HEIDEGGER: ET DRAMA I FIRE SCENER

Personer:
Værensfilosofen. Martin Heidegger.
Væren. Vakker kvinne.
Værensfilosofens venn. En maler.
Værensglemselen. Opptrer som verdenskjent politiker.

Scene 1

Værensglemselen er alene på scenen. Værensglemselen snakker med en annen topp-politiker i mobiltelefonen og spiser samtidig koteletter.

Værensglemselen (i mobiltelefon): Væren må vekk. Og værensfilosofer må vekk. Alle som snakker om væren, må vekk. Jeg har soldater som kan ta kverken på alle disse. Forresten, jeg er god.

Liten pause.

STRATEGI for helvete!

Værensglemselen ler, fråtser og smatter. Værensglemselen ler seg plutselig i hjel, klør seg på magen og slafser i seg kotelettene.

Men nå må jeg ta værensfilosofen. Det er mitt ansvar. Han lar folk se i en annen retning enn det jeg ønsker. Jeg truer ham personlig. Ingen kamerateam må være med nå.

Værensglemselen oppsøker Værensfilosofen og finner ham plutselig foran på scenen. Han sitter på en stol og ser ut i luften. Han sitter stille og fredelig for seg selv.

Værensglemselen: Jeg har makt over deg. Jeg kan knuse deg. Snakker du om meg, si at jeg er god. Vis at jeg er god. Vis at min inndeling av godt og ondt stemmer. Jeg skal gjøre deg døv og blind. Da stenges du fra Væren. Og du vil glemme Væren, for det er da du kan få leve. Jeg har makt over verden fordi jeg har glemt Væren. Ikke minn dem om Væren. Jeg tar kverken på deg.

Værensfilosofen tier, men er nervøs.

Værensglemselen: Finn deg til rette i riket mitt. Glem væren og bli lykkelig. Jeg er majoriteten. Jeg er din kulturs vokter. Husk det! Skriv bøker om det.

Værensfilosofen ser opp i luften. Plutselig skimter han Værens nærvær i rommet. Publikum ser skygger av Væren. Hun går rundt, stille for seg selv. Værensglemselen legger ikke merke til henne.

Værensglemselen: Jeg er for jeg har våpen. Jeg er for alle ser meg. Jeg er for alle liker meg. Jeg er for jeg er god. Jeg peker på det onde og gjør godt. Jeg er makten over væren. Du kan intet gjøre uten meg og mine tjenere. Jeg er din sikkerhet. Jeg beskytter deg for værens utsendinger. Jeg er garnet for din fangst. Alt som ikke passer i garnet, FINNES IKKE (brøler værensglemselen). Du skal TENKE innenfor garnet. Ikke snakk om væren. HØRER DU?

Værensfilosofen ser lenge på Værensglemselen, oppsøker blikket hans og får et blikk som både er fylt av kamplyst og fred. Det buldrer inne i Værensfilosofen, men han tier.

Værensfilosofen (funderer for seg selv): Jeg er nødt til å tenke denne fordømte værensglemselen som en del av meg selv. MEN: Værensglemsel, du er ikke, du er et fantom, en konformismemaskin, maskiner lever ikke, du er død, men som død dreper du fortsatt, å drepe er din handling, du tilintetgjør og strør asken utover deg. Din væren er aske. Væren som jeg tenker, er liv, livgivende energi. Du, værensglemsel, er min skygge, jeg har vært som deg, og du bor i meg, men du har ingen makt over meg. Det er det min oppgave å tenke. Ja, (henvender seg nå til værensglemselen): Du har ingen makt over meg. Det skal jeg tenke og skrive. Bare skrik du, jeg ser noe annet (Værensfilosofen ser bort på Væren og blir varm i hjertet), og det fører meg, det lar meg tenke, det lar blomstre.

