Platonsk kjærlighet i renessansen

Platons Symposion legger grunnlaget for filosofiske drøftinger av Eros i renessansen. (Kilde: Wikimedia commons)

UTVIDET BOKOMTALE: I Den gjenfødte Eros beskrives og analyseres renessansens tradisjon for kjærlighetstraktater basert på Platons dialog Symposion. Kjærlighetens vesen, det intellektuelles forrang over det sanselige og oppstigning i skjønnhet opptok renessansetenkerne. Men hva er egentlig poenget med å hente frem en sær tradisjon av nedstøvet kjærlighetsfilosofi som ble forlatt for nesten 500 år siden?

Av Else Marie Lingaas

Etter en lang periode med nokså lite forskning på de sentrale filosofene og kjernetekstene i den italienske renessansen har det de siste årene oppstått fornyet interesse for nettopp denne epoken. Kanskje har stillstanden i renessanseforskningen vært en reaksjon på den noe romantiske idealiseringen av renessansen som skjedde i siste halvdel av 1800-tallet, og som ble den dominerende forståelsen av denne epoken frem til ca 1950. I dette idealbildet ble renessansen betegnet med den franske historikeren Jules Michelets ord som «oppdagelsen av verden og mennesket», og representerte selve startpunktet for den moderne verden, med italienerne som «de førstefødte blant Europas sønner» i Jacob Burckhardts formulering. Man etablerte en linje fra Italia på 1400-tallet til vår egen tid med fokus på moderne individualitet og et avkristnet forhold til verden med en tilhørende empirisk tilnærming til utforskningen av den.

Denne fortolkningen ledet frem til en to-deling av Vestens idéhistorie der renessansen representerte bruddet med det før-moderne. Slik ble renessansen åstedet for vår egen opprinnelse som moderne mennesker.

Bok: Den Gjenfødte Eros – Unn Irene Aasdalen

Enhver idealisering av historien vil, naturlig nok, ved nærmere undersøkelser måtte nyanseres. Men for den italienske renessansens del har det idealiserte bildet nesten slått over i det motsatte i vår tid. De siste 50 årene har renessanseforskningen forsøkt å omgå idealiseringsproblemet ved å ”flytte” renessansen geografisk (renessansen skjedde ikke i bare Italia, men også i Frankrike, Tyskland, Ungarn, kanskje til og med i Norge), tidsmessig (utvidet fra 1400- og 1500-tallet til å omfatte et spenn fra 1200-tallet til 1700-tallet) og begrepsmessig (ved å bruke uttrykk som for eksempel «det tidligmoderne» i stedet for «renessansen»). Det har blitt lagt ned en innsats for å fremheve alt som ikke er moderne (og det er mye) ved renessansen og i stedet se linjene og sammenhengene til middelalderen. Mange har ønsket å ta et oppgjør med de store fortellingene i historien, og sette spørsmålstegn ved fremstillingen av det moderne som en rett linje fra 1400-tallet til i dag. Alt dette har vært nyttige og kunnskapsutviklende retninger innenfor renessanseforskningen, men man kan av og til lure på om det også har oppstått en slags angst for å nærme seg utgangspunktet for dette idealbildet av renessansen.

Det er nesten blitt litt motstrøms å fordype seg i den klassiske og tilsynelatende «gammeldagse» delen av renessansen. Blant annet derfor er det intet mindre enn en begivenhet når det nå er blitt utgitt en bok på norsk med tematikk nettopp fra hjertet av den italienske renessansen.

Unn Irene Aasdalens Den gjenfødte Eros. Nyplatonske kjærlighetsteorier i den italienske renessansen henter frem gamle tekster og glemte teorier fra renessansens kjerneområder, og viser hvordan disse tekstene fremdeles har aktualitet og kan bidra til å gi oss ny kunnskap om den historiske perioden de tilhører.

Renessansens kjærlighetsteorier

Standardverket for renessansens kjærlighetsteorier har siden 1955 vært John Charles Nelsons Renaissance Theory of Love.1 Nelsons bok, som først og fremst er rettet mot å kaste lys over Giordano Brunos kjærlighetsfilosofi, gjennomgår mange av de samme tekstene som Aasdalen analyserer. De platonske trattati d’amore, kjærlighetstraktatene, var en litterær sjanger som startet med Marsilio Ficinos kommentar til Platons Symposion, og som ble svært populær utover på 1500-tallet. Tekstene er som regel utformet som dialoger skrevet på italiensk fremfor latin, der kjærligheten diskuteres filosofisk gjennom temaer hentet fra den platonske tradisjonen. Nelson behandler de tidlige tekstene i kjærlighetstraktat-sjangeren som temmelig ensartete, der de samme temaene går igjen og der verkene imiterer hverandre. Det er først hos Bruno at det virkelig finnes tilløp til ny filosofisk utvikling av den platonske kjærlighetstanken.

