FRANS À LA MODE
Kirkehistoriker Tarald Rasmussen gir i En kort introduksjon til Frans av Assisi (2026) en nøktern innføring i livet og virkningshistorien til en av Italias skytshelgener, og styrer tørrskodd klar av fristelsen til å mytologisere.
Publisert
Sist oppdatert
Jeg vil tro bokens foranledning er 800-årsminnet for Frans av Assisis død, som er i år. Den umbriske rikmannssønnens radikale ydmykhets- og fattigdomsideal, og hans kjærlighet til naturen, dyrene i den og ens neste, samsvarer dessuten godt med tiltrengte politiske og økologiske kursendringer. Selv er forfatteren taus om egen interesse for Frans og bokens bakgrunn, uten at den tar skade av det. Boken er skrevet som en del av serien En kort introduksjon, hvor noen av landets historikere gir innføringer i sentrale historiske emner.
En innføringsbok om Frans’ liv er imidlertid ingen liten sak, hvor forfatteren må turnere et enormt kildetilfang, et som så sent som i 2014 ble utvidet med den tilfeldige oppdagelsen av en forsvunnet Frans-legende (Vita brevior) i en spesialbokhandel for gamle manuskripter i Paris. Det har da det siste året og i forbindelse med 800-års-dagen utkommet flere verk som på ulikt vis nærmer seg livet, mytene og legendene rundt Frans, i tillegg til den omfattende religions- og kulturhistoriske virkningshistorien. Hvilken tilnærming har Rasmussen så valgt i denne introduksjonsteksten, og lykkes denne med å gi en interessevekkende sammenfatning av Frans’ liv og ettermæle?
Kort og godt om Frans
Boken har et tilkneppet forord og 10 korte kapitler, og er ellers nokså rikholdig utstyrt med bilder, kart og en tidstavle. Kapitlene følger i hovedsak en kronologisk fremstilling av Frans’ liv, virke og resepsjon som likevel òg vever inn tematiske tråder som Frans’ radikale fattigdomsideal og hans forhold til naturen. Dette utgjør i grunn et imponerende flettverk av kronologi og enkeltemner, all den tid andre lignende innføringsbøker nidkjært tenderer til å følge tidstavlen. Jeg mener derfor Rasmussen lykkes godt med vekslingen mellom kritisk-historisk historiografi og tematisk innføring, til forskjell fra for eksempel Aldo Cazzullo som i den langt mer populærhistoriske, enn si hagiografiske, Francesco: Il primo italiano (2025) skriver historien fra datid til nåtid.
Med åpningskapitlet viser Rasmussen hvorfor og hvordan Frans er blitt en uvanlig aktet og berømt helgen. Her står løftet om fattigdom sentralt, som òg utgjør et kjerneelement i boken. Videre viser Rasmussen hvordan bruddet med tradisjonen om stedsbundethet (stabilitas loci) var viktig for Frans og den tidlige fransiskanerbevegelsen. Ellers gir kapitlet frempek til de vesentlige avbildningene (her nevnes Giotto især, men òg Cimabue, Giovanni Bellini og Caravaggio) og den enorme tekstproduksjonen knyttet til Frans.
I bokens andre kapittel brettes de politiske forholdene i Assisi by ut, og miljøet, herunder det religiøse, som Frans vokste opp i. Her beskrives òg Frans’ religiøse omvendelse, der han bryter med familie og gir avkall på rikdom og samfunnets normer, til fordel for Jesu’ ord. Kapitlet er informativt og spennende lesning, og gir viktige ledesnorer for tolkningen av Frans’ liv, da også de Rasmussen legger til grunn i det som følger.
I det tredje kapitlet vurderes det som i historieforskningen omtales som «det fransiskanske spørsmålet», det vil si puslespillet om hvordan kildene om Frans’ liv og umiddelbare ettermæle skal forstås. Dette er interessant om enn noe tørt, men gir en viktig brekkstang for å kunne orientere seg i det etterfølgende.
Det fjerde kapitlet tar på sin side sats inn i fattigdomsidealet, og gir en god innføring i hvordan dette, med Frans så vel som for deler av fransiskanerordenen, blir en levd filosofi. Her savner jeg imidlertid en større kobling til fattigdomsidealets betydning for den religiøse erfaringen, forstått som en åndelig og materiell enkelhet som uhindret skulle åpne for det guddommelige, skjønt Rasmussen er inne på dette. Idealets radikalitet får han imidlertid godt frem, hvilket danner en instruktiv bakgrunn også for de kommende kapitlene. Jeg synes særlig koblingen Rasmussen stedvis gjør til mote og klær er interessant, all den tid Frans var sønn av en klesforhandler, og mote også var viktig i Frans’ tid som i vår egen. Fattigdomsidealet til Frans underforstås dermed en relevans til dagens klesforbruk.
Det femte kapitlet handler om stridene som oppstod rundt tolkningen av Frans’ fattigdomsideal de etterfølgende to-tre generasjonene etter hans død. Dette er interessant lesning, kanskje særlig knyttet til forbudet mot å eie, hvor et sentralt liturgisk spørsmål var hvorvidt en like fullt kunne eie bøker. Det etterfølgende sjette kapitlet omhandler da muligheten for å eie bøker til gudstjeneste, uten at dette kom i konflikt med eierskapsforbudet.
Heretter går det syvende kapitlet inn på de siste årene av Frans’ liv, og kritikken om hans stigmatisering via sårmerker. Det åttende kapitlet omhandler på sin side fransiskanernes religiøse kontaktsøken og misjonering, blant annet i Egypt. For den uinnvidde kan disse to kapitlene danne interessant lesning til en sentral del av fortellingen om Frans.
Kanskje særlig kjærkomment for miljøfilosofisk orienterte lesere er det niende kapitlet, som omhandler Frans’ særegne forhold til naturen. Her blir vi fortalt om Frans’ kjente preken til fuglene, hans berømte formaning til ulven i Gubbio, og en gjengivelse av den berømte solsangen som Frans skrev delvis syk og mot slutten av livet. Solsangen var da et forelegg for vår tids pave Frans (Jorge Bergoglio) som med «encyklikaen» Laudato Sì, overtok både Solsangens budskap og ordspråk.
Sluttkapitlet beretter konklusivt om Frans’ mangslungne arv og virkningshistorie. Dette er interessant lesning og originalt der Rasmussen betoner både Paul Sabatiers fin de siècle-bestselger som fremla og selvpubliserte en langt mer radikal Frans enn datidens klerikaliserte variant, samt forbindelsen til Mussolinis Italia, herunder Mussolinis politiske bruk av Frans.
Betimelig innføring
Spørsmålet er så om Rasmussen lykkes med å gi nettopp En kort introduksjon til Frans av Assisi. Jeg mener han gjør dét, forbeholdt at historien trolig er for omfattende til helt å kunne innfanges av et slikt verk. Dette gjelder etter mitt skjønn særlig virkningshistorien.
Med dette forbeholdet mener jeg at Rasmussen har gjort klokt i å innkretse to av de viktigste og for mange mest interessante (og radikale, må vite) søylene i Frans’ tenkning, naturtenkningen og fattigdomsidealet. Imidlertid kunne som nevnt sistnevnte vært utgreiet med en vekt på den religiøse erfaringen dette idealet også skulle avstedkomme, herunder den maleriske gjengivelsen av dette.
Skjønt boken er velutstyrt med bilder og malerier, savnes da særlig en større vektlegging av Giotto og Cimabues myteskapende og virkningshistorisk avgjørende bilder, det arkitektoniske bidraget fra fransiskanerordenen – som nevnes i en bisetning – samt filosofien og ordenens tolkning av denne som levd praksis versus teori. Men dette siste er da også mye å forlange fra en bok som dermed ville ha sett annerledes ut.
Alt i alt lykkes Rasmussen godt, med det som er blitt en leseverdig tekst i et mytetungt felt. Med et fra før magert utvalg i norske bokhandlere, er hans kritisk-historiske bidrag derfor kjærkomment.
Litteratur
Cazzullo, Aldo. Francesco: Il primo italiano. HarperCollins, 2025.
Rasmussen, Tarald. En kort introduksjon til Frans av Assisi. Cappelen Damm Akademisk, 2026.
