Opposisjonen til opposisjonen

Publisert:

4. mars 2021

Kommentarer:

Kong Ludvig Filip som gradvis forvandles til en pære, skapt av Charles Philipon for avisen La Caricature. Avisen gjenbrukte motivet en rekke ganger og skapte en forbindelse mellom frukten og kongen: Kongen ble dermed på folkemunne kjent som «Pærekongen». (Kilde: Wikimedia Commons)

Karikaturtegningen er like aktuell i dag som den var da den først ble tatt i bruk. Hvordan ble karikaturer brukt før i tiden?

Hervé forsvarte avhandlingen «Gallery of the Contemporary Insanities. A Historical Analysis of Political Caricatures in the French Satirical Journal «La Charge» (1832–1834)» ved Universitetet i Oslo i desember 2020

Hvorfor er Frankrike så knyttet til sin karikaturtradisjon? Hvordan etablerte karikaturen seg? For å kunne besvare disse spørsmålene må man se tilbake til da karikaturen i Frankrike for alvor ble etablert: På 1830-tallet.

I denne teksten vil jeg oppsummere funnene jeg har gjort i avhandlingen min om karikaturbruken i denne perioden, som ofte regnes som starten for karikaturtegningens popularisering og kommersialisering i Frankrike. Tidligere ble karikaturer publisert på løsark – og ofte anonymt. Under revolusjonen i 1789 ble mange karikaturtegninger spredt rundt om i Frankrike, men svært få karikaturtegnere turte å publisere dem med navn. Dette endret seg etter hvert som sensurlovene ble liberalisert tidlig på 1800-tallet. I 1830 oppstod det en ny revolusjon, og kong Karl X ble veltet og erstattet med Ludvig Filip av Huset Orléans. Dette innevarslet starten på Julimonarkiet, som fikk sitt navn etter måneden revolusjonen fant sted. Allerede før Ludvig Filip kom til makten hadde karikaturtegningen begynt å få innpass i aviser som La Silhouette (1829–1831). Avisen var kritisk til Karl X, og publiserte noen av de mest kjente karikaturene av ham. I trykkefrihetsartikkelen fra 1830 ble det erklært at «Franskmennene har rett til å publisere og trykke meningene sine så lenge de innretter seg etter loven. Sensuren kan aldri gjenopprettes.»1 Revolusjonen i 1830 førte med seg større trykkefrihet, men denne nye friheten viste seg å ikke være langvarig. Etter at Ludvig Filip ble erklært Frankrikes konge i 1830, begynte en nyetablert satirisk avis, kalt La Caricature, å karikere ham. På denne tiden fantes kun fire aviser som publiserte karikaturer i Frankrike.2 La Caricature regnes som en av de mest kjente og innflytelsesrike karikaturavisene i fransk historie. Avisens grunnlegger, Charles Philipon, var selv karikaturtegner og publiserte i 1831 en tegning av Ludvig Filip som gradvis forvandles til en pære. Dette var starten på de såkalte pærekarikaturene av Ludvig Filip. La Caricature gjenbrukte motivet en rekke ganger og skapte en forbindelse mellom frukten og kongen: Kongen ble dermed på folkemunne kjent som «Pærekongen».

Kongen var, ikke overraskende, misfornøyd med disse karikaturene av ham. I tillegg begynte republikanerne å mobilisere seg mer og samlet seg til flere opptøyer i løpet av de første årene under Julimonarkiet. Pressen ble brukt som et middel for å kritisere og svekke monarkiet. Til tross for nye og liberale trykkefrihetslover som ble erklært i 1830, begynte Julimonarkiet å straffe avisene som kritiserte og latterliggjorde kongen. Gradvis ble sensuren gjeninnført. Staten argumenterte med at pressen – og særlig karikaturene – var en trussel mot kongens sikkerhet. Aviser som La Caricature ble derfor bøtelagt, og mange av avisens journalister og karikaturtegnere ble stilt for retten. Opprettelsen av en prostatlig avis, La Charge (1832–1834), ble brukt som en måte å motarbeide opposisjonens karikaturer på, og det er denne som står i hovedfokus i min avhandling.

La Charge

På grunn av La Caricatures store innflytelse har avisen fått mer oppmerksomhet enn andre i forskningen på karikaturer. Mange bøker og artikler har blitt viet til avisen, til grunnleggeren Charles Philipon og til pærekarikaturene. La Charge, derimot, har det blitt skrevet lite om. Avisen ble opprettet som et direkte svar til La Caricature, og den etterlignet både formen og innholdet til sistnevnte. Mange av La Charges karikaturer kan ses som et svar eller en kommentar til tidligere publiserte karikaturer i La Caricature. Dette gjør karikaturbruken til La Charge ganske enestående, gitt at den var i direkte dialog med en annen karikaturavis, og at avisen, slik den selv erklærte, skulle være en «opposisjon til opposisjonen».3

I min avhandling har jeg analysert karikaturene i La Charge, og forsøkt å finne ut av hvordan karikaturen fungerte i denne etablerende perioden for karikatursjangeren. Jeg har undersøkt hvordan bruken av symboler gjorde seg gjeldende i kampen mot kongen – og hvordan den prostatlige La Charge forsøkte å motarbeide opposisjonens symboler. Symboler har en viktig funksjon i karikaturtegningen; de hjelper leseren å forstå abstrakte idéer og konsepter representert gjennom kjente symboler. Jeg argumenterer for at La Charge skapte sin egen «pære», sitt eget symbol, som skulle vise til republikanerne og de republikanske idéene: Briochen. Det fortoner seg åpenbart at inspirasjonen til brioche-symbolet er hentet fra Charles Philipons pærer, som var et populært motiv som gikk sin seiersgang i samfunnet, ikke bare i karikaturaviser, men også som graffiti på Paris’ vegger. Jeg argumenterer for at dette viser at Philipon og La Caricature hadde definert karikatursjangeren i Frankrike på denne tiden, og at alle andre karikaturtegnere, som de i La Charge, måtte tilpasse seg deres normer.

Kamp om symboler

Pæren og briochen var imidlertid ikke de eneste symbolene som ble tatt i bruk: I avhandlingen har jeg sett på en rekke populære symboler som ble brukt i karikaturtegningene, både i La Caricature og La Charge. Symbolbruken var ikke bare aktuell i karikaturer, den var også svært viktig for hvordan kongen og Julimonarkiet fremstilte sin makt i samfunnet. Det nye monarkiet ville befeste sin innflytelse og identitet gjennom symbolbruk, og ønsket samtidig å markere avstand til tidligere tradisjoner. I 1830 erstattet Ludvig Filip de tradisjonelle monarkiske symbolene som liljen (fleur de lys) med nye, egenvalgte symboler: Den franske trikoloren, den franske hanen (le coq gaulois) og en bok som representerte frihetsbrevet som stiftet Julimonarkiet (Charte de 1830). De to første symbolene ble særlig mye brukt i karikaturene til La Caricature og La Charge. Dette var symboler som allerede hadde en lang historie, og som var hyppig anvendt i kunst og arkitektur. De var også «bestridte» symboler, det vil si at flere aktører hevdet eierskap til dem. Hanen ble for eksempel brukt som et symbol under 1789-revolusjonen for å «vekke» det franske folket, men var også et symbol Ludvig XIV, solkongen, hadde anvendt mye. Trikoloren hadde også revolusjonære røtter, selv om den offisielt ble Frankrikes nasjonalsymbol med Ludvig Filip i 1830. Det som var klart, var at kongen hadde valgt symboler med revolusjonære bånd. Ved å kvitte seg med symboler som refererte til l’ancien régime, ville Ludvig Filip vise sin avstand til de forrige kongene og til legitimistene, de som støttet Bourbon-kongegrenen (Karl X og hans sønnesønn Henri, hertug av Bordeaux).

Den franske hanen og trikoloren er å finne i flere av La Charges og La Caricatures karikaturer. I en karikatur publisert i La Charge fremstilles Frankrike (representert som en kvinne) som blir angrepet av tre menn: en republikaner, en bonapartist og en legitimist. Ludvig Filip er også avbildet og ser ut til å prøve å hjelpe Frankrike. Den franske hanen står midt i bildet og forsvarer Frankrike og Ludvig Filip fra angrepet. I La Charge fremstilles hanen dermed som en forsvarer av Frankrike og av Julimonarkiet. I La Caricature, derimot, blir hanen ofte fremstilt som mishandlet og som fanget av Ludvig Filip og Julimonariket. Dette bruker jeg som et eksempel på hvordan avisene «kjempet» om disse symbolene, og hvordan de var i en visuell dialog med hverandre.

Bruken av symboler illustrerer ikke bare hvordan karikaturen som «språk» fungerer, der symboler og referanser spiller en viktig rolle, men også hvordan bruken av symboler åpenbarer forskjellige  samfunns- og historiesyn hos La Charge og La Caricature. I 1830-tallets Frankrike var et særlig omdiskutert og bestrid spørsmål hvordan man skulle forstå revolusjonene. I et av avhandlingens kapitler argumenterer jeg for at karikaturene i La Charge og La Caricature viser til grunnleggende motstridende forståelser av revolusjonene i 1789 og 1830. Historien ble brukt av dem begge for å sverte den andres ideologi. Der La Charge fremhever terrorveldet og Robespierre som kjennetegn for revolusjonen og for republikanernes ideologi, bruker La Caricature referanser til Liberté (ofte representert som en kvinne med en frygisk lue) og folkeopprør.

I avhandlingen tar jeg for meg de forskjellige temaene som er gjennomgående i La Charges innhold: deres bruk av symboler, hvordan revolusjonene i 1789 og 1830 ble representert i karikaturene, hvordan man avbildet «folket», karikaturens rolle i offentligheten og til sist, hvordan La Charge så på romantikken og saint-simonismen.4 La Charge ville ikke bare bekjempe opposisjonens karikaturer – de hadde et større prosjekt. Karikaturene var bare et symptom på det franske samfunnets forfall, en dekadens som skyldtes noe mer enn den opposisjonelle pressen. Forfallet var ikke bare synlig i karikaturene til opposisjonen, men også i de politiske idéene til republikanerne og saint-simonistene, og ikke minst i den romantiske litterære og kunstneriske bevegelsen.

Anti-romantisme og samfunnets forfall

Flere av karikaturene i La Charge refererer til Victor Hugo og andre ledende figurer fra den franske romantiske perioden. La Charge publiserte faktisk den første karikaturen av Victor Hugo som vi kjenner til. Karikaturen, publisert i 1833, fremstiller Hugo som en slags gargouille på Notre Dame-katedralen.5 Han er avbildet med en gigantisk panne, som skulle illustrere at hans «romantiske hjerne» var for stor for hans kropp. I flere artikler beskrives Hugo som gal og syk, noe hans uforholdsmessig store hode skulle illustrere.

Karikatur fra 1833 som fremstiller Victor Hugo som en slags gargouille på Notre Dame-katedralen. Han er avbildet med en gigantisk panne, som skulle illustrere at hans «romantiske hjerne» var for stor for hans kropp. I flere artikler beskrives Hugo som gal og syk, noe hans uforholdsmessig store hode skulle illustrere. (Kilde: Paris Musées)

Man kan spørre seg hvorfor La Charge anså romantikken som en trussel for det franske samfunnet. Ifølge dens journalister og karikaturtegnere forgiftet romantikerne det franske folket gjennom romaner, teaterstykker og kunst som tilsynelatende var uskyldig, men som i realiteten var heftet med en farlig politisk agenda. Deres kunst og bøker førte til galskap, argumenterer flere artikler i La Charge. I en artikkel publisert i 1833 med tittel «Statistikk over galskap i Europa» (statistique de la folie en Europe) argumenteres det for at det politiske klimaet i Frankrike har ført til mer galskap blant den franske befolkningen. Romantikken var bare et eksempel på hvor sykt samfunnet hadde blitt.

La Charge erklærte seg som «opposisjonen til opposisjonen» og har blitt ansett som en «rar» og upopulær avis. Bibliografen Georges Vicaire skrev i 1894 at avisen fra et litterært og kunstnerisk ståsted var middelmådig og at dens eneste verdi avstammer fra at den var svært sjelden og vanskelig å få tak i. At avisen har blitt ansett som sær og middelmådig er kanskje noe av grunnen til at få historikere har interessert seg for den. I avhandlingen argumenterer jeg for at La Charges mislykkethet i samtiden, og mangelen på forskning på den er nettopp det som gjør den interessant. Det at avisen mislyktes i sitt forsøk på å motarbeide en svært populær karikaturavis sier noe om karikaturens virkemåte på denne tiden, og kanskje også i vår egen tid. Karikaturformen var blitt dominert av den opposisjonelle pressen og det var vanskelig for La Charge å nå den samme kvaliteten og politiske stikk. Å forsvare kongen og makten samtidig som avisen brukte de samme virkemidlene som opposisjonen viste seg å være en vanskelig oppgave. Samtidig var avisen svært kritisk til karikaturformen, og mente selv at de var de eneste som benyttet seg av sjangeren på moralsk riktig måte.

Selv om La Charge ikke klarte å oppnå samme popularitet som sin rival La Caricature, argumenterer jeg for at den likevel forsøkte å intervenere i en politisk debatt med og om karikaturer. I en tid hvor karikaturen begynte å etablere seg i Frankrike, sier dette mye om sjangerens status og påvirkningskraft. Slik sett brakte La Charge noe nytt i debatten om karikaturer, selv om den kan sies å ha mislyktes i sitt prosjekt.

Noter

  1. La Charte constitutionnelle du 14 août 1830, artikkel 7, min oversettelse.
  2. Etter La Silhouettes nedleggelse i 1831 var det kun La Caricature, Le Charivari, Le Figaro og La Charge som publiserte karikaturer på tidlig 1830-tall. Fabrice Erre, «Les discours politiques de la presse satirique. Étude des réactions à l’«attentat horrible» du 19 novembre 1832.», Revue d’histoire du XIXe siècle, 29 (2004), 2.
  3. La Charge, 7. oktober 1832.
  4. En sosialistisk bevegelse basert på kristne idéer og inspirert av tenkningen til Henri de Saint-Simon (1760–1825).
  5. Ringeren i Notre Dame av Victor Hugo ble utgitt i 1831.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Les også

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…