Eksistensialisme og nyliberalisme

3892725795_389f688a58_b

– En nyliberalistisk eksistensialist bør anse seg selv som skaperen av sin egen økonomiske skjebne, i hvert fall hvis han bor i et samfunn med fritt marked. (Foto: Glen Scott / Flickr)

BOKOMTALE: Lar eksistensialisme seg forene med nyliberalisme? William Irwins forsøk er utfordrende og originalt, men mangler dessverre filosofisk dybde.

Av Stefán Snævarr, professor i filosofi ved Høgskolen i Lillehammer

Den unge filosofen William Irwin (f. 1970) er mest kjent som opphavsmannen til bokserien Philosophy and Popular Culture. Han har også kommet med interessante bidrag innen kunstfilosofi og ganske nylig politisk filosofi. I sin  nyeste bok, som handler om eksistensialisme og nyliberalisme (markedsliberalisme), presenterer han sin politiske tenkning. Han prøver å vise at nyliberalisme og eksistensialisme kan forenes med hverandre.

Sartre, nå også som nyliberalist?

510UHAcaXeL._SX329_BO1,204,203,200_

William Irwin, The Free Market Existentialism. Capitalism Without Consumerism. Chisester: Wiley/Blackwell, 2015.

Hovedfokuset ligger på Jean-Paul Sartres tidlige eksistensialisme (s. 62-86). Den unge Sartre og nyliberalistene har en radikal individualisme til  felles: Begge legger vekt på individets frihet og ansvar for egne valg. Sartre hevder at vi er frie i en viss forstand. Vi kan riktignok ikke fly, men ingenting hindrer oss i å prøve på det. Hvis vi havner i fengsel, så kan vi velge å se bort fra fengselsmurene og simpelthen akseptere vår situasjon. Da innskrenker ikke murene lenger vår frihet. Enda viktigere er det at vi kan velge å leve på en autentisk måte, akseptere at vi er dømt til å være frie, og ikke unnskylde vår atferd med at vi er bare produkter av genener  og miljø. Å leve på en inautentisk måte innebærer det motsatte: å unnskylde våre gjerninger ved å si at viljen er ikke fri. Da lever vi i ond tro (mauvaise foi) (s. 10-32). Sartre hevdet videre at moralske normer og verdier er subjektive; de skapes gjennom individets beslutning om å akseptere dem.1 Irwin er enig og sier at det finnes ikke noe slikt som moralske fakta (s. 89-131). Den enkelte velger verdier og normer fritt. Individet er ansvarlig for sine egne valg, akkurat som en aktør i et fritt marked. Aktøren i et fritt marked må ta ansvar for sine valg; staten verken kan eller bør avlaste ham. Derfor er eksistensialisme og nyliberalisme forenelige med hverandre, mener Irwin.

EKSISTENSIALISME: Ikke et minutt å miste! • – En komprimissløs eksistensialist

Irwin argumenterer godt for sin påstand om at Sartres sammenføyning av eksistensialismen og marxismen var dømt til å mislykkes (s. 33-61). Han legger også vekt på at eksistensialismen kan hjelpe kapitalismen å bli kvitt sin tendens til å styrke forbrukermentaliteten (consumerism). Eksistensialisten streber etter autentisitet og er derfor klar over farene ved markedsføring og forbrukspress. Han eller hun kan prøve å kvitte seg med ytre påvirkning, som gruppepress eller påvirkning fra reklame (s. 71-78).

Viljesfrihet og moralsk subjektivisme

Irwin tar opp mange spørsmål i boken, som kun teller 216 sider. Han diskuterer evolusjonsteorien kort, nevner noen ontologiske temaer og vier store deler av boken til å forsvare nyliberalisme og moralsk subjektivisme. Han ønsker å forene eksistensialismen med evolusjonære teorier om kultur og moral. Sartres feil var å avvise forestillingen om en menneskelig natur. Menneskets natur er med Irwins kloke ord «fluid and variable, rather than fixed and stable» (s. 90). Likevel så er det et snev av sannhet i Sartres påstand om at eksistensen går forut essensen. Gener og miljø er som kort vi blir tildelt i et spill, men det er opp til oss å velge hvordan vi spiller. Irwin skriver at «it is up to us to shape and create our selves» (s. 120). Han innrømmer at vi ikke kan være sikre på at viljen er fri, likevel kan vi ikke avvise denne muligheten fullstendig. Det finnes ingen sikre bevis for at  viljen ikke er fri.  Irwin satser på at det finnes en slik frihet og kaller dette «sitt nye Pascals veddemål» (s. 20). Blaise Pascal mente at det lønner seg for oss å satse på at Gud eksisterer, selv om vi ikke kan bevise hans eksistens. På samme måte mener Irwin at vi burde satse på at viljen kan være fri.

Dette er en morsom tanke, men her går det altfor fort i svingene. Irwin diskuterer nesten ikke teoriene til filosofer som benekter at viljen er fri. Ei heller Jürgen Habermas teori som gir et forsvar for viljesfrihet, inspirert av Kant.2

Som så mange moderne tenkere mener Irwin at vi bør forstå moralen ved hjelp av evolusjonære forklaringer. Våre forfedre levde i små grupper, noe som bidro til deres genetiske utvikling. Individene måtte leve i tråd med gruppens normer for å overleve og videreføre sine gener. Den mest grunnleggende av disse er normen om gjensidighet. Den enkelte hjelper dem som hjelper i retur, og skader dem som skader ham eller henne (s. 92-99). Irwin sier at vi ikke trenger moral, og er er enig med Hans-Georg Moeller, som hevder at kjærlighet og juridisk lov kan gjøre den samme jobben bedre. Kjærlighet i privatsfæren, loven i den offentlige sfæren. The Beatles sang «all you need is love»; Moeller og Irwin tilføyer «and law». Irwin kritiserer moralsk fiksjonalisme, dvs. teorien om at vi bør oppføre oss som om det fantes en objektiv moral, selv om det sannsynligvis ikke er sant. Vi kan så å si å leve oss inn denne fiksjonen om moralen på samme måte som vi kan leve oss inn i en skjønnlitterær fortelling. Irwin sier imidlertid at fiksjonalismen innebærer at det er i orden at vi holder oss selv for narr, og later som om det finnes en objektiv moral. Men å holde seg selv for narr er en inautentisk måte å leve på (s. 112-131).

Problemet med Irwins forsvar for moralsk subjektivisme er at han knapt diskuterer moralsk objektivisme: Han vier bare et par sider til moralsk realisme, dvs. teorien om at det finnes moralske fakta (s. 104-106). Likevel nevner han ikke den viktige utgaven av moralsk realisme som kalles  «neo-aristotelisk naturalisme». Ei heller de filosofer, som forfekter moralsk rasjonalisme, men ikke realisme. Kantianerne mener jo at moralen har et rasjonelt fundament, men den har å gjøre med det hvordan verden bør være, ikke hvordan den faktisk er.3 Irwin diskuterer ei heller John Searles tapre forsøk på å vise at normer kan utledes fra fakta og at et moralsk «bør» kan følge fra «er».4

Kapitalisme og levestandard

Irwin forsvarer det frie marked og kapitalismen. Det frie marked gir mennesker frihet og økonomisk velstand. Selv om en stor del av den amerikanske befolkningen ikke gjør det like godt økonomisk som sine foreldre, så bør de ikke klage. De har ingen rett til en lik eller bedre levestandard enn sine foreldre (s. 158). Irwin synes å tro at de som klandrer samfunnet for sine økonomiske problemer lever i ond tro. En nyliberalistisk eksistensialist bør anse seg selv som skaperen av sin egen økonomiske skjebne, i hvert fall hvis han bor i et samfunn med fritt marked. Dessuten er det en overdrivelse at levestandarden ikke er blitt bedre for de fleste amerikanere, sier Irwin. For en generasjon siden var det ikke noe slikt som internett, som har forbedret levestandarden til folk flest kraftig. Tidligere måtte man spinke og spare for å kjøpe leksika. Nå får vi dem gratis på internett. Internett er et eksempel på hvordan det frie markedet hever vår levestandard, hevder Irwin (s. 146). Men som Joseph Stiglitz har påpekt, så var internett i stor grad skapt av det amerikanske militæret, og ikke av private bedrifter.5

Naturtilstanden

Jeg skal nå fokusere på de av Irwins argumenter for et fritt marked og en minimal stat som bygger på tanken om en naturtilstand. Som den moralske anti-realisten han er, så tror han ikke at det finnes naturlige rettigheter. Kloke (prudential) beslutninger og strategiske handlinger  er the only games in town. Irwin går ut fra at enkeltindivider i naturtilstanden styres av opplyst egeninteresse. Gitt dette, ville det være rasjonelt for dem å akseptere et system med et fritt marked og bare en minimal stat. På grunn av sin moralske anti-realisme hevder han at vi i naturtilstanden kun har krav på besittelse, ingen eiendomsrett (rettigheter skapes  av kontrakter). Han innrømmer at mange grupper i historiens løp aldri har stilt noe krav om selveie, dvs. eiendomsrett til seg selv og alt som man tar i besittelse uten å skade andre. Likevel er kravet om selveie noe som ganske sikkert ville ha blitt stilt i naturtilstanden. Ordrett skriver han: «Claiming self-ownership is an important first step on the road to contracting for self-ownership and for other property rights» (s. 135). Enkeltindividene gjør klokt i å godta dette fordi ingen ønsker å bli gjort til slaver, noe de fleste opplever som avskyelig. For å redusere faren for krig og slaveri, ville folk i naturtilstanden være tilbøyelige til inngå kontrakter som sikrer selveie. Statens rolle ville bare være å forsvare rettighetene som skapes gjennom disse kontraktene.

Nozicks regler

Irwins argumenter for selveie har sine største røtter i Robert Nozicks tenkning. Irwin «oversetter» så å si Nozicks kantianske argumenter til den moralske anti-realismens språk. Nozick innfører begrepet om holdings, dvs. goder, inntekter, ressurser eller eiendeler som en eller flere personer kan besitte. Vi kan oversette holding med «besittelse». Ifølge Nozick har en person rett til besittelser som hun eller han har ervervet uten bruk av makt.[6] Hvis en person  i naturtilstanden erverver goder som ingen andre har gjort krav på, så har vedkommende rett til godene. De har blitt hans eller hennes rettmessige eiendom i henhold til det som Nozick kaller «regelen om den opprinnelige tilegnelsen» (the rule of the original acquisition of holdings). Det er dog forutsatt at man respekterer «Lockes forbehold» (the Lockean provisio). Dette innebærer at hans eller hennes tilegnelse av goder ikke kan føre til forverring av forholdene for andre mennesker. Nozicks neste regel gjelder overføring av besittelser (the rule of the transfer of holdings). Ifølge denne regelen kan person A overføre én eller flere av sine besittelser H til person B på rettferdig vis, gitt at to betingelser er oppfylte. For det første må A ha ervervet H i samsvar med regelen om den opprinnelige tilegnelsen. For det andre må hverken A eller B ha brukt makt i overførings-prosessen.

LES OGSÅ: Misnøye beveger ikke verden

Nozicks tredje regel er regelen om å bote for urettferdighet i fordeling av besittelser (the rule of the rectification of injustice in holdings). La oss anta at person A arver en gård fra sin mor M, uten å vite at M var en gangster, som brukte pengene hun stjal å kjøpe gården. La oss anta videre at A selger gården til B og at hverken A eller B bruker makt i salgsprosessen. Likevel er B ikke berettiget til å eie gårdsbruket fordi As tilegnelse var basert på et brudd med regelen om den opprinnelige tilegnelsen. Dette må rettes på en slik måte at A og/eller B på en eller annen måte betaler summen som M stjal tilbake til ofrene. Slik etterlever man Nozicks tredje regel.

Selveiets paradoks

Irwin er i stor grad enig med Nozick, men tror ikke at Lockes forbehold er nødvendig. Hvis individet ikke handler i samsvar med forbeholdet, så risikerer vedkommende at sannsynligheten øker for at andre gjør krav på de godene som han eller hun gjør krav på. Individets hensynsløshet gjør at andre føler for å være  hensynsløs tilbake.  Derfor trenger vi ikke å etablere Lockes forbehold som moralsk regel; aktørenes opplyste egeninteresse vil gjøre at de fleste av dem følger den uansett (s. 136). Dette er en ganske interessant innvending mot Lockes forbehold.

Imidlertid vil jeg ikke bruke mer tid på dette forbeholdet, men i stedet kritisere de generelle argumentene til Nozick og Irwin: La oss anta at folk i naturtilstanden bestemmer at selveie bør være det grunnleggende prinsippet i samfunnet de oppretter. Videre at man enes om at individene bør betraktes som de rettmessige eierne av alt som de selv produserer, enten alene eller i samarbeid med andre, såfremt det er gjort uten tvang. Videre at individene kan gjøre hva vil med sine rettmessige eiendeler, inklusive å selge eller ødelegge dem. Inspirert av Susan Moller Okin kan vi hevde at av dette følger at barn kan betraktes som foreldrenes eiendom, gitt at foreldrene har «skapt» barna ved gjensidig samtykke.7 Da ville foreldrene ha rett til å drepe og selge sine egne barn, eller bruke dem som slaver. Et samfunn som tillater dette kan ikke være et fritt samfunn, snarere tvert imot. Selveie garanterer ikke at individene blir frie; det kan faktisk undergrave friheten.

Hvis folk flest er frukter av sine foreldres gjensidige samtykke, så både tilhører de seg selv og sine foreldre på én og samme tid og i samme henseende. Dette er paradoksalt, og vi kan kalle det  «selveiets paradoks». Et paradoksalt prinsipp er ikke gjennomførbart, derfor kan prinsippet om selveie   ikke være det viktigste prinsippet for ethvert samfunn, uansett om det kommer fra en påstått naturtilstand. Nozicks regler, selv i Irwins anti-realistiske versjon, er i stor grad basert på det ubrukelige prinsippet om selveie. Men selv om det ikke var tilfellet, så er Nozicks andre regler uanvendbare av flere grunner. Så å si hver eneste besittelse, som individene har, er på en eller annen måte forankret i fortidens overgrep. Den ærlige eieren av den lokale butikken kan ha uforvarende profitert fra småkjeltringer, som har kjøpt varene hans for stjålne penger. Dette betyr at en stor del av kjøpmannens inntekter er basert på brudd på prinsippet om rettferdig overføring. Videre følger det av Nozicks regler at inntekten til lærere og leger, som er betalt med skattebetalerne penger, er urettferdig ervervet. Grunnen er at ifølge Nozick så er beskatning, utover det som er nødvendig for å forsvare liv og eiendom, ikke bedre enn tyveri. Dette betyr at ingen som har hatt økonomisk vinning gjennom samarbeid med disse legene og lærerne har rett til fortjenesten. Men å bote på dette ville i praksis være umulig. Det finnes knapt et menneske på jorden som direkte eller indirekte ikke har nytt godt av økonomisk befatning med denne typen mennesker.

Hvis USA er bygget på land, stjålet fra indianere og meksikanere, så er amerikanerne på ingen måte berettiget til alle sine besittelser. Det samme gjelder for store deler av besittelsene til  majoriteten av menneskeheten, fordi den har nytt godt av amerikansk teknologi. USAs rikdom var opprinnelig delvis basert på slaveri, og her bør man rimeligvis anvende prinsippet om å bote for fortidens urettferdigheter. Men hvordan?

Irwin mener han har et svar: Urett som ble begått for mer en 75 år siden bør betraktes som foreldet i de fleste tilfeller (s. 145). Jeg spør: Ville det hjelpe indianerne?  Deres forfedre ble frarøvet sitt land for 200 år siden. Eller etterkommere av slaver som fikk sin frihet 151 år siden? Så å si enhver besittelse  som folk flest har kan sies å være urettmessig ervervet på grunn av tidligere brudd på Nozicks regler. Det gjelder også for brudd som har funnet sted i de siste 75 årene. Men det er umulig å spore opp alle disse bruddene, og derfor er det umulig å bruke disse reglene. Det gir ingen mening å etterleve regler som ikke kan gjennomføres.

Irwin tar feil når han hevder at mennesker flest finner slaveri avskyelig. Han burde ha skrevet «de fleste moderne vestlige mennesker ønsker ikke å bli slaver og finner slaveri avskyelig». Tilhengerne av den såkalte islamske stat mener at slaveri er i samsvar med gudgitte lov og har slaveri i deres «stat».8 Inntil nylig har de fleste mennesker, selv i den vestlige verden, ansett slaveri for å være  akseptabel.9 Aristoteles mente som kjent at noen simpelthen hadde slavenatur og passet best til å være slaver.10

Det er også velkjent at frigitte slaver ofte frykter at friheten vil gjøre deres liv usikre, og at de risikerer å sulte eller bli overfalt.  De ønsker å bli slaver igjen fordi slaveriet gir dem en trygg tilværelse.11 Hvem sier at folk i naturtilstanden ikke ville finne slaveri forsvarlig og selv foretrekke å bli slavebundne? I naturtilstanden står  mange individer i fare for å bli ofre for vold eller matmangel, og å bli andres slave kan gi etterlengtet sikkerhet. Videre kan vi ikke utelukke at individene i naturtilstanden ville komme frem til at det ville være bedre å innføre et system hvor alle tilhører Gud, stammen eller en diktator. De kunne også ha bestemt seg for å innføre et felles eierskap til enkeltpersoner, slik at folk eier hverandre. Kanskje de også kommer frem til at det klokeste ville være å betrakte naturressursene som felles eiendom for alle mennesker.12

Manglende dybde

Irwins bok er godt skrevet, utfordrende og på mange måter original. Så vidt jeg vet, er han den første nyliberalisten til å kritisere forbrukermentalitet og forsvare eksistensialismen. Hans forsøk på å blåse nytt liv i eksistensialismen er definitivt interessant.

Likevel er boken altfor kort: Forfatteren tar opp svært mange problemer uten å diskutere dem med dybden som kreves. Hans behandling av spørsmål om moralsk subjektivisme og objektivisme er et eksempel på dette. En ganske dogmatisk tro på fordelene ved det frie markedet og den uholdbare tesen om selveie er klare svakheter ved boken.

LES MER: Troen på forbrukernes frie valg • Mat og moral • Tillitens betydning

Noter

1 Sartre (1956): Being and Nothingness. A Phenomenological Essay on Ontology (oversatt av Hazel E. Barnes). New York et al: Washington Square Press.

Sartre  (1996): Lexistentialisme est un humanisme.  Paris: Editions Gallimard.

2 Habermas (2007): «The Language Game of Responsible Agency and the Problem of Free Will: How can epistemic dualism be reconciled with ontological monism?» (oversatt av Joel Anderson), Philosophical Explorations, 10: 1, s. 13-50.

3 Immanuel Kant (1965): Grundlegung zur Metaphysik der Sitten. Hamburg: Felix Meiner Verlag.

4 Searle (1969): Speech Acts. An Essay in the Philosophy of Language. Cambridge: Cambridge University Press, s. 175-198.

5 Stiglitz (2002): Globalization and its Discontents. Harmondsworth: Penguin Books, s. 217-222.

6 Nozick (1974): Anarchy, State and Utopia. Oxford: Blackwell, s.  178-182 og andre steder.

7 Hun mente riktignok at kvinner alene produserer barn. Det innebærer at Nozicks argument fører til en slags forsvar for matriarkat, som slett ikke var hans hensikt. Okin Moller (1989): Justice, Gender, and the Family. New York: Basic Books, s. 74-88.

8 Ifølge f.eks. Aymenn Jawad Al-Tamini  (2015): «Unseen Islamic State Pamphlet on Slavery». Sist lest 18. februar 2016.

9 Ifølge Larry  Siedentop (2014): Inventing the Individual. The Origins of Western Liberalism. Harmondsworth: Penguin Books, s.  8.

10 Aristoteles (1962): The Politics (oversetter T.A. Sinclair). Harmondsworth: Penguin, s. 32-34 (Bok I, kap. 5).

11 Se f.eks. «Still far from freedom: The Struggle of Mauritania‘s Haraatine Women», Minority Group International, side 14.

12 Argumentet om felleseie  av ressurser stammer fra  G.A. Cohen (1995): Self-Ownership, Freedom and Equality. Cambridge: Cambridge University Press, s.  67-91.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *