– En kompromissløs eksistensialist

Foto: Manuel Werner / Christian Hansen

INTERVJU: Konklusjonen i Peter Wessel Zapffes filosofi er klar: «Kjend Eder selv – vær ufrugtbare og la jorden bli stille efter Eder.» Gjør han rett i dette? Nei, mener Dag Olav Hessen.

Av Hilde Vinje

Peter Wessel Zapffe (1899–1990) er kjent som en av Norges mest betydelige filosofer. På lik linje med Arne Næss var han også en lidenskapelig fjellklatrer, og de to hadde et nært forhold til hverandre både i tindesporten og i deres akademiske virke. Men der Næss med sin senere filosofi fremmet livsglede og lekenhet, målbar Zapffe et mer pessimistisk syn på tilværelsen. I sin doktorgradsavhandling Om det tragiske (1941) argumenterte han for at menneskets fornuft har gjort arten livsudyktig og at den beste løsningen vil være å la menneskeslekten dø ut.

Salongen har snakket med Dag Olav Hessen, som foruten å virke som biolog også er en av landets fremste formidlere av Zapffes tenkning. Han har blant annet vært medredaktør for Et liv på mange vis: En antologi om Peter Wessel Zapffe (1999), og skrev forordet da Om det tragiske ble utgitt på ny i 2004.

Hessen beskriver blandingen av filosofisk pessimisme og humoristiske glimt som «forfriskende», samtidig som han innvender at Zapffe trekker sine filosofiske konklusjoner for langt.

Det besynderlige mennesket

Fra et biologisk utgangspunkt – hva er det som gjør Zapffes tenkning interessant?

– I grunn er det ikke først og fremst fra et biologisk utgangspunkt Zapffe er interessant. Han utviklet en «biosofisk» metode og brukte Jakob von Uexküll som innfallsport til biologien. Uexküll var imidlertid skeptisk til evolusjon, og hans Umwelts-lære som danner grunnlaget for Zapffes biosofiske metode blir litt aparte sett fra et biologisk ståsted.

– Zapffe leter etter en rasjonell, naturvitenskapelig metode i sin avhandling Om det tragiske, og mener at biologien kan by på dette. Han bruker sin metode som en form for økologisk analyse av menneskets kår som kontrast til dyrene, og betrakter mennesket som fundamentalt forskjellig fra alt annet liv fordi vi har utviklet evnen til å føle eksistensiell smerte, samt å kreve rettferdighet.

Dag Olav Hessen (Foto: Universitetet i Oslo)

Hessen forteller at hans fascinasjon for Zapffe er av mer privat art, og at den begynte med lesningen av essaysamlingen Barske glæder (1969) og essayet «Den sidste Messias» (1933), der Zapffe for første gang lanserte sine ideer om eksistenssmerten.

– Den traff meg som et trøkk i mellomgulvet, og jeg tenkte – jøss, det er jo mye av dette som jeg har tenkt selv. Zapffes hovedtanke er at alt liv fungerer innenfor et rammeverk hvor du har evner som svarer til oppgaver vi har. Dyr er tilpasset sitt miljø på optimalt vis, mens mennesket er en slags evolusjonær besynderlighet. Vi har utviklet et stort intellekt, men med på kjøpet følger innsikter som er tunge å bære. Livet byr ikke på noen grunnleggende rettferdighet, og det er heller ikke noe mål og mening.

– Zapffes noe nihilistiske syn får ham til å konkludere at hele livet dreier seg om å holde disse tragiske erkjennelsene på avstand. For å holde ut de tunge erkjennelsene søker vi forlystelser og distraksjoner, og fornekter sånn sett det unikt menneskelige.

– Det er her metaforen om den irske kjempehjorten kommer inn: Den er utviklet til å være «hornbæreren fremfor andre» med sitt overdimensjonerte gevir som førte til at den døde ut. Den kunne kanskje ha overlevd ved å brekke av deler av geviret, men ville da samtidig ha fornektet sin storhet. På tilsvarende måte har mennesket en uhensiktsmessig stor hjerne med alle disse innsiktene som vi kunne vært spart for. På den annen side er det dette som er menneskets adelsmerke, og vi fornekter oss selv ved den stadige strøm av påfunn og distraksjoner fra tanker som «slår hull inn til verdensangsten», for å si det med Zapffes egne ord.

Kunne Zapffes filosofi hentet mer innsikt fra evolusjonslæren?

– Zapffe trakk ikke inn et viktig perspektiv man kan hente fra evolusjonslæren – nemlig at livet som sådan eller utviklingen ikke er målrettet. Det er en blanding av tilfeldighet og nødvendighet, som Jacques Monod skriver. Hadde Zapffe tatt denne evolusjonære erkjennelsen inn, ville han bare fått mer substans i argumentasjonen.

– I fortsettelsen av dette sier han også, lik andre materialistisk orienterte naturvitere som Dawkins, at universet er kaldt og interesseløst. Om det tragiske står på ingen måte og faller på hans forhold til Uexküll. Hvorvidt Zapffe operer med den biosofiske metoden eller ei, er egentlig ikke sentralt for hans grunnholdning, slik jeg ser det.

Tragisk storhet

Zapffe skildrer mennesket som en tragisk art, fordi det har en fornuft som er større enn hva godt er: Den har ikke lenger noen reelle utfordringer å løse, og all tenkning munner ut i eksistensielle spørsmål som ikke kan besvares. Samtidig skal ikke den enkelte unnvike fornuften for «å holde ut livspresset». Angår det tragiske menneske som slekt eller individ?

– Zapffe har en elitistisk tankegang i mye av det han legger frem, og det ser vi også her: Det er menneskene, i alle fall noen av dem, som har storhet i seg, men ikke får realisert denne storheten. Det er dette som er det tragiske. På individuelt nivå finner du nok mange eksempler på skjebner som ikke er tragiske fordi de verken vil eller kan satse noe som gjør at de virkelig kan feile som fornuftsvesener. Da får de heller ikke hva Zapffe kaller en tragisk skjebne. Det tragiske er likevel allmennmenneskelig. Han mener menneskeheten gradvis bør forsvinne, og det er et slags nihilistisk ståsted han har.

«Tindesporten er meningsløst som selve livet», skriver Zapffe i Hvad er tindesport. Her illustrert med hans egne fotografier av Lyngsalpan i Troms fra 1930-tallet. (Kilde: Nasjonalbiblioteket)

– Zapffe skriver at noe av menneskehetens tragedie er at vi fra barnsben av erkjenner at «dødens fossedur står høyt over dalen». Vi driver alle hjelpeløst mot denne fossen. Men denne erkjennelsen er ikke nødvendigvis negativ. For mange er den motiverende. Noen jobber for å utrette noe i livet med utgangspunkt i erkjennelsen av at man har begrenset tid til rådighet. Men Zapffe var nok blind for denne siden, tenker jeg.

– Det han omtaler som trivielle «distraksjoner» og «forlystelser» for å unngå de mørke erkjennelsene – dette er ikke bare åndelige unnvikelsesmanøvre, men på mange måter livet selv.

Vil du med dette kritisere Zapffe for å se mennesket bare som et fornuftsvesen?

– Vel, det er en gradient her. Det er selvfølgelig ikke likegyldig om du bruker all din tid til fornuftløse aktiviteter. Men mye av det som handler om følelsesliv, kjærlighet og menneskelige relasjoner, er viktig for den enkelte. Man kan ikke for alvor mene at livet er å sitte og gruble inn i verdensangsten, men det er jo det Zapffe sier.

– Han er en kompromissløs eksistensialist uten «trøstefulle fiksjoner», som han kaller det. Det er befriende med noen som tar et slikt konkret standpunkt, men jeg synes han trekker det for langt.

Arne Næss kritiserte Zapffe for ikke å skille mellom mening i livet og mening med livet. Er det en kritikk du vil si deg enig i?

– Ja, det tenker jeg er godt sagt. Noen vil nok mene at uten en gitt metafysisk mening er det vanskelig å finne en overordnet mening med livet. Men at det er mening i liv og at livsglede i seg selv kan gi livet mening – det er det man må søke etter. Hvis det ikke var noen mening med liv totalt sett, så var det heller ingen mening i livet for Zapffe. Man kan vel si at dette er et metanivå hvor Zapffe møter seg selv: Han er fjellklatrer og humorist, noe han åpenbart glede av – samtidig som han bruker livet på å argumentere for at alt er meningsløst.

Den sublime lidelsen

Det interessante er at Zapffe skriver at hans eget forfatterskap er et uttrykk for sublimasjon, som er én spesifikk underart av disse unnvikelsesmanøvrene.

– Ja, Zapffe ser også ironien i dette og makter tidvis å se seg selv utenfra. Han erkjenner at arbeidet med avhandlingen er sublimasjon. Gjennom linjene diskuterer han stadig med seg selv. Han mener selv at det intellektuelle arbeidet som ligger i Om det tragiske rettferdiggjør at han gjør nettopp dette i stedet for å ta sitt eget liv. Så det er klart at han ser en gradsforskjell mellom fortrengningsmekanismene. Zapffe er ingen relativist, og mener klart at enkelte aktiviteter er mer høyverdige enn andre: Klassisk musikk, teaterstykker, for ikke å si filosofi og fjellklatring, er høyt hevet over reality-TV og bingo. Selv om de i prinsippet alle fungerer som fortrengningsmekanismer, skiller han mellom kategorier eller nivåer av disse.

Hessen poengterer at nettopp det sublime i Zapffes forfatterskap er med på å gjøre ham interessant som filosof.

– Han er en virkelig original tenker. Hans forfatterskap rommer både et humoristisk element, språklig artisteri og en litterær tilnærming – og nettopp dette er forfriskende. Filosofer argumenterer stundom bokholderaktig og kjedelig, men det er ikke tilfelle hos Zapffe. Sammenlignet med Schopenhauer, Nietzsche og Kierkegaard er han på mange måter klarere, mener Hessen.

Likevel har Zapffe en variabel status. Noen anser ham for å være for kompromissløs. Andre mener den biosofiske metoden er problematisk. Andre igjen har ment at Zapffe er farlig fordi han går så nihilistisk til verks i sin argumentasjon.

– Jeg tror de fleste leser med en viss avstand til stoffet. Man kan la seg fascinere av ham – men man velger ikke nihilismen selv.

Litteratur

  • Bostad, I. og Hessen, D. (red.) 1999, Et liv på mange vis: En antologi om Peter Wessel Zapffe, Pax forlag, Oslo.
  • Zapffe, P.W. 1997a, Barske glæder, Pax forlag, Oslo.
  • ——. 1997b, «Den sidste Messias», i Kulturelt nødverge: Zapffes efterlatte skrifter, Pax forlag, Oslo, s. 43–53.
  • ——. 2004, Om det tragiske: Innledning ved Dag O. Hessen, Bokklubbens kulturbibliotek, Oslo.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *