Moral og etikk i islam presenterer normativ islamsk etikk, slik den har blitt drøftet og analysert av muslimske filosofer og etikere opp gjennom tidene.
Moral og etikk i islam presenterer normativ islamsk etikk, slik den har blitt drøftet og analysert av muslimske filosofer og etikere opp gjennom tidene.

MORAL OG ETIKK I ISLAM: EN INNFØRING

Moral og etikk i islam presenterer normativ islamsk etikk, slik den har blitt drøftet og analysert av muslimske filosofer og etikere opp gjennom tidene. Den tar derimot ikke opp hvordan det brede spekteret av dagens muslimer møter hverdagslivets etiske utfordringer – hverken i Norge eller internasjonalt.

Publisert Sist oppdatert
Safet Bektovic: Moral og etikk i islam. Cappelen Damm Akademisk. Oslo, 2023.
Safet Bektovic: Moral og etikk i islam. Cappelen Damm Akademisk. Oslo, 2023.

Moral og etikk i islam er en nylig publisert innføringsbok skrevet av førsteamanuensis i islamstudier Safet Bektovic ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo. Boken gir en oversiktlig historisk innføring, og er, så langt jeg kjenner til, den første norske boken om emnet siden Oddbjørn Leirviks Islamsk etikk – ei idéhistorie fra 2002. Den er god på normative diskurser gjennom islams historie, men svak på perspektivbruk og omtaler ikke forskningen på hvordan norske muslimer møter etiske utfordringer i vår tid.

Boken, som er inndelt i 11 kapitler, starter med en presentasjon av grunnleggende begreper, etikkens kilder og forholdet mellom islamsk etikk og lovgivning. Sufisme og naturrett i islam behandles i egne kapitler. Mot slutten belyses etiske problemstillinger knyttet til blant annet migrasjon, krig, abort, eutanasi og kjønnsroller. 

Sentrale trekk ved islamsk etikk

Forfatteren beskriver islamsk etikk som grunnleggende teosentrisk. Ut fra Koranen 51,56 var hensikten med skapelsen av mennesket at mennesket skulle være Guds tjener. Relasjonen mellom Gud og menneske blir også beskrevet som et slaveforhold for å understreke menneskets totale avhengighet av Gud. Samtidig siterer forfatteren en hadith (normgivende fortelling om profeten Mohammad), som indikerer at dette impliserer en forpliktelse til også å tjene sine medmennesker.

I tillegg til Koranen, er de kanoniske hadith-samlingene en grunnleggende kilde for muslimsk etikk. De inneholder profeten Muhammads forbilledlige eksempel og moralske forkynnelse. To andre kilder er underordnet de kanoniske skriftene: analogi (qiysas) og ijtihad. Qiyas trekker fram tilfeller i Koranen eller hadith som kan ligne på aktuelle situasjoner i vår tid. Ijtihad innebærer at en muslim kan bruke fornuften til å fortolke de grunnleggende islamske prinsipper inn i konkrete situasjoner i samtiden.

Boken presenterer en klassisk skala som menneskelige handlinger kan kategoriseres inn i: påbudt (fard), obligatorisk (wajib), anbefalt (sunna), prisverdig (mandub), nøytralt (mubah), frarådet (makruh) og forbudt (haram). Dette synes å bekrefte den tradisjonelle forståelsen av at islamsk etikk primært er pliktetisk av natur. Imidlertid argumenterer forfatteren for at islamsk etikk også er preget av etiske modeller som konsekvensetikk, sinnelagsetikk og dydsetikk.

Utover å markedsføres som en innføringsbok, blir ikke målgruppen nærmere presisert. Selv om den gir en innføring, går boken inn i et islamsk univers som kan oppleves krevende hvis leseren har liten kunnskap om islam på forhånd. Boken bruker en rekke arabiske termer. Som oftest blir de definert første gang, men ikke alltid.

Mutazila og ashariya

Boken gir en fyldig og god presentasjon av den skjellsettende striden mellom mutazila- og ashariya-retningene i de første århundrene av islams historie. Mutazila, som dominerte fra 700-tallet av, la menneskets frie vilje til grunn for sin tenkning. Dermed er Gud rettferdig når han dømmer for livet etter døden. Mutazilittene mente fornuften kan fastsette moralske regler – også uten åpenbaring. Koranen ble ansett som skapt i historien, og kunne tolkes metaforisk. 

Safet Bektovic er førsteamanuensis ved teologi ved UiO med spesialisering i islamstudier
Safet Bektovic er førsteamanuensis ved teologi ved UiO med spesialisering i islamstudier

Ashariya, oppkalt etter Hassan al-Ashari (d. 915), protesterte mot en slik metaforisk fortolkning. Her la man Guds allmakt til grunn for sin teologi. Menneskene er da fullstendig underlagt Gud, men har samtidig ansvar for handlingene de gjør. Guds rettferdighet var da ikke et spørsmål om logikk, men om tro og tillit. Fornuften kan ikke stille opp allmenne kriterier for etikk, slik som åpenbaringen gjør det. Koranen er evig og bør forstås slik den er skrevet. 

Bektovic er på sitt beste og intellektuelt mest spennende når han bruker Abrahams potensielle ofring av sin sønn – og Kierkegaards refleksjoner rundt den – til å analysere konflikten mellom de to retningene (s. 92-95). Mutazilitten Abd al-Jabar (d. 1025) hevdet at det å drepe sin egen sønn er et objektivt onde og dermed moralsk forkastelig. Dette blir ikke endret av Guds «befaling» om å ofre sønnen. 

I Frykt og Beven (1843) bruker Kierkegaard fortellingen til å analysere forholdet mellom guddommelig befaling og allmenn moral – mellom det religiøse og det etiske. Dette fremstår som en indre eksistensiell konflikt, der Abraham prioriterte det religiøse. Kierkegaard fremstilte dette som «den teleologiske suspensjon av det etiske». (s. 94) Denne suspensjonen var likevel bare midlertidig. Det som reddet Abraham, var hverken fornuft eller moral, men hans urokkelige tillit til Guds allmakt og nåde. 

Dette var det samme prinsippet ashariya la til grunn flere århundrer tidligere. Bektovic konkluderer med at «spenningen mellom rasjonell tenkning og åpenbaring har vært et sentralt tema gjennom hele den islamske teologiske tradisjon». På 1000- og 1100-tallet gikk ashariya gradvis seirende ut av konflikten med mutazila. Fra da av og fram til i dag, blir mutazila av tradisjonell islam ansett som en grov vranglære.

Står etikkens mål og midler i motsetning til hverandre? 

I boken savner jeg drøfting av noen grunnleggende spørsmål: Hva er hensikten med etikken innen islam? Er det å skape et godt liv for hverandre her på jorden, eller å få et best mulig liv i graven og en fordelaktig dom for en selv på dommedag? 

Bektovic gir en fin presentasjon av sufi-mystikeren Rabia Adawiya (d. 801). Hun forkynte kjærligheten til Gud som eneste grunnlag for tro og etisk motivasjon: «Min Herre, hvis jeg tilber deg av frykt for helvete, brenn meg i helvete. Hvis jeg tilber deg i håp om paradis, så forby meg det (…)» (s. 123). Dette representerer en utfordring til Koranens budskap om dommedagen som kunne vært drøftet nærmere. Finnes det en motsetning mellom mål og middel, når evig straff og belønning for en selv benyttes som motivasjon til å oppnå en moral preget av uegennyttig kjærlighet og bekjempelse av egen egoisme? I egne kvalitative intervjuer med unge norske muslimer, sa flere at de ulike spørsmålene ovenfor opplevdes som grunnleggende eksistensielle problemstillinger.

Manglende skille mellom faglig og personlig innenfra-perspektiv

Vaskeseddelen oppgir at forfatteren fremstiller islamsk etikk sett fra innsiden. Det er vel og bra, selv om boken med fordel også kunne ha benyttet et faglig, analytisk utenfra-perspektiv for å utfylle bildet. Problemet er at Bektovic bruker innenfra-perspektivet, tilsynelatende uten å skille mellom et faglig innenfra-perspektiv – og eget personlige overbevisnings-baserte innenfra-perspektiv. Dette skillet er avgjørende. Mens personlig innenfra-perspektiv fremmer egne synspunkter, tilstreber et faglig innenfra-perspektiv vitenskapelig objektivitet. Noen eksempler på dette: 

Et faglig innenfra-perspektiv ville søkt å belyse hele spekteret av internt mangfold i etisk tenkning på en objektiv, nøytral og representativ måte. Forfatterens personlige overbevisning og preferanser skal ideelt sett ikke påvirke en faglig presentasjon. I denne boken skinner det gjennom at forfatteren selv står for en tolerant, moderne og humanistisk fortolkning av islam. Det påvirker fremstillingen normativt, og gir boken en slagside. Ville tradisjonelle muslimer kjent seg igjen i de de synspunktene som boken prioriterer å legge vekt på?

Kjente muslimske feminister får bred omtale, selv om de i henhold til kvantitative og kvalitative studier, har begrenset innflytelse i de fleste muslimske majoritetssamfunn. Ut fra representativitetshensyn burde også det store flertallets mer tradisjonelle fortolkning av hva som er ideelle kjønnsroller i islam, blitt belyst på en likeverdig måte. 

Islamsk pasifisme blir fyldig presentert, selv om dette i den store sammenheng er et marginalt fenomen. På motsatt side finnes et stort spenn av synspunkter blant dagens salafistiske grupper – men de nevnes ikke. Nettopp fordi deres fortolkninger fremstår fremmede for dagens norske lesere, kunne en belysning av dem i et faglig innenfra-perspektiv, vært nyttig. En faglig analyse og drøfting av de to måtene å tolke tekstene på, kunne både vært opplysende og spennende.

Boken gir gode og til dels fyldige presentasjoner av muslimske lærde som Ibn Rushd (d. 1198), Mahmoud Taha (d. 1985), Fazlur Rahman (d. 1988) og Khaled el-Fadl (f. 1963). De er spennende intellektuelle tenkere med en liberal og humanistisk religionsforståelse. Samtidig har de begrenset innflytelse på det store flertall av verdens muslimer. Den moderne verdens kanskje mest innflytelsesrike lærde, Yusuf al-Qaradawi (d. 2022), som sto for en helt annen tolkning av islam, er derimot ikke nevnt. Det er heller ikke det store antall muslimske nettsider, hvor mange av dagens unge muslimer henter sin moralske veiledning. I praksis har nok disse nettsidene langt mer innflytelse på etisk tenkning hos dagens muslimer enn de intellektuelle etikerne boken presenterer.

Forfatteren ser det som en målsetting å komme fram til «en god forståelse av islam» (s. 26). Hva som menes med dette er ikke oppgitt, men kan i konteksten tolkes som en dogmatisk god og riktig forståelse av islam. Hvis så er tilfelle, er bedømmelsen av hva som er «god islam» noe som kun kan gjøres av muslimer, i egenskap av å være troende. Det skal – hverken i teori eller praksis – være en faglig oppgave.

Troens eller historiens Muhammad? 

Boken inneholder uttalelser som «at Mohammad, i samsvar med Koranens etiske prinsipper, insisterte på etableringen av sosial rettferdighet basert på fromhet» (s. 59). Dette er eksempler på troens beskrivelse av profeten, og bør fremstilles som sådanne. De er ikke utsagn basert på historievitenskapelig forskning.

Profet-biografier og hadith-litteratur fra 800- og 900-tallet er kilder for den tradisjonelle muslimske framstilling av Mohammeds liv. De tegner et bilde av det man kan betegne som «troens Mohammad». Som kilder til den historiske Muhammad, er de omdiskuterte – siden de først ble nedtegnet 200-300 år etter profetens tid. Montgomery Watt skrev en to-binds Muhammad-biografi på 1950-tallet, basert på en relativt ukritisk bruk av kildene fra 800-tallet. Bektovic omtaler ham som «en helt sentral forsker på islams tidlige historie» (s. 42). 

I vår tid anses denne 70 år gamle biografien som utdatert. Bektovic tar ikke hensyn til de siste generasjoners historievitenskapelige forskning som primært baserer seg på mangfoldet av kilder nær Muhammads egen tid. 

Dagens forskere er samtidig ydmyke på hva man med sikkerhet kan si om profetens liv. Spørsmålsstillinger knyttet til dette blir hverken reist eller problematisert i boken. Muslimsk etikk forholder seg til troens – og ikke historiens – Muhammad, og nettopp dette burde kommet tydelig fram i en vitenskapelig framstilling. 

Norske muslimers etiske tenkning og praksis er fullstendig utelatt 

I innledningen sies det at boken skal ta opp hvordan muslimer håndterer moralske utfordringer «i dag i et sekulært og pluralistisk samfunn som det norske» (s. 11). Denne prisverdige målsettingen blir dessverre ikke fulgt opp. Med unntak av en kort referanse til norske Koran-oversettelser (s. 188), blir ikke norske muslimer nevnt. 

Forfatteren hevder at det finnes lite litteratur om islamsk etikk på skandinaviske språk (s. 13). Når det gjelder fremstillinger av normativ islamsk etikk, kan det stemme. Samtidig er det publisert en del empirisk etikkforskning basert på intervjuer med norske muslimer. I likhet med annen relevant empirisk etikkforskning, blir dette forbigått i total taushet. Det anser jeg som bokens største svakhet. Når man først skriver en bok på norsk, burde den nettopp beskrive mangfoldet i hvordan norske muslimer i praksis håndterer moralske utfordringer «i et sekulært og pluralistisk samfunn som det norske». Det hadde gjort boken både mer relevant, spennende og dagsaktuell.

Bedre på den gang da, enn her og nå

Moral og etikk i islam presenterer normativ islamsk etikk, slik den har blitt drøftet og analysert av muslimske filosofer og etikere opp gjennom tidene. Det er den til dels god på. 

Boken tar derimot ikke opp hvordan det brede spekteret av dagens muslimer møter hverdagslivets etiske utfordringer – hverken i Norge eller internasjonalt. Dermed er den bedre på den gang da, enn her og nå – og bedre på analyse av normative teorier enn empiribasert drøfting av aktuell virkelighet.

Powered by Labrador CMS