Værensfilosofen sukker og så sier han gråtkvalt og fortvilet:

MEN PROBLEMET ER AT DU IKKE LAR DEG TRYLLE VEKK. DU ER EN MAKT. JEG SER DITT RIKE OG ALLE DINE TILHENGERE. DERE GJØR MEG GAL. FOR DERE ER JEG INGENSTEDS NÅR JEG TENKER. LA MEG BARE VÆRE.

Værensglemselen ler hånlig, slår ham i ansiktet, dytter Værensfilosofen fra stolen, spytter på ham, sparker ham i ryggen og går ut av scenen. Værensfilosofen ligger igjen. Væren kommer til ham, stryker ham på pannen og er varm i blikket.

Væren: Kom til meg, du, min kjære. Jeg viker ikke fra deg. Værensglemselen ser meg jo ikke. Hvorfor er du så urolig? Hvorfor begir du deg inn på værensglemselen? Neste gang: IGNORER! Lov meg det, kjære venn.

Væren hjelper Værensfilosofen opp fra gulvet. De klemmer hverandre. Værensfilosofen gråter stille.Vi hører plutselig musikk. Gjerne Sergej Rachmaninov, preludium fra opus 32. nr. 10 i h-moll (Lento).Værensfilosofens gråt forvandler seg til glede. Han får glimtet i øye tilbake. Væren ser på ham. Hun smiler varmt. Lysning skjer i rommet. Værensfilosofen begynner å gå rundt.

Værensfilosofen: Å tenke er å takke.

Liten tenkepause.

Værensfilosofen:
«Først når din tenkning
er denne tillatelsen:
Å la være, nemlig: Væren
i sitt eget skrin,
er tenkning brakt dithen,
fra hvor den opprinnelig har vært tiltenkt,
er tenkning innhøsting,
som fjerner deg fra deg selv,
er din tenkning ikke mer ditt,
er den rent offer. Er…
Minne,
som glemmer seg selv.»
Væren: Jeg er. Tenk meg!

Væren ser på ham og kysser ham på kinnet.

Værensfilosofen blir kåt og går noen skritt bortover scenen.

Værensfilosofen: Slått av Væren tar jeg noen skritt videre i tenkningen……det er vidunderlig.

Scene 2

Et romslig rom. En seng. Et bilde av Værensfilosofens kone Elfride ved sengen. Et lite kors ved nattpulten. Et lite kjøkken. Et vindu. Mange bøker. En skrivepult. Noen stoler her og der. Et spisebord. Værensfilosofen er urolig. 

Værensfilosofen snakker meg seg selv:

Faktisitet. Det er. Jeg merker det. Jeg er. Det merker jeg også. Så hva er det som er? Er! Verbet. Væren! Dette substantivet væren og verbet ER….. er hele mitt liv. Jeg har vært og er underveis til DET ER (skriker Værensfilosofen fortvilet, men med svak stemme). Det er som filosofi av det levende liv.

Det var livet jeg ville ha tak i da jeg begynte som filosof. Jeg skrev jo til Elfride i 1916: «Filosofi av det levende liv.» 25 år gammel. Og allerede da visste jeg at det er spørsmålet mitt. Ja, jeg visste det jo lenge før det. Hvor har jeg endt opp?

Ved at væren er som fravær. (Værensfilosofen blir noe ulykkelig i blikket).

Har hele mitt liv vært en feiltakelse av den impulsen som styrte meg da jeg var ung? Hvor er det blitt av filosofien av det levende liv? Lever det noe i min filosofi? Det er skjebnespørsmålet jeg MÅ stille meg selv.

Jeg begynte med å beskrive faktisiteten i livet. Faktisiteten. (Værensfilosofen kommer plutselig i ekstase, roper ut og er nesten på gråten). FAKTISITETEN.

LES OGSÅ: FILOSOFI OG FORTVILELSE

Jeg elsket den, jeg var i livet, jeg bet i den, jeg tok den innover meg. Jeg grep den. Jeg lot den gripe meg. Jeg møtte døden i den, men trosset døden fordi jeg ville til livet. Det var liv i meg som ung. Jeg løp inn i vitaliteten. Jeg tok kverken på alle lik i filosofien. Jeg slo ned alt som var avstumpet. Jeg stilte mennesket overfor seg selv. Konfronter deg med deg selv, ropte jeg ut i Væren og tid. Jeg utarbeidet eksistensialer. Hører du? Eksistensialer. Når har man sett liknende i filosofihistorien? Det var blod, kjøtt og liv i dette.
Hvor er jeg nå? Har jeg avstumpet livsimpulsen jeg hadde da jeg var ung? Nei! Men jeg har gått videre. Det er fraværet som tok meg. Jeg innså at faktisiteten er fanget i tradisjonen. Jeg måtte åpne meg og oppdaget fraværet. DET ER som fravær……Das Ereignis…..
Jeg skjønner ikke helt selv hva jeg mener med dette. Men det ble min skjebne, og det visste jeg da jeg begynte å notere ned skisser i begynnelsen av 30-årene. (Værensfilosofen blir stille en stund).

Pokker! 30-årene. Når skal de og det forbannede pakket i værensglemselsens allianse slutte å snakke om Værensfilosofen og nasjonalsosialismen. Jeg ER ingen nasjonalsosialist for svarte. Helvetes journalistpakk og akademiske maskinister. Glem dem. Ha mot til å være deg selv, sa den unge Nietzsche. Og jeg, kanskje en feiging, sliter fortsatt med det. (Værensfilosofen slår hardt på bordet). Til helvete med dem, men jeg, jeg må tilbake til livet. Å tenke livet. Å ta del i livet. Livet tenkt må formuleres som et «Livet skjer». Det skjer. Det er Ereignis.
Det var hun, den vidunderlige, som gav meg akkurat den formuleringen.

Væren synes fra siden av. Hun ser på Værensfilosofen og liker det hun ser.

Hun, hun som kanskje ikke forstod meg i alt, men som gav meg liv. Livet skjer. Der har jeg det.

Jeg har prøvd å tenke livet skjer. Men forlot jeg det? Hva betyr det at livet skjer?

Lang pause.

 Livet skjer og fraværet av «at det er» i det som er (Værensfilosofen smiler til seg selv.). For noen formuleringer jeg har tenkt meg ut. Eller fått….fått av henne.

Værensfilosofen aner at Væren er i rommet.

Noen sier jeg ender opp med mystikk. Tullprat. Og noen sier jeg ender opp som østlig tenker med buddhistiske innslag. Tullprat. Enten er det logikere som er mot meg, analytiske impotente filosofer uten Eros, eller så er det såkalte idehistorikere som vet alt. Ingenting har det med tenkning å gjøre. (Værensfilosofen prøver å trekke pusten igjen.) De forfølger meg. Men hos deg, min Væren, har jeg et hjem de ikke vet noe om. De kjenner ikke deg, Væren.

Værensfilosofen strammer seg litt opp og begynner å gå rundt i rommet.

Fraværet, det er tilbaketrekningen av det mest betydningsfulle: Væren. Væren trekker seg tilbake. Det skrev jeg og foreleste om i 1953. Væren må trekke seg tilbake. (Værensfilosofen blir opphisset). Væren er i fraværet, i tilbaketrekningen, i unndragelsen. Skjønner disse idiotene ikke at dette er drama? Drama! Værensdramaet. Slik burde jeg kalt det jeg tenker. Hva er tenkning? Værensdrama. Hvorfor, for svarte, kalte jeg ikke en bok Værensdramaet?

Værensfilosofen sukker og blir vemodig i blikket:

Elfride har forstått det, min trofaste Elfride.

Værensfilosofen titter kort mot nattpulten og ser på bildet av henne.

Men hvorfor må jeg rettferdiggjøre meg overfor dem, apostlene for værensglemselen? De snakker vås. Problemet er at jeg tenker på dem. Vekk, vekk……til helvete med dem som vet bedre enn meg hva som var riktig i 1933. Men, hold nå selv opp med 1933. (Værensfilosofen får tårer i øynene).
Livet skjedde da, og livet skjer hele tiden. Livet har skjedd meg. Det skjer mest i forelskelsen. Huff, Elfride. Hva har jeg gjort mot deg? Men hva kunne jeg ha gjort annerledes? Og alle disse kvinnene som alltid er hun, henne, bare henne, der og da. Ingen andre. Jeg har vært fortapt hele livet. I kvinnen. I væren.

(Værensfilosofen får bilder av dem i hodet. Lysbilder av dem kommer opp i bakgrunnen.)
Væren inntrer scenen igjen, men er nokså usynlig for Værensfilosofen.

Der er hun igjen. La meg tenke henne. Tenke henne. Skrive henne, skrive til henne, jeg gjør det nå.

Værensfilosofen setter seg ned ved pulten og skriver.

(Værensfilosofen sier høyt det han skriver.) Jeg er berørt av noe ved henne. Jeg vet ikke helt hva det er. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg er så betatt av henne. Det er faktisitet at jeg er grepet av henne. Det er ikke jeg som bare retter oppmerksomheten mot henne, men hun som trekker meg til seg. Likevel gjør hun ingenting for å tiltrekke seg meg. Det er hennes væren som tiltrekker meg. Hun bare er, og jeg er grepet av at hun er. Jeg vet ikke hvorfor jeg tiltrekkes. Jeg kan ikke komme med begrunnelse. Ingen årsaker er å finne. Det siste jeg trenger er en forklaring på hvorfor jeg er betatt. Jeg er det. Jeg lever i det. Grepetheten har hendt meg. Den skjer. Den er virkelighet for meg. Ingenting føles mer virkelig enn at jeg er grepet av henne. Det er en tilstand som gjør meg mottakelig for alt fra henne. Samtidig er jeg så sårbar at den minste lille avvisning bringer meg ut av fatning.

Værensfilosofen dirrer, begynner og skjelve og ser opp mot himmmelen.

Jeg er på siden av meg selv, men likevel føler jeg at jeg er mest meg selv når du tiltrekker meg. Det er noe vesentlig som skjer her. Tilstanden jeg befinner meg i er en filosofisk tilstand. Jeg er et spørsmål som lengter etter noe mer, men jeg vet ikke helt hva. Tenker jeg igjennom saken, må jeg kanskje innrømme at ingenting egentlig er nok. Jeg vil alt. Og samtidig vet jeg ikke hva dette alt er. Det er alt og intet.
Jeg er grepet fullstendig av en væren, hennes væren, men hennes væren er noe jeg ikke får grep på. Igjen: Jeg er utlevert. Hun er væren for meg. Hun lar meg tenke i det uvisse, hun gjør meg utrygg, hun forandrer meg uten at hun gjør noe for det. Hun er det eneste jeg synes det er verdt å tenke på. Og samtidig vet jeg ikke helt hva jeg tenker på når jeg tenker på henne.
Elsker jeg et menneske, er jeg utlevert til det mennesket. Jeg har mistet min frihet. Alt dreier seg om dette mennesket. Her er mennesket på sitt skjøreste. Er det mulig å tenke forelskelse? Tenkningen må begynne med en beskrivelse. Min filosofi er en beskrivelse av tiltrekningen i forelskelsen. Jeg ser på den som min hemmelige inspirasjon til ethvert nytt skritt i tenkningen. Min filosofi er et i-væren i forelskelsen. I-væren. Ingen før meg har brakt et så flott begrep inn i filosofien. I det hele tatt i, i, i,……

Værensfilosofen blir varm og kjenner på klangen av preposisjonen «i»…..

Det lyder musikk. (Gjerne Franz Schubert, sonate i a-moll, D 784, første sats), Værensfilosofen sitter stille og lytter. Væren er plutselig nær ham og kjærtegner ham i nakken. Hun masserer ham i nakken og i hodet.

Jeg går nok inn i historien som en drittsekk. Drittsekk-filosofen. Men er jeg egentlig en drittsekk? Jeg elsker Elfride, jeg stod til henne da hun fikk barn med sin venn. Jeg skilte meg ikke. Jeg har vært en far for Herrmann. Likevel er det jeg som er den skyldige. Hun har tålt mye fra meg. Men hun vet hvem hun er gift meg. Værenstenkeren. Filosofen på høyde med Platon, Aristoteles, Kant og Hegel. Hun forstår det. Væren tenker i meg. Jeg blir tent av Eros og skrider inn i Væren, som menneske og som filosof. Dette er faktisitet. Hun har båret min faktisitet.

Faktisitet. Jeg eksisterer faktisk. Det ekte livet, det autentiske livet, det riktige livet er faktisk. Men livet som tar feil, feilaktigheten som sådan, er også faktisk liv. Jeg er en feil. De utelukker ikke hverandre, faktisiteten og feilaktigheten. Jeg har gått inn i dem begge. Jeg er i sannheten og feiltakelsen samtidig. I forelskelsen finner begge ting sted: sannhet og feiltakelse. Hvorfor er det slik? Hvorfor lever ekte og uekte i alt jeg gjør og tenker?

Livets usikkerhet er det. Jeg er usikker. Utrygg. Utsatt. Angst. Frykt. Uro. Orker jeg dette?

Værensfilosofen blir opphisset i stemmen, man merker pulsen blir stadig raskere.

 Ikke et menneske kan unndra seg å være et spørsmål. Forekommer ikke spørsmålet hos et menneske, så er det der som fravær. Fraværet er og kveler deg selv om du ikke merker det. Spørsmålet trekker seg tilbake og er væren i det skjulte. Det tildekkes. Dette mennesket som ikke erfarer seg som spørsmål er bare i fraværet av væren. Det er hardt. Dette er historien om et hvert menneske. Det er historien om værensglemselen. VÆRENSGLEMSELEN. Dette uhyret!

 Værensfilosofen minnes slaget i ansiktet ved å ta seg på kinnet. Vi ser bilder av hendelsen på skjerm. Værensfilosofen blir forknytt og fortvilelsen synes.

 Det er hardt. Det er for hardt, men det er livet. Jeg må være så radikalt hard. Dette er faktisitet. (Værensfilosofen får nesten tårer i øyne.) Faktisitet i den totale usikkerhet. Det er livet.

Pokker! Jeg ble slått av værensglemselen. Dette pøbelpakkets makt.

Liten pause.

Væren forsvinner langsomt men sikkert ut av rommet.

Kvinnene i livet mitt er faktisitet. Jeg DØR uten deres faktisitet. Kjødet. Kjøtt. Penetrering. Kjenne lukten. Kysse. Faktisitet: Inn i faktisiteten. Dette som er for voldsomt å se inn i, men det er alt jeg begjærer. Væren som faktisitet der og da. Det tenkverdige. Kvinnens faktisitet som det tenkverdige.

Værensfilosofen blir opphisset og kåt.

KVINNE. Jeg dirrer etter deg. Jeg må inn. Dette er mer enn en drift. Dette er faktisitet.

Værensfilosofen faller inn i refleksjonsmodus.

 Øyeblikket, ekstasen varer sekunder, og så blir jeg kastet tilbake til meg selv igjen. Hun tar imot meg. Jeg spruter inn i henne. Høyeste faktisitet. Ut av angsten for en liten stund. Men angsten ER der. Tilbake meg selv: Det er forferdelig. Pokker heller, at jeg må være så primitiv å ønske dette gang på gang……

Angsten tar Værensfilosofen. Han skjelver.

Angsten er faktisiteten. Er det jeg har flyktet fra? Er det slik, er det dommen over mitt liv, min tenkning, min skjebne. Jeg er angst og klamrer meg til faktisiteten i kvinnens underliv. Det er min lidenskap, det er min filosofi.

(Angsten, angsten, angsten høres fra høyttaler……lyder over 20 ganger som ekko og svakere og svakere……..).

 Og svake bilder av kvinnens underliv på skjerm….mange bilder. Bildene forsvinner langsomt.
Værensfilosofen sitter igjen med angst i blikket. Han forstummer.

Værensfilosofen skjelver. Det er mørkt i rommet.

Plutselig marsjerer Værensglemselen gjennom rommet med mange våpen og vill i blikket. Værensglemselen går i sirkler rundt Værensfilosofen. Værensglemselen går vekk fra Værensfilosofen, men sikter på Værensfilosofen med maskingevær fra sidelinjen.

Værensglemselen roper: Faktisitet, din kødd! Her har du det!

Skyter med maskingeværet ved siden av Værensfilosofens hode og ler seg ondsinnet i hjel.

Værensglemselen: Skjønner du hvilken makt jeg har? Du må underkaste deg meg. Gjør det! Nå! Er du filosof, kom til meg. Jeg skal beskytte deg.

   Værensglemselen går ut av rommet og kaster et truende blikk på Værensfilosofen. 

Værensfilosofen mumler for seg selv: Kvinne og væren eller våpen og tullinger…….så roper han fortvilet: Væren, hvor er du? Jeg trenger deg!

Værensfilosofen gråter.

Scene 3

Værens venn er i rommet. Væren kommer inn og gir ham en klem. De setter seg i sofaen. Det hersker en varm atmosfære. Begge er mottakelig for en hjertelig samtale.

Venn til Væren: Du spør meg hva jeg sitter igjen med av å lese Værensfilosofen, av å være hans venn? Jeg skal si deg det, jeg har tenkt på det før du kom, ja, egentlig har jeg forberedt meg på fortelle dette til deg i flere år. Jeg vil si deg hva Værensfilosofen, din filosof, min venn, gir meg.

Vennen blir litt rørt av egne ord, men prøver å beholde fatningen. Så taler han ustoppelig, det renner ut av hans munn med en voldsom energi (Væren lytter intenst og ser ham dypt inn i øyne hele tiden) og i full nervøsitet:

Den dypeste lengsel er å bli hentet. Det er et menneske som vil deg. Jeg er elskbar. Jeg har ikke gjort noe for det. Jeg blir møtt og elsket. Denne hendelsen tenner meg. Jeg er ikke den samme. Jeg erfarer å bli imøtekommet. Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig. En slik erfaring er noe helt annet enn å se på alt jeg gjør som noe jeg erobrer. Viljen som vil noe bestemt av meg. Viljen som hevder seg i kamp med andre. Viljen som seirer. Dette er en helt annen erfaring. Det er kommet målestokker inn i møtet med andre. Dette gjør mennesket stygt. Men derimot å gi fordi jeg har fått, gjør vakker. Det åpner. Jeg har lært å gi slipp på egenviljen. Den takker bare seg selv når den oppnår noe. Seieren er min fordi verket er mitt. Jeg er meg. Og alt er mitt. Det er noe helt annet når jeg takker for noe som har kommet uventet eller ventet til meg. Min takk åpner seg da for den andre. Jeg gir slipp på meg selv og ser at jeg ikke er noe uten den andre. Min takk svarer på noe der ute i verden. Jeg står i en takknemlighetsrelasjon, ikke av plikt med av dyp hengivenhet og glede. All min handling blir et svar på en forutgående kjærlighetshenvendelse. Den andre gjør meg varm i hjertet og jeg svarer på det. Her har egenvilje og stoltheten over egne prestasjoner ingenting å gjøre. Dette har jeg lært av Værensfilosofen, min venn.
Å leve i tenkningen som takksigelse.
Feilen er å tenke tenkning som metarefleksjon.
Glem dette for en stund: Tenkning som forestilling, tenkning som abstraksjon, tenkning som metarefleksjon, tenkning som kritikk. Dette begrenser, det fører bare den tenkende tilbake til seg selv. Jeg og meg og vi to.
Tenkning som takknemlighet.
Stemning. Den åpner en helhet der og da uten at jeg kan påpeke den. Den stemmer meg og bestemmer hvordan jeg er der og da. Den er der, men samtidig er den ikke der. Den er en negativ størrelse. Stemningen bestemmer øyeblikket. Det mest nærværende er det som unndrar seg. Det er. Dette «det er» kan vi ikke forestille oss. Representasjon er ikke mulig. Stemningen kan bare gripes i anelsen, i fornemmelsen, gjennom intuisjonen. Alt er egentlig mystisk. Stemningen kan beskrives, men ikke forestilles som et bilde. Kanskje maleren kan se den? Er det opphavet til visuell kunst? Her er musikk. Musikk er stemningens kunst. Den stemmer det lyttende mennesket og åpner for at mennesket kan gi slipp på selvbestemmelsen for en liten stund.

Motsetningen er det umusikalske mennesket. Mennesket som ikke vil lytte. Egenviljens menneske er et menneske uten musikk. Et menneske uten stemning. Det forblir derimot i forestillingen. Alt som er blir forestilt, representert i bevisstheten og dermed gjenstand for viljens lyst til å beherske det som blir representert. Det som er, er objekt for meg. Her er det ingenting som kommer over meg, griper meg, vekker meg, overrasker meg. Forestillingens menneske er stemningsløs.

Væren: Men du fortell om meg. Hvem er jeg for deg?

Vennen: Det skal jeg gjøre en gang. Men du: Værensfilosofen sier i tunge stunder at han er et genialt sublimert kukkhue. Det er kukkens tale i værens mytologi, sier han. Han forakter seg selv når han uttaler seg slik. Han har selv-destruksjonen i seg….. Men det gjør ham menneskelig…….

Værensfilosofen kommer så vidt til syne fra en av sidene. Han titter inn i rommet og lytter.

Vennen: Væren er et verb. Det skjer. Væren åpenbares i stemningen. Når væren og tenkningen, tenkningen og språket kommer sammen og finner hverandre i hverandres tilhørighet, da skjer væren i tenkningen, da skjer væren i meg. Jeg tenker når væren skjer. Her er det åpning. Jeg blir stilt inn i en lysning. Og denne lysningen er sannheten. Sannheten er en hendelse. Dette sprenger forestillingene mine. Jeg blir dratt ut i noe. Tenkning er ekstatisk. Det bringer meg ut av mine egne representasjoner. Forblir jeg innenfor disse, bedriver jeg refleksjon. Det er noe annet enn tenkning. Det tennes noe, det oppstår energi, det vekkes krefter, inspirasjonen kommer, øyeblikket er der. Dette er væren som verb når jeg er i det. Jeg er i sannheten når væren skjer i meg og lar meg tenke. «Jeg lar tenke» er bedre å si enn å «jeg tenker».
Takknemligheten er hendelsens minne. Takknemligheten er Ereignis` minne. Også her er det ingen representasjon.
Representasjonen er historieløs. Minnet er historisk. Takknemligheten er elementet der jeg skaper historie. Det er minnets arbeid med min tid.
Altså, væren og tenkning kommer sammen. Da skjer væren, og det tenkes. Det er alt. Dette er filosofi for livet, kjære deg. Værensfilosofen lar meg være.

Vennen blir igjen litt rørt av egne ord. Liten pause, og så sier han plutselig brått, fortvilet i stemmen og overrasket over sin egen nervøsitet:

Alternativet er representasjonens tenkning, slik den trer frem hos Værensglemselen. Han er en drapsmaskin.
Væren: Vær forsiktig når du sier dette. Værensglemselen har våpen og er dum. Værensglemselen har ingen varme og ingen samvittighet. Værensglemselen er en global tilintetgjøringsmaskin. Verden har angst for ham.

Vær forsiktig når du taler der ute. Tal i de lukkede rom der du finner lydhøre mennesker. Vi kan tro lenger at massen, samfunnet, har interesse av å møte meg. Det at de ikke er i stand til å møte meg er deres værenshendelse, men selv dette skjønner de ingenting av. 

Værensfilosofen kommer nå inn på scenen. Litt ubestemmelig i uttrykket.

 Væren setter seg foran ham på en stol, og han ser «inn» i henne. Helt beruset. Væren sitter altså foran ham med ryggen til publikum.

 Værensfilosofen henvender seg direkte til publikum, litt skjelvende i stemmen, men sikker og myndig i sin sak.

Værensfilosofen direkte til publikum: Jeg skriver for de få og de sjeldne. Jeg har forlatt den offentlige verden og er med væren underveis. Jeg har tatt mye feil, og er i feiltakelsen, men den er en del av sannhetsdramaet. I feiltakelsen ser jeg lyset jeg forsømmer. Jeg ser værensglemselen i lys av væren. Det gir meg ro til å tenke. Jeg vil verne om væren og gi mennesker en tilgang til henne. Jeg skriver for alle, men det er bare de som er villig til å gå en vei med meg som kan forstå meg. Væren bor for meg i språket. Hun er mitt hus. Jeg tenker i mitt hus og er i henne. Det er alt. Jeg er underveis til henne. Og hun når skjer, ja hun skjer, det er den rette formuleringen, da skjer jeg. Jeg er mottakelig for hennes nåde. Og jeg svarer med takk. Slik må det være. Men jeg er ikke der. Jeg er et ulykkelig menneske i værens lysning. Når hun lyser for meg, er jeg. Dette tenker jeg, og det gjør meg til en filosof. Bare dette. Ingenting mer. Nettopp derfor vil værensglemselen drepe meg. Han kommer til å seire. For han har våpen, makt og massen på sin side. Jeg er en fremmed i min egen kultur. Men gjennom min værenstenkning skapes en ny kultur. Jeg har tro på det, jeg har tro på at jeg skaper et språk for de få og de sjeldne. Dette språket formidler det jeg snakker om væren. Det er deg, væren, deg, deg, deg……

Værensfilosofen faller ned til væren og legger sitt hode i hennes fang. Hun stryker ham på hodet.

Værensfilosofen: Slik vil jeg ligger i all evighet. Slik tenker jeg. Jeg er takknemlighet og denne takknemligheten gir jeg et språk. Ikke noe mer. I deg møter språk og tenkning hverandre i sin tilhørighet til hverandre. Jeg er lyttende til deg, du utilgjengelige varme.

Plutselig kommer værensglemselen inn. Værensglemselen skyter værensfilosofen.

Liten pause. Det skjer ingenting.

 Væren møter Værensglemselen så plutselig etter drapet. Værensglemselen sitter i et hjørne og spiser koteletter. Han nynner «Ja, vi elsker» i og slafser som en gal. Han merker ikke at væren er i rommet. Hun stiller seg rett foran ham. Han ser ingenting. Han er helt i sin egen verden.

Væren roper til værensglemselen: Din morder! Din morder!

Væren sukker: Bare en Gud kan redde oss, sa han som sitt siste ord! Kyrie eleison!

Værensglemselen hører ingenting. Han bare slafser og nynner videre på nasjonalsangen.

 Væren til værensglemselen: Du ser meg ikke. Du hører meg ikke. Du kan berøre meg. Men jeg er. Jeg er. Værensfilosofen har du drept. Min filosof Værensfilosofen. Men det er egentlig du som er død. Du er et lik. Du er død i din sjel, dø i din kropp, dø i ditt hode. Du stinker død.

 Væren går ut av rommet. Værensglemselen blir sittende igjen alene. Han spiser fortsatt koteletter. Publikum må lytte til de ekle lydene fra hans slafsende munn. Det stinker i rommet.

Scene 4

Det er fred i rommet.

Væren vandrer rundt og lytter til musikken.

Det lyder klavermusikk. Samme stykke av Sergej Rachmaninov, Prelude, opus 32, nr. 10

Værensvennen maler et landskap.

Begge får de tårer i øynene.

Væren sier: Tårene er sannheten. De forblir.

Værensfilosofens venn tilføyer vemodig, men likevel oppløftet i stemmen: Og væren. Væren er.

 Væren ser med et varmt blikk på publikum og sier ømt: Jeg er.

--