MENY

Modernitetskritikk med et svar: Hartmut Rosa om akselerasjon og resonans

Publisert:

26. september 2022

Kommentarer:

Foto: Ishrona. Kilde: Wikimedia Commons.
Av Aurora Jacobsen Evenshaug, Phd-stipendiat i pedagogisk idéhistorie ved UiO

Hva skal til for å leve et godt liv, og hvorfor får vi det ikke til? Den tyske sosiologen Hartmut Rosa mener muligheter for å oppleve resonans er avgjørende for kunne leve et godt liv, men samfunnets raske tempo står i veien.

Hartmut Rosa ble født i 1965 i Schwarzwald i Tyskland. Han har utdannelse i sosiologi, samfunnsfag og tysk fra Freiburg og Berlin, og leverte i 1997 sin doktorgradsavhandling ved Berlins Humboldt-universitet. I dag er Rosa ansatt som professor i teoretisk sosiologi ved Universitetet i Jena. I tillegg leder han Max-Weber-Kolleg ved universitetet i Erfurt. Han er gjesteforeleser ved New School of Social Research i New York, og har mottatt en rekke priser for sin forskning.

Hartmut Rosa. Bilde: Creative commons lisens CC BY.

Rosas avhandling handlet om Charles Taylors politiske filosofi – kommunitarianisme – et faglig spor Rosa har fulgt i årene etter disputasen. Han er likevel mest kjent for sin kritikk av det moderne samfunnets raske tempo, og sin teori om hva som skal til for å leve et godt liv: resonansteorien.

For å få et innblikk i Rosas sosiologiske teori er de to bøkene, Beschleunigung (akselerasjon) fra 2005 og Resonanz fra 2016, sentrale. Her utvikler Rosa sin teori gjennom lesninger av både sosiologisk empiri og filosofisk teori i et lettfattelig språk spekket med gjenkjennelige eksempler og historier fra hverdagen. Kombinasjonen av formidlingsevne og –entusiasme med et høyt faglig refleksjonsnivå har gjort ham til en viktig stemme i tysk offentlighet, og har skapt interesse for hans tenkning utenfor både sosiologiens og Tysklands grenser.

Frankfurterskolen og kritisk teori

Rosa knytter seg til kritisk teori-tradisjonen, som går tilbake til Frankfurterskolen på 1930- og 1940-tallet. Skolen holdt først til ved Institut für Sozialforschung i Frankfurt, som et uavhengig, privat institutt. Senere flyktet flere av skolens medlemmer til USA som følge av nazistenes maktovertakelse i Tyskland, og fortsatte sitt arbeid der. Skolen er kjent for både positivismekritikk og marxistisk funderte kritikker av det moderne samfunnet. Kjente medlemmer av Frankfurterskolen er Max Horkheimer, Theodor W. Adorno og Erich Fromm. Etter denne første generasjonen har henholdsvis Jürgen Habermas og Axel Honneth representert Frankfurterskolens andre og tredje generasjon. De er alle viktige forløpere for Rosa, som definerer seg som tilhørende en fjerde generasjon av tenkere innenfor kritisk teori.

Rosa ønsker å fornye kritisk teori, ved å gå tilbake til det han mener er tradisjonens røtter: en søken etter svar på spørsmålet om hva som er et godt liv, og hva som står til hinder for det. Tre viktige begreper i hans teori er akselerasjon, fremmedgjøring og resonans. De forteller om hva Rosa mener er det sentrale kjennetegnet ved moderniteten, hva forhold i moderniteten kan føre til, og hva som trengs for at individet skal kunne leve et godt liv. Rosas kritiske undersøkelse av det moderne samfunnet går ut på å peke på såkalte patologier, eller samfunnssykdommer: sider ved samfunnet og systemet som får negative konsekvenser for individet. Selv om han identifiserer flere negative forhold i samfunnet, er det kapitalistiske systemet for ham en spesielt viktig årsak til at samfunnet går i feil retning og at individene hindres i å skape gode liv for seg selv. Med dette perspektivet føyer Rosa seg inn i en intellektuell tradisjon for marxistisk kritikk av det moderne samfunnet.