Aasdalen understreker på sin side at det under den ensartete overflaten befinner seg overraskende mange og interessante forskjeller i disse avhandlingene om den filosofiske kjærligheten. Det finnes «signifikante skillelinjer i synet på hva den ideelle kjærligheten er, og hva kjærlighet har for betydning i menneskelivet og historien ».2 Selv Platons berømte definisjon av kjærlighet som begjær etter skjønnhet er gjenstand for ulike fortolkninger og stor uenighet. Diskusjonen av Eros i renessansen kan, sier Aasdalen, forstås som en fortsettelse av meningsutvekslingen i Platons drikkegilde, tilsatt innslag fra senantikk filosofi (spesielt Plotin), kristen teologi og toskansk kjærlighetspoesi (i tradisjonen fra Dante, Petrarca og Boccaccio).3

Den gjenfødte Eros er delt inn i fire hoveddeler som hver tar for seg det Aasdalen mener er viktige faser i utviklingen innen sjangeren av kjærlighetstraktater. Del 1 er naturlig nok viet renessansefilosofen Marsilio Ficino og hans bok De amore. I del 2 møter vi hans elev og kritiker Pico della Mirandola. Del 3 er viet tradisjonens vei inn i hoffkulturen hos Pietro Bembo og Baldassare Castiglione, mens del 4 tar for seg «outsiderne» Leone Ebreo og Tullia d’Aragona. Hele veien argumenterer Aasdalen overbevisende for at den filosofiske uenigheten under den overfladiske sjangerlikheten fortjener å hentes frem og står godt på egne ben.

Den problematiske Platon

Det er Platon som fremfor noen danner grunnlaget for de filosofiske diskusjonene om Eros i renessansen, og derfor er det naturlig at Aasdalen vier en del oppmerksomhet til den greske filosofen og den sentrale dialogen Symposion. Utgangspunktet for renessanseplatonismen var oppdagelsen av ukjente greske manuskripter av Platons verker som førte til en ny interesse for hans dialoger i Firenze på 1400-tallet. På oppdrag fra Cosimo de’ Medici oversatte Marsilio Ficino (1433–1499) fortløpende alle Platons dialoger fra gresk til latin. Det ble imidlertid snart opplagt at Platons tekster trengte nokså radikale tilleggsfortolkninger for å kunne aksepteres i en kristen kultur. Sammen med oversettelsesarbeidet skrev Ficino utdypende kommentarer til flere av dialogene, og den første av disse var De amore, kommentaren til nettopp Platons Symposion.

Eros blir autoritativt utlagt av Platon. (Kilde: Wikimedia commons)

Det var neppe tilfeldig at akkurat denne dialogen fremfor noen trengte en kommentar og en nyfortolkning. Siden verket hadde vært ukjent gjennom middelalderen, var ryktene om dets idealisering av erotisk kjærlighet og forførelsesforsøk mellom menn desto sterkere og mer sjokkerende. Innenfor rammene av renessansens kristne verdenssyn var det i overkant sterk kost når Alkibiades forteller om hvordan han hadde sovet naken ved siden av Sokrates, til tross for at Sokrates motsto dette forsøket på forførelse.

Platons begrep om Eros og den erotiske kraftens plass i verden var det største hinderet for utbredelsen av platonismen i middelalderen og renessansen. Når Ficino skal foreta sin berømte forening av kristendom og platonisme, er det altså noen solide utfordringer som må overkommes.4

Ficino og renessansetenkerne møter Platons tekster sterkt påvirket av senantikkens nyplatonisme, særlig i form av Plotins (204–270) utlegninger av platonsk tenkning i verket Enneadene. Derfor får også Plotin nødvendig oppmerksomhet i Aasdalens bok. Plotin var riktignok ikke selv en kristen tenker, men hans omfortolkning av Platons lære i retning av forakt for det sanselige, lengsel mot det himmelske og ideen om Det ene lot seg enkelt inkorporere i en kristen kontekst. Sentralt for renessanseplatonikerne står Plotins lære om emanasjonen: Alt strømmer ut fra Det ene og nedover i universet, som består av ulike nivåer av væren – det mest fullkomne nivået befinner seg øverst, mens jorden, den fysiske verden og materien befinner seg nederst, og kjennetegnes av mangel og ufullkommenhet. Alt det ufullkomne lengter etter å gjenforenes med sitt fullkomne opphav.

Dermed består verden av Det enes utstrømning nedover og det skaptes lengsel oppover. Den bevegende kraften i dette nyplatonske verdensbildet er Eros, kjærligheten. Slik skapes en Eros-sirkel der kjærligheten setter i gang utstrømningen ved verdens skapelse og gjenfinnes i begjæret hos det skapte etter å vende tilbake. Denne Plotin-inspirerte forståelsen av Eros er utgangspunktet for renessanseplatonikernes diskusjoner om kjærlighetsfilosofi. Disse relevante delene av både Platons og Plotins tenkning er godt og imponerende lettfattelig fremstilt i Aasdalens bok.

