(Trans-)Personenes Verdighet 

[Red.anm.: denne teksten er en forkortet versjon av Chappells foredrag "The Dignity of Persons, Including the Transgender Ones", avholdt på St. John’s Episcopal Church, Pittenweem, UK, den 14. Mars 2025. Alle sitater til bibelen er Chappells originale og samsvarer med det britiske systemet for bibelreferanser.]

Temaet i denne teksten er verdighet, og da spesielt verdigheten til transpersoner – sånne som meg for eksempel. Diskusjonen om verdighet er dypt forankret i vår vestlige filosofiske tradisjon: Servais Pinckers minner oss om at Aquinas bruker i hans enorme litterære korpus ordet dignitas [verdighet, latin] eller kognater intet mindre enn 1760 ganger, og noe som likner konseptet verdighet er sentralt både for Immanuel Kant på slutten av 1700-tallet, og for skaperne av FNs verdenserklæring om menneskerettigheter på midten av 1900-tallet. Forresten er det også verdt å merke seg at det satt i komitéen som skrev denne verdenserklæringen satt flere filosofer som var sterkt påvirket av Kant og Aquinas.

I en annen debatt i nyere tid, nemlig debatten om assistert selvmord, hører vi, på begge sider av debatten, også appellen til verdighet, eller til dens latine original dignitas. Og i 2024 utsendte Vatikanet en deklarasjon med navn Dignitas Infinita. Dokumentet forsøker seg tilsynelatende på et hagleskudd av et angrep på en hel rekke målskiver. Dokumentet referer til hele tretten svært ulike fenomener som “alvorlige brudd på menneskets verdighet”: fattigdom, krig, overgrep mot migranter, menneskehandel, seksuelle overgrep, vold mot kvinner og jenter, abort, surrogati, assistert selvmord, ableisme, kjønnsteori, [og] kjønnsendringer.

Mitt fokus er som sagt verdigheten til transpersoner. Og selv om Dignitas Infinita åpenbart forsøker å presisere menneskets verdighet som noe trans-eksklusivt, skal jeg vise hvordan en ny presisering gjør begrepet om menneskets verdighet trans-inklusivt. Denne nye teologiske presiseringen av menneskets verdighet som trans-inklusivt starter fra fem aksiomer. Mange av de stammer også faktisk ganske regelrett fra det som står skrevet i Dignitas Infinita.

Det første aksiomet er at vi er skapt i Guds bilde. Dette aksiomet skal i Dignitas Infinita angivelig lede oss rett til en bekreftelse av kjønnsbinæren. Hvordan Dignitas Infinita mener dette følger er for meg helt uforståelig. For Gud selv er selvfølgelig uten kjønn; den skolastiske læresetningen deus non est in genere betyr “Gud passer ikke inn i noen av våre kategorier”. Læresetningen er også latin for “Gud har intet kjønn”, noe den normale betydningen av læresetningen også helt direkte impliserer. Så hvorfor impliserer ikke da “skapt i Guds bilde” i seg selv et oppgjør med kjønnsidentiteten og kjønnsbinæren?

Svaret har nok med verset i Første Mosebok å gjøre, der det står om at vi er skapt i Guds bilde, og at “som mann og kvinne skapte han dem” (1.27, cp. 5.2). Men som jeg har diskutert i andre tekster (Trans Figured  2024, s. 170) er det etter en lang tradisjon med rabbanittiske og cabbalistiske tolkninger av utsagnet utviklet seg to måter å dele opp den grammatiske strukturen av setningen på. Og på en av disse måtene (“som {mann og kvinne} skapte han dem”) undergraver utsagnet den kjønnsbinæren som tilsynelatende fremmes i Dignitas Infinita.

Men på tross av dette både kan og bør vi akseptere det første aksiomet: vi kan og burde være enige i at vi mennesket er skapt i Guds bilde, og at det betyr at vi har en spesiell verdighet. Vi burde se at i hver av oss er det i hvert fall et snev av Guds nydelige natur; altså skylder vi Gud å se noe i hver av oss som vi bør behandle med ærbødighet, ærefrykt og kjærlighet. Og derfra kommer vi til det andre aksiomet: vi burde respektere og elske den naturen som Gud har gitt oss.

Selv om det er vanskelig å finne i Dignitas Infinita burde vi, og som står skrevet i 1 Cor 12.13, videre forstå at vi er slik som Gud ser oss (dette er mitt tredje aksiom). Dette leder og til et fjerde aksiom: respekt for menneskets verdighet betyr å se meg selv som Gud ser meg, og å prøve å se andre slik som Gud ser dem.

La oss kjapt gå gjennom disse siste to aksiomene. Det tredje aksiomet, at vi er slik som Gud ser oss, vil jeg på den ene siden knytte til hvordan Jesus – ut ifra kjærlighet, som forsiktig hån, eller begge – ga sine disipler kallenavn, og på den andre siden til en slags idealisme vi får fra Berkeley. I begynnelsen var ordet. Jesus navngir ting, og det er navngivningen som gjør dem om til noe annet. Peter er ikke en klippe man bygger en kirke fra, Jakob og Johannes er ikke tordenens sønner – og forkynnere av uimotståelig kraft – inntil Jesus kaller de det. Men det blir de, fordi Jesus sier så. Hvis vi, noe vi omsider vil gjøre, ser tydelig inn i speilet av Guds kunnskap om oss, ser vi (blant annet) hvem vi virkelig er og virkelig har vært hele tiden; da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent. Allvitenhet impliserer en ekvivalensfunksjon – for alle p, p hvis og bare hvis Gud vet at p. Og noen ganger opererer vi, på det jeg kaller en quasi-Berkeliansk måte, fra høyresiden av den implikasjonen mot venstre: det er fordi Gud vet sannheten om oss, at sannheten er det den er.

Det fjerde aksiomet, at vi burde se hverandre – og oss selv – med Guds øyne, er en tanke som iherdige Katolikker jeg kjenner på en vidunderlig måte har anvendt i praksis i møte med funksjonshemmede. De har vært involvert i å se på særs funksjonshemmede personer med nettopp guds øyne: med øyne som ser de rammede menneskene som ikke mindre menneskelige enn dem selv, og ikke noe mindre elsket av Gud.

Hvis det er noen svakheter ved bruken av konseptet menneskets verdighet, så er det nettopp hvordan konseptet ofte i praksis ender opp som en slags maskert versjon av populærkulturelle idéer om det respektable, ryddige, passende, og (mest av alt) det kjente og kjære. Verdighet som et moralsk konsept fungerer best når det tar oss ut av denne respektable komfortsonen, og tillater oss å undre. “Disse menneskene er så veldig veldig forskjellige fra meg; og likevel er det noe som teller, i deres øyne, som fullkommenhet. Hva vil de oppnå, og hvordan kan jeg hjelpe dem på veien?”.

Og dette spørsmålet leder meg til mitt femte aksiom. Dette sier at alle mennesker har noe som for dem er enstydig med menneskelig fullkommenhet, den perfekte versjonen av deres væren i verden. Hva de ser på som perfeksjon er ikke nødvendigvis det samme som hva andre vil se på som perfeksjon, men fordi vi alle er mennesker vil det naturligvis alltid være overlapp i hva ens tanke om perfeksjon ofte innebærer. Jeg foreslår at det å se hverandre med Guds øyne innebærer å prøve å forstå hva et annet menneske ser på som deres perfekte væren i verden; sagt på en annen måte, det er å prøve å finne det nye navnet Gud vil gi dem. Ved å finne ut av dette, og ved å hjelpe de på veien, respekterer vi og forbedrer vi disse menneskenes verdighet; når vi nekter å undersøke deres forståelse av verdighet, påtvinger de vår tanke om hvem de er, eller lar være å høre etter om det de har å fortelle om seg selv, så krenker vi deres verdighet.

Og det virker dessverre for meg at det er nettopp denne motstanden mot å lytte etter hva folk har å fortelle som man altfor tydelig kan se i disse veldig overfladiske og tvilsomme utsagnene om transpersoner man finner i Dignitas Infinita. For transpersoner, i hvert fall hvis de er kristne slik som jeg selv er, er nettopp de personene som synes at dem selv også er – i tråd med mitt første aksiom – skapt i Guds bilde; det eneste er at vi på i hvert fall én måte er skapt annerledes i hans bilde enn mange andre er. Det å akseptere sånn vi er, som transpersoner og mennesker, og det å respektere vår egen natur, per mitt andre aksiom, krever selvfølgelig valg og avgjørelser som ville vært fullstendig uakseptable for cispersoner. Men det er helt i orden, fordi vi prøver ikke å påføre det som er riktig for oss over på cispersoner. (Hvor fint hadde det ikke vært om dette gjaldt begge veier.) Forskjellene mellom de to gruppene kan også for transpersoner innebære det å representere seg selv i verden på en måte som virker merkelige, bisarre, eller urovekkende for noen; men hvis folk kan klare å se verdigheten til funksjonshemmede personer, og dermed samtidig utvide sin egen medlidenhet og moralske forståelse, skjønner jeg ikke hvorfor de samme personene ikke også kan gjøre noe liknende ovenfor transpersoner; hvorfor må de foralltid være innelåst i sin egen komfortsone om hva som er respektabelt når det gjelder transpersoner? (Hvorfor kan de ikke, som i Stonewalls nydelige slagord, bare se at “noen mennesker er trans”, og “bli ferdig med det”?).

Transpersoner må selvfølgelig også akseptere seg selv, og på en måte “bli ferdig med” dette faktumet de også; for de av oss som var opplært – slik som jeg var, først etter en veldig kjønnsvarierende [“gender-fluid", red. anm.] start på livet – til å tenke på transpersoner som gærninger, er det selv for oss transpersoner krevende å tillate oss selv menneskelig verdighet. Men som en slags selvaksept og helbredelsesprosess må denne verdigheten tillates. For det som kan skje med oss når vi – per det tredje aksiomet – klarer å se oss selv med Guds kjærlige øyne, er at vi forstår at Gud skapte oss som transpersoner; og som det fjerde aksiomet sier, dette er en forståelse som vi må leve ut til det fulleste når vi først har funnet den. For det er kun ved å prøve å bli den vi virkelig er at vi kan oppnå det femte aksiomet: nemlig det å perfeksjonere vår væren eller vårt vesen i verden, en væren slik Gud skapte den.

Og er noe av dette syndig? Er det syndig å være annerledes enn andre, det å være en minoritetsgruppe, slik som transpersoner helt tydelig er? Idéen er absurd; venstrehendte er også en minoritetsgruppe, og det man kan si om dem er simpelthen at hva som er naturlig for dem er på en måte “det omvendte” av hva som er naturlig for andre. Man bør ikke si noe mer om dem enn dette, utenom det å anerkjenne viktigheten av lidelsen venstrehendte blir påført av forsøk på å undertrykke hva de er, det å fordømme slike forsøk, eller det å anerkjenne og feire dette særegne bidraget til verdensmangfoldet og kreativiteten som venstrehendte representerer. Men hvis alt dette stemmer, hvorfor si noe annet om transpersoner?

Eller er det å leve et liv som åpen transperson et forsøk, som Dignitas Infinita hevder, på å være herre (Gud) over våre egne liv? Dette virker absurd. Mennesker tar alle slags avgjørelser om hva som er rett for dem, og ingenting har blitt sagt for å bevise at det er noe Prometheansk og syndig, noe spesielt forferdelig, eller spesielt anti-verdig, med å anerkjenne at du er en transperson, og at det som er rett for deg, det som gjør din væren perfekt, er å leve i lys av dette. Det er til og med det motsatte som er sant: hvis det virkelig er den du er, så må du leve i lys av dette. Dette stemmer spesielt godt dersom det er, som noen kristne transpersoner har ment, slik at det å leve som transperson er det din samvittighet og Gud befaler deg til å gjøre.

Det er, selvfølgelig, en dyp del av det kristne evangeliet som helt med det rette mistenkeliggjør alle forlokkende enkle doktriner om selvutvikling eller selvoppdagelse – en del som beskylder slike doktriner, ofte på godt grunnlag, for å simpelthen være lettmaskert selvdyrking og narsissisme. Som Bonhoeffer ettertrykkelig sa, “Når Gud ber en mann følge Ham, ber Han ham om å komme og om å dø”.

Men for det første, så ser jeg ikke at Jesus i evangeliet noen gang sier at denne “opptakelsen av korset-holdningen“ har noe med kjønn eller kjønnsidentitet å gjøre; når Jesus knytter denne holdningen til en spesifikk, forkastelig måte å leve på, handler det som regel ikke om kjønn men om penger (Mk 10.21).

Og for det andre. Vi er altfor tilbøyelige til å tenke på synd som dynamisk og kraftig, og rettferdighet som statisk og passivt, når det i realiteten er det omvendte som gjelder. “På denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den” (Mt 16.18) – dette betyr ikke at det er menigheten som er passiv og statisk under beleiring; det er det dødsriket som er. Det vi i Det Nye Testamentet kaller synd, hamartia, er det som går galt, eller ikke treffer mål. Synd er ofte ikke et overskudd av energi, og rettferdighet er ikke en slags vellykket undertrykkelse av dette overskuddet. Synd er typisk sett en mangel på energi, og rettferdighet er den vellykkede koordinasjonen av all vår energi til ett enkelt, godt formål: ankomsten av Guds rike på jorden.

Denne koordinasjonen av vår energi mot det ultimate, gode formål kan selvfølgelig være smertefullt, vanskelig, og dyrt. Vi er kallet nettopp til en kostbar transformasjon, men det er ikke bare kostnaden som er poenget; det er transformasjonen også. Gud sløser ikke med noe, og Gud skaper ingenting forgjeves; og det er ikke hans plan for oss at vi skal være miserable og bundet, håpløst fengslet i vår håpløse higen foralltid. Som jeg har bemerket et annet sted (Trans Figured 2024, s. 173), der jeg reflekterer over den masokistiske utilbøyeligheten til Gerard Manley Hopkins: le bon Dieu n’est pas comme ca – Gud er alltid mer tilbøyelig for å være generøs ovenfor oss, enn vi selv er for å være generøse ovenfor oss selv. Tørsten var skapt for drikke, og vår sjels dypeste tørst skal tilfredsstilles – hos Han og Han alene. “For du skapte oss for deg selv, og hjertet vårt er urolig til det finner hvile hos deg.”

Referanser

Chappell, Sophie Grace. Trans Figured: On Being a Transgender Person in a Cisgender World. Polity, 2024. ISBN 9781509561506

Declaration “Dignitas Infinita” on Human Dignity (2 April 2024) https://www.vatican.va/roman_curia/congregations/cfaith/documents/rc_ddf_doc_20240402_dignitas-infinita_en.html