Rosas akselerasjonsteori

Det moderne samfunnet kan sies å ha en rekke kjennetegn som skiller det fra tidligere historiske epokers samfunn: sekularisering, troen på individuell frihet, på fornuften og fremskrittet, empirisk vitenskap som grunnlag for kunnskapsproduksjon, de moderne institusjonene vi kjenner i dag, for å nevne noe. Rosa mener imidlertid at det sentrale kjennetegnet på moderniteten er dynamisk stabilisering, og at dette fenomenet først oppstår med moderniteten. Dynamisk stabilisering vil si at (det moderne) samfunnet kan opprettholde seg selv, og stabilisere seg, kun gjennom stadig forandring.

Hovedtesen er at det sentrale kjennetegnet ved denne historiske perioden, som hadde sin spede begynnelse på 1700-tallet, er akselerasjon. Akselerasjonen har sine årsaker i flere forhold ved moderniteten selv, men de negative konsekvensene av akselerasjonen har gjort seg særlig gjeldende i den fasen Rosa kaller senmoderniteten, som startet på 1980-tallet.

Akselerasjonen i det moderne samfunnet deles av Rosa inn i tre former: den teknologisk-målrettede akselerasjonen, akselerasjon av sosiale endringer og akselerasjon av livstempoet.

Den første formen for akselerasjon betegner en målrettet, villet akselerasjon av ulike typer teknologi i samfunnet: transportmidler går raskere nå enn før, det samme gjør kommunikasjon og informasjonsoverføring, som følge av utviklingen av teknologiske hjelpemidler som internett og mobiltelefon. Også produksjonen og distribusjonen av varer går raskere i dag enn tidligere, og det har igjen ført til akselerert forbruk, mener Rosa.

Den teknologiske akselerasjonen er ønsket, mener han. Innenfor et kapitalistisk system kan raskere produksjon og distribusjon gi produsenten en konkurransefordel ved at varene som produseres er billigere og når raskere ut til kjøperne på markedet. Akselerasjonen av kommunikasjon og informasjonsoverføring kan sies å ha bundet folk sammen over store avstander, og har gjort det lettere å holde kontakten med mennesker man er glad i, eller å spre ny vitenskapelig kunnskap.

Den andre formen for akselerasjon, av sosiale endringer, er ikke intendert slik den teknologiske er, men kan heller sies å være et resultat av andre drivkrefter i samfunnet. Den sosiale akselerasjonen betegner dessuten ikke at menneskelige oppfinnelser går raskere (som fly, internett eller maskiner), men at endringene i samfunnet i seg selv skjer raskere. Nye trender følger hverandre tettere enn før, samfunnet endrer seg i raskere takt enn tidligere. Mens en kvinne født i den klassiske moderniteten kunne ta livsvalg som varte for resten av livet, fordi hun kunne stole på at samfunnet grunnleggende sett kom til å forbli det samme gjennom hennes levetid (selv om overfladiske kulturelle endringer kunne finne sted), kan hennes datter ikke regne med at de valgene hun tar som ung voksen vil følge henne livet ut, eller at verden vil være den samme når hun blir gammel.

Det raske tempoet i samfunnet stiller krav til individene om å «løpe» for å følge med i utviklingen. Rosa sammenligner det moderne individets situasjon med det å gå oppover en nedadgående rulletrapp. Fordi utviklingen går så raskt, og samfunnet hele tiden endrer seg, må man holde seg i konstant bevegelse bare for å bli på samme sted. Individet svarer på samfunnets krav ved å øke tempoet i sitt eget liv.

Dette er den tredje formen for akselerasjon, som Rosa kaller akselerasjon av livstempoet. Individet forsøker å øke antall handlinger og opplevelser per tidsenhet (per minutt, time, dag) ved å multitaske, kutte ut pauser mellom aktiviteter og å bytte ut tidkrevende aktiviteter med handlinger som tar kortere tid (ved å f.eks. bestille take-away i stedet for å lage mat fra bunnen).

Kapitalisme og konkurranse

Hva har gjort at moderniteten kjennetegnes av akselerasjon, og hva gjør at akselerasjonen fortsetter å øke? En viktig årsak til akselerasjonen er ifølge Rosa det kapitalistiske system.

Den kapitalistiske konkurranselogikken driver akselerasjonen ved at konkurransen driver frem utviklingen av stadig raskere produksjons- og distribusjonsmidler, som gir et konkurransefortrinn. En fabrikkeier vil ønske seg, og sette pris på, maskiner som kan effektivisere produksjonen, arbeidsorganisering som gjør produksjonen raskere og mer effektiv (for eksempel gjennom innføring av flere skift, arbeidet gjennom hele døgnet eller samlebåndsproduksjon) og transportmidler og organisering som gjør det mulig å distribuere varer hurtig. Alle disse tiltakene kan gjøre fabrikkeierens varer billigere og lettere tilgjengelig for forbrukeren. Konkurransefortrinnet varer imidlertid bare så lenge de andre fabrikkeierne ikke har tilgang på samme effektiviserende midler. Så fort de har det, blir det avgjørende å finne enda et nytt konkurransefortrinn. Akselerasjonen av produksjon og distribusjon er derfor villet og intendert av aktørene i det kapitalistiske systemet. Jo mindre tid man bruker på å produsere og distribuere, desto mer penger kan tjenes.

Løper fra fortapelsen

Akselerasjonen drives imidlertid ikke av det kapitalistiske systemet alene. Flere faktorer spiller inn, blant annet en kulturell motor. Mens kapitalismen er den økonomiske motoren, som særlig driver den teknologiske akselerasjonen, driver den kulturelle motoren i særlig grad akselerasjonen av livstempoet. Rosa mener at den kulturelle motoren er det Max Weber kalte den protestantiske etikk: et kulturelt-etisk påbud, som Weber sporet tilbake til den kristne protestantismen, om å ikke sløse med tid, og bruke den effektivt og produktivt.1 Med henvisning til Weber skriver Rosa i Beschleunigung at det etiske påbudet i tidligmoderniteten var knyttet til den kristne forestillingen om frelse og livet etter døden: konstant produktivitet skulle hindre individet fra å synde. Dessuten ble økonomisk suksess i det jordiske livet tolket som at man var blant Guds utvalgte.

Rosa mener imidlertid at det protestantiske etos i senmoderniteten blir knyttet til tapet av forestillingen om det evige liv etter døden, til vissheten om at døden setter et endelig punktum. Med de mange mulige opplevelsene, yrkesvalgene, reisemålene, potensielle menneskelige møtene og intellektuelle tilbudene det senmoderne individet har tilgjengelig, først og fremst i Vesten, er det ikke mulig å benytte seg av alle mulighetene innenfor et normalt livsløp. Med andre ord er verdenstiden for lang for livstiden, og når døden til slutt, uunngåelig, kommer, setter den en definitiv stopper for videre utnyttelse av verdens muligheter. Individet får ikke noen sjanse til et videre, lykkelig liv i det hinsidige, for denne forestillingen er i stor grad forkastet i senmoderniteten. Man har altså bare de tilmålte tiårene på jorda. Imperativet blir dermed å presse så mange opplevelser og handlinger som mulig inn i det livet man har, slik at ens egen livstid i så stor grad som mulig kan nærme seg verdenstiden, det vil si at man har utnyttet så mange av verdens tilbud som mulig før livet tar slutt. Individet ønsker å akselerere, for å kunne oppleve så mye av verden som mulig. Det oppfatter akselerasjon som et middel til et godt, vellykket eller lykkelig liv.

Akselerasjonen driver seg selv

I det senmoderne samfunnet er akselerasjonen ikke lenger avhengig av ytre faktorer som driver den. Akselerasjonen har blitt en prosess som driver seg selv, fordi akselerasjonen har formet det moderne samfunnet. De tre formene for akselerasjon som Rosa identifiserer – den teknologisk-målrettede, den sosiale og akselerasjonen av livstempoet – driver hverandre i en sirkelbevegelse. For å begynne med akselerasjonen av livstempoet: denne formen driver den teknologisk-målrettede akselerasjonen fremover. Individene føler på et press om å gjøre så mange handlinger som mulig, og presse så mange opplevelser som mulig, inn i hver tidsenhet, fordi de vil henge med på tempoet i samfunnsendringene rundt seg. Behovet for å leve et raskt liv skaper behov for teknologiske hjelpemidler som effektiviserer hverdagen. Dermed blir slik teknologi utviklet, som svar på et behov. Raskere transportmidler, kommunikasjonsmidler og teknologi for informasjonsoverføring muliggjør raskere og flere handlinger og opplevelser for individene.

Rosa mener imidlertid at den teknologiske akselerasjonen har mer vidtrekkende konsekvenser: den endrer vårt forhold til tid og rom, og den endrer våre livsformer. Hvordan vi lever, samhandler, forbruker og tilegner oss kunnskap i dag, er påvirket av de teknologiske mulighetene vi omgir oss med. På den måten driver den teknologiske akselerasjonen i sin tur de sosiale endringenes akselerasjon. De stadige endringene i samfunn og kultur påvirker individet, som får en følelse av å gå oppover i en nedadgående rulletrapp, og opplever et implisitt krav om å stadig tilpasse seg endringene. Individet svarer på de raske samfunnsendringene med å sette opp tempoet i eget liv, og på den måten driver akselerasjonen av sosial endring akselerasjonen av livstempoet.

Hvilke konsekvenser har så den akselerasjonen som kjennetegner det moderne samfunnet? Som del av kritisk teori-tradisjonen er Rosa opptatt av å diagnostisere samfunnspatologier. Han mener de fleste av disse har gjort seg gjeldende i senmoderniteten, hvor akselerasjonen har nådd et vippepunkt: mens mennesker i tidligere tider klarte å henge med i utviklingen, har tempoet nå blitt så raskt at det har negative konsekvenser på flere plan.

Nåtidskrymping

En følge av akselerasjonen er at nåtiden krymper. Nåtiden defineres som det tidsrommet hvor erfaringsrom og forventningshorisont sammenfaller, det vil si et tidsrom hvor det vi har erfart er relevant og orienterende for våre handlinger nå. Dette tidsrommet blir stadig mindre, mener Rosa, fordi akselerasjonen av endringer i samfunnet gjør at relevansen av våre fortidige erfaringer og kunnskap raskere og raskere blir utdatert. Hva som er relevant kunnskap, hvilken teknologi som gjelder, hvilke kulturelle normer som er orienterende, endrer seg raskere enn tidligere. En stadig forandring i samfunnet krever en like stadig omstilling og oppdatering fra individene. Konstant fleksibilitet og endring blir nødvendig for å beholde ens plass i samfunnet.

Kontingensbevissthet

Individet kan altså ikke stole på at det hun har lært og erfart vil kunne orientere hennes handlinger i særlig lang tid fremover. Denne usikkerheten blir til en bevissthet og forventning om at de orienterende rammene stadig vil endre seg. Rosa kaller dette kontingensbevissthet. Kontingensbevisstheten orienterer individets handlinger og livsvalg. Den blir integrert i individets oppfatning om seg selv og samfunnet rundt. Rosa mener kontingensbevisstheten fører til at livsvalg ikke lenger blir tatt for resten av livet, og at de ikke lenger er identitetskonstituerende, som han mener de var i tidligere faser av moderniteten. Yrket, livspartneren, det politiske partiet man velger seg, er ikke forventet å følge med en gjennom hele livet.

En bevissthet om at livet kan endre seg er selvsagt ikke et moderne fenomen. Førmoderne og tidligmoderne individer var underkastet livsomveltende hendelser som plutselige dødsfall, naturkatastrofer eller invasjoner. Rosa mener imidlertid at disse faktorene var eksterne, noe som ble påført utenfra. Forskjellen i senmoderniteten er at kontingensen, og bevisstheten om den, kommer fra det moderne systemet selv, og fra individet selv.

Vissheten om at endringer ikke bare skjer ut fra ens egne valg, men er integrert i samfunnet man lever i, gjør at alle valg man tar, må begrunnes, og har en utløpsdato. Individet står dermed utlevert til det systemet og samfunnet hun lever innenfor, hvor den metaforiske grunnen hun står på stadig er i endring.

Fremmedgjøring

Denne stadige tvangen til tilpasning og forandring, som kommer utenfra, og som individet er utlevert til, fører til en følelse av fremmedgjøring. Når individet stadig må svare på krav og endringer utenfra, fra samfunnet, blir muligheten for å selv stake ut en livsretning, for å gjennomføre langvarige, meningsfulle prosjekter, liten. Fremmedgjøring er et begrep som kan spores flere århundrer tilbake i europeisk idéhistorie. Det var også et sentralt begrep i tradisjonen etter Frankfurterskolen (som hentet begrepet fra Hegel og Marx), som Rosa som nevnt skriver seg inn i.

I det senmoderne samfunnet opplever individet fremmedgjøring fordi hun ikke prioriterer de prosjektene, handlingene eller verdiene som hun egentlig, dypest sett, oppfatter som viktige og verdifulle. I stedet for å bruke fritiden på å for eksempel lære seg å spille et nytt instrument, være ute i naturen, eller ha dype samtaler med andre mennesker, blir timene etter jobb brukt til å se på TV eller andre aktiviteter som gir rask underholdning og tilfredsstillelse, men som oppleves å ha liten langvarig verdi. Fremmedgjøringen fra egne handlinger og prioriteringer fører til at individets forhold til seg selv blir taust, kaldt og passivt.

Individet opplever seg også fremmedgjort fra verden omkring, for hun har ingen mulighet til å endre på situasjonen sin. Det senmoderne individet står på det Rosa kaller «slipping slopes»: grunnen hun står på beveger seg konstant, så individet må være i like konstant bevegelse for å ikke havne bakut. Velger hun å stå stille, havner hun raskt i bakevjen. Hun er altså fanget i et akselererende system som fratar individet mulighet til autonomi i eget liv.

Rosas teorier om det moderne samfunnet stopper imidlertid ikke med beskrivelsene av fremmedgjøring. Mens de første 20 årene av hans akademiske arbeid var viet akselerasjonsteorien, har begrepet og teorien om resonans vært definerende for hans arbeid siden begynnelsen av 2010-tallet. Resonans er på mange måter det motsatte av fremmedgjøring. Resonans er dessuten en forutsetning for å kunne leve et godt, meningsfylt liv, ifølge Rosa.

Resonansteori

Rosas hovedverk om resonans i engelsk oversettelse 2019.

Resonans betyr gjenlyd, eller gjenklang. Et objekt, system eller en størrelse sender ut bølger, som treffer et annet objekt, system eller størrelse. Mellom de to partene oppstår vibrasjoner, noe sendes ut, noe kommer tilbake, og begge partene blir beveget. Rosas sosiologiske teori om individets forhold til verden (på tysk Weltbeziehungen, verdensrelasjoner) henter inspirasjon fra akustikkens og fysikkens definisjoner av resonans, men Rosa gir resonansbegrepet et eget meningsinnhold.

Rosa vil utvikle en sosiologisk teori om menneskets forhold til verden, og formulere en teori om hva som må til for å leve et godt liv. Det korte svaret på dette er resonans, det vil si et forhold til verden omkring en – til andre mennesker, dyr, ting, kulturfenomener, historie og natur – preget av gjenklang, mening, vibrasjoner (i overført betydning). Resonans er både en grunnleggende evne mennesket har, og et fundamentalt menneskelig behov, mener Rosa. Resonans er dermed et antropologisk begrep, en type forhold som finnes, og har vært viktige for mennesker, uavhengig av tid og rom.

Fire grunnleggende trekk ved resonans

Rosa utdyper toveisbevegelsen i resonans med to begreper: aßffect (latin: afficere) og eàmotion (latin: emovere). Afficere eller affect er den delen av bevegelsen som kommer fra noe utenfor individet. Det som skaper et inntrykk, som påvirker eller påkaller en reaksjon eller et svar. Det er noe der ute, som påkaller deg. Det kan være et annet menneske, et husdyr som ønsker din oppmerksomhet, et musikkstykke som berører deg. Den andre siden av bevegelsen er emovere eller emotion. Individet svarer på påkallelsen ved å strekke seg ut (i mer eller mindre overført betydning): hun kan svare på en verbal påkallelse med et verbalt svar, et blikk kan møte et annet, hårene på armen kan reise seg, eller øynene kan fylles av tårer når hun hører musikk.

Med de to bevegelsene, mellom resonansens to sider, har Rosa beskrevet to av fire grunnleggende trekk ved et resonant forhold. Resonans er for det tredje kjennetegnet av at det skjer en forandring eller forvandling, både i subjektet og i det der ute som subjektet står i et resonant forhold til. Hvis ikke subjektet åpner seg opp for å kunne bli forandret, oppstår ingen resonans. Subjektet må la seg påvirke og berøre, også på uforutsette måter. Det henger sammen med resonansens fjerde grunnleggende trekk: ukontrollerbarhet (Unverfügbarkeit på tysk). Resonans kan ikke orkestreres, planlegges eller tvinges til å skje. Man kan aldri forutse eller bestemme at resonans skal oppstå. Dessuten er det som skjer i forandringen som resonans iverksetter, uforutsigbart. Slik sett innebærer resonans en viss risiko for subjektet.

Det siste trekket kaster lys over et element ved resonans som ofte overses av Rosas kritikere: resonans er ikke det samme som ekko eller harmoni. Det handler ikke om å oppnå et fullstendig harmonisk, friksjonsløst forhold med noe som er likt deg selv. Tvert imot, mener Rosa: resonans oppstår kun hvis begge parter er distinkte og kan tale med sin egen stemme. Resonans skjer i forholdet til noe som er annerledes enn deg selv, som du åpner deg opp for, som du lar deg berøre av, som du ikke forsøker å gjøre likt som deg selv. En anerkjennelse av annerledeshet (fra en selv) ser derfor ut til å være integrert i resonansbegrepet til Rosa.

Resonansakser og resonanssfærer

I hva slags forhold oppstår resonans? Hvor mener Rosa at resonansen skjer? Rosa definerer tre resonansakser. De tre aksene går i ulike retninger: horisontalt, diagonalt og vertikalt. Den horisontale aksen er den sosiale, mellom subjektet og andre mennesker. Den diagonale aksen går mellom subjektet og ytre objekter, og er derfor en materiell akse. Den vertikale kaller Rosa den eksistensielle aksen. Her står subjektet i resonante forhold med overgripende, eksistensielle størrelser.

Innenfor hver av aksene er det ulike resonanssfærer, det vil si ulike «andreparter» som subjektet kan resonere med. På den sosiale, horisontale aksen befinner blant annet vennskap, familie og politikk seg, det vil si ulike relasjoner mellom mennesker. På den diagonale aksen setter Rosa relasjoner til husdyr, yrke/arbeid, idrett og materielle ting. På den vertikale aksen er størrelser som religion, kunst og natur.

Ikke alle individer vil oppleve alle typer resonans. Hvilke andreparter man oppnår resonans med, er betinget av faktorer som verdier, holdninger, ambisjoner, personlig smak, oppvekst, sosialt miljø osv. Dette er imidlertid ikke fastlåst: hva som skaper resonans kan endre seg i løpet av livet, og man kan oppleve resonans med andreparter man ikke forventet å oppleve resonans med. Rosa illustrerer det siste poenget med en DJ, hvis favorittmusikk var klassisk musikk og jazz, og som så ned på rockemusikk. På en rockekonsert opplevde han imidlertid en sterk resonans med musikken, som han ikke hadde forutsett. Det resonante forholdet som oppstod førte til en forandring i ham, som var fullstendig uforutsett, og som varig endret hans vurdering av rockemusikk.

Sammenhengen mellom akselerasjon og resonans

Hvordan henger de to delene av Rosas sosiologisk-filosofiske arbeid sammen? Hvilke linjer kan trekkes mellom akselerasjonsteorien og resonansteorien? Det er åpenbare forskjeller mellom de to: mens akselerasjonsteorien i overveiende grad beskriver et system og et samfunn, er resonansteorien orientert om individet og dets relasjoner til verden omkring seg. Resonansteorien er dessuten en sosiologi om et grunnleggende forhold mellom mennesket og verden, på tvers av historiske epoker og geografiske områder. Akselerasjonsteorien, derimot, handler om moderniteten, spesifikt senmoderniteten, og selv om moderniteten som tankesett og som samfunnssystemer har spredd seg globalt, er den opprinnelig et vestlig-europeisk fenomen.

Sammenhengen mellom de to teoriene kan finnes i resonansteoriens kritiske potensial. Rosa mener resonansbegrepet kan og bør brukes (særlig innenfor kritisk teori-tradisjonen) til å formulere kritikker av de gitte forutsetningene for resonans. Er det mulig for subjekter å oppnå resonante forhold til verden omkring seg, slik samfunnet er innrettet her og nå? Resonans kan som nevnt ikke planlegges, men Rosa mener forholdene kan legges til rette for at resonans kan oppstå, og tilsvarende at det kan skapes en rekke hindre for at individer kan oppnå resonante forhold med verden omkring seg. Rosa mener det er flere forhold i det akselererte, senmoderne samfunnet som fører til resonansens motsetning, nemlig fremmedgjøring. Slik kan akselerasjonsteorien informere en resonansbasert kritikk av moderniteten: visse negative konsekvenser av akselerasjonen skaper hindre for at resonans kan oppstå, hvilket igjen skaper hindre for at individene i det moderne samfunnet kan leve gode, meningsfylte liv. Tilsvarende vil Rosa mene at en kritikk av moderniteten og akselerasjon, som peker på at disse fører med seg fremmedgjøring, er en lite fruktbar kritikk dersom man ikke formulerer et alternativ til fremmedgjøringen. Her kommer derfor resonansteorien inn, som et svar på hva et ikke-fremmedgjort forhold til verden er, og som et svar på hva vi bør strebe etter i en videre samfunnsutvikling.

Videre lesing

Hartmut Rosa. Alienation and Acceleration: Towards a Critical Theory of Late-Modern Temporality. København: NSU Press, 2010.

Hartmut Rosa. Resonance: A Sociology of Our Relationship to the World. Oversatt av James C. Wagner. Cambridge/Medford: Polity Press, 2019.

Hartmut Rosa. Social Acceleration: A New Theory of Modernity. Oversatt av Jonathan Trejo-Mathys. New York: Columbia University Press, 2015.

Hartmut Rosa. Weltbeziehungen im Zeitalter der Beschleunigung: Umrisse einer neuen Gesellschaftskritik. Berlin: Suhrkamp, 2012.

Temanummer: Journal of Political Power, Volume 13, Issue 3 (2020), “Rosa’s concept of Resonance”, https://www.tandfonline.com/toc/rpow21/13/3.

  1. Sammenhengen mellom den protestantiske etikk og det kapitalistiske system er sterk i Max Webers samfunnsanalyse: tittelen på verket om den protestantiske etikk er Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd (først utgitt i 1904).
, , ,

Én kommentar Modernitetskritikk med et svar: Hartmut Rosa om akselerasjon og resonans/

  1. Hans Alan Whitburn Haugen

    Filosofi ser ut til å være feltet for fasisme (reaksjonær modernisme).

    Henrik Ibsen var en modernist. Han vrir seg nok i graven over Stockmanndagene.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Nyeste artikler

Les også

Salongens nyhetsbrev

Meld deg på Salongens månedlige nyhetsbrev for å få de siste tekstene våre direkte inn i innboksen.

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…