DEWEY FOR DUMMIES
Kan vi ta en tenker som styrer unna alle forsøk på sistebegrunnelser, på alvor? En som plukker opp filosofiske tanker han selv digger og hiver resten overbord? John Dewey ble en sværing i Amerika, europeerne griner på nesa av ham.
Først en begrepsavklaring: Det greske ordet for handling er pragma. En vanlig måte å forstå det å være pragmatisk på er å tenke på nyttebegrepet; den som er pragmatisk, har et kalkulerende perspektiv og opptrer med egennytte som øverste handlingsregel. Man kan kanskje si at pragmatikeren er kompromissorientert.
Pragmatisten derimot er opptatt av å finne ut hva som er riktig å gjøre i en gitt situasjon. Dette kan uttrykkes mer prinsipielt: «En pragmatist er en som antar at mennesket er et handlende vesen og at teorier er et underordnet middel for dette.» (Følger i dette en artikkel av filosof Arild Pedersen.) Marx kan illustrere: «Filosofene til nå har bare fortolket verden – det det kommer an på, er å forandre den.» Man kan kanskje si at pragmatisten støtter seg til siste del av dette sitatet.
Dewey mot røkla
John Dewey fikk et langt og innholdsrikt liv, han levde like lenge på jordskorpen som vår egen Knut Hamsun, altså fra 1859, tre år før den amerikanske borgerkrigen, og helt fram til 1952.Han døde av komplikasjonene etter et lårhalsbrudd han pådro seg da han lå på stuegulvet og lekte med barn hjemme i leiligheten sin i New York.
Filosof Solveig Bøe gir denne karakteristikken av Dewey i Studio Sokrates:
Dewey er i grunnen opptatt av noe helt annet enn Kant og Hegel, nemlig å tenke omkring sosiale og politiske problem knyttet til folks praktiske liv. Det er til å behandle slike problemer fornuften er godt egnet mente han, mens Kant og Hegel var systembyggere som laget filosofiske teorier med til dels flott arkitektur!
Når det gjaldt uforenelighet mellom religion og vitenskap, er det jo i USA det problemet dukket opp igjen på grunn av de bibeltekstnære og fundamentalistiske variantene av kristendom som utviklet seg der. I Europa var problemet på en måte ikke eksisterende – fordi det alt var etablert et skille mellom tro og fornuft.
Heller ikke Kant mente at fornuften kunne nå såkalte evige sannheter. Han var jo opptatt av fornuften sine grenser, som han argumenterer for er sanseerfaringen sine grenser, og som derfor faller sammen med vitenskapens sitt område. Men Dewey forholder seg ikke til dette hos Kant, han ville ikke. Dewey ville ikke teoretisere, men er opptatt av hva tenkning kan gjøre i verden!
Praktisk filosofi
Dewey var opptatt av hva som foregikk i det amerikanske samfunnet, «samfunnsmessige utfordringer» kunne vi kanskje si. Ikke akkurat mangelvare i USA. Femti år gammel, i 1909, nærmet Dewey seg kretsen rundt presidentkandidat Woodrow Wilson. USA sto på terskelen til en reformperiode uten sidestykke: Åttetimersdagen, skattlegging av røverkapitalister og storkonsern, avvikling av barnearbeid, måteholdssaken, kriminalitetsforebygging og utdannelse er stikkord.
Dewey engasjerte seg i sosialt reformarbeid. Han tok impulsene fra der de var å finne: Statistikk, samfunnsvitenskap, filosofi, darwinisme; kort sagt fra alle typer undersøkelser som foregir å si noe om samfunnet. Grunntanken var at forstanden aldri kan finne evige og uforanderlige sannheter. Likevel kan forstanden, dersom den brukes riktig, bidra vesentlig til å løse akutte samfunnsmessige og politiske problemer.
Nesten som om jeg skulle ha sagt det sjøl!
Det blir mer om Dewey, amerikansk historie og jazz i Studio Sokrates!
