Refleksjoner rundt nyttebegrepet

Nyttige verktøy. (Kilde Wikimedia Commons)

DEBATT: Svaret på spørsmålet om hvorvidt filosofisk forskning bør være nyttig, er etter min mening ganske enkelt: Ja! Selvfølgelig bør forskningen være nyttig. Jeg tror imidlertid at vi må tenke over hva vi her bør legge i «nytte». Hvis vi skulle legge til grunn et svært snevert begrep om nytte, nemlig at den skal gi økonomisk avkastning, vil svaret mitt være et like rungende: Nei! Det er opplagt fint at det finnes forskning som gir økonomisk avkastning, men den bør på ingen måte være enerådende.

Av Lars Fr. H. Svendsen, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen

Fritt Ords rapport «Hva skal vi med humaniora?» har skapt stor debatt om humanioras legitimitet i dag. I forlengelsen av denne debatten inviterer Salongen filosofer til å drøfte filosofiens spesifikke rolle i politikk og samfunn.

Forskning som er nyttig i ordets mest trivielle og snevre forstand må vi ha, men vi trenger mer enn det. Som filosof og humanist vil jeg forsøke å formulere et sterkt, men samtidig også betinget forsvar for den tilsynelatende mest kompromissløst unyttige forskningen. Det er på ingen måte humanistisk forskning som ruver i terrenget når man ser på tildeling av forskningsmidler. I 2008 utgjorde bevilgninger til humaniora rundt tre prosent av Norsk forskningsråds budsjett, mens tekniske og naturvitenskapelige fag sto for 60 prosent. Hvorvidt det er en rimelig fordeling, skal jeg ikke mene noe om i denne sammenhengen.

Begrepet nytte

Hva betyr «nytte»? Hvis man leter etter synonymer til «nyttig» i en ordbok, finner man ord som: Anvendelig, bra, brukbar, effektiv, egnet, fordelaktig, formålstjenlig, gagnlig, god, gunstig, hensiktsmessig, hjelpsom, matnyttig, probat, snerten, sunn, tjenlig, velprøvd, velsignelsesrik og virksom.

Alt dette er jo fortreffelig, og det ville jo være rart å mene at forskning ikke bør ha en rekke av egenskapene som beskrives av disse synonymene. Sammen beskriver de et nyttebegrep som er bredt som en låvedør og som derfor skulle være spiselig for de fleste. Men når nyttebegrepet bringes på bane i en forskningskontekst er det gjerne et vesentlig snevrere begrep som er lagt til grunn, hvor «nytte» forstås som noe som gir en nokså umiddelbar avkastning – og gjerne av økonomisk art. Da blir alt straks mer kontroversielt.

Lars Fr. H. Svendsen (Foto: UiB)

Mye forskning er det nær sagt umulig å si så mye om nytten av i snever forstand. Det gjelder ikke minst grunnforskning, hvor den konkrete anvendelsen med en åpenbar nytteverdi gjerne først kommer lang, lang tid senere. Når man arbeider med grunnforskning, er det gjerne umulig å si så mye om hvorvidt den vil få en praktisk anvendelse senere, da det rett og slett vil avhenge av hvilket resultat man kommer frem til, og det kan man ikke vite før forskningen faktisk er gjennomført – ofte ikke engang da. Slik sett er bevilgning til grunnforskning en kalkulert risiko, ved at man må satse temmelig bredt, vel vitende at noe blir bom og noe blir treff, men man kan ikke på forhånd vite hva som faller i den ene eller den andre kategorien. Ikke minst vet vi også at viktige nyvinninger ofte finner sted ved at en teknologi eller teori får en helt annen anvendelse enn den man opprinnelig intenderte. Visse resultater sprer seg som ringer i vann og får konsekvenser ingen kunne hatt en anelse om, mens andre bare faller dødt til jorden.