Samtaler om Eros

Den første og lengste delen av Den gjenfødte Eros har altså Marsilio Ficinos kjærlighetstenkning som tema. Ficinos bok De amore (Om kjærligheten) – på latin fra 1469 og i Ficinos egen oversettelse til italiensk fra 1474 – er utformet som en kommentar til Platons Symposion, og tjener som startpunkt både for tradisjonen av filosofiske kjærlighetstraktater og for kontroversene om dem. Ficinos kommentar starter, som den eneste av kjærlighetstraktatene i denne renessansetradisjonen, med å imitere selve rammen for Platons Symposion: banketten eller drikkegildet. Teksten beskriver en bankett som angivelig skal ha funnet sted i en villa i Careggi, utenfor Firenze, og åpner med å antyde bakgrunnen for denne helt spesielle festformen:

Platon, filosofiens far, døde 81 år gammel på sin fødselsdag den 7. november, mens han hvilte ut etter symposiets måltid. Denne banketten, som omslutter både Platons fødsels- og dødsdag, ble feiret hvert år av alle antikkens platonister frem til Plotins og Porfyrios’ tid. Men etter Porfyrios ble denne høytidelige festen forsømt i 1200 år. Endelig, i vår egen tid, ønsker den navngjetne Lorenzo de’ Medici å fornye den platonske banketten […]5

I tillegg til fastslåelsen av at det er Platon som er filosofiens far, er det altså ikke et hvilket som helst festlig lag som beskrives, men selve gjenetableringen av det platonske symposion med en linje fra Platons tid via senantikken til 1400-tallets Firenze. De syv talene til Eros’ ære som utgjør den dramaturgiske strukturen i Platons Symposion, blir imitert i Ficinos kommentar, nå med syv fremtredende florentinere i hovedrollene. Den direkte sammenhengen med det antikke forbildet understrekes av at Platons tekst først leses høyt før de syv «nye» talerne begir seg inn på sin lovprisning av Eros. To av talerne – legen og presten – blir straks etter at banketten har begynt kalt bort for å yte sine tjenester, den ene for kroppen og den andre for sjelen, noe som så avgjort ikke er tilfeldig i en platonsk sammenheng. Dermed er det fem talere igjen, som fordeler de syv talene mellom seg – og det er den unge Giovanni Cavalcanti, Ficinos «beste venn», som får æren av å fylle tomrommene og til sammen kommentere hele tre av talene.

Marsilio Ficinos kommentarer til Platon er sentrale i renessansens utvikling av Eros. (Kilde: Wikimedia commons)

Hele denne noe intrikate beskrivelsen av tradisjonen for den platonske banketten, hvem som er til stede i den florentinske gjenetableringen, lesningen av Platons tekst og rekkefølgen og ombyttingen av talere etableres i løpet av den første siden av Ficinos bok. Beskrivelsen kan virke litt oppramsende og underlig sammenlignet med den videre fordypningen i de filosofiske detaljene i den platonske kjærlighetsteorien, men, som Aasdalen påpeker, inneholder denne første siden mange skjulte poenger som foregriper Ficinos utlegning av sin kjærlighetsfilosofi. Blant annet er tallene en viktig del av Ficinos tenkning – det er ikke tilfeldig at Platons alder ble antatt å være 81 (9 × 9) og at antall gjester ved det florentinske symposiet opprinnelig var 9 (to i tillegg til antall talere: Ficino selv, som er den niende gjesten, og Bernardo Nuzzi, som leser Platons tekst høyt). 9 er også musenes antall, noe som gir Ficinos symposion et særlig inspirert preg.6

Skjønnhetens stige

Ficinos kjærlighetsfilosofi er innfløkt og detaljrik, og på ingen måte enkel å oppsummere i kortfattet form. Aasdalen skriver grundig og samtidig lett og pedagogisk om de til tider noe omstendelige og underlige vendingene i Ficinos tenkning. For Ficino er Eros den bevegende kraften i universet, som var til stede ved skapelsen, og som bringer menneskesjelen tilbake til sitt opphav, Gud. Et særlig viktig punkt i platonsk kjærlighetsfilosofi er nettopp oppstigningen, som med referanse til Platons Symposion gjerne omtales som Diotimas stige.7

Det første trinnet i stigen handler hos Platon om å oppdage skjønnheten i et annet legeme, altså i et annet menneske. Dette er det trinnet som kanskje er lettest å forstå i den platonske kjærlighetsstigen, fordi det ligner på erfaringen av en alminnelig forelskelse. Deretter vil den som elsker forstå at skjønnheten han ser i sin elskede, er den samme skjønnheten i alle kropper, ikke bare i denne ene. Han elsker altså all legemlig skjønnhet. Videre vil han innse at sjelens skjønnhet er større enn kroppens skjønnhet, og at skjønnheten i ord og begreper overgår fysisk og materiell skjønnhet. Til slutt vil han komme frem til at det er skjønnhetens idé som er kilden til alle andre og lavere former for skjønnhet.

I renessansens kjærlighetstraktater er denne oppstigningen og særlig betydningen av det første trinnet på stigen et helt sentralt spørsmål. Ficino legger stor vekt på nettopp oppdagelsen av det skjønne i en annen kropp, noe flere av hans etterfølgere problematiserer.

LES OGSÅ: Platons erotiske verden

Hvis en mann begjærer en annen mann, og denne andre mannen besitter sann skjønnhet, er dette ikke en syndig form for begjær ifølge Ficino. Sann skjønnhet er nemlig en avglans av Guds skjønnhet, derfor er det det guddommelige i den andre som begjæres i en slik situasjon. Sann skjønnhet kan oppleves i sjeler, kropper og i lyd, sier Ficino, altså gjennom intellektet, synet og hørselen. Denne skjønnheten er ikke forenelig med de tre lavere sansene smak, lukt og berøring. Den himmelske kjærligheten, det vil si den kjærligheten som trekker oppover, har bare avsky til overs for den jordiske eller vulgære kjærligheten som baserer sin nytelse på de tre lavere sansene. Dermed kan Ficino beholde og utforske betydningen av dette første trinnet på kjærlighetsstigen, uten å bli beskyldt for å oppfordre til homoseksuell praksis eller sodomi – som var forbudt og ble strengt straffet i samtidens Firenze.8

Det sokratiske vennskapet

For Ficino var kjærlighetsfilosofien ikke bare en intellektuell øvelse, den var også veiviser for hvordan man skulle leve et godt, filosofisk liv. I De amore presenteres Sokrates som den ideelle filosof, og som den originale sokratiske elsker. Veien til det gode liv går for Ficino gjennom det sokratiske vennskapet – et kjærlighetsforhold mellom en vakker ung mann og en eldre elsker, gjerne en filosof eller dikter. Den eldre mannen blir gjennom den yngre mannens skjønnhet inspirert til å kontemplere høyere skjønnhet og skrive filosofisk om kjærligheten, mens den yngre mannen ledes til å leve et liv i filosofi og kjærlighet. Resultatet blir gode og vel anvendte liv, som følges av sjelens oppstigning mot Gud langs trinnene på kjærlighetsstigen.9 Slik gjenetablerer Ficino en filosofisk fundert variant av den greske homoerotiske tradisjonen som platonismen hadde vært så beryktet for.

Ficino griper tilbake til det sokratiske vennskap og et homoerotisk aspekt i sin kjærlighetsfilosofi. Her en detalj fra Dykkerens grav, et arkeologisk monument fra den greske byen Paestum, som ligger nær dagens Napoli. (Kilde: Wikimedia commons)

Ficinos kjærlighetsteori var med sin betoning av maskulin skjønnhet og erotisk begjær som søken etter det guddommelige ikke helt enkel å forene med samtidens moralske og kristne ideer. I følge Aasdalen var det nettopp den avgjørende rollen det homoerotiske begjæret inntar i Ficinos kjærlighetstenkning, som fremprovoserte den heftige debatten om kjærlighetens plass og mening i renessansen.10

Det var stort sett bare Ficino som fremhevet det Platon hadde skrevet om nære og erotiske forhold mellom menn, og disse forholdenes legitime plass i kjærlighetsfilosofien. De andre tenkerne i Aasdalens bok har andre og egne ideer om hva som er det vesentlige og etterstrebelsesverdige i den platonske kjærligheten.

Den intellektuelle, asketiske kjærligheten

Den andre delen av Den gjenfødte Eros er viet Pico della Mirandolas (1463–1494) kommentar til et kjærlighetsdikt, som vel så mye kan leses som en kommentar til nettopp Ficinos De amore. I Picos kjærlighetsteori legges det vekt på den intellektuelle kjærligheten på bekostning av kjønn, begjær og skjønnhetslengsel. Pico er allment kjent som renessansefilosofen som beskrev menneskets nye og sentrale plass i verden i det berømte verket Tale om menneskets verdighet (Oratio de hominis dignitate) fra 1486. Hans bidrag til platonsk kjærlighetsfilosofi fra det samme året – kjent under kortformen Commento11 – er langt mindre kjent, men fortjener oppmerksomhet til tross for at Pico aldri rakk å ferdigstille det før han døde bare 31 år gammel.

Pico reagerte særlig på Ficinos idealisering av det homoerotiske vennskapet mellom menn som begynnelsen på erkjennelsesveien oppover. For Pico var det filosofien og kontemplasjonen som var veien til erkjennelse av Gud.

Det gjaldt å frigjøre seg fra skjønnheten i denne verden og rette oppmerksomheten mot selve oppstigningen, ikke å dyrke den erotiske forbindelsen og bli værende for lenge på det første trinnet av Diotimas stige. Pico går flere steder i Commento til angrep på læremesteren og forbildet Ficino. Noen ganger er angrepet direkte, som når Pico skriver: «Du kan forestille deg, leser, hvor mange feiltagelser Ficino gjør i første del av De amore […]» eller «[…] det synes meg nesten forunderlig at verken Marsilio eller noen annen har forstått dette på bakgrunn av Platons tekst». Andre ganger er det mer subtilt, som når Pico henviser til «enhver som tror at han kan nå ideenes perfekte sublimitet […] uten å avskjære seg selv fullstendig fra den sanselige verden, og mens han stadig er i live og på jorden, tar fullstendig feil». Det er altså en ganske skarp polemikk den unge og selvbevisste greven retter mot den anerkjente filosofen og Platon-eksperten.

LES OGSÅ: Renessansens wonderboy

For Pico er det særlig Ficinos fremhevelse av det sokratiske vennskapet som er uakseptabel. Ficinos utlegning av denne delen av kjærlighetsfilosofien er for Pico verken i overensstemmelse med Platons tenkning i Symposion eller et ideal for hvordan man bør leve et godt filosofisk liv. I Picos tenkning er det et skarpt skille mellom den himmelske og den jordiske kjærligheten, og det er ikke slik at man kan nå den høyere kjærligheten ved å begynne med den lavere. Den platonske kjærligheten er for Pico renset for kontakt med det kroppslige og det jordiske, den er heller en ren intellektuell kjærlighetsdrift. For å nå den himmelske kjærligheten bør man rett og slett vende seg bort fra og forkaste den jordiske, fordi det jo er sjelen, og ikke kroppen, som skal foreta oppstigningen langs kjærlighetsstigen. Den høyeste formen for kjærlighet kan bare nås etter døden, når sjelen endelig er fri fra kroppens materielle og endelige begrensninger. I lys av dette poenget argumenterer Pico for at det faktisk er en god ting at Gud har utstyrt menneskene med svake og dødelige kropper, slik at sjelen raskt kan settes fri og vende tilbake til sitt himmelske opphav.12

Pico della Mirandola fremhever kontemplasjon og filosofi som veien til Gud. (Kilde: Wikimedia commons)

Pico gjentar Platons definisjon av kjærlighet som begjær etter skjønnhet, slik også Ficino hadde slått fast i De amore. Det Platon viser til her, hevder Pico, er den fremste og mektigste formen for kjærlighet, og ikke de formene som Ficino på uansvarlig vis hadde inkludert i det platonske kjærlighetsbegrepet. Pico skiller ut det han mener er former for kjærlighet som ikke hører med i Platons definisjon. Både Guds kjærlighet til det skapte, en manns kjærlig til sin familie og mellommenneskelige forhold i det Pico kaller vennskap, faller helt utenfor den platonske kjærlighetens område. Det Platon beskriver har ikke noe med følelser mellom mennesker å gjøre; det handler om Eros som en metafysisk kraft i emanasjonen og skapelsen av verden.

Ifølge Pico var ikke poenget med Platons dialog om kjærligheten at historiene om erotiske forhold mellom menn skulle etterlignes, tvert i mot hadde Platon ment å vise veien vekk fra den jordiske kjærlighetens fristelser.13 Det er altså en radikal uenighet mellom Ficino og Pico når det gjelder selve grunnprinsippene i den platonske kjærlighetsfilosofien.

Bryllup og hoffkultur

Til tross for uenighetene seg i mellom, var Ficino og Pico helt enige på minst ett sentralt punkt i kjærlighetsfilosofien: Kvinner hadde verken en plass i mennenes bestrebelser i oppstigningen mot den høyere kjærligheten, eller selv noen som helst mulighet til å nå den. I den tredje delen av Den gjenfødte Eros, som baserer seg på kjærlighetsavhandlingene til Pietro Bembo (1470–1547) og Baldassare Castiglione (1478–1529), blir denne maskuline dominansen utfordret. Her nærmer vi oss det vi i dag legger i begrepet platonsk kjærlighet, nemlig et ikke-seksualisert forhold mellom en mann og en kvinne.

Bembo var sekretær for Medici-paven Leo 10., og elskeren til den famøse Lucretia Borgia, datter av pave Aleksander 6. Han fremmer en heteroseksuell versjon av platonsk kjærlighetsfilosofi i verket Asolanerne (Gli asolani) fra 1505. Handlingen i dialogen er lagt til en vakker hage ved slottet Asolo (derav tittelen på verket) utenfor Venezia der hovedpersonene er samlet for å feire et bryllup. Gjennom tre taler diskuteres kjærlighetens natur basert på ulike erfaringer. Først ut er den ulykkelige Perottino, som mener at kjærligheten alltid er ond og aldri god. Eros leker uten medfølelse med menneskene, og får en mann til å brenne eller fryse til is, og gi sitt hjerte til en kvinne som river det i stykker. Den andre taleren er den lystige Gismondo, som protesterer mot Perottinos mørke pessimisme. Han hevder at hvis kjærligheten ikke er god, kan den ikke være kjærlighet. Kjærligheten trenger ingen guddommelig begrunnelse, den er i seg selv fornuftig, naturlig og god. Den tredje taleren, Lavinello, kommenterer at det er omstendighetene som avgjør om kjærligheten er ond eller god.

Den gode kjærligheten handler om å søke sjelens skjønnhet i like stor grad som kroppens. Her nærmer vi oss med andre ord klassiske platonske problemstillinger.

Lavinello viser videre til enda en tale om kjærligheten, som tillegges en mystisk eneboer. Dette ligner på Platons litterære grep når han innfører Diotima som profetisk beskriver kjærlighetens sanne natur, et grep som ble videreført hos Ficino. Lavinellos eneboer beskriver hvordan den gode kjærligheten ikke bare er et begjær etter skjønnhet, men et begjær etter sann skjønnhet, og at dette er betingelsen for å stige opp til den høyere kjærligheten. Denne oppstigningen er knyttet til alder. Mens den unge mannen er bundet til sanselige gleder, er det den eldre mannen, som ikke i like stor grad er underlagt sitt fysiske begjær, som på mer asketisk vis kan vende seg mot oppstigningen.14 Slik videreføres og omformes sentrale elementer i den platonske kjærlighetsfilosofien.

Bembo opptrer også som kjærlighetsfilosof i Baldassare Castigliones Hoffmannen (Il cortegiano), som nok er den mest kjente av renessansens kjærlighetstraktater for ettertiden. Hoffmannen er en slags oppslagsbok i hvordan man bør oppføre seg ved hoffet gjennom å gi gode råd og føre elegante samtaler, diskutere gresk og romersk diktning og fremtre slik at han gjør inntrykk på sine omgivelser. Som et ledd i denne livsførselen bør hoffmannen dyrke en vakker og edel kvinne med poetisk lidenskap. I Hoffmannen skildres fire samtaler mellom edle kvinner og menn som diskuterer hvilke egenskaper den perfekte hoffmannen bør inneha.

Det er i den fjerde og siste delen av Hoffmannen at Bembo forsvarer sammenhengen mellom det skjønne og det gode med argumenter hentet fra den platonske kjærlighetstradisjonen. Gjennom å dyrke skjønnheten til en kvinne kan hoffmannen klatre opp trinnene i kjærlighetsstigen, slik vi kjenner den fra Platons Diotima.

Baldassare Castiglione drøftet kjærligheten gjennom bildet av den perfekte hoffmann. (Kilde: Wikimedia commons)

Hoffmannen bør søke å elske skjønnheten i sin utvalgte kvinnes sjel like mye som hennes kroppslige skjønnhet. Kjærligheten til en edel kvinne er et steg mot en høyere og mer sublim kjærlighet.

Ved å samle kjennskap til alle former for kroppslig skjønnhet kan hoffmannen danne seg en forestilling om et universelt begrep om fysisk skjønnhet. Videre kan han da konsentrere seg om sine indre bilder av skjønnhet og rense sjelen gjennom filosofiske studier. Til slutt vil hans sjel bli blind for alle jordiske ting og han vil åpne sine øyne mot det himmelske. Slik kan mannens kjærlighet til kvinnen bli det første og legitime nivået i den krevende erkjennelsesreisen fra jordisk til guddommelig skjønnhet.

Hos Castiglione fusjoneres den platonske kjærlighetsfilosofien for alvor med den toskanske tradisjonen for kjærlighetsdiktning også når det gjelder kvinnens rolle. Samtidig er ikke kvinnene selvstendige subjekter hos Castiglione, de fremstår som ærverdige objekter som hoffmannen legitimt kan dyrke og beundre.

En oppvurdering av den fysiske kjærligheten

Den fjerde delen av Aasdalens bok omhandler en ny fase av kjærlighetstraktatenes historie, der de gamle sannhetene snus på hodet. Hos Leone Ebreo (1460–1530) og Tullia d’Aragona (ca. 1510–1556) utfordres forholdet mellom det sanselige og det intellektuelle, det himmelske og det jordiske, og det mannlige og det kvinnelige.

Leone Ebreo var jødisk lege og forfatter, som på grunn av forfølgelser måtte flykte fra Portugal til Napoli og Italia. Hans Dialoger om kjærlighet (Dialoghi d’amore) fra 1512 (først publisert i 1535) er noe så nyvinnende som et forsvar for begjæret og den fysiske kjærligheten. Hovedpersonene i dialogen, Filo og Sofia, diskuterer kjærlighetens natur, og forholdet mellom kjærlighet og begjær.

Forskjellen mellom Leone Ebreo og Ficino kan kanskje aller tydeligst leses i deres fortolkning av Aristofanes’ tale i Platons Symposion. Aristofanes valgte å prise Eros ved å fremsette en humoristisk myte om hvordan urmenneskene, som var runde som hjul og hadde to hoder, fire armer og fire bein, ble kuttet i to som straff for sitt opprør mot gudene. Siden den gang har mennesket søkt etter å gjenforenes med sin andre halvdel, noe som bare kan skje i noen korte øyeblikk gjennom seksuell forening. I fjerde tale av De amore gir Ficino en allegorisk fortolkning av Aristofanes’ fortelling, og hevder at den handler om hvordan mennesket alltid vil lengte tilbake til en idealtilstand av guddommelig ikke-kroppslighet. Leone Ebreo mener derimot at myten handler om det erotiske begjæret, ikke bare på overflaten, men også i dybden. Straffen som gudene hadde ilagt mennesket gjorde dem ikke ulykkelige, men innebar tvert om muligheten for et lykkelig liv.15

Leone Ebreos oppvurdering av det seksuelle begjæret bygger på tanken om at det bør herske et harmonisk forhold mellom intellektet og kroppen.

I myten om opphavet til den erotiske lengselen hadde Aristofanes postulert at det trillende urmennesket hadde hatt tre kjønn: mannlig-mannlig, kvinnelig-kvinnelig og mannlig-kvinnelig. Leone Ebreo konsentrerer seg utelukkende om den siste konstellasjonen, det vil si hermafroditten, mennesket som var mann og kvinne i ett. Han trekker dette fenomenet inn i en temmelig dristig fortolkning av skapelsesberetningen, basert særlig på den hebraiske versjonen av bibelteksten og jødiske og kaldeiske kommentarer. Gud skapte Adam som androgyn, sier Leone Ebreo, og det er skapelsen av Adam som er forbildet for Aristofanes’ fabel om urmennesket. Når Eva skapes av Adams ribbein, er hun allerede en del av ham, og atskillelsen mellom Adam og Eva tilsvarer delingen av Aristofanes’ urmennesker. Videre hevder Leone Ebreo at Gud selv både er mann og kvinne, siden Adam skapes i Guds bilde, og Gud lar det mannlige og kvinnelige i seg møtes idet verden skapes.16 Foreningen av det mannlige og kvinnelige er dermed et grunntrekk ved verden og begjæret etter denne foreningen er naturlig og legitim. Det seksuelle er ikke lenger noe syndig og mindreverdig.

Kjærligheten i praksis

Den første kvinnen som aktivt tok del i renessansens filosofiske kjærlighetsdiskusjon, var Tullia d’Aragona med verket Dialog om kjærlighetens uendelighet (Dialogo della infinità d’amore) fra 1547. Tullia livnærte seg som kurtisane, men ble samtidig regnet som en av sin tids klokeste kvinner, og hun brevvekslet og samtalte med de fremste av tidens filosofer og intellektuelle. Hennes bidrag i kjærlighetsdebatten innebar en oppvurdering av det kvinnelige og det sanselige, og hun hevdet radikale standpunkter som at også kvinners sjel kunne foreta en oppstigning mot det himmelske og at den fysiske kjærligheten ikke var et hinder for dette.

I Tullias dialog er det kjærlighetens grense som er det litt vage temaet som diskusjonen kretser rundt. Tullia trekker inn et nytt moment i den platonske kjærlighetsdebatten: de praktiske erfaringene med kjærligheten.

Tulliva d’Aragona forbinder kjærligheten med en praktisk side. (Kilde: Wikimedia commons)

Hun sier hun har større respekt for erfaringen enn for alle årsaker som filosofene har spekulert seg frem til gjennom århundrene. Fra historien henter Tullia frem alle de menn som gjennom tidene har fulgt kjærligheten for siden å forlate den kvinnen de har elsket. Erfaringen viser at mennesker stadig elsker og slutter å elske hverandre.

Tullia trekker frem den platonske forestillingen om at det finnes to former for kjærlighet, den ene kaller hun vulgær eller uærlig, den andre ærlig eller god. Dette ligner på to-delingen fra Platons Symposion som skiller mellom den jordiske og den himmelske kjærligheten – en to-deling som videreføres av både Ficino og Pico. Men ved nærmere granskning er Tullias inndeling en vesentlig annen. Den uærlige kjærligheten er dyrisk og krever tilfredsstillelse av lyst. Den ærlige og gode kjærligheten finnes hos ærlige mennesker, og karakteriseres av en lengsel etter full sammensmeltning av den elskende og den elskede. Denne sammensmeltningen er av åndelig art, sier Tullia, men legger til at den også inneholder en kroppslig sammensmeltning mellom de to som elsker. Den høyeste formen for kjærlighet inneholder for Tullia altså både en fysisk og en spirituell side. Det erotiske begjæret og den erotiske ekstasen blir dermed en naturlig del av den ærlige og gode kjærligheten.17

Med Tullias oppvurdering av det kvinnelige og det sanselige har kjærlighetsdiskusjonen beveget seg et langt skritt fra Ficinos idealisering av det mannlige vennskapet med homoerotiske overtoner.

Samtidig innebærer Tullias syn et kraftig angrep mot homofili, som hun anså som syndig og unaturlig.18 Det kan virke som et paradoks at mens kvinnenes rolle i de kjærlighetsfilosofiske diskusjonene blir mer betydningsfull og likeverdig over dette århundret med platonske kjærlighetstraktater, blir fordømmelsen av det homoerotiske tilsvarende sterkere og entydig negativ. Ficinos forsøk på å løfte frem en presentabel variant av antikkens beryktede homoerotikk har ved midten av 1500-tallet fått et nærmest uopprettelig tilbakeslag.

Dagsaktuell kjærlighet

Men tilbake til åpningsspørsmålet: Hvorfor trenger vi en bok om gamle og glemte kjærlighetsdiskusjoner? Et nærliggende svar etter denne gjennomgangen er at renessansens kjærlighetsdiskusjoner virker sprekere og langt mer dagsaktuelle enn både den filosofiske vinklingen og avstanden i tid umiddelbart skulle tilsi. Her er det solide argumenter til forsvar for det homoerotiske, sterke begrunnelser for kvinners likeverdighet i kjærlighetsspørsmål og anerkjennelse av verdien av det androgyne og tvekjønnede. Vår tids noe utvannete forestilling om platonsk kjærlighet har godt av å konfronteres med renessansens heftige debatter om begrepets innhold. Ut fra Aasdalens analyser av kjærlighetstraktene på 1400- og 1500-tallet er det opplagt at avskrivelsen av den fysiske, sanselige, jordiske, vulgære – kjært barn har mange navn – kjærligheten ikke var en enkelt og likefrem sak, heller ikke i filosofisk forstand.

Et av de kanskje viktigste poengene i Aasdalens nylesning av Ficino, den mest sentrale renessansetenkeren i denne sammenhengen, er fremhevelsen av det homoerotiske aspektet i hans kjærlighetsteori. Det har i mange år i renessanseforskningen nærmest vært tabu å nevne Ficinos homoerotisme, og den har vært underkommunisert ved at det i stedet er blitt fremhevet at han advarer mot all form for fysisk utlevelse av dette begjæret. Selv om Ficino er nøye på å sette grenser for begjæret, er det ifølge Aasdalen mye mer oppsiktsvekkende at han går så langt som han gjør i å legge vekt på det homoerotiske begjærets positive betydning. For Ficino er det homoerotiske begjæret en naturlig del av det sokratiske vennskapet og en drivkraft i det ideelle livet. Som Aasdalen påpeker blir svært mye av de senere kjærlighetstraktatenes reaksjoner og diskusjoner nesten uforståelige hvis man underslår dette poenget hos Ficino.

Fordelen med å lese Ficinos avhandling om Eros i vår tid er at det ikke lenger finnes gode grunner for å «beskytte» Ficino mot seg selv ved å skjule og dermed anstendiggjøre de homoerotiske aspektene i hans tenkning.19

Dermed er det ingen tvil om at det å befatte seg med renessansens kjernetekster og deres noe mer ukjente virkningshistorie er av sentral betydning. Når det kommer til stykke, er det bare ved å lese de sentrale tekstene på nytt og utvide konteksten de oppsto og virket i, at man kan føre forskningen videre, og dermed avkrefte eller bekrefte de overleverte og idealiserte bildene, finne nye tidligere oversette momenter eller fremsette nye og spennende fortolkninger om hva fortidens tenkere egentlig mente med det de skrev.

Det er flott å fremheve ukjente tekster og utfordre den anerkjente rekken av filosofiske klassiskere, men det er en like viktig oppgave for hver generasjon av forskere å nylese og nyfortolke de sentrale delene av filosofihistorien. Det fine med nettopp denne utgivelsen er at den gjør begge deler, og slik bidrar til å sette den idealiserte renessansen i et nytt og annerledes lys.

Noter

1 John Charles Nelson, Renaissance Theory of Love. The Context of Giordano Bruno’s Eroici furore, Columbia University Press, New York 1955.

2 Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros. Nyplatonske kjærlighetsteorier i den italienske renessansen, Spartacus Forlag, Oslo 2013, 11.

3 Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros, 38.

4 Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros, 33.

5 Marsilio Ficino, El libro dell’amore, Leo S. Olschi Editore, Firenze 1987, 5. Se også Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros, 53 for en mer ordrett oversettelse av den første setningen.

6 Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros, 53–61.

7 Se det som gjerne kalles del 2 av Diotimas tale i Platons dialog: Platon, Symposion, 210a–212b.

8 Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros, 68

9 Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros, 128.

10 Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros, 18.

11 Verkets fulle og noe omstendelige tittel er Commento dello illustrissimo signor conte Joanni Pico Mirandolano sopra una canzona de amore composta da Girolamo Benivieni cittadino fiorentino secondo la mente et opinione de’ platonici, som kan oversettes med «Kommentar av den høystærede greve Giovanni Pico della Mirandola til et kjærlighetsdikt skrevet av Girolamo Benevieni, borger av Firenze, ifølge platonikernes syn og mening.»

12 Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros, 151

13 Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros, 175–176.

14 Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros, 184–186.

15 Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros, 216.

16 Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros, 224.

17 Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros, 238–239.

18 Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros, 45.

19 Unn Irene Aasdalen, Den gjenfødte Eros, 249–250.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *