Landflyktighet

7277315756_bc7aa60922_b

«Hjertet vil alltid måtte være der hvor det kommer fra. Derfor kan det ikke stanse underveis, eller på en endeløs steppe, men vil helt frem til målet», skriver Trond Berg Eriksen. (Illustrasjon: Frits Ahlefeldt-Laurvig)

ESSAY: Utfarten ville være meningsløs om det ikke ventet et hjemsted på den andre siden av havet, hungersnøden, forfølgelsene eller krigen, skriver Trond Berg Eriksen. 

Filosofifestivalen På Kanten har i år «flukt» som tema. Denne teksten er skrevet av Trond Berg Eriksen, som er professor i idéhistorie og faglig rådsmedlem i filosofifestivalen.

Å være hjemme eller adskilt fra hjemstedet – med alt hva det innebærer – er grunnleggende alternativer i den menneskelige erfaringen, og det på svært mange forskjellige nivåer. Det er ikke slik at man fritt kan velge det ene eller det andre. Det er ikke nok å si at «her skal jeg være hjemme» eller «her skal du være hjemme». Hva som er hjemme og hva som er borte, er gitt med den enkeltes livshistorie, språk, skikker og innøvd orientering i verden. Både hjemsted og landflyktighet finnes imidlertid i håndgripelige og mindre håndgripelige varianter.  

Eriksen-Trond-Berg_author_full

Trond Berg Eriksen (Foto: Universitetsforlaget)

På alle livsområder fra politikk og seksualitet til kunst og religion finnes også landflyktigheten, fremmedgjøringen, fraværet av en stjerne som man kan seile etter –  og dermed den paradisiske drømmen om en hjemkomst. Ikke for ingenting er det sangene om Odysseus’ verdensomseiling og den stadig utsatte hjemkomsten til Ithaka som står ved utgangspunktet for den europeiske kulturen. Alle senere generasjoner kunne kjenne seg igjen i historien, fordi den traff noe grunnleggende og uforanderlig menneskelig. Ikke alle venter like utholdende som Penelope. Men i fiksjonenes verden er hun sjøfarerens urokkelige ledestjerne gjennom det savnet av det hjemlige, som han ikke greier å kvitte seg med.  

I Tarkovskijs filmroman Nostalghia glir bildet av geografisk, erotisk og metafysisk hjemlengsel over i hverandre. Mor Russland er aldri mer virkelig for hovedpersonen enn det hun er for ham når han befinner seg utenfor landets grenser. I Russland har hjemlengselen vært gjenstand for dyrkelse kanskje i enda større grad enn i de store europeiske landene. Den landflyktige komponisten hos Tarkovskij, som gang på gang blir fristet til å hoppe til sengs med sin unge muse med det bølgende håret, blir holdt tilbake av bildet av den magre, slitne konen som sitter hjemme og venter. I Norge har vi Peer og Solveig. I Tyskland har man Faust og Gretchen. Hele poenget med utreisen, er hjemreisen. Ja. Den mulige hjemreisen er en forutsetning for at utreisen kan finne sted. Det er hjemreisens enestående posisjon som gjør utreisen til et heroisk valg. «Deilig å komme hjem,» sier vi etter 14 timer på flyet fra Cape Town. Men kommer vi noen gang helt hjem, uten reservasjoner? 

LES OGSÅ: – En beregnende forfatter • Grasrotfilosofi

Fra den litterære høykulturen og til bedehusets brunstige besvergelser av det himmelske Jerusalem, er fraværet og dermed hjemkomsten et hovedtema. Selvsagt finnes det ingen varig hjemkomst, men nettopp derfor er ønsket, savnet og lengselen uutslukkelig. Allerede i Salmenes bok, som leses av tre verdensreligioner, heter det:

Gud, du min Gud, deg søker jeg

min sjel tørster etter deg.

Mitt kjød lengter etter deg

som den uttørrede jord etter regn. (Ps 63)

I bibelsk og kirkelig tradisjon blir hjemlengselen – selvom den kan ta form av et oppbrudd og materialiseres i en utreise, et exodus fra Egypten eller Babylon – til et gjennomgangstema. Helt siden Adams og Evas utdrivelse fra paradiset er det religiøse fremmedgjøringsmotivet en hovedsak i tre religioner. Religio på latin – som på alle språk har gitt religionene navn – betyr nettopp å være bundet til sitt opphav med uløselige bånd. Hjertet vil alltid måtte være der hvor det kommer fra. Derfor kan det ikke stanse underveis, eller på en endeløs steppe, men vil helt frem til målet. «Du har skapt meg. Og mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg,» sier Augustin. Slik kan man også omtale et landskap og et hjemsted. De religiøse tradisjonene bruker gang på gang utreise og hjemkomst for å anskueliggjøre tilhørighet og identitet. Fortellingen om den fortapte sønn tegner bildet av en urgammel drøm, som selvsagt aldri skjer i virkeligheten, men som nettopp derfor alltid vil være blank og uknuselig. Poenget med religionens fortellinger er nettopp å trosse kjensgjerningenes plumpe utrøstelighet som vi bare kjenner altfor godt.

Landflyktighet er altså ikke bare individuell skjebne, men også et fellesmenneskelig grunnvilkår. Så sent som hos Martin Heidegger blir den urgamle filosofiske jakten på sannheten koblet sammen med hjemkomstens erotikk. Tenkeren vil forstå seg selv og alt som finnes for å kunne omgjøre verden til et hjemsted, sier han. En innsikt er første gyldig når det følges av en fornemmelse som erklærer: dermed er vi et skritt nærmere et hjemsted. 

Via essendi og via cognoscendi gjør motsatte bevegelser heter det i all platonisme – det som er det mest grunnleggende, det som var først, er det siste som erkjennes. Av den grunn er det overfladiske er det første man oppdager. Det kan ikke inneholde noen sannhet. Dermed blir også den rette erkjennelsesreisen en reise hjem. Først der kan tenkerens jakt på sannheten stilne i smulere farvann, mener Heidegger. Men også all politisk utopisme peker i samme retning. Man drømmer alltid om det som skulle være annerledes enn det foreliggende, og som presenterer seg i form av en gjentagelse av en gullalder eller en frihetserfaring som fantes for lenge siden. Let my People Go! Utfarten ville være meningsløs om det ikke ventet et hjemsted på den andre siden av havet, hungersnøden, forfølgelsene eller krigen.

Alle fullkomne hjemsteder er fiktive. Enten man drømmer om det himmelske Jerusalem eller det klasseløse samfunnet, er det for godt til å være sant i bokstavelig forstand. Jeg skjønner raskt og av meg selv at dagens flyktninger nok heller vil ha praktisk bistand enn et grunnkurs i litterære, religiøse og filosofiske metaforer. Mytiske dimensjoner kan selvsagt misbrukes til å estetisere den fordrevnes påtrengende konkrete savn.  Men meningen med en sammenlesning av det geografiske, det politiske, det erotiske og det metafysiske er en annen:  I tillegg til alle konkrete savn intensiverer landflyktigheten gammel angst og gjentar alle pinefulle separasjonserfaringer fra primalskriket til pubertetens individualisering.  Landflyktigheten blir en aktualisering av det hjemløse menneskes styrke og bitterhet.  Veien tilbake til mors liv er lukket for alltid.  Hver gang en mann stanger mot portene, er derfor ømhet og aggresjoner uadskillelige.

LES OGSÅ: Anerkjennelse av kroppslig verdighet

Allerede et raskt overslag finner historien og mytene fulle av eksilianter og landflyktige. Fra Adams og Evas utdrivelse av paradiset til det babylonske fangenskapet og den fortapte sønn har bildet av fordrivelse og hjemkomst preget seg inn i den kollektive erindringen. Feiringen av den hegnede familien med krybbe og konger, hyrder, okse og esel den første julenatt balanseres av fortellingen om den utsatte flukten til Egypten.  Det altfor beskyttede, statiske og idylliske ville aldri ha hatt den makten til å skape gjenkjennelse som den fattige, lille familien på flukt, som trues fra alle kanter. Alle har kunnet identifisere seg med eselet og de tre hjemløse som sniker seg lydløst fra Bethlehem gjennom natten med skrikene fra barnemordet i bakgrunnen. Her har den faktiske historien sørget grundig for at ingen senere har manglet mulighet til å forstå flukten fra den blodtørstige tyrannen i Jerusalem til Egypten – som en gang var utgangspunktet for en annen utfart og hjemreise, da Rødehavet delte seg for dem som måtte hjem for å unnslippe farao. 

Ikke alle reiser har en begynnelse og en slutt. Michel Foucault var opptatt av motivet med narrenes skip, bruken av oppankrede fartøyer som oppholdssteder for dem som hadde mistet fornuften eller aldri hadde hatt den. Skipene huset også vanskapte, syfilitikere og spedalske. I tidligmoderne tid var slike skip en måte å kvitte seg med de overflødige og overtallige på. Slik kunne man isolere smittekilder for pest og uro.

Skipene tilsvarer nærmest vår samtids asylmottak hvor de utsiktsløse stues sammen i tomme hus langt utenfor folkeskikken for at de skal miste lysten til å leve videre. Et asylmottak er mer eller mindre nøyaktig det samme som flyktningene har rømt hjemmefra for å unngå.

Både i det gamle Hellas og i middelalderens Russland var utelukkelse fra byens eller gårdens fellesskap likeverdig med en dødsdom. Den som sto utenfor polis eller mir, sto utenfor all rettsbeskyttelse. Han var «fredløs». For det fantes nok et sivilisert rom som var ordnet gjennom avtaler, konvensjoner og rettsregler.  Men utenfor dette rommet var ingen regler gyldige.

Menneskerett og menneskeverd var knyttet til innordningen i fellesskapet. Den fredløse tilhørte ikke lenger det siviliserte rommet, men –  som jøder, spedalske, kjettere, syfilitikere og vanvittige –  svevde han i mellomrommene.  

Fordrivelsen fra ett rom førte nemlig ikke til at man ble opptatt i et annet. Sjangsene var langt større for at mellomrommet, den permanente utlendigheten, skulle bli en varig skjebne. De krefter som utskiller og separerer, trenger ikke all verdens påskudd. De er sterke nok til å være sin egen begrunnelse. Dessuten er trusselen om ikke-identitet også følbar blant dem som nå engang har slått opp teltene sine akkurat der hvor de andre søker tilflukt. Denne trusselen kan man avverge ved å holde de åpenbart hjemløse på avstand. Skillet mellom dem og oss blir en betingelse for trygghet og tilhørighet.

Jeg kjenner slike mekanismer fra jødenes historie både i antikken, middelalderen og nyere tid. De holdt sammen i egne bydeler i alle europeiske land. Den såkalte ghettoen i Roma stammer helt fra Pompeius’ tid, altså første århundre før vår tidsregning, som en samling handelshus. I begynnelsen ville det ha vært mer treffende å kalle det en koloni enn en ghetto, for den var selvstyrt, og tilstrømningen var en frivillig sak. I ghettoen var de trygge og blant landsmenn. Fra keiser Claudius’ tid fikk jødene fritt dyrke sin egen Gud i Romerriket og bygge sine skoler og synagoger. Innenfor kolonien hadde jødene også sitt eget rettvesen – som muslimenes sharia-lover i dag. Romerne var praktiske mennesker som skjønte at de ikke kunne administrere et verdensrike uten å la de fremmede beholde et minimum av sine gamle drømmer. De hadde ingen overspente integreringsambisjoner. Integreringsavtalen besto i å holde seg i ro på et synlig sted og i tvilstilfelle alltid ta keiserens parti. Ellers kunne man gjøre hva søren man ville.

Men ghettoen forandret karakter med Jerusalems ødeleggelse under Titus’ angrep, generalen som senere ble keiser. Hans seier feires jo i Titus-buens relieffer på Forum i Roma – rett under keiserpalassene på Palatinen. Alle har sett bildet av de romerske soldatene som frakter tempel-inventaret fra Jerusalem til Roma. Først da blir jødene fratatt drømmen om hjemreisen, og dermed ble utlendigheten til et fengsel. Fra år 70 gikk ingen vei tilbake til hjemlandet for jødene i Roma. Livet i det fremmede ble en permanent skjebne. I byen Roma fantes det et tiltalls kolonier av forskjellige nasjonaliteter på Hadrians tid. Det var en naturlig følge av Romerrikets omfang. Selv med en beslektet, ekspansiv og aggressiv religion som nærmeste nabo – Roma var jo kristentroens hovedstad – levde den jødiske kolonien stort sett i fred med omgivelsene helt frem til tidligmoderne tid. Da mistet jødekvarteret karakter av tilfluktssted og fikk stadig tydeligere karakter av fengsel. 

Ghetto er et ord som ikke tas i bruk før i Venezia i 1520-årene. Spørsmålet om ghettoer, kvarterer eller kolonier som hjemsteder er igjen blitt aktuelt. Finnes det en mulighet for å skape «gode» ghettoer som beskytter og bevarer fragmenter av oppløste politiske og kulturelle fellesskap – eller bør alt blandes sammen med hjulvisp, slik den plumpe integreringsmodellen forutsetter? Integreringsmodellen er farlig, fordi den er så uendelig naiv, og dessuten kanskje skadelig, fordi den krever for mye. Skal de fremmede med list og tvang påføres de fastboendes forestillinger om hva som er «hjemme»? I Danmark diskuterer man nå å opprette statsdrevne innvandrerlandsbyer. Vil de ligne mest på varige fengsler eller mest på frivillige kolonier?

Da Marx begynte å tale om «fremmedgjøring», var det en glose fra hans jødiske repertoar. Han hadde oppdaget at det å være fremmed kunne oppleves av andre grunner enn at man tilhørte et fremmed folkeslag. Det fantes også økonomiske dynamikker i samfunnet som kunne ramme alle, uansett opphav. Fremmedhet var ikke nødvendigvis noe naturgitt eller historisk gitt, men fremmedgjøringen virket gjennom utstøtningseffekter som kunne forvandle alle innbyggere til jøder. Den økonomiske dynamikken som gjorde alt og alle til varer, ville i sin tur forvandle også de høyst innfødte til gjester i sitt eget hjem. Jødenes utenforskap kunne bli allemannseie hvis de nye tendenser ble rådende, mente han. Slik slo den gamle religiøse dialektikken mellom fravær og nærvær, fremmedhet og identitet, utenforskap og inkludering igjennom i den moderne samfunnskritikken. 

Vi moderne har faktisk trent i flere generasjoner på å forstå hva flyktningenes lodd og eksilets vakuum innebærer. Allerede før Marx lagde Rousseau et nytt bilde av «kulturen» som menneskeskapt og tvetydig. For ham – som for mange av våre samtidige – endte veien hjem i naturen og ikke i kulturen. Vi har fått en romantisk miljøbevegelse som tilsvarer globaliseringens epoke for så vidt som den knytter sin identitet til naturens trivsel snarere enn til kulturelle erfaringer av identitet. Også på den måten kan en uke på hytta være en hjemreise.

Den moderne verden tetter seg til. Det finnes ikke lenger noe lovløst Ville Vesten eller uendelige stepper som ligger tomme og venter på sine erobrere. For ikke lenge siden fantes det geografiske områder utenfor all sivilisasjon. Narrenes skip på 1500-tallet, som tiltalte Michel Foucaults anarkistiske utopi, var et tilfluktssted utenfor all jurisdiksjon. Forbrytere, kverulanter, idioter og avvikere kunne jages til skogs – som til Sherwood Forest – eller sendes til Australia. Men nå begynner fristedene å forsvinne over hele kloden. Fremdeles finnes det noen anarkistiske eneboere i Alpene, på Tronfjell eller i Montana, arrige individualister som motsetter seg alle folkeregistre. Men de plager ikke noen. Skogen, havet og fjellet er ikke lenger fristed for røverbander, korsarer eller sarasenere. Den nye situasjonen gjør eksilet både mer og mindre grusomt enn den gamle ostrakismens fredløshet.

Mindre grusomt er utlendigheten blitt på grunn av organisert flyktningemottak, Nansenpass og en viss skinnhellig konkurranse mellom nasjonene om å vise seg som moralsk ansvarlige. Vi ser famlende forsøk på å innstifte en global rettsorden, en sivilisert klode uten ødemarker som man kan drive sine motstandere ut i med slektens samlede forbannelser hengende over seg. Syndebukken som fordrives sammen med alt som angivelig plager et fellesskap, har aldri vært en ukjent institusjon noen gang i noen kultur. At nasjonal tilhørighet fremdeles er en betingelse for å bli behandlet som fullverdig rettssubjekt, er en anakronisme som den økonomiske utviklingen vil kverke uten en lyd – selv om det fremdeles kan ta tid.  De geografiske og juridiske mellomrommene vil forsvinne mer eller mindre av seg selv.

Mer grusom er den nye situasjonen, fordi landflyktighet dermed er noe som kan og må arrangeres innenfor en lokal rettsorden. Utstøtingsmekanismene i et etablert samfunn er fremdeles virksomme uten at det finnes nytt land å bosette seg på. Dermed blir de sosiale diskriminerings-teknikkene viktigere enn noen gang, fordi utelukkelse, utstøtning og avgrensning må foretas med legale, dvs. usynlige midler. 

Flyktninger skal alltid komme i rette med et dobbelt eksil: De skal både overvinne avstanden til hjemlandet – familie, barndom, språk og landskap – og til vertslandets merkverdige meldinger. De er nok flyktninger i forhold til hjemlandet, men først forholdet til vertslandet forteller dem hva et eksil virkelig er for noe. Den geografiske avstanden til hjemlandet kan vise seg kortere enn den sosiale og kulturelle avstanden til vertslandets normer. I den moderne verden slettes også hjemland fra kartet, slik at det ikke lenger finnes noe konkret landskap å vende tilbake til, ikke engang i tankene, når landegrensene trekkes på nytt.

Evnen til å forstå flyktningenes situasjon er avhengig av den politiske, erotiske og metafysiske erfaring av utelukkelse og separasjon som ikke noe menneske er helt ukjent med. For selv om vi aldri har vært landflyktige i geografisk forstand, kan vi tenke oss et hjemland som ikke er helt identisk med det faktiske. Mange av oss har prøvekjørt eksilet i Casablanca eller på Hilton i Bombay, og lekt andre ufarlige leker. Den moderne reiselysten er risikofri sålenge man har gyldige forsikringer og dekning på kortet. Den kan forstås som en lek hvor en triumferende hjemkomst er en altfor generøs betaling for et overstått mageonde. 

Helt annerledes er det virkelige eksilet hvor alle veier tilbake er sperret. Slik landflyktigheten puster liv i all annen angst og opplevd ulykke, er hjemlandet en stadig påminnelse om all annen identitet og tilhørighet. Vårt faktiske hjemland kan først innfri sine løfter fullstendig når det blir alles, sier Ernst Bloch.

For landflyktighet er et mareritt, og hjemkomst er en fjern utopi som er like gamle som menneskene. Men det betyr ikke at vi ville bli mindre mennesker om marerittet en gang skulle være over og utopien virkeliggjort.

Filosofifestivalen På Kanten arrangeres 2.–4. juni i Kragerø. For mer informasjon, se festivalens nettsider.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *