NYE PROBLEMER FOR OFFENTLIGHETEN

Jürgen Habermas er en tysk filosof og sosiolog som har skrevet en rekke viktige bøker for begge disipliner gjennom over seks tiår. Han kommer fra den såkalte «Frankfurterskolen», som har vektlagt forskning i spenningsfeltet mellom filosofi og sosiologi. Habermas «claim to fame» er verket Borgerlig offentlighet, som tok for seg hvordan det i vesten fra 1700-tallet vokste frem en sfære for politisk stillingtaken gjennom offentlig debatt, og hvordan dette igjen forfalt med inntoget av massemediene på midten av 1900-tallet.

Habermas er en systembygger. Hans filosofiske system inneholder tanker om både moral, etikk, selverkjennelse, rettsfilosofi og politikk. Hele veien ser vi at hans tenkning er gjennomsyret av en spesifikk forståelse for kommunikasjon, som stammer fra hans dype interesse for den politiske offentligheten som en form for menneskelig samhandling. Han nærmer seg nå 95 år, og har holdt på med spørsmål knyttet til offentligheten gjennom hele hans karriere. Har han noe nytt å meddele oss?

Den nye offentligheten

Den nye offentligheten er på ingen måte et nytt magnum opus fra Habermas. Boken ble utgitt først på tysk i 2022 og er nå oversatt til norsk av Anders Dunker. Boken består av to essays og et intervju hvor temaet «deliberativt demokrati» er en slags rød tråd gjennom alle de tre delene. Boken er utgitt på Cappelens upopulære skrifter med den fulle tittelen Den nye offentligheten. Strukturendring og deliberativ politikk og med et velskrevet etterord ført i pennen av Pål Veiden.

Oppsummert må det sies at det er viet vesentlig mer plass til «deliberativ politikk» enn «den nye offentligheten». Likevel er det spørsmålene som dreier rundt denne nye offentligheten som gjør denne boken verdt å lese. Ikke fordi det øvrige er uinteressant, men fordi det i all hovedsak er Habermas som reformulerer seg selv.

I bokens første del får vi servert det vi må si er en ny analyse, som han ikke har skrevet ut før. I kjent stil knytter Habermas denne analysen an til hans veletablerte teoretiske rammeverk. Han har fortsatt fokus på de opprinnelige idealene for offentlig meningsbrytning som han la frem i 1962, men nå greier han også ut for patologier knyttet til den nye, digitaliserte offentligheten. Står offentligheten for fall?

Bokens oppbygning, svakheter og kvaliteter.

Tematisk står boken i en tydelig sammenheng med Borgerlig offentlighet. Nå er det derimot den nye mediehverdagen som ligger under lupen. Han ser flere sykdomstegn: den nye digitaliserte offentligheten skaper fragmenterte offentligheter som ikke i tilstrekkelig grad er inkluderende eller tilstrekkelig kritisk-argumenterende. Det en gang så åpne internettet synes nå å være fragment til ekkokamre, det mangler på redaksjonelle filtre for hva som deles og uttrykkes og han peker også på at sosiale medier har en tendens til å forlede deltakerne fra viktigere saker til mer trivielle ting, som forringer kvaliteten på innholdet i offentligheten. 

Men behandlingen av disse blir noe utilfredsstillende, i alle fall hvis man ønsker seg en helhetlig redegjørelse for sosiale medier og digitaliserte medier forøvrigs betydning for offentligheten.

For det første er det utelukkende de problematiske aspektene ved den digitaliserte offentligheten som blir vektlagt. Glemmer han at internett også har åpenbare demokratiserende sider? At den nye digitaliserte mediehverdagen også tilgjengeliggjør kunnskap, medier og debatter på en måte vi aldri har sett maken til? Og at det i dag er mye lettere å tilgjengeliggjøre egne meninger.

Det er åpenbart mange slagsider som følger med på lasset – som kritisert av blant andre Shoshana Zuboff og Evgeny Morozov for å nevne noen, og spørsmålet er om Habermas evner å gi noe nytt til dette voksende landskapet av «plattformisme»-kritikk. Det er i alle fall en ulempe at den nye offentligheten beskrives såpass kortfattet og overfladisk. Mange av disse temaene kunne blitt behandlet mer grunnleggende – og med sine snart 95 år får han neppe så mange nye sjanser.

Likevel: boken er kjærkommen for en som meg selv – som allerede er godt kjent med Habermas teoretiske rammeverk. Det var nemlig på tide at Habermas kom med en oppdatert analyse av offentligheten etter at inntoget av digitaliserte medier har kommet til å prege oss såpass mye som de gjør, og medført helt åpenbare strukturendringer av offentligheten og måten folk engasjerer seg i offentlige diskusjoner. Boken er også kjærkommen fordi den tar opp spørsmål om offentligheten som er relevant for den nye generasjonen av mediebrukere, som kanskje i hovedsak kjenner offentligheten gjennom bruk av digitale medier. I tillegg kan den nok fungere som en vei inn i Habermas’ tenkning for en ny generasjon av interesserte, da den både er lettfattelig og konsentrert.

LES OGSÅ:
INTERSUBJEKTIV MORAL OG MORALSK EKSPERTISE

Selv om Habermas er kjent for sin tro på at den politiske offentligheten er av avgjørende betydning for det politiske livet, er han også en teoretiker for dens problematiske aspekter. Slik den gamle analysen fra Borgerlig offentlighet identifiserte og problematiserte hvordan offentligheten ble preget av markedslogisk tenkning, er det denne gangen utformingen og strukturene i de digitaliserte mediene Habermas tar tak i. Riktignok er også den digitaliserte medievirkeligheten ifølge Habermas et uttrykk for profittstyrte selskapers interesser, og plattformer som YouTube, Twitter/X og Facebook er eid av konsern med noen av de høyeste børsverdier i verden. 

Habermas viderefører her en grunnleggende tanke: at kapitalinteressen kan uttrykke seg som kontrær til interessene som vi burde ha for en velfungerende offentlighet.¹ Her er det viktig å understreke at selv om Habermas alltid har vært en kritiker av kapitalismen, er han på ingen måte en motstander av den. Kapitalismekritikken må leses som tosidig, for mens kapitalinteresser kan forårsake problematiske fenomener, er den kapitalistiske økonomien en forutsetning for det moderne samfunn, ifølge Habarmas. Dette gjør kritikk desto viktigere, fordi den kapitalistisk-økonomiske modellen hele tiden kan utarte seg på problematiske vis, for eksempel ved å undergrave den politiske offentligheten.

Sunnhetsideal for offentligheten

En patologi forutsetter selvfølgelig et sunnhetsideal, så hvordan mener Habarmas at en god offentlighet bør se ut? Den må i ale fall oppfylle noen «rasjonalitetskrav», i tilleg til å være inkluderende, åpen, og at argumentasjon tas seriøst av alle parter.

En offentlighet er ideelt sett åpen for alle, for å være genuint offentlig. «Offentlighet» betegner nettopp dette, og dersom vi sjeler til tysk ser vi raskt at det tyske «offen» viser til at det dreier seg om noe «åpent». For en politisk offentlighet gjelder det dermed at alle de stemmeberettigede i prinsippet kan kunne ta del i den, uavhengig av hvem man måtte være og hvilken status man måtte ha. Det må være rom for argumentasjon for og mot, og at deltakerne er lydhøre i møte med kritikk og andre perspektiver som blir fremsatt.

Det er viktig for Habermas at et legitimt politisk system ikke bare forstås som folkesuverenitet i den forstand at befolkningen kan bestemme hvem som bestemmer gjennom valg. Mer enn det, handler det om å være sensitiv overfor sannhet og sannhetssøken ved at de som har anledning til å stemme blir påvirket av den læringen som den politiske offentligheten muliggjør. En offentlighet som er åpen for alle og inkluderende på tvers av grupperinger, muliggjør både forståelse og kritikk av hverandre, og bidrar dermed også til å legitimere vårt politiske system. Dette er en viktig del av Habermas' teori og en av de punktene som gjør det særlig interessant å se han kommentere på fremveksten av den digitaliserte offentligheten.

Den argumentative praksisen som utfolder seg i den politiske offentligheten er et uttrykk for demokratisk styre i den forstand at den åpner opp for at alle politiske deltakere skal kunne prøve relevante politiske oppfatningers validitet. Hvis et politisk valg er borgernes viljesuttrykk, så er den politiske offentligheten et viktig rom for «viljesdannelse», som vil si dannelsen av viljens innhold. Og for at viljesuttrykkene ikke skal være arbitrære, eller blottet for et allmennyttig perspektiv, må offentligheten sørge for å kultivere meninger prøvd opp mot disse kravene. Den tjener også til at de «valgtaperne» får anledning til å argumentere for sine posisjoner og prøve majoritetens standpunkter.² Om ikke det var tilfellet, ville ikke minoriteten ha noen grunn til å respektere resultatet av valg som ikke uttrykker deres standpunkt. Men gjennom diskusjon i offentligheten har også minoriteten anledning til å overbevise og selv bli motbevist om gyldigheten til deres meninger.

LES OGSÅ:
Tankegods - Jürgen Habermas

Offentligheten har med andre ord en legitimerende rolle for det politiske systemet – noe som er vel så viktig som å velge representanter, selv om muligheten til å velge representanter er det som gjør politisk diskusjon relevant i utgangspunktet.

Et reelt demokrati er, som det så fint har blitt sagt, mer enn å putte en seddel i en urne hvert fjerde år. Og det er nettopp ut ifra dette at man kan se at den nye offentligheten utgjør et problem. Den bygger ikke opp under den inkluderende, tradisjonelle offentligheten der sannhetssøken utføres gjennom kritikk og argumentativ prøving. Alvorlig er dette problemet da det gjelder legitimiteten til vår styringsform. Og den politiske offentligheten lever ikke videre om ikke den blir reprodusert gjennom handlingene og bevisstheten til borgerne.

Fragmenterte sfærer og bortfallet av redaksjonelle filtre

Det man ofte omtaler som «fragmenteringen av offentligheten» er ikke noe nytt fenomen, men har blitt mer graverende med inntoget av sosiale medier. Vi snakker ofte om «ekkokammer», som viser til avgrensede rom der meninger ikke blir utfordret og hvor homogene meningsfeller opprettholder og forsterker et allerede etablert narrativ. I slike lukkede rom undergraver man demokratiets behov for en felles – eller i det minste overlappende – plattform, der alle deltakere i prinsippet kan være med og argumentativt påvirke hverandre, uttrykke sine interesser og få dem prøvd.

I sosiale medier er det ansvaret som redaksjonsstyrte medier i stor grad falt bort.³ Redaksjonsstyrte medier skal blant annet passe på at relevante parter får komme til ordet og at debatter blir ettergått på en saklig måte. Men med den nye strukturendringen av offentligheten til sosiale medier blir det opp til hver og en å være sin egen redaktør – som vi har sett, med vaklende hell.

Gode fremtidsutsikter?

Er Den nye offentligheten en pessimistisk bok? Det er den i det minste delvis – i tråd med frankfurterskolens kritiske stil. Men pessimismen til tross har boken, etter mitt syn, en implisitt moral med et slags optimistisk innslag. For ved å identifisere problemer, åpner han også opp for at ting kan gjøres annerledes. Demokratiet og den politiske offentligheten kan ikke opprettholdes av seg selv.⁴ Det er vi – som politisk orienterte borgere – som må ta ansvaret for at den lever og leverer, ved å ta inn over oss nye perspektiver og bedre argumenter som vi ikke kjente fra før. Vi må dyrke et rom hvor vi kan legge frem våre meninger slik at også våre meningsmotstandere kan kritisere oss. Om vi ikke lar oss innlemme i den politiske offentligheten slik, kan demokratiet i større grad bli pregets av maktkamp og fiendskap.⁵ Men hvordan kommer vi til en bedre fremtid?

Enn så lenge stilles det få krav til plattformene. Kanskje vil de aldri kunne ta det samme ansvaret som de tradisjonelle mediene har hatt, men vi ser tendenser til en endring. Selv om vi for øyeblikket ikke kan holde for eksempel Twitter/X ansvarlige for det som blir postet der, så blir det spennende å se om det kan forbedre seg. Da kan kanskje noen av problemene skissert av Habermas imøtekommes. Men er det først og fremst en redaksjonell ansvarlighet som mangler i den nye digitale mediehverdagen? Kan en mer redaksjons-styrt sosiale medier-plattform motvirke fragmenteringen og dannelsen av ekkokamre?

Det er vel lite trolig, spør du meg.

Noter

1. Dette er egentlig en tanke som går mye dypere enn å bare dreie seg om at det er den politiske offentligheten kan bli fordreid i en gal retning. Fra langt tilbake i Habermas' forfatterskap ligger det en tanke om at all menneskelig kommunikasjon kan bli påvirket og fordreid av det han kaller for «systemet».
2. Jürgen Habermas, Den nye offentligheten: Strukturendring og deliberativ politikk, Oslo: Cappelen Damm Akademisk 2023, s. 23
3. Jürgen Habermas, Den nye offentligheten: Strukturendring og deliberativ politikk, Oslo: Cappelen Damm Akademisk 2023, s. 37
4. Habermas mener ikke å være en moralist, men her legger jeg til en personlig fortolkning der vi i kraft av vår borgerrolle må ta et ansvar for å møte problemet som blir oss presentert.
5. Viser til at Habermas spesifikt nevner fiendskap som noe man skal unngå i et godt politisk fellesskap. Jürgen Habermas, Den nye offentligheten: Strukturendring og deliberativ politikk, Oslo: Cappelen Damm Akademisk 2023, s. 27