BARNDOMMEN OG FILOSOFIEN?

En liten snøhule er et rom de voksne ikke kan få innpass i. Med en trang huleåpning og lavt under taket er det ikke plass til de store kroppene. Dermed kan snøhula bli et fristed for barn. Et byggverk de sjøl har vært med å reise og et krypinn hvor de vanlige konvensjonene om en verden bygget for voksne er snudd opp-ned. Sigurd Hvervens Så setter vi oss på huk begynner med en fortelling om en snøhule fra forfatterens egen barndom. Det setter premisset for bokas prosjekt: Vanligvis ser vi verden fra perspektivet til den voksne. Både i filosofien, politikken og dagliglivet dominerer idéene til fullvoksne mennesker. Også når vi en sjelden gang retter oppmerksomheten mot barn, er det som oftest med utgangspunkt i det som er viktig for voksne. Vi kan imidlertid også lære noe nytt ved å undersøke barna på deres egne premisser. Ved å forsøke å tilnærme oss verden slik barna sjøl gjør det, kan vi lære mye om både dem og den verden som omgir dem. Fra innsida av snøhula ser vi noe annet enn fra utsida.

Filosofisk antropologi i barnehøyde

Barns posisjon i verden står i en spenning. På den ene sida er de fullverdige mennesker som lever sine egne unike liv. På den andre sida er de i utvikling mot å bli voksne. Voksne har/besitter? et ansvar for å gi barna opplevelsene, ferdighetene og kunnskapen som trengs for én gang å kunne delta i samfunnet som frie og likeverdige voksne, samtidig som de må anerkjennes som medmennesker. Jens Qvortrup omtaler dette som skillet mellom barn som «human beings» og barn som «human becomings»¹. Hverven står i denne spenningen. De to første kapitlene handler passende nok om ulike aspekter ved begynnelsen. Gjennom perspektiver fra ulike filosofer undersøker han hvordan det preger barn å ha blitt til. Først gjennom fødsel og så i kraft av å være nye i verden. I tillegg til å være en konkret undersøkelse av hva det vil si å være barn, fungerer denne undersøkelsen som en mer generell filosofisk antropologi. Begynnelsene preger menneskelivet fra vugge til grav. Vi vil alle stadig vekk oppleve å være nykommere, og det at vi er født inn i verden ligger som en forutsetning for alt vi gjør.

Hvis det finnes en forskjell mellom voksne og barn i dette spørsmålet, virker det rimelig å anta at det i stor grad er kvantitativt. Vi er alle født en gang, men for barnet er denne begynnelsen nærmere i tid. Hverven viser godt hvorfor vi ikke kan forstå livene deres uten å forstå hva det vil si å ha kommet inn i verden. Fortellingen om barnets liv begynner allerede før fødselen. Derfor diskuterer Hverven om også sanseinntrykkene mens fosteret er i magen, og kontrastene til inntrykkene etter fødselen, kan være med på å skape forståelsen av selvet og til relasjonene mellom jeg-et og resten av verden.

Hverven trekker også på sine egne erfaringer som fersk far for å si noe om hvem barnet er som en ny person. Barna hans framsto ikke som en utvidelse av foreldrene, men som en fremmed, som de måtte bli kjent med: «For meg var det en positiv og givende erfaring. Og jeg vil fortelle om det, fordi jeg mener det ligger en anerkjennelse av barna, som særegne og unike, i det å innrømme at de i første øyeblikk fremsto som fremmede»². Han setter denne erfaringen i sammenheng med Hannah Arendts begrep om natalitet: Hvert menneske representerer noe som er helt nytt. Det er en ontologisk og normativ betingelse for mellommenneskelig samhandling. Vi må se på andre mennesker og det de gjør som noe mer enn bare slutten på en kausalkjede. De tilfører selv noe som er nytt.

Etter min mening er natalitet et begrep med stort analytisk potensial i pedagogiske diskusjoner. Et gjennomgangstema i pedagogisk forskning fra Kant til moderne barnehageforskning er hvordan man bør forholde seg til formålsrasjonelle strategier eller teknikker for å løse pedagogiske utfordringer. Det er noe som forsvinner hvis vi kun betrakter barna som objekter vi kan anvende forhåndsbestemte teknikker på. I et av sine berømte essay kaller Hans Skjervheim dette for «Det instrumentalistiske mistaket»³. Den pedagogiske relasjonen er en relasjon mellom subjekter og det er både et normativt og et epistemologisk feiltrinn å redusere den til en relasjon mellom et subjekt og et objekt. Pedagogen er ikke en håndverker som kan forme et materiale etter eget forgodtbefinnende. Hvis vi kun er opptatt av å finne teknikker for undervisning, sånn at «Hvis X, så Y», forsvinner barnet som subjekt.

Gjennom Arendt får Hverven fint fram et annet aspekt ved dette feiltrinnet. For å bli anerkjent som et levende subjekt, må barn ha muligheten til å være noe annet enn bare en del i kausalkjede.

På huk sammen med barna

Et høydepunkt for meg i lesningen av Så setter vi oss på huk er tråden i boka som handler om barnas relasjon til samfunnet og til andre mennesker. Ved hjelp av blant annet G.W.F. Hegel, Donald Winnicott og Knud E. Løgstrup får Hverven fram hvor tett knyttet barn er til menneskene rundt seg.

Hegels forståelse av subjektet og av behovet vårt for anerkjennelse kan bidra til å understøtte vår forståelse av barns relasjoner til andre og av deres sårbarhet. Hverven bruker Hegel til å kritisere en filosofisk idé om selvet som fullstendig uavhengig av andre mennesker. Ifølge Hegel blir vi subjekter gjennom anerkjennelsesrelasjoner. På et eksistensielt plan er vi avhengige av den andres blikk på oss som likeverdige. Det gjelder allerede som spedbarn. Med psykologen og barnelegen Winnicott påpeker Hverven at «There is no such ting as a baby»⁴. Spedbarnet er helt avhengig av andre mennesker for å overleve, og kan ikke forstås uavhengig av de relasjonene de inngår i.

Med Hvervens innfallsvinkel er barnet et selv. som samtidig ikke kan forstås uten å ta høyde for avhengighetsrelasjonene de inngår i. Både før og i månedene etter fødselen, er barnet helt avhengig av nærhet, omsorg og næring fra mor. Over tid blir barnet mer uavhengig av bestemte voksenrelasjoner, men barns liv karakteriseres hele tiden i stor grad av hvem deres omsorgspersoner er.

Samtidig viser denne undersøkelsen av barn fram noe allmennmenneskelig. Det som er spesielt tydelig i barns situasjon, gjelder for voksne mennesker også. Vi er alle sterkt definert av relasjonene våre til andre mennesker og avhengige av anerkjennelse fra andre. Maktforholdet og sårbarheten til barna viser oss at vi alle er sårbare.

Den samme strukturen har Hvervens poeng når han utforsker tillit. Han beskriver hvordan Løgstrup argumenterer for at tillit har ontologisk forrang over mistillit. Det er først når vi har grunn til å bli mistroisk at vi henvender oss til andre med mistillit. Den naturlige måten å møte andre mennesker på er med tillitsfullhet. Det gjelder alle mennesker, men det blir spesielt tydelig i barns situasjon. «Barnet er av natur utlevert til de voksne som tar det imot, som holder dets liv i sine hender, og det kan ikke gjøre annet enn å ha tillit til dem»⁵. Tillit er en fundamental og viktig størrelse i alle menneskemøter, men særlig mellom voksne og barn. Det forsterker også fordringen om å ikke misbruke den.

Det særegne ved barna

Hvervens bok veksler mellom å gi eller presentere (nye) innsikter i filosofisk antropologi gjennom barn som kasus, og å gi en filosofisk barneantropologi – som om barn er en egen og avgrenset type mennesker. Denne dobbeltheten kommer kanskje tydeligst fram i kapitlene hvor Hverven diskuterer barns forhold til dyr.

For Hverven er barns relasjon til dyrene noe helt ekstraordinært, og noe som tilsynelatende skiller seg fra både barns relasjoner til andre mennesker og døde gjenstander, og fra voksnes relasjoner til dyrene. En moderne barndom er full av lekgjenstander, dekorasjoner og fortellinger om og med dyr, men Hverven argumenterer for at barnas fascinasjon for dyrene stikker dypere enn det de lærer av andre gjennom barnesanger og lekgjenstander.

Med henvisning til filosofen Mary Midgley skriver Hverven at «(n)år hjemmene til barnefamilier fylles av symbolske fremstillinger av dyr, er det et kulturelt svar på barns medfødte, kulturoverskridende dragning mot dyr»⁶. Barn har en medfødt interesse for alt levende og begynner tidlig å skille mellom død og levende bevegelse. Hvis de som voksne ikke interesserer seg for dyrene, er det heller fordi de har mista en tett relasjon til dyrene gjennom møter med en livløs verden.

For meg reiser dette interessante spørsmål om barndommens ontologiske status. Er barns holdning til dyrene en variant av allmennmenneskelige holdninger, eller representerer det noe kvalitativt annet? Er barn fundamentalt sett like som voksne, sånn at essensielle egenskaper ved dem er egenskaper vi alle har, eller er barn noe annet? Barndommen bør forstås og fortolkes på egne premisser, og ikke bare som et forstadium til et voksenliv. Samtidig kan vi heller ikke gå for langt i å betrakte barn som noe eget, hvis vi skal anerkjenne dem som medmennesker.

Hennum og Østrem⁷ argumenterer for at en del av verdigrunnlaget til barnehagelærerprofesjonen er at det ikke er en kvalitativ forskjell mellom voksne og barn.  Voksne er større, sterkere, kan mer og behersker mange ting bedre. Men dette er kvantitative forskjeller, som kan finnes i alle menneskemøter. Jeg stiller meg undrende til om dette er verdier som er forenelige med Hvervens oppfatning av unike egenskaper ved barndommen.

Pedagogisk filosofi?

Så setter vi oss på huk er en velskrevet, og for det aller meste vellykka, utforsking av barndommen som filosofisk størrelse. Hverven er en dyktig formidler av filosofi, og knytter teoretisk litteratur til konkrete eksempler og personlige erfaringer på en måte som flere filosofer bør gjøre. Som pedagogisk filosof er det også gledelig for meg at barns rolle og status løftes til et breiere publikum, og blir noe enda flere filosofer interesserer seg for.

Er det én ting jeg vil kritisere boka for er det at Hverven skjærer ut en vel stor nisje til seg sjøl. Hverven overbeviser når han argumenterer innledningsvis for at barn er underutforska av filosofer. Som en overordna kommentar kan jeg ikke annet enn å være enig i at «(n)år filosofer en sjelden gang skriver om barn, er det som om de ikke riktig klarer å se hele barnet. Barn er gjerne blitt betraktet som uferdige, ufullstendige og mangelfulle voksne»⁸. Samtidig er ikke de fenomenene Hverven tematiserer fullstendig uutforska.

LES OGSÅ: FRÖBEL-FRAGMENT - REFLEKSJONER

Pedagogikken som fagdisiplin er full av filosofiske diskusjoner, og bruker ofte klassiske teoretikere. Flere barnehageforskere (inkludert undertegnede⁹) har brukt Hannah Arendts begrep om natalitet på måter som likner det Hverven gjør. Camilla Aanstad¹⁰ bruker filosofiske perspektiver på tid for en utforskning av tidens betydning i barnehagen. Solveig Østrems¹¹ bruk av skillet mellom deltaker og tilskuer fra Skjervheim har etter hvert blitt en vanlig referanse. Dag Øystein Nome har brukt Levinas’ nærhetsetikk og Merleau-Pontys kroppsfilosofi for å forstå barns mobbing¹². Ola Harstad har tidligere skrevet i Salongen om hvordan Deleuze blir brukt i av barnehageforskere på måter som ikke holder mål, men kommer samtidig med andre forslag til fruktbar bruk. Ett av pedagogikkens grunnbegreper – danning – har ganske tydelige røtter i Kants sinnsfilosofi.

Jeg kritiserer ikke Hverven for ikke å referere til disse tekstene. Jeg nevner dem fordi jeg frykter at en som leser Så setter vi oss på huk skal sitte igjen med et inntrykk av at det er et fattig landskap av videre lesning. Tvert imot håper jeg boka kan være et springbrett for at flere blir interessert i pedagogisk filosofi og barn som mennesker det er spennende og fruktbart å undersøke filosofisk.

Referanser

[1] Jens Qvortrup, "Are children human beings or human becomings?: A critical assessment of outcome thinking," Rivista internazionale di scienze sociali: 3/4, 2009  (2009): 223.

[2] Sigurd Hverven, Så setter vi oss på huk: filosofi på høyde med barn, 1. utgave ed. (Oslo: Dreyers forlag, 2025).

[3] Hans Skjervheim, Deltakar og tilskodar og andre essays (Oslo: Aschehoug, 1996), 241–50. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010062120010.

[4] Hverven, Så setter vi oss på huk: filosofi på høyde med barn, 71.

[5] Hverven, Så setter vi oss på huk: filosofi på høyde med barn, 151.

[6] Hverven, Så setter vi oss på huk: filosofi på høyde med barn, 223.

[7] Bernt Andreas Hennum and Solveig Østrem, Barnehagelæreren som profesjonsutøver (Cappelen Damm Akademisk, 2016), 96–111.

[8] Hverven, Så setter vi oss på huk: filosofi på høyde med barn, 16.

[9] Arild Julius Østrem, "Nye begynnelser i barnehagens verden. Leken som barns egenverdifulle handlinger," Speki. Nordic Philosophy and Education Review 1, no. 1 (2024).

[10] Camilla Helén Ødegården Aanstad, "Tidens virkninger: En studie av tid i filosofi, teori og på en småbarnsavdeling,"  (2025).

[11] S Østrem, "Du og jeg, og noe tredje," Første steg 2 (2007).

[12] Dag Nome, "Mobbing-et forsøk på nye teoretiske perspektiv," Studier i Pædagogisk Filosofi 3, no. 1 (2014).