HVA GJØR VI ETTER ARBEIDET?

For de fleste av oss vil mye av livet tilbringes på jobb. Arbeid er et nødvendig onde for noen, og en arena for mening og selvrealisering for andre. After Work viser frem begge disse sidene, pakket inn i vakre bilder og tankevekkende portretter over knappe halvannen time, regissert av den svensk-italienske regissøren Eirik Gandini. 

Arbeid er jo så mangt. After Work forsøker å fange dette mangfoldet, men befinner seg likevel mest i ytterpunktene: Vi ser utslitte arbeidere som jobber uholdbart lange arbeidstider, Sør-Koreanere som får tvangsavskrudd PC-en for at de skal prioritere å dra hjem til familien og Amerikanere som ikke tar ut ferien sin fordi de føler at de ikke kan forlate sin post. «I’m so busy, I’m just so busy» gjentas det rytmisk og dundrende i bakgrunnen. 

I en annen ende finner vi den rike oljenasjonen Kuwait som har sikret fast jobb med trygg inntekt for en stor del av sin befolkning, uten at det egentlig finnes behov for disse. De går på jobb, men det er ingenting å gjøre. Å se to-tre Netflix-filmer i løpet av en arbeidsdag har blitt normalen, og ingen forventer noe. Resultatet er en uendelig meningsløshet og mangel på glede i «arbeidet.»  

I det siste ytterpunktet presenteres vi for dekadente italienske ungdommer, som verken er i jobb, utdannelse eller under opplæring på noe vis. De er de økonomisk privilegerte som ikke trenger å arbeide. De fyller dagene med fester, rus og shopping.

Hvilken plass skal arbeidet ha i fremtiden? 

Automatisering og massearbeidsledighet 

Tittelen After Work – etter arbeidet – spiller på en bakenforliggende realitet: at maskiner og automatisering gjør millioner av mennesker overflødige på arbeidsmarkedet. Et hovedtema i After Work er hvorvidt dette vil være frigjørende eller om det vil rive vekk en sentral og viktig del av våre liv. 

I første omgang er det arbeidere som bedriver manuelt arbeid som gjøres overflødige, men hvem vet hva maskinene kan gjøre i fremtiden. Kanskje kan vi alle byttes ut med roboter? Samtidig har vi jo lenge drømt om teknologiens frigjørende kraft, men etter hvert som flere og flere arbeidsoppgaver forsvinner blir det tydelig at det ikke bare vil medføre store og globale samfunnsutfordringer – vi stilles også overfor et dilemma: Skal vi redde arbeidet, eller omfavne en ny hverdag med mer fritid? Hvordan ville i så fall et fritidsbasert samfunn se ut? 

Spørsmålene utforskes gjennom en rekke intervjuer, både med arbeidstakere som reflekterer over egen arbeidshverdag og med kjente intellektuelle som Noam Chomsky og Elizabeth Anderson, som forsøker å trekke noen lengre historiske linjer. Sammen tvinger de frem spørsmålet: Lever vi for å jobbe, eller jobber vi for å leve? 

Vakker og tankevekkende 

After Work er på mange måter en vakker film. Lyd og bilde harmonerer godt med tematikken som tas opp. Musikk spilles i høyt tempo for å påkalle en fornemmelse av travelheten og tidsklemma som preger mange arbeidstakeres hverdag. I kontrast dekker vakre hager skjermen for å fremvise hvordan gartnerarbeid kan ha en beroligende og kontemplativ dimensjon.

Innblikkene i folks liv i arbeid – fra de fra fattigslige kår til dem som har mer penger enn de kan bruke, fra de som bedriver monotont og repetitivt arbeid til dem som får utfoldet seg kreativt i varierende oppgaver – får deg til å tenke på hvor i landskapet ens eget arbeidsliv befinner seg. 

Formålet med filmen er likevel ikke å svare på spørsmålet om arbeidet er en velsignelse eller en forbannelse. After Work forsøker snarere å treffe en filosofisk nerve. For selv om arbeid er viktig for mange, så er det også en kilde til både frustrasjon og helseproblemer – for ikke å si klasseskiller. Vi ser arbeidere sortere søppel på samlebånd og vaskere opptatt med å moppe gulvet. Vi ser også tidspresset og overvåkningen av en Amazon-ansatt som blir utsatt for et voldsomt press for å levere nok pakker i løpet av dagen. Hun slutter den dagen hun blir tvunget til å tisse på en flaske.

Borgerlønn som (eneste?) alternativ 

After work fordrer selvrefleksjon. Den får oss seere til å reflektere over vårt eget liv, over hvilke typer arbeid som vil gi vår begrenset tid mening og betydning. Men After Work forsøker også å skue utover samfunnet: hvordan kan arbeid organiseres bedre i samfunnet? Hvordan kan arbeidet oppta en mindre, men mer verdifull plass i vårt offentlige fellesskap?

Filmen peiler seg inn på én konkret mulighet: borgerlønn – en universell inntekt som tildeles borgere uavhengig av hvorvidt de er i arbeid eller ei.

Borgerlønn lar oss omgå arbeidets strev, men tilbyr samme økonomiske kompensasjon. Likevel innebærer overgangen fra lønnsarbeid til borgerlønn så mye mer. Blant annet innebærer det å gi opp et samfunnssystem bygget på meritter. Uten økonomiske insentiver kan det bære fort av sted mot et samfunn som minner om den dekadente italienske ungdommen.

Vil vi dit? 

Arbeidskritisk men ikke samfunnskritisk? 

After Work gir stoff til ettertanke. Likevel klarer filmen bare å få frem noen problematiske fasetter ved dagens arbeidsliv. Den kommer til kort når det kommer til å gi en tilfredsstillende forklaring på hvorfor vi fetisjister arbeidet. Filmen gir oss en rekke eksempler på hva arbeid kan være i det 21. århundret, eksempler som alle har til felles at de utspiller seg i hyperkapitaliske samfunn. Likevel nevnes ikke kapitalismen en eneste gang. Snarer fremstilles det som om vi lever i en slags vond drøm som vi når som helst kan våkne opp fra.

Filmen preges også av et fravær av feministiske perspektiv. Selv om filmens hovedfokus ligger på det lønnede arbeidet – arbeidet utenfor hjemmets fire vegger – så evner ikke Gandinis film å se hvor mye arbeid som gjenstår i samfunnet – arbeid som ofte gjøres av kvinner. Å stelle med de eldre, oppdra de små, hente, bringe, vaske, rydde. Hvorfor er det så vanskelig å se for seg hva man skal gjøre med tiden dersom man slapp å gå på jobb?

Vi står overfor omveltning vi ikke vet hvordan vil utfolde seg. After Work gir dermed et godt utgangspunkt til å tenke nytt om hvilken plass arbeidet skal ha i våre liv i fremtiden. Samtidig klarer ikke After Work å frigjøre vår forestillingsevne fra et fastgrodd kapitalistisk forbrukersamfunn. Borgerlønn er og blir filmens eneste eksplisitte forsøk på å artikulere et alternativ.

«Hvis du fikk penger resten av livet, hva ville du gjort?» spørres det på tampen av filmen – et spørsmål som blir hengende i løse lufta. Det er rettet mot publikum. Ja, hva ville vi gjort dersom vi fikk penger resten av livet?

Men er det det riktige spørsmålet å stille?