HVORFOR OPPLEVES DET RIKTIG Å KASTE TEKSTILER? OM NORMALITET, MORAL OG BÆREKRAFT I HVERDAGEN

Et hverdagsparadoks

De fleste av oss vil på et tidspunkt oppleve å måtte kvitte seg med klær som fortsatt er teknisk brukbare. Kanskje rydder man i skapet og finner en genser som har blitt liggende bakerst fordi den aldri helt passer med noe annet, eller et par bukser som ligger og venter på at man går ned de fem kiloene som må til før man får dem på seg. Kanskje man skal flytte og må vurdere om det er verdt å ta med den treningsjakken man kjøpte, men aldri brukte fordi man aldri helt kom i gang med å trene til det maratonet. Eller kanskje til og med brudekjolen eller russedressen ryker fordi husets oppbevaringsplass har blitt for trang med tiden.

Mange vil oppleve en følelse av dårlig samvittighet – og for noen til og med skam – knyttet til det å kvitte seg med disse klærne. Dette kan kobles både til nordmenns interesse for miljøspørsmål mer generelt og til miljøproblemer knyttet spesifikt til klesindustrien. De seneste årene har norsk media vært opptatt av konsekvensene av klesforbruket vårt. Spesielt har Atacama-ørkenen i Chile vært i fokus som en såkalt «dumping ground» for overforbruket av tekstiler i Vesten. Mange har sett de store haugene med både brukte og ubrukte klær som ender livet sitt som avfall og miljøutfordring her. Likevel oppleves det som naturlig for folk flest å kvitte seg med klær, også selv om klærne enda ikke er helt utslitte.

Dette viser til et paradoks hvor det å kaste tekstiler oppleves både som galt og som helt rimelig samtidig. Hva er forklaringen på dette?

En vanlig forklaring – og hvorfor den ikke holder

En vanlig forklaring på dette paradokset er at folk enten mangler kunnskap eller ikke bryr seg nok. Hvis bare forbrukere visste mer om miljøkonsekvensene av klesproduksjon og klesforbruk, eller hvis de følte sterkere ansvar, ville de kanskje tatt bedre valg. Derfor har mange tiltak for bærekraftig forbruk handlet nettopp om å informere, bevisstgjøre og motivere folk til å handle annerledes.

Denne tankegangen bygger på en antakelse om at problemet først og fremst ligger i individers holdninger som motivasjon for handlinger. Dersom vi bare får riktige verdier eller nok kunnskap, vil det vi gjør også være bedre. Praksisteoretiker Elizabeth Shove omtaler denne tankegangen, hentet fra økonomien, som ABC-modellen. ABC refererer til Attitude – Behavior – Change (holdning – adferd – forandring), og antyder at hvis bare vi endrer holdningene til folk så vil adferden også endres. Det er dette som forsøkes gjort gjennom tiltak i form av opplysningskampanjer og ulike insentiver for å ta gode forbruksvalg. Men, som Shove også påpeker, så stemmer dette ikke alltid. Folks handlinger stemmer ikke alltid overens med deres verdier eller meninger.

Denne forklaringen har altså tydelige begrensninger. Mange mennesker er allerede godt klar over miljøutfordringene knyttet til klesindustrien. Mange ønsker også å leve mer bærekraftig og vet om hvordan dette livet bør se ut. De vet at man bør kjøpe brukt, levere klær til gjenbruk, reparere ødelagte plagg og redusere forbruket sitt. Likevel fortsetter klær å strømme både inn og ut av garderobene våre. I forskningen omtales dette ofte som et «value-action gap» – et gap mellom hva folk sier de mener, og hva de faktisk gjør i praksis. Men tenkningen her bygger fortsatt på den forståelsen av handling som tilsier at folk først har visse verdier eller holdninger, og deretter handler i tråd med disse.

Praksisteorien utfordrer denne måten å tenke på. I stedet for å spørre «Hvorfor gjør ikke folk det de sier at de vil?» så stilles i stedet spørsmålet «Hva er det ved hverdagslivet som gjør noen handlinger lettere å gjennomføre enn andre?» Det tyder nemlig på at problemet ikke nødvendigvis ligger i holdninger alene. Selv mennesker som både bryr seg og har mye kunnskap om miljø, opplever at det er helt rimelig å kvitte seg med klær. Spørsmålet blir derfor ikke bare hvorfor folk ikke handler mer bærekraftig, men også hvorfor det å kvitte seg med klær oppleves som en så naturlig del av hverdagen. Dermed flyttes fokus fra individets holdninger til samfunnsstrukturene som definerer, muliggjør og hindrer handlingene våre.

Når avhending er en del av et normalt liv

En annen måte å forstå dette paradokset på er derfor å se nærmere på hvilken rolle avhending faktisk spiller i hverdagslivet. Ved å ta utgangspunkt i nettopp hverdagen og husholdningene blir det mulig å undersøke og forstå hvordan utfordringer oppstår og håndteres når større, mer overordnede hensyn som bærekraft møter det daglige livets rutiner med tidspress, familieliv, sosiale forventninger og lignende hverdagslige hensyn. I min forskning på norske husholdningers avhending av klær og andre tekstiler, ble det tydelig at det å gi slipp på ting ofte henger sammen med helt andre hensyn enn forbruk alene. Å rydde i skapet kan handle om å skape orden i hjemmet, om å få oversikt over det man har, eller om å gjøre plass til nye livsfaser. Klær kan gå ut av bruk fordi de representerer en tidligere versjon av oss selv – en jobb vi ikke lenger har, en kropp som har endret seg, eller en livsfase som er over. Å kvitte seg med dem kan dermed oppleves som en måte å organisere livet på og rydde plass til fremtiden.

Dette kom særlig tydelig frem blant par som nettopp hadde flyttet sammen. Når to hjem blir til ett, finnes det gjerne mange doble eiendeler, og noen ting må vike for andre. Men det handler ikke bare om plass. Det handler også om at to liv skal bli til ett. Dette krever forhandlinger om hvordan det nye livet skal se ut, og hvilke fysiske rammer som er nødvendige for å få det til. Dermed kvittet parrene seg med ting som ikke representerte den måten de ønsket at livet som samboere skulle se ut. Det gjaldt både badematter, putetrekk og kjøkkenhåndklær som ikke passet inn i riktig stil, men også bukser og gensere – særlig mennenes – som ikke levde opp til forestillingen om hvordan samboerskapet skulle se ut.

Avhending kan også være tett knyttet til omsorg og ansvar i hverdagen. Foreldre rydder i barnas klær etter hvert som de vokser ut av dem, men også etter hvert som foreldrene selv vokser i rollen og lærer hvordan det er mest praktisk å kle barn. Man sorterer bort plagg som ikke lenger passer familiens behov eller hverdagens rutiner. I slike situasjoner fremstår det å kvitte seg med ting ikke som et uttrykk for sløsing eller uvitenhet, men som en del av det å holde hjemmet fungerende. Plagg som er upraktiske, vanskelig å vaske eller ikke passet til vær og aktiviteter, blir raskt sortert ut. Her blir avhending en måte å gjøre hverdagen enklere på. Avhending blir dermed ikke bare et spørsmål om forbruk, men også om omsorg, orden og ansvar.

Særlig blant kvinnelige deltakere var det tydelig at ansvaret for hjemmets orden og familiens klær ofte falt på dem. Dermed ble også avhending en del av det å være en «god» partner eller forelder. Dette er interessant fordi det innenfor både forskning, politikk og offentlig diskurs om klær og forbruk finnes en tendens til å legge ansvaret både for problemet og for løsningen på kvinner. Kathleen Horton kaller dette «feminiseringen av ansvar»: unge kvinner blir ukritisk fremstilt som hovedpersonene i dagens kultur for overforbruk, særlig når det gjelder fast fashion. De blir ikke bare fremstilt som de som kjøper for mye, men også som de som skal reparere, rydde, kjøpe brukt og ta alle de «riktige» valgene. Dette bygger på en historisk forståelse av klær, mote og utseende som et feminint interessefelt, mens menn i større grad framstår som nøytrale og fraværende eller enda som mer fornuftige og rasjonelle forbrukere. Unge kvinner blir et særlig synlig symbol på forbrukskulturen fordi de både forbindes med møte, identitetsutvikling og trender. Dermed blir de også et naturlig mål når forbrukskulturen skal kritiseres.

Det er problematisk å legge både skyld og ansvar på unge kvinner for å motstå og motarbeide en forbrukskultur som er så inngrodd i samfunnet vårt. Når ansvaret for bærekraft først og fremst plasseres hos individet, og særlig hos kvinner, blir det også lettere å overse de større strukturene som gjør overforbruk både billig, enkelt og normalt. Dette er spesielt problematisk fordi skillet mellom de «riktige» og de «uriktige» valgene ofte er lite tydelige.

Et viktig poeng er nemlig at det å «kaste» klær sjelden oppleves som å kaste dem i søpla. Mange leverer klær til gjenbruk, gir dem bort til venner eller legger dem i innsamlingscontainere. Dermed kan avhending framstå som noe positivt: klærne får et nytt liv, noen andre kan få nytte av dem, og man bidrar til gjenbruk. En deltaker fortalte at det føltes lettere å kvitte seg med klær når hun visste at «noen andre kanskje kunne få glede av dem». Å kvitte seg med klær kan derfor oppleves som både ansvarlig og omsorgsfullt. Donasjon gjør dermed ikke bare avhending mer akseptabelt, men kan enda få det til å oppleves som en god handling. Det gjør også at handlingen i seg selv sjelden fremstår som moralsk problematisk – snarere tvert imot. Når klær kan gis videre, føles det rimelig å rydde i skapet og slippe dem videre i kretsløpet.

Dette er en viktig grunn til at avhending har blitt en så sosialt legitim praksis. Den kan forstås som både praktisk, ryddig, nødvendig og moralsk riktig på samme tid.

Normalitet som en normativ kraft

For å forstå hvorfor avhending kan oppleves som både rimelig og riktig, kan det være nyttig å se nærmere på hva som egentlig gjør noe «normalt». I hverdagslivet er det ofte slik at det som oppleves som normalt, også fremstår som rimelig. Når en praksis er utbredt, forventet og sosialt akseptert, trenger den sjelden noen nærmere begrunnelse. Den fremstår ganske enkelt som den naturlige måten å gjøre ting på.

Et praksisteoretisk perspektiv på forbruk legger nettopp vekt på dette. Her forstås handlinger ikke først og fremst som resultatet av individuelle valg, men som noe som formes gjennom rutiner, infrastrukturer og sosiale forventninger. Måten vi kjøper, bruker og kvitter oss med klær på er vevd inn i hverdagslivets mange praksiser: arbeid, fritid, familieliv og hjemmets organisering. Både anskaffelsen og avhendingen av klær og tekstiler fungerer som tilretteleggende og muliggjørende for disse praksisene. Når garderoben fylles opp og ryddes ut igjen, skjer det derfor sjelden som en enkeltstående beslutning, men som en del av et større mønster av aktiviteter.

Forbruket fremstår ikke som målet i seg selv, men som noe som skjer fordi vi gjør eller planlegger å gjøre andre ting. Vi kjøper en utebukse fordi vi skal gå tur i skogen, vi anskaffer gardiner til soverommet fordi vi skal sove der eller vi kjøper en ny bikini fordi vi skal bade i ferien. På samme måten kvitter vi oss med klær fordi de ikke lenger skal være en del av det vi gjør eller fordi vi rett og slett ikke skal gjøre nettopp de var til lengre. På denne måten gir avhending plass til nye praksiser og vi avhender ikke for avhendings skyld men fordi hverdagens praksiser tilskriver det.  

Samtidig avviser praksisteorien perspektivet på forbrukeren som «the dupe», den enkelt manipulerte, ureflekterte forbrukeren som ukritisk deltar i praksisene. Vi fortolker, forhandler og gir mening til det vi gjør. Ofte legitimerer vi handlingene våre gjennom ulike kulturelle logikker. Når vi forklarer hvorfor vi kvitter oss med klær, viser vi gjerne til hensyn som effektivitet, orden eller ansvarlighet. Det kan handle om å få bedre plass i hjemmet, om å gi klær videre til noen som trenger dem, eller om å holde garderoben oversiktlig og funksjonell. Slike begrunnelser gjør handlingen forståelig og rimelig, både for oss selv og for andre.

På denne måten fungerer det normale også som en slags moral. Når en praksis oppleves som praktisk, ansvarlig og sosialt akseptabel, fremstår den også som riktig. Dermed kan det å kvitte seg med klær – selv klær som fortsatt er brukbare – oppleves som helt naturlig.

Hvorfor bærekraft oppleves som vanskelig

Hvis det å kvitte seg med klær oppleves som normalt og rimelig, blir det også lettere å forstå hvorfor mer bærekraftige alternativer ofte føles krevende. For selv om mange ønsker å handle mer bærekraftig, passer ikke slike handlinger alltid like godt inn i hverdagslivets rutiner og prioriteringer.

Bærekraftige alternativer kan være mer tidkrevende. Å reparere et plagg krever både tid, ferdigheter og ofte tilgang til utstyr eller tjenester. Å kjøpe brukt innebærer gjerne mer leting og usikkerhet enn å handle nytt. Selv det å organisere klær for gjenbruk eller videresalg kan oppleves som et ekstra arbeid i en allerede travel hverdag. I noen tilfeller kan det også være dyrere å velge kvalitet, reparasjon eller mer bærekraftige løsninger.

Samtidig er ikke disse praksisene like sosialt forventede. Det er sjelden noen reagerer på at man kjøper noe nytt eller rydder i skapet, men det er heller ikke alltid like selvfølgelig å bruke tid på å reparere, bytte eller redusere forbruket. Slike handlinger fremstår derfor ikke på samme måte som naturlige eller selvfølgelige deler av hverdagen.

Dermed blir bærekraftige valg noe som må gjøres i tillegg til det andre vi allerede gjør, snarere enn noe som er integrert i hverdagslivet. De konkurrerer med etablerte rutiner, med tid brukt på arbeid og familie, og med andre prioriteringer som også oppleves som nødvendige og riktige. Når bærekraft ikke er det som føles mest praktisk, rimelig eller normalt, er det kanskje ikke så rart at det også er vanskelig å få det til i praksis.

Hva betyr dette for ansvar

Hvis handlingene våre i stor grad formes av praksisene vi inngår i, blir spørsmålet om ansvar mer komplisert enn det ofte fremstilles. Det handler ikke bare om hva det enkelte individet bør gjøre, men også om hva som gjør noen handlinger enkle, rimelige og forventede, og andre vanskelige, upraktiske eller nesten utenkelige. I doktorgradsavhandlingen min viser jeg hvordan avhending har blitt en normalisert del av hverdagslivet, støttet av både infrastrukturer, rutiner og kulturelle forståelser av hva som er riktig å gjøre.

Dette betyr ikke at individet er uten ansvar, men at ansvaret ikke kan plasseres der alene. Når det å kvitte seg med klær oppleves som den mest praktiske og legitime løsningen, sier det også noe om hvordan hverdagslivet er organisert. Spørsmålet blir derfor ikke bare hvordan vi kan få folk til å ta «bedre valg», men hvordan vi kan endre de praksisene som gjør noen valg mer nærliggende enn andre. Å endre praksiser handler om mer enn å endre holdninger. Det handler om å endre verdien som tillegges klær og tekstiler, tilgangen