Den konkrete nytten er det følgelig vanskelig å vite så mye om i mange tilfeller. Likevel mener jeg at all forskning for å være legitim i det minste må ha en ambisjon om å være til nytte. Jeg vil her for argumentets skyld anlegge et strengt instrumentalistisk syn på forskning hvor jeg ser helt bort fra at forskningens sannhetssøken skulle ha en egenverdi. Mange vil være uenige i et slikt syn på forskning, og hevde at søken etter sannhet har en egenverdi som overtrumfer alle andre verdier. Det skal jeg ikke diskutere her, selv om også jeg er skeptisk til et rent instrumentalistisk syn på forskning. Poenget mitt er at selv om vi skulle legge til grunn en slik instrumentalisme, vil heller ikke det støtte et snevert nyttebegrep i en forskningskontekst.

Forskningens legitimitet og relevans

All forskning må legitimeres. Som Knut Erik Tranøy har påpekt, finnes det to hovedaspekter ved slik legitimering: et indre og et ytre. Det indre går på legitimeringen innad i de vitenskapelige miljøene (her er det særlig snakk om holdbarhet og relevans). Det ytre dreier seg om legitimeringen overfor samfunnet (man forventer å få noe igjen for ressursene). La oss ta den indre legitimeringen i all hast. Holdbarhet går her på om man har fulgt de faglige standardene for argumentasjon og belegg. Disse standardene vil variere en del fra fag til fag avhengig av gjenstandsområde og tradisjon. (Og dette er jo en velkjent kilde til kommunikasjonssammenbrudd på tvers av faglige grenser.)

Relevanskravet dreier seg rett og slett om: Hva er poenget med denne forskningen, og da er dette forstått som et faginternt spørsmål? Hvorfor er dette bestemte temaet viktig? Her knyttes det ofte an til at noe allerede er et tema i faget, og relevanskravet til forskningen innløses rett og slett gjennom en henvisning til at man deltar i en faglig tradisjon som man mener å kunne føye noe til. Som et moment ved en indre legitimering er dette formodentlig tilstrekkelig, selv om relevansen kan være vanskelig å øyne utenfra. For den indre legitimeringens del kan vi si at samfunnsnytte er mer eller mindre irrelevant.

LES OGSÅ: Hva skal vi med filosofi?Underholdende om nytte

Hva med den ytre legitimeringen? Her knytter Tranøy an til det han kaller velferdsvirkninger av forskning. Samfunnet krever at de ressursene som tilføres forskningen, skal kunne gi noe tilbake i form av velferdsvirkninger. Han lister opp fire mulige velferdsvirkninger: (1) teknologi, (2) praksis, (3) varsling og (4) selvrealisering. Når det gjelder teknologiutvikling er nytteaspektet temmelig innlysende, selv om ikke all teknologiutvikling er av det gode. Det er også innlysende at tekniske og naturvitenskapelige fag har mer å bidra med her enn humaniora og samfunnsfagene. Så til praksis. Forskningen bidrar til å videreutvikle og forhåpentlig forbedre våre praksiser på ulike områder. Innenfor tekniske og naturvitenskapelige fag vil dette ofte være sammenfallende med teknologiutvikling. I medisin vil de bare være delvis overlappende, og innen for eksempel psykologi, juss, sosiologi og humaniora vil det i det vesentlige være distinkt fra teknologiutvikling. De praksiselementene som ikke er knyttet til teknologiutvikling, som hvordan helsepersonell skal møte klienter eller advokaters yrkesetikk, lar seg neppe måle i kroner og øre, men det ville være merkelig å hevde at kritisk refleksjon over og forbedring av slik praksis ikke er nyttig. Når det gjelder varsling, er det igjen ganske innlysende hvordan tekniske og naturvitenskapelige fag kan bidra med her, for eksempel ved å advare mot mulige konsekvenser av global oppvarming og genmodifisering av mat.

På dette punktet har imidlertid også humaniora og samfunnsfag en del å bidra med. Det er noe som heter å lære av historien. Man kan påpeke uheldige trekk ved en samfunnsutvikling. For eksempel er det grunn til å tro at vi Europa vil se en økning i fremmedfrykt fremover på grunn av den økonomiske krisen – og det i et klima som allerede var opphetet etter karikaturstriden m.m. Det fjerde aspektet ved ytre legitimering knytter seg til selvrealisering, og dreier seg om hvordan vi som individer og samfunn kan og bør virkeliggjøre evnene vi har. Jeg skal ikke påstå at tekniske og naturvitenskapelig fag ikke har noe å bidra med her, men særlig samfunnsvitenskapene og humaniora har sin styrke her. Det ville være besynderlig å hevde forskningsbasert kunnskap på dette området ikke er nyttig, men det ville overraske meg hvis noen mente at de kunne angi med en viss presisjon hvilken økonomisk avkastning slik forskning gir, hvis den overhodet gir noen.

Er Quentin Skinners forskning nyttig? (Foto: Queen Mary University of London)

De humanistiske fagene lærer oss om hva det vil si å være menneske, og bidrar gjennom det til vår realisering av oss selv som mennesker. Det handler også om å bevare den kulturen som har gjort oss til dem vi er, slik at vi ved å lære kulturen å kjenne, og ved å formidle denne kulturen videre, lærer resten av samfunnet noe om hvem vi er og hvorfor vi er slik vi er. Ta for eksempel Quentin Skinners tobindsverk The Foundations of Modern Political Thought (1978). Det består ikke av annet enn hundrevis av sider med svært grundig analyse av politiske tekster skrevet i årene 1400-1600. Er slikt nyttig? Det kan kanskje fremstå som svært unyttig, og det bidrar neppe vesentlig til en nasjons BNP. Likevel er dette verket blitt kåret til et av de 100 mest innflytelsesrike verkene utgitt etter annen verdenskrig. Hvordan kan det ha seg hvis det er så unyttig? Forklaringen er simpelthen at Skinner her klarer å avdekke grunnleggende trekk ved hvordan og hvorfor vi utviklet den type politiske styresett og samfunn som vi har levd i etter at disse tekstene ble skrevet. Skinner evner kort sagt å si noe vesentlig om hvem vi er og hvorfor vi er slik vi er. Det er ved nærmere betraktning uhyre nyttig kunnskap.

En påstand jeg håper er temmelig ukontroversiell, er at et samfunn må reflektere over seg selv. Hvis samfunnet har et slikt behov og hvis samfunnsvitenskapene og humaniora bidrar til å fylle dette behovet, skulle de per definisjon være nyttige selv om det vil være mildt sagt vrient å måle denne nytten som en bestemt andel av BNP. Slike vitenskaper bidrar til å gjenfortelle og problematisere fortellingen om hvem vi er og hva vi skal.

Svake og sterke vurderinger

Charles Taylor skiller mellom svake og sterke vurderinger. Svake vurderinger vedrører handlingers utfall, om de gir et behagelig utfall eller lignende, mens sterke vurderinger går på ens karakter. For Taylor er identitet uløselig knyttet til etikk, til personlige spørsmål om hva slags liv man bør realisere. Disse spørsmålene stilles og besvares innenfor en historisk og sosial kontekst, dvs. at verdiene våre i utgangspunktet er gitt oss av det samfunnet vi vokser opp i. De verdiene som gis oss, er med andre langt på vei konstituerende for identiteten vår. Her oppstår det imidlertid et problem for det moderne, vestlige mennesket. Det som kjennetegner moderne samfunn, er at de er fragmenterte. De preges ikke lenger av ett selvfølgelig verdisett som det enkelte individet internaliserer. Verdiene er i mye større grad noe som aktivt må velges.

Hvis du ser for deg et individ som utelukkende foretar svake vurderinger, betrakter alt i et snevert nytteperspektiv, hvor alt vurderes ene og alene ut fra om det gir en økonomisk avkastning, betrakter du neppe vedkommende som et ideal. Hvis du skulle gjøre det, er det noe galt med idealene dine.

Charles Taylor skiller mellom svake og sterke vurderinger (Kilde: Wikimedia Commons)

Det samme gjelder på samfunnsnivå. Et samfunn bør like lite som et individ vie seg ene og alene til svake vurderinger. Å begrense seg til utelukkende svake vurderinger er å fordummes. Tenkning har en langt mer utstrakt rolle enn bare å finne midler til å nå allerede gitte mål. Praktisk klokskap består av mer enn bare teknisk formålsrasjonalitet. For å være rasjonell i en mer substansiell forstand kreves ikke bare at midlene til et mål er rasjonelle, men også at målet selv er rasjonelt. En rendyrket teknisk formålsrasjonalitet er i seg selv en form for dumhet, fordi den bare tillater en instrumentell, ikke en substansiell rasjonalitet. Aristoteles ville vurdere et rent instrumentalistisk individ eller samfunn som dumt og vulgært, fordi de ikke er i stand til «å overveie godt angående de ting som bidrar til å leve godt».

Det pluralistiske samfunn

Et moderne demokrati er pluralistisk. Det rommer ulike religioner, etnisiteter, seksualiteter og ideologier. Det kreves mye av borgerne i et slikt samfunn, ikke minst med henblikk på å forstå mennesker som er annerledes enn dem selv. Vi må lære oss hvordan vi skal leve med denne pluraliteten, og der har en rekke kontroversielle saker – som karikaturstriden – vist oss at vi langt ifra er i mål.

De største problemene vi møter i dag er globale i sitt omfang, enten vi snakker om økonomi, miljø eller religion. De vil ikke kunne la seg løse hvis ikke mennesker med temmelig ulik verdensanskuelse kan samarbeide på måter de aldri tidligere har gjort. Det forutsetter kunnskap om disse verdensanskuelsene. Her er så tilsynelatende komplett unyttige fag som religionsvitenskap og sosialantropologi av nytte. Men igjen: Det er ikke så enkelt å måle slikt som en andel av BNP.

Lar filosofiens nytte seg måle? (Kilde: Wikimedia Commons)

Og hva skal samfunnet måles ut fra? Hvilken samfunnsutvikling ønsker vi oss? Stadig flere stiller spørsmål ved økonomisk vekst som en sentral ambisjon for samfunnsutviklingen. Jeg er ikke selv en av dem, og mener tvert imot at svak økonomisk vekst i tiden fremover er en større bekymring. Jeg er imidlertid glad for at det også finnes forskere som problematiserer idealet om fortsatt økonomisk vekst og tvinger meg til å utvikle bedre argumenter. Det er slik vi bringer demokratiet fremover. Vi trenger videre refleksjon over hva økonomiske vekst kan tilføre oss. Det er for eksempel blitt svært klart at økonomisk vekst ikke er noen garanti for demokratisk utvikling – det har Kina vist med største tydelighet. Økonomisk vekst er utvilsomt nyttig, men den har tross alt bare en instrumentell verdi. Den er bare et middel, ikke et mål i seg selv.

Hovedproblemet med mangel på selvrefleksjon er at det fører til uklarhet om mål. Et demokrati behøver også borgere som kan vurdere politikere og forvaltning kritisk, men det bør samtidig være en kritikk som er informert av en forståelse av hva som overhodet er mulig.

Så kan man innvende at store deler av filosofisk forskning faktisk ikke bidrar til den offentlige debatten. Det er tross alt ikke en så stor andel av filosofene som boltrer seg i det offentlige rommet. Men en del gjør det. De resterende bidrar også ved å bygge opp et forråd av kunnskap og perspektiver som andre bidrar til å føre ut i offentlige rommet gjennom journalistikk, blogging, politikk etc.

Uten filosofi, humaniora og samfunnsvitenskap ville vi simpelthen få en vesentlig fattigere offentlighet. Men det er umulig å måle denne nytten.

I grunnen tror jeg at det kunne vært likegreit å droppe begrepet «nytte» i en forskningskontekst, da det så lett tolkes altfor snevert. I stedet bør vi snakke om at forskningen skal ha relevans. For det er utvilsomt et rimelig krav å stille til forskningen. Jeg vil neppe få innvilget dette ønsket om å droppe nyttebegrepet, og får i stedet nøye meg med å påpeke at det fører galt av sted når det tolkes for snevert.

Jeg vil avslutte med et spørsmål: Har dette lille innlegget, viet noen refleksjoner over nytten ved forskning, vært nyttig? Hvis svaret er ja, vil det i seg selv være en bekreftelse på noen av mine mest sentrale poenger, selv om jeg ikke akkurat vil beskrive dette innlegget som blytung forskning. Hvis svaret er nei, har jeg et problem.

Dette innlegget er basert på et foredrag på Universitets- og høyskolerådets konferanse «Skal forskningen være nyttig?», 19. august 2010.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *