Idéhistorisk selvrefleksjon

I sitt 67. nummer inviterer det danske idéhistoriske tidsskriftet Slagmark til en refleksjon over «ny idéhistorie». Nummerets forside prydes av Caspar David Friedrichs’ Wanderer über dem Nebelmeer (1817): Et godt forsøk på å høyne bevisstheten om de valg som foretas når vi skriver idéhistorie, mener Espen Schaanning om innholdet. (Kilde: Wikimedia Commons)

FORSKNING: I sitt desembernummer i 2013 tar det danske Slagmark. Tidsskrift for idéhistorie mål av seg til å presentere «Ny Idéhistorie», for å angi noen av de «mulige forgreninger det i dag er muligt at bevæge sig ud af». Mye nytt er det riktig nok ikke å hente, men her er mange konstruktive diskusjoner om fagets relevans og metodologi.

Av Espen Schaanning, professor i idéhistorie ved UiO

Som tidsskriftets redaktører, Jakob Bek-Thomsen og Frank Beck Lassen, gjør oppmerksom på i nummerets innledning, finnes det knapt noen idéhistorisk metode, og de hevder at det må tas et oppgjør med «den til enhver tid herskende ortodoksi». Dette er en tilnærming som undertegnede slutter seg til. Enhver proklamasjon om at man selv praktiserer den eneste rette form for idéhistorie, slik Quentin Skinner hadde en tendens til å gjøre på 1960- og 70- tallet, framstår lett som å opptre som dommer med megalomane pretensjoner. Det kan godt hende at den Platon som filosofene gjengir når de destillerer ut hans filosofiske «posisjon», ikke har det ringeste å gjøre med hva Platon «egentlig» mente eller ville. Men who cares så lenge slike framstillinger får filosofimaskinen til å rulle og gå. Hva slag kontekst det er relevant å etablere er avhengig av hva slags prosjekt man har. Like fullt kan det være nyttig å tenke nøye gjennom hvorfor man etablerer bestemte kontekster, og hvilke muligheter og begrensninger som ligger i dem. De seks artiklene Slagmark presenterer om ny idéhistorie er godt egnet som mat for tanken i slike spørsmål.

Ny idéhistorie?

Det danske idéhistoriske tidsskriftet Slagmark vier sitt nummer 67 til såkalt «ny idéhistorie». Jakob Bek-Thomsen og Frank Beck Lassen har vært redaktører. (Kilde: Aarhus Universitetsforlag)

Enskjønt ny. Den oversatte artikkelen av Roger Chartier, «Historien – eller at læse tiden», er riktignok nylig publisert (2011), men det han reflekterer over og gjengir er gamle travere som Hayden White, Paul Veyne, Carlo Ginzburg, Michel Certeau, Reinhart Koselleck, Michel Foucault, osv.; hvordan disse opponerte mot tradisjonell historieforståelse, særlig i spørsmålet om hva som er forskjellen på historievitenskap og (skjønn)litteratur, eller om det er mulig å forene mikrohistorie (som omhandler spesifikke tekster eller hendelser på gitt tid og sted) og global historie (som spenner over lange tidsrom og store geografiske områder). Selv har Chartier mye fornuftig og klokt å si om disse tingene. Men noen «ny» idéhistorie presenterer han ikke; i spørsmålet om forholdet mellom historievitenskap og litteratur framhever han snarere hvor viktig det er å «reflektere over de betingelser, der gjør det muligt at fastholde historisk diskurs som en adækvat gengivelse og forklaring af den virkelighed, der har været». Det er sikkert en nødvendig påminnelse om at historievitenskap tross alt er noe annet og mer enn ren diktning, men neppe særlig nytt og grensesprengende.

Nye perspektiver serverer heller ikke Frank Beck Lassen i sin artikkel «Afselvfølgeliggjørelse», som er en god framstilling av hva jeg selv i mange sammenhenger også har slått til lyd for, nemlig at idéhistorie vil kunne skape distanse til våre egne selvsagte antagelser ved å beskrive hvordan man tenkte annerledes før. Med henvisninger til Hans Blumenberg, Koselleck og Skinner argumenterer Lassens for at idéhistorieskrivningens raison d’être er å få det vi tar som selvfølgelig og gitt til å framstå som mindre selvsagt, og som kun én blant mange muligheter. Det er jo en storartet ambisjon, men på mine gamle dager har jeg også begynt å tenke at dette er en ambisjon som først og fremst hører hjemme i festtalenes verden. Det er vanskelig å måle om idéhistoriske verker faktisk får slike effekter. Når det gjelder mine egne bøker, er jeg temmelig sikker på at denne effekten har vært nær null, i alle fall på de områdene jeg har forsøkt å intervenere i. En og annen leser kan nok ha følt Verfremdungseffekten, men som bidrag til å endre på den dominerende tenkemåten har de nok vært spilt møye.

Nyttig om kontekstualisering

Mikkel Thorups artikkel «Taget ud af sammenheng. Om kontekst i idéhistorie» kan heller ikke beskyldes for å være nyskapende, men er til gjengjeld en usedvanlig nyttig og innsiktsfull oversikt over de ulike former for kontekster en idéhistoriker kan operere med. Særlig går han inn på Skinner og J.G.A. Pocock og Ellen Meiksins Woods kritikk av deres kontekstualisme (ifølge henne reduseres hos dem konteksten til en ren intellektuell samtale løsrevet fra den sosio-økonomiske sammenhengen den inngår i). I et komplisert, men imponerende omfattende diagram (som undertegnede ikke maktet å lese uten forstørrelsesglass) har han skissert de ulike perspektivene langs to akser (fra aktør til struktur og fra global til lokal). Han skiller for eksempel mellom individkontekst, situasjonskontekst, språklig kontekst (begrepshistorie, diskurshistorie) og den kulturelle og sosiale kontekst, som han utlegger på forbilledlig vis. Dessuten gir han plass til hvilke svakheter som også hefter ved slike kontekstualiseringer: 1) Teksten blir bare et symptom på noe annet enn seg selv (konteksten) slik at man går glipp av deres begivenhetskarakter; 2) man kan ende opp med en uendelig regress, der konteksten i sin tur må kontekstualiseres gjennom stadig mer partikulære undersøkelser, slik at man ikke lenger kan snakke om samlende fenomener (som «opplysningstiden»); 3) språk og tekster har mange lag av mening, og en bestemt kontekstualisering begrenser dette meningsmangfoldet og risikerer å gjøre teksten ufarlig.

Det er også slike spørsmål Mark Bevir tar for seg i en oversatt tekst fra 2009, «Kontekstualisme. Fra modernistisk metode til post-analytisk historicisme». Dette er nok en analyse av gamle travere: Han går nøye inn på Skinners og Pococks kontekstualisme og forskjellen mellom dem (Skinner er opptatt av intensjoner, Pocock av språkstrukturer), og hevder at de har relativt tynne filosofiske begrunnelser for sine syn. Selv Skinner, som var den mest filosofisk orienterte av de to, skrev svært lite om det filosofiske grunnlaget for kontekstualisme etter 1970-tallet. Etter hvert har de begge, ifølge Bevir, moderert sine standpunkter, og er i dag mer åpne for ulike tilnærminger.

Forsøk på nytenkning

En artikkel som derimot kan sies å introdusere en ny form for idéhistorie er skrevet av svensken David Dunér: «Den kognitiva vändingen». Artikkelen er på 18 sider men har en litteraturliste på 8 sider (!), så det er tydelig at denne nye retningen har behov for å imponere. Prosjektet er her å benytte «kognisjonsvitenskapen» i idéhistorisk forskning. Menneskets tenkning er et resultat av evolusjonen, og hjernen er derfor tilpasset både det sosiale samkvem med andre mennesker og det biologiske og materielle miljøet (preferanser for bestemte bosteder, næringsmidler, lukter, lyd osv.). Mennesket har dermed en rekke kognitive begrensninger og muligheter som avhenger av kroppen, miljøet og utvekslingen mellom dem. Gjennom å kartlegge menneskets kognitive evner (hukommelse, persepsjon, oppmerksomhet, osv.) kan idéhistorikeren, ifølge Dunér, lettere forstå hvordan fortidens mennesker opplevde verden. Han illustrerer hvordan dette perspektivet kan benyttes for eksempel når man skriver om fortidens oppdagelsesreisende: Disse møtte helt andre kulturer enn de var vant til, og i dette kulturmøtet gjorde de nye romlige erfaringer (ørken, isvidder, stepper) og forsøkte å skape orden i den fremmede kulturen ut fra de erfaringene de hadde. Gjennom å skaffe oss kjennskap til hvordan menneskets kognitive apparat fungerer, kan vi lettere forestille oss hvordan de oppdagelsesreisende erfarte slike kulturmøter. Siden kognisjonsvitenskapen kun kan uttale seg om mennesket som sådan, og ikke det som atskiller ett menneske fra et annet, har den nok begrenset verdi i slike sammenhenger.

Personlig lot jeg meg ikke overbevise om denne vitenskapens store nytte i Dunérs illustrasjoner: Det meste av det han sier om kulturmøter og tolkninger av verden kunne han trolig ha kommet fram til uten å gå veien om kognisjonsvitenskapene. Men det er i det minste nytt å bringe dem inn i idéhistorievitenskapen, og man skal ikke se bort fra at de kan se en lys fremtid i møte innenfor idéhistorisk forskning. Selv tviler jeg på at de vil bringe all verden (men som min samboer ustanselig minner meg om, tar jeg stadig feil…).

En annen artikkel som også framstår som nokså original, i det minste i sine pretensiøse ambisjoner, er David Armitages «Hvad er den store idé». Han mener at det lar seg gjøre å kombinere historier om de lange linjer ( longue durée ) og kontekstualiserende idéhistorie, og nevner en rekke bøker som fokuserer på «store ideer» og deres vandring gjennom historien. Dette ligner unektelig på Arthur Lovejoys utskjelte «unit ideas», som var en skags kontekstløse kjerneideer som kunne gjenfinnes fra Platon til vår tid. Men Armitage forsikrer oss om at det er forskjell på Lovejoy og nyere intellektuell historie, uten at han klarer å begrunne dette nærmere. Selv tar han til orde for hva han kaller «transtemporær historie» (som sammenligner elementer på tvers av tid og viser hvordan ideer har vandret), «seriell kontekstualisme» (der den samme ideen skisseres i distinkte kontekster, som vogner i et tog) og et forsøk på å skrive «historien i ideene» (som bygger «korridorer mellom vognene»). Han illustrerer prosjektet gjennom tre anvendelser av begrepet «borgerkrig» i henholdsvis første århundre fvt (den greske historikeren Appian av Alexandra), midten av 1800-tallet (professor i politisk vitenskap Francis Lieber) og begynnelsen av 1970-tallet (sosiologene Melvin Small og David Singer), og forklarer bakgrunnen for hvordan begrepet ble forstått i de tre kontekstene. Men det forblir i beste fall uklart hvordan disse tre atskilte kontekstene kan forbindes, så forsøket på å kombinere diakroni og synkroni løper ut i sanden.

Samlet sett er imidlertid Slagmarks utgivelse et kjærkomment forsøk på å invitere til refleksjon omkring hva idéhistorie er og kan være. At de fleste artiklene nøyer seg med å reflektere over gamle idéhistoriske forskningsstrategier og derfor neppe representerer noen «ny» idéhistorie, er her ingen vektig innvending. Ingenting er bra fordi det er nytt. De to artiklene som forsøker å stake ut nye veier synes lite lovende, og framstår i alle fall foreløpig som for lite utarbeidet til at de kan benyttes som mønsterbilder for nye forskningsstrategier.

Det viktigste er imidlertid at metodediskusjonene holdes ved like. Ikke for å komme fram til den rette framgangsmåten, men for å høyne bevisstheten om de valg vi foretar når vi skriver idéhistorie.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *