BOKPRAT: ARENDT OG LUXEMBURG

Joke J. Hermsen er en nederlandsk filosof og forfatter. I tillegg til et skjønnlitterært forfatterskap, har Hermsen publisert vitenskapelig om kunst, litteratur og filosofi. Et av interessefeltene hennes er livet og tekstene til tenkeren Hannah Arendt.

Hermsen var invitert til Tronsmos lokaler i Oslo for å snakke om sin siste bok Snu tidevannet. Med Rosa Luxemburg og Hannah Arendt. Boka er et forsøk på å reflektere over dagens politiske utfordringer med de to tenkerne fra hver sine epoker i forrige århundre. Boka kom ut i norsk oversettelse på Existenz forlag i 2022.

For en som er opptatt av Hannah Arendt, og har lest et utvalg av Rosa Luxemburgs tekster med interesse, var det en glede å se at dette var et populært arrangement. Til tross for et noe ubeleilig tidspunkt – arrangementet begynte klokka fire – fylte publikum lokalet, og det måtte tidlig fylles på med ekstra stoler. Lars Holm-Hansen fra Existenz forlag, som ledet samtalen, pekte på at det foregår en bølge av Arendt-utgivelser på norsk for tiden. Interessen for skarpe, kvinnelige tenkere med begrenset gjennomslag i sin samtid er visst vekket.

Det er tydelig at Arendt er den som spiller den sentrale rollen i Hermsens framstilling, og hun åpner med å knytte utviklingen av hennes begrepsapparat til Arendts egen livshistorie. En fortelling som både metodologisk og historisk nok vil være kjent for de fleste som har vært borti Arendt, men som like fullt er interessant:

Da nazistene kom til makten i Tyskland, måtte den jødiske filosofen flykte. Arendt blir her konfrontert med de etter hvert beryktede politiske sympatiene til Martin Heidegger, hennes lærer og elsker. Det leder henne, ifølge Hermsen, til å stille to spørsmål:

Hvorfor er så mange vestlige filosofer så dumme når det kommer til politikk? Og hvorfor er de så opptatt av døden?

Dette er utgangspunktet for at Arendt utvikler begrepet natalitet. I motsetning til Heideggers henvisning til væren-til-døden som en vesentlig del av menneskets tilværelse vektlegger Arendt fødselen og de nye begynnelsene. Kanskje inspirert av hennes egne erfaringer med å starte på nytt som flyktning og nyankommet flere ganger i løpet av sitt liv.

Hermsen blir først oppmerksom på marxisten Rosa Luxemburg gjennom Arendts essay om henne. Arendt omtaler Luxemburg i svært positive ordelag, og det forundrer Hermsen: Arendt er sterkt kritisk til marxismen – en teoretisk tradisjon som Luxemburg er godt plantet i.

Likevel har de to tenkerne mye til felles. Særlig trekker Hermsen fram politisk spontanitet som en fellesnevner. De nye og uforutsigbare politiske handlingene er måten folk kan få uttrykke sine meninger på. Ikke gjennom organiserte institusjoner hvor kontrollen er ovenfra.

I tillegg er kjærligheten til verden viktig for dem begge. Arendt uttrykker Amor Mundi som et politisk begrep for kjærligheten til vår felles verden. Hvis vi ikke bryr oss om vår felles verden, består den ikke. Men vi har heller ingen ambisjoner om å forandre den. Denne formen for kjærlighet er tydelig til stede i Luxemburgs brev, ifølge Hermsen. Fra fengsel skriver Luxemburg om skjønnheten i de små tingene. I føtter som går over grusen. Spillet av lys gjennom vinduet og kjøttmeisen utenfor.

Arendt-bølgen i norske utgivelser blei videre understreka av at flere Arendt-vitere med norske publikasjoner var blant publikum, og kom med innsiktsfulle innspill under spørsmålsrunden. Litteraturviter Helgard Mahrdt, som har publisert en rekke tekster om Arendt, satt i salen, og innledet en veldig interessant diskusjon med Hermsen om Arendts syn på institusjoner.

Lene Auestad, som er filosof og blant annet står for en oversettelse av Arendts essay i samlingen Om Vold til norsk, brakte det hele tilbake til start med sitt spørsmål: Hvordan ville Arendt og Luxemburg adressert dagens politiske virkelighet? Som svar på dette reflekterer Hermsen over at deres vesentlige innsikt gjelder vår spontane mulighet til å si nei til politiske avgjørelser vi er uenige i.

Jeg er usikker på om dette er tilstrekkelig som et svar. En kunne godt ha via enda en time til dette spørsmålet. Samtidig framstår det som en nyttig øvelse i seg sjøl å trekke fram innsiktsfulle stemmer fra fortiden, som ikke er allestedsnærværende i eksisterende politisk og filosofisk tenkning.