FOTBALLENS METAFYSIKK. REALISME VS ANTIREALISME OM FOTBALL

Innledning

Du leser om et tett og jevnt lokaloppgjør i tabelltoppen mellom lag A og B som endte 2–1 til A. Det står skrevet at kampens avgjørende mål (på stillingen 1-1) ble skåret i det 74. minutt, på hjørnespark hvor ballen ble headet ned i høyre hjørne av midtstopperen på lag A. Keeperen på lag B fikk så vidt hendene på ballen, men maktet ikke å gripe den tidsnok. Resultatet ble stående, til behørig buing fra bortelagstilhengerne.

I etterkant av kampen har det imidlertid kommet frem at dommeravgjørelsen på 2–1-målet var feil; VAR-bildene som er blitt publisert i nettaviser viser tydelig at ikke hele ballen var inne i målet (som er påkrevd for skåring), og målet skulle vært annullert. 

La oss stille følgende spørsmål:

(S1): Vant lag A kampen?

Intuitivt er vel svaret «ja». Resultatet ble stående, og kan ikke endres i etterkant.

Siden lag A står med to mål, og lag B kun ett, vinner lag A kampen. OK, vel og bra. Men se på neste spørsmål: 

(S2) Skåret lag A det avgjørende (2-1) målet?

Dette er betydelig vanskeligere å svare klart på! Her dras vi, etter mitt syn, i to forskjellige retninger. På den ene siden virker det rimelig å benekte at lag A skåret det siste målet. VAR-bildene viser jo klart at hele ballen aldri var over mållinjen. Her er fotballreglene helt klare: ingen skåring så lenge ikke hele ballen har vært over mållinjen. Dommeravgjørelsen var feil, og burde ha vært omgjort. På den annen side kunne man si at fordi målet ble stående ukorrigert gjennom kampen, var det faktisk mål. Til tross for at avgjørelsen var gal, ble målene stående, og det er det som teller.

Merk nå at svaret på dette spørsmålet, (S2), blir diktert av svaret på (S1), sammen med følgende, nærmest udiskutable, og kanskje også til og med analytiske, fotballprinsipp:

(P) Det laget som har scoret flest mål har vunnet kampen^[1]

For hvis vi altså aksepterer at laget med flest mål er vinneren, og også at lag A er vinneren – som begge i utgangspunktet virker ganske rimelige – ser det ut til at vi er nødt til å konkludere med at lag A skåret det siste målet.

Men kan det egentlig være riktig? Når VAR-bildene helt klart viser at dommeravgjørelsen var gal? Som et virkelig eksempel, tenk på Maradonas famøse «Guds hånd»-skåring i kvartfinalen i VM i Mexico i 1986 mellom Argentina og England^[2]. At Argentina vant er vel plausibelt, og, som vi har sagt, (P) virker nokså vanskelig å benekte. Altså ser vi ut til å måtte si at Guds Hånd faktisk var et mål! Eller?

Fotballens metafysikk

Her er vi plutselig dypt inne i fotballens metafysikk! Hvis vi altså går med på at lag A skåret det avgjørende målet, ledes vi inn i et mørkt og uklart farvann, nemlig det jeg vil kalle «Antirealisme om fotball» (for enkelthets skyld «antirealisme» i det følgende):

(Antirealisme om fotball): Det er dommerens vurdering som i siste instans avgjør at fotballhendelse H er et mål (frispark, gult kort osv), så fremt den ikke blir korrigert i løpet av kampen. Hvis dommeren vurderer H som mål, er H mål. Hvis dommeren vurderer H som ikke-mål, er det ikke-mål. Dommeren er ufeilbarlig.

På den langt lysere siden har vi «Realisme om fotball» (for enkelthets skyld «realisme» i det følgende):

(Realisme om fotball) Dommerens vurdering er ikke avgjørende for at en fotballhendelse H er mål (frispark, gult kort osv). Det er reglene som avgjør dette, og det er et sinnsuavhengig faktum om hvorvidt reglene er tilfredsstilt eller ei, i en gitt fotballhendelse H. Dommeren er dermed feilbarlig: hun kan bedømme H som mål uten at H er det, og omvendt.

Ifølge antirealisme må vi si at Maradona skåret målet, da det ble dømt som mål av dommeren. Ifølge realisme, på den annen side, skåret Maradona i virkeligheten ikke noe mål.

En analogi for realisme kan være følgende: I en rettssak i moderne samfunn i dag kan en tiltalt bli feilaktig dømt. En kan bli dømt som skyldig i en sak uten å være skyldig (og omvendt). Rettens vurdering er, med andre ord, ikke avgjørende for om tiltalte var skyldig. På samme måte hevder realisten at dommerens vurderinger ikke er bestemmende for hvorvidt mål er skåret.

LES OGSÅ: VAR ELLER IKKE VAR?

Som analogi for antirealisme kan vi tenke på en matlagingskonkurranse på TV, som f.eks. Bakemesterskapet på NRK^[3]. Vinneren av Bakemesterskapet er helt og holdent bestemt av dommernes vurderinger; deltakeren som mottar høyest poengsum av de to dommerne sammenlagt, har vunnet konkurransen. Det gir ingen mening å si at en gitt deltaker egentlig har vunnet, selv om dommerne har vurdert vedkommende til en tredjeplass. På samme måte vil antirealisme si at det å ha skåret mål, er helt og holdent avhengig av hva dommerens vurdering blir. Å benekte at Maradona skåret Guds Hånd gir derfor ingen mening når dommeren allerede har godkjent skåringen.

Hva slags syn på fotballrealismespørsmålet legges til grunn i dagens fotball?^[4] Hos Norges Fotballforbund heter det følgende:

«Dommerens avgjørelser hva angår fakta i forbindelse med kampen, inkludert opplysninger om et mål er scoret eller ikke og resultat, er endelige.»

Regelen kan tolkes i tråd med både realisme og antirealisme. Den realistiske lesningen sier at selv om dommerens vurdering er endelig, og blir stående, er det ikke dermed sagt at den er korrekt^[5]. I mange sammenhenger vil vi måtte gå med på at en dom eller vurdering er endelig, uten at det nødvendigvis er det samme som at den er korrekt. En fengselsstraff kan være endelig i den forstand at den blir stående, og ikke vil kunne reverseres, selv om tiltalte i virkeligheten ble uskyldig dømt. Avgjørelsen om at Maradonas Guds Hånd var skåring, var endelig og ble stående, men ikke korrekt, ifølge realisten. Realisten benekter dermed at det var skåring. Den antirealistiske vurderingen vil, som før, være å si at dommerens vurdering er konstitutivt korrekt, og at Maradona skåret målet.^[6] Som en konsekvens av dette og (P) er de uenige om det korrekte resultatet: antirealisten sier det ble 2-1, mens realisten 1-1, skjønt de begge erkjenner at 2-1-resultatet blir stående.

Problemer for realisme: fakta om kampen uten påvirkning på kampbildet og handlingsforklaring

Se for deg en hissig midtbanespillers stygge og farlige takling under ekstraomgangene i en cupfinale. Den uheldig plasserte dommeren gir, feilaktig, gult kort, i stedet for rødt, og VAR-bildene viser dette. Realisten hevder nå at det faktisk var rødt kort. Antirealisten benekter at det var rødt, og sier at det var gult.

Påstandene står ikke åpenbart i motsetning til hverandre. Forseelsen kvalifiserte til rødt kort, men gult kort ble faktisk gitt.^[7] Så ved første øyekast ser det altså ut til at realisten og antirealisten har kun en verbal disputt. De er enige i at det i én forstand var rødt, men i en annen, gult. Men merk at antirealisten er forpliktet til å benekte dette. Hun sier at det var ikke rødt kort, i noen forstand av ordet: Det var gult i kraft av dommerens vurdering, som er konstitutivt riktig. ^[8],^[9] «Dommeren ga jo aldri noe rødt kort, og det ble aldri noen utvisning, og laget ble aldri redusert til ti spillere!», fortsetter hun. “Å si noe annet er å beskrive en helt annen fotballkamp med andre hendelser!”. Realisten svarer ved å si at “Jeg benekter selvsagt ikke at gult kort ble gitt, men i virkeligheten var forseelsen så alvorlig at det skulle vært rødt, og det var rødt i en objektiv forstand”.

Antirealistens svar her kan kanskje ses på som pragmatistisk i tradisjonell filosofisk betydning^[10]: Å skulle ta hensyn til fakta om kampen som ikke har noen som helst praktisk påvirkning på kampens gang eller resultatet som blir stående, er i én forstand å feilrepresentere hendelsene i kampen og resultatet. Å si at et rødt kort eller et mål var et faktum, når det ikke hadde reelle praktiske konsekvenser for kampen, er det samme som å gå glipp av hele poenget med et rødt kort eller mål, svarer antirealisten. Realisten, på sin side, er en tradisjonell platonist og vil ikke bare hevde at dommerens avgjørelser alltid kan avvike fra det sinnsuavhengig korrekte resultatet, men også at det potensielt kan finnes uoppdagede fakta om kampen, som vi til og med kanskje aldri vil kunne vite om. Disse påvirker ikke kampbildet, men blir likevel bestemmende for det sinnsuavhengige resultatet - som, som en følge av dette, i seg selv blir vanskelig å vite om.^[11] Slike fakta vil være vanskelig å ta hensyn til i fotball, og realismens ståsted her, blir kanskje vanskelig å opprettholde i praksis.

Et beslektet problem for realisme er koblingen mellom kamphendelser og handlingsforklaring. Det kan være misforhold mellom hva dommeren har dømt og hva som har skjedd, objektivt sett. Da vil det være dommerens vurdering som best forklarer spillernes handlinger etter hendelsen, ikke hva som objektivt sett har skjedd. Hvis et lag tror de får idømt rødt kort eller baklengsmål, vil det som regel gi kausale utslag i deres handlinger under kampen. De vil kanskje bytte taktikk, spille mindre risikabelt, endre formasjon, gjøre bytter, eller lignende. Men hvis realisten, på den annen side, hevder at det gir mening å snakke om røde kort, mål eller avblåsninger for offside, som hverken spillerne, trenerne eller dommerne er enig om eller viss på, at har funnet sted, mister vi denne intuitive koblingen mellom kamphendelser og handling. Det er antirealisme som best forklarer dette forholdet.

Et eksempel på et slikt misforhold kan være at alle spillerne på begge lag vet med sikkerhet at det har vært skåret mål, uten at dommeren har registrert det og godkjent målet. Spillerne vil da likevel ikke forholde seg til dette objektivt riktige målet i sitt videre spill, men vil innrette seg etter hva dommeren har, feilaktig, dømt. Og det ville være håpløst å skulle idealisere som følger: hvis spillerne og dommeren hadde visst alle fakta om kampen, ville de handlet sånn og sånn, og resultatet blir dermed slik. En slik fortelling vil omhandle en kontrafaktisk kamp, uten relevans for den faktiske kampen, og det er resultatet i den faktiske kampen vi er opptatt av.

Nok et problem for realisme er at de fakta om kampen som får betydning for turneringene laget deltar i, er de som er bestemt av dommeren, ikke de som faktisk fant sted. Det er laget som blir stående som seirende - som dommeren har dømt til seierherre i en kamp, og ikke laget som eventuelt objektivt sett var seierherre - som tar tre poeng i serien eller går videre i sluttspillet. Realismens vurderinger, i den grad de avviker fra dommerens, vil ikke være av noen stor relevans for fakta om turneringene lag deltar i, og kan ikke redegjøre for f.eks. at Argentina vant kvartfinalen i VM i 1986, og gikk videre til semifinalen (gitt antagelsen om at det laget som får spille i en semifinale, har vunnet kvartfinalen).

 Realisten vil kanskje likevel kunne gå med på at det stående, i motsetning til det riktige, resultatet som avgjør hvem som går videre. Men er dette egentlig i realistens ånd? Å skulle benekte at Argentina gikk videre fra kvartfinalen i 1986, på grunnlag av at Guds Hånd ikke var skåring, sammen med (P), må vel kalles heroisk, og kan vel, fra antirealistens ståsted, sies å stride mot det empiriske faktum at de ikke bare gikk videre, men til og med vant turneringen. Men kanskje det kunne være i en svært pedantisk og prinsippfast realists ånd å si noe sånt som “VM i 1986 hadde i virkeligheten ingen (rettmessig) seierherre, fordi det å vinne et VM krever at man har vunnet alle kampene i sluttspillet, og det gjorde faktisk ikke Argentina, når alt kommer til alt”. Merk forresten at i enkelte andre idretter kan en antatt seierherre senere bli fratatt sin seier hvis det har vært oppdaget regelbrudd i ettertid. Syklisten Lance Armstrong ble fratatt sine syv seire i Tour de France etter å ha vært tatt for doping. Så en slik reaksjon er i hvert fall ikke åpenbart galskap.

Problemer for antirealisme: urettferdighet og ufeilbarlighet

Vi har sett at for realisme finnes det et klart skille mellom

●       Hendelse H har blitt vurdert av dommer som mål (gult kort, offside osv)

●       H er mål (gult kort, offside osv)

Antirealisme benekter at skillet eksisterer, ved å si at det å være mål er det samme som at dommeren har vurdert det som mål. Vi skal nå se hvorvidt det er mulig å forsvare antirealisme. I første omgang skal vi se på hvorvidt antirealisme kan sies å forsvare en rettferdig vurderingspraksis i fotball.

Når vi tenker over det, er det plausibelt at den korrekte dommervurderingen av en fotballhendelse H, supervenerer^[12] på fysiske fakta om H. Én og samme isolerte fysisk beskrevne fotballhendelse H^[13] (med molekyl-for-molekyl-replikaer av spillerne, ballen og banen) kan ikke utgjøre f.eks. et rødt kort i én verden med dommer A, men et gult kort i en annen verden med dommer B, uten at noen av dommerne tar feil^[14]. En antirealist er tvunget til å gi opp superveniens: én og samme fysisk beskrevet fotballhendelse vil i noen sammenhenger utgjøre et mål og i andre ikke mål, avhengig av dommernes vurdering, som er konstitutivt riktig. Dette strider mot alle begreper om fotballrettferdighet: Samme fotballhendelse H skal medføre samme vurdering i alle mulige fotballverdener. Det er realisme som best ivaretar dette idealet.

Dette er tett knyttet til problemet med ufeilbarlighet. Alle, både realister og anti-realister ønsker en god dommer. En god dommer, skulle man i utgangspunktet tro, er en som i størst mulig grad fatter avgjørelser i tråd med fotballreglene.^[15] Men merk nå at selv om antirealister i utgangspunktet ønsker et resultat i tråd med reglene, og trolig vil klage på dårlige dommeravgjørelser underveis i kampen, har de strengt tatt ikke ressursene til å avvise et sluttresultat som strider mot reglene. For ifølge dem selv er det dommerens ord som trumfer reglene der de kommer i konflikt. La oss ta for oss nok et historisk eksempel. Vi skal til en Bundesligakamp i Tyskland i 1994 mellom Bayern München og FC Nürnberg. Thomas Helmer, en forsvarsspiller på Bayern München, traff med sitt skudd utsiden av nettmaskene og fikk dem til å blafre som om ballen var inne. Dommeren dømte feilaktig at det var mål. Resultatet ble stående ved kampens slutt, men i ettertid kom det frem at ballen aldri hadde vært innenfor målstreken. Man besluttet da at det skulle spilles omkamp på grunn av hendelsen. Avgjørelsen er et klart eksempel på fotballrealisme, da man lot være å betrakte dommerens avgjørelse som korrekt og endelig^[16]. Mange ville si seg enige i at omkamp burde spilles.^[17]Men en konsistent antirealist, på den annen side, ser overhodet ingen grunn til å la lagene spille omkamp, da resultatet allerede er blitt fastsatt av dommeren. Sett at omkampen blir spilt. Dommerens vurdering av omkampen blir, for antirealisten, hverken noe mer eller mindre korrekt enn dommerens vurdering av den opprinnelige kampen.^[18]

Det er selvsagt vanskelig å svelge antirealistens konklusjon om at alle dommeravgjørelser er riktige. Jeg vil tro det er få, ved sine fulle fem, som mener dette! Kan antirealisten svare? Å si at det er kun de avgjørelsene som blir stående ved kampens slutt, som er riktige og konstituerende for resultatet, er en mulighet. Men realisten svarer, som før: Hva er så spesielt med de avgjørelsene som blir stående? Kan ikke de være feil på lik linje med de som blir «korrigert» under kampen? Å insistere på at kun avgjørelsene som blir stående, er konstitutivt riktige, blir rett og slett arbitrært, hvis man ikke kan angi noe uavhengig kriterium for disses riktighet, hevder realisten. En annen mulighet ville være å angi et sett med utvelgelseskriterier for å skille ut riktige fra gale dommeravgjørelser. Dette kunne være å si at en riktig dommeravgjørelse er den som ville fattes av en ideell dommer^[19]. Da vil antirealisten måtte angi kriterier for hva som teller som en ideell dommer, uten å si at den ideelle dommer er en som dømmer i tråd med reglene, for dette ender opp i realisme. Men merk at en slik respons ikke engang er et alternativ på bordet for antirealisten, nettopp fordi hun vil si at det er den faktiske kampen med den faktiske dommeren som avgjør hva som er rett og feil, ikke en kontrafaktisk kamp med andre dommeravgjørelser. Som vi allerede har sett er et av hovedargumentene for antirealisme at den kan gjøre rede for det faktiske kampforløpet, der realisten i noen sammenhenger ikke kan det.

Konklusjon

Både realisme og antirealisme om fotball, i hvert fall i formene presentert over, har store vansker med å gi en fullgod fotballmetafysikk som bevarer våre førteoretiske magefølelser om dommeravgjørelser i fotball. På den ene siden er det fristende å si, som realisten gjør, at dommeravgjørelser i prinsippet alltid kan være gale, og dermed aldri kan være konstitutive for fotballfakta. Men på den annen side er dette vanskelig å forene med måten fotball praktiseres på i det virkelige liv i dag, som antirealisme beskriver klart best.^[20] Eventuelle mellomposisjoner lar jeg det være opp til leseren å koke i hop!

Fotnoter

^[1]Regelen er gjengitt verbatim fra Norges Fotballforbunds offisielle regler: https://www.fotball.no/lov-og-reglement/spilleregler/spilleregler2/#143728. Det engelske fotballforbundet FA formulerer regelen på denne måten: “The team scoring the greater number of goals is the winner.”https://www.thefa.com/football-rules-governance/lawsandrules/laws/football-11-11/law-10---determining-the-outcome-of-a-match”

^[2] https://en.wikipedia.org/wiki/The_hand_of_God

^[3] https://tv.nrk.no/serie/bakemesterskapet

^[4] Jeg hevder, som sagt, ikke at noen faktisk eksplisitt forsvarer disse posisjonene, men det er likevel åpent for å vurdere om de implisitt kan være forpliktet i den ene eller den andre retningen.

^[5] Takk til Jørgen Dyrstad for dette poenget.

^[6] Et mulig forsvar for den antirealistiske tankegangen er at man tenker på dommeren og hennes vurderinger, som en integrert del av spillet, som et usikkerhetsmoment og underholdningsmoment i seg selv. Vi kjenner alle til spill og sporter som har slike usikkerhetsmomenter i seg, og der man har elementer av flaks. Brettspill har terningkast, i andre spill brukes kron og mynt, loddtrekning osv. På samme måte som man bruker terningkast i spill, kan man kanskje se på en dommer i fotball som et flaks/uflaks-moment som enten viser seg å være fordelaktig for det ene eller det andre laget.

^[7] Det kan kanskje høres unaturlig ut å si at det “var” rødt kort på denne måten, men denne talemåten er, så vidt jeg har kunnet erfare, vanlig i fotballprat blant journalister, kommentatorer og eksperter i Norge i dag. “Det var aldri straffespark” betyr rett og slett at forseelsen ikke kvalifiserte som straffespark.

^[8] Kanskje man kunne argumentere for at “rødt kort” er kontekstsensitivt, og at det i noen sammenhenger betyr “forseelsen som x gjorde er i tråd med reglene for rødt kort”, og i andre sammenhenger “dommeren ga x rødt kort”. Jeg tar ikke stilling til dette i denne teksten.

^[9] Det er denne formen for rapport som gis i kampreferater og statistikk. Her snakkes det ikke om hva slags forseelser som ble gjort (f.eks. om forseelsen etter reglene kvalifiserte som gult eller rødt kort), men om hva slags vurdering (i dette tilfellet, hva slags kort) dommeren ga.

^[10] Pragmatisme ble utviklet av de amerikanske filosofene C.S. Pierce, W. James og J.Dewey sent på 1800- og tidlig 1900-tallet.

^[11] Mange kjenner til VM-finalen mellom England og Vest-Tyskland i 1966, der man aldri fikk brakt på det rene hvorvidt Geoff Hursts skuddforsøk faktisk var mål. Dette vil vi heller aldri kunne vite (med mindre det plutselig dukker opp et eldgammelt fotoapparat med bilder fra kampen på et støvete loft i en av Londons forsteder!). Realisten åpner for at det likefullt er et faktum her, om hvorvidt det var skåring.

^[12] Superveniens i filosofi handler om at et sett med egenskaper samvarierer med et annet sett med egenskaper, sånn at f.eks. en endring i en organismes mentale tilstander avhenger av endringer i organismens fysiske tilstander.

^[13] Her holder vi den fysiske hendelsen fast, men varierer fakta om dommeren og hens vurderinger.

^[14] Her bruker jeg en versjon av et meget kjent tankeeksperiment som først ble gitt av Hilary Putnam i hans “The meaning of “meaning”” (Putnam 1975).

^[15] Hos NFF heter det: “En dommer skal fatte sine beslutninger etter beste evne, i overenstemmelse [sic] med spillereglene og spillets ånd og idealer, og ut fra sitt skjønn gjøre de tiltak eller gi nødvendige pålegg, innenfor rammene av spillereglene.”

(https://www.fotball.no/lov-og-reglement/spilleregler/spilleregler2/#143689)

^[16] Hendelsen var også en grunn til at man etter hvert innførte VAR.

^[17] NFF åpner for bruk av omkamp ved alvorlige dommerfeil. https://fotballtreneren.no/2023/10/26/fotball-og-jus-hvilke-dommerfeil-med-eller-uten-hjelp-fra-var-kan-fore-til-omkamp/

^[18] Problemet omfatter på lik linje dommeravgjørelser tatt under kampen. Sett at det er usikkerhet om hvorvidt det er skåring i kampen, grunnet tvil omkring hvorvidt målskåreren var i offside da hun mottok den (tilsynelatende) målgivende pasningen. Dommeren kan velge å enten sjekke VAR-bildene eller la det være. Mange tilskuere vil kreve at hendelsen skal VAR-sjekkes. Merk nå at antirealisten ikke har noen prinsipiell grunn til å la dommeren til VAR-sjekke resultatet, da dommerens vurdering vil være like riktig, enten den er basert på VAR-bildene eller ikke.

^[19] En velkjent manøver i filosofi, ofte brukt av antirealister for å kunne bevare et snev av realisme, i sine vurderinger. Humes bruk av den “uhildete iakttager” i sin moralfilosofi og ideelle dommer i estetikk er kanskje loci classici. Én mulighet er å si at rett vurdering er en som er gitt av en dommer med allvitende kunnskap om kampen.

^[20] Jeg vil rette en stor takk til Jørgen Dyrstad og Salongens redaksjon for meget gode og hjelpsomme tilbakemeldinger på denne teksten.