausibelt svar er at det er et meningsfullt prosjekt. Men da har vi tilsynelatende et mulig tilfelle som oppfyller meningsbegrepet, men ikke moralbegrepet (merk: alt vi trenger er at tilfelle vårt er mulig, ikke at det faktisk er tilfelle). Det vil si, da har vi tilsynelatende et såkalt mot-eksempel til at de to begrepene betyr det samme. Hvis det stemmer, så er ikke mening det samme som moral. Det vil si, et meningsfullt liv er ikke det samme som et moralsk liv. Det vil si, meningen med livet er ikke nødvendigvis noe moralsk rett (men det er selvfølgelig heller ikke gitt at det er noe moralsk galt).

Mening er ikke lykke

Vi kan videre forestille oss at personen som steller for sine foreldre blir ulykkelig som følge av at han ikke gjør nok for sine barn og partner i tiden han steller sine gamle foreldre, eller kanskje han bare blir ulykkelig som følge av at han innser at han gjør noe moralsk galt. Men da gjennomfører han heller ikke sitt prosjekt av grunner som gjør han lykkelig. Og vi har dermed et mulig tilfelle som også skiller lykken fra mening. Det å leve et meningsfullt liv er dermed ikke det samme som det å leve et lykkelig liv. Man kan være ulykkelig, men samtidig leve et meningsfullt liv, noe som tilsier at lykkebegrepet og meningsbegrepet ikke er det samme.

Meningen med livet kan (men må ikke) derfor være noe annet enn et lykkelig liv. Dette er interessant fordi kanskje er derfor meningen med livet noe som gjør oss alle dønn ulykkelig (for ikke å si umoralske).

Andre liknende eksempler er gitt ved å forestille oss kunstneren som «følger sitt kall» og vier sitt liv til kunsten på tross av at det gjør henne ulykkelig og umoralsk ovenfor sine nærmeste. Eller den kristne som «følger sitt kall fra Gud» på tross av at det gjør henne ulykkelig og umoralsk ovenfor sine nærmeste (og andre). Det ser derfor ut til at lykke og moral er noe annet enn mening. (Et mulig unntak er gitt ved Aristoteles sin teori hvor alle tre begrepene faktisk ser ut til å sammenfalle, men det er ikke noe jeg kan gå videre inn på her.)

Mening som en egen normativ kategori

Hva har vi så oppnådd? Hvis det er mulige tilfeller (handlinger) som best kan forklares ut i fra mening, og ikke moral eller lykke (eller andre normative kategorier), da ser det ut til at mening danner en egen normativ kategori, dvs. en kategori som skiller seg fra de andre normative kategoriene. Og da må meningsbegrepet tas alvorlig fordi det er den beste (eneste?) måten å forklare mange menneskelige handlinger på.

Spørsmålet om meningen med livet, og hva vi mener med spørsmålet, blir da interessant ikke bare for filosofiske, men også psykologiske formål.

Nøyaktig hvordan meningsbegrepet som en egen normativ kategori forholder seg til de tre forskjellige typer spørsmål jeg stilte i mitt andre innlegg blir også interessant. Mens jeg som filosof er mer interessert i meningen med livet, er psykologer mer interessert i meningen i livet. Er dette to forskjellige egne normative kategorier, eller er de i en dypere forstand to forskjellige spørsmål innenfor en og samme normative kategori? Eller er bare en av dem en egen normativ kategori, og i så fall hvilken av de er det?

Uansett tror jeg det er på høy tid å ta spørsmålet om meningen med livet på alvor. Forhåpentligvis har jeg i disse tre innleggene bidratt (bitte litt) til å klargjøre en begynnelse på videre undersøkelser.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *