I sannhet å være seg selv

Kilde: Wikimedia Commons

KIERKEGAARD I 200: Markeringen av 200-årsdagen for nordens største filosof gjennom tidene er i gang. Flere nye utgivelser er like rundt hjørnet. For den uinnvidde er den nye oversettelsen av Stadier på livets vei en god start. I søket etter sannhet blir stadiene og pseudonymene som mystiske passord inn til Søren Kierkegaards tekster.

Av Marius Timmann Mjaaland, Universitetet i Hamburg.

«I sannhet å være seg selv forutsetter en dyp splittelse i eget og andre navn», skriver Stig Sæterbakken, med blikket rettet mot Søren Kierkegaard. I år er det 200 år siden Søren Kierkegaard ble født den 5. mai 1813. Nordens største filosof gjennom tidene var også en betydelig forfatter og teolog, og jubileet markeres med en rekke utgivelser, foredrag og seminarer over hele Norge – og i resten av verden – i 2013.

Blant utgivelsene finner vi Forfatterne møter Kierkegaard, der sentrale norske forfattere skriver om sine møter med tenkeren, en ide- og litteraturhistorisk studie av Kierkegaard og Norge ved undertegnede og Thor Arvid Dyrerud, en fornyet lesning av hele forfatterskapet ved Trond Berg Eriksen med tittelen Søren Kierkegaard. Den fromme spotteren, og en ny norsk oversettelse av Stadier på livets vei ved Knut Johansen.

Pseudonymene samles

Bok: Stadier på livets vei – Søren Kierkegaard

Det er interessant at forlaget Oktober i forkant av jubileet har funnet anledning til å gi ut nettopp Stadier på nytt. Det er det siste av de pseudonyme verkene der Kierkegaard spiller de ulike pseudonymene ut mot hverandre og lar dem opptre innenfor rammen av én fortelling. Etter å ha gitt ut en serie klassiske skrifter pseudonymt i årene 1842-44, som Enten-Eller, Gjentagelsen, Frygt og Bæven, Philosophiske Smuler og Begrebet Angest, samler han trådene i en litterær tekst i tre deler, skrevet av tre forskjellige pseudonymer, tilsvarende de tre Stadier på livets vei som Kierkegaard er blitt kjent for: Det estetiske, det etiske, det religiøse.

Det dreier seg om tre måter å søke sannheten på: «In vino veritas» heter den første, sannheten skal altså finnes i vinen! Fem menn er samlet til et drikkegilde og vil i Platons ånd holde taler om kjærligheten. Rammene er tilnærmet perfekte, mennene er veltalende og raffinerte, men hele symposiet kollapser i en ironisk gest – slik den estetiske søken etter sannheten viser seg å være forfengelig og forgjengelig.

«Jeg har jo aldri levd»

Kierkegaards famøse forelskelse i Regine Olsen har på mange måter utløst hele den enorme kreativiteten. Han blir aldri ferdig med Regine: Han har «ofret» henne som Abraham ofret sin sønn (Frygt og Bæven), han har tvilt, han har fortvilt. Men forelskelsens gleder og kvaler gjennomspilles her på nytt, i utallige variasjoner: «Alt sover; bare de døde stiger nå frem fra graven og lever om igjen. Og selv ikke det gjør jeg, for siden jeg ikke er død, kan jeg jo ikke leve om igjen, og dersom jeg var død, kunne jeg jo heller ikke leve om igjen, for jeg har jo aldri levd.» (217)

Søren Kierkegaard blir aldri ferdig med Regine Olsen. (Kilde: Wikimedia Commons)

I andre del av Stadier kan han enda en gang – under pseudonym – gå inn i de etiske dilemmaene og betro seg til leseren, og til henne, som opprinnelig er hiin Enkelte.

I den tredje delen, «Skyldig-ikke skyldig?» melder tvilen seg for alvor. Tvilen og fortvilelsen. Hovedpersonen Quidam nærmer seg grensen til det religiøse, men han overskrider den ikke. Som et hemmelig script gjengir han ordrett sitt eget avskjedsbrev til henne (337). I likhet med en forfatter som Karl-Ove Knausgård skaper han litteratur av de mest pinlige episodene i sitt liv, men til forskjell fra Karl-Ove skaper Søren distanse til seg selv ved å skape egne litterære alter-ego. Han trekker seg tilbake, for å få leseren til å tenke over seg selv.

På grensen til mystikk

«For i sannhet å kunne hjelpe en annen», skriver han senere, «hjelper det ikke å forstå mer enn en annen, en må først og fremst forstå hva den andre forstår og begynne der». Dette er en strategi som antydes allerede i etterordet til Stadier (407ff.). Derfor denne nesten umenneskelige tilbakeholdenhet i Kierkegaards tekster som Stig Sæterbakken skriver om i Forfatterne møter Kierkegaard, på grensen til mystikk:

…dette som selv underlagt hans ekstreme intellektuelle selvdisiplin, hans nevrotiske tanke-sølibat, nekter å innordne seg systemet, som peker i en annen retning, som peker nese til sin opphavsmann, slik det gjør det til sin leser. Dette er det usikre leddet i tankerekken. En tvetydighet som vil bestå.

Oversetteren er dessverre ikke helt på høyde med Kierkegaard når det gjelder språklig tilbakeholdenhet. Noen steder forsvinner meningen i endeløse leddsetninger, andre steder forsvinner det elegante, antydende, til fordel for det direkte, det forklarende. Det er likevel et enormt arbeid som ligger bak oversettelsen av en slik bok og Knut Johansen skal ha honnør for å gjøre en klassisk tekst tilgjengelig for et norsk publikum samtidig som han er tro mot originalen. Den som vil komme enda tettere inn på teksten, kan finne den gratis tilgjengelig på nett eller bla i de blå bindene med fyldige kommentarbind.

Kierkegaards litterære fest

Våren 2013 blir det dessuten rikelig med anledninger til å stifte bekjentskap med Kierkegaard under jubileet på Lysebu i april, under seminar om hjelpekunsten på Gaustad sykehus eller foredrag på Litteraturhuset i Oslo, i Kristiansand og over det ganske land (se kierkegaard.no). Boken om Kierkegaard og Norge følger sporene etter Kierkegaards komplekse forfatterskap gjennom 150 år i filosofi, teologi og litteratur og Trond Berg Eriksens lesning av hele forfatterskapet er en sann fest i skarpe og sære observasjoner.

Men noe av det mest interessante er likevel Kierkegaards dominerende rolle innenfor nyere norsk litteratur: Gro Dahle, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Hanne Ørstavik og Stig Sæterbakken har skrevet litterære tekster som veksler mellom essay og biografi, novelle og poesi, og som alle utforsker feltet mellom Kierkegaards skrift og deres egen.

«Kierkegaard er særlig inspirerende for en forfatter», skriver Vigdis Hjorth, «fordi han reflekterer over skriftens betydning for den skrivende». For slik inspirasjon fikk hun nylig kritikerprisen. Tekstene utløser åpenbart en nerve som åpner spørsmål rundt ens eget liv som et sår. «Nåde er at selvet blir knust», skriver Ørstavik, mens Dag Solstad lar en humre over avgrunnen i spørsmålene som plager enhver som finner det nødvendig å «gi sitt svar». Men hvilket svar da? Og til hvem? Ja, til hvem.

Et mystisk passord

Det er dette spørsmålet som avslutter Stadier på livets vei – spørsmålet der forfatteren trekker seg tilbake og overlater boken til leseren: «Ta dere nå i akt, små barn, hør ikke på ham, han er en forfører» (498). Det er selvfølgelig et eneste stort bedrag, men også et stadium for den som søker etter sannhet.

Men hva er sannhet? spør som kjent Pilatus ved påsketider. I denne søken etter sannheten er stadiene og pseudonymene som et mystisk passord inn til Kierkegaards tekster, og derfor er det slett ikke dumt å begynne med å lese nettopp Stadier på livets vei.

Den utløser nemlig en slik hunger etter erkjennelse som Sæterbakken beskriver; der filosofi, teologi og litteratur brytes mot hverandre i mysteriet som jakten på sannheten, jakten på den skyldige, mellom ego og alter ego:

For å kunne skrive må jeg være den jeg er. For å kunne skrive må jeg være en annen enn den jeg er. Og det er når jeg får disse to til å møtes, og bare da – og da bare kanskje – at dét oppstår, som jeg i ettertid, på avstand betraktet, kan velge å kalle: litteratur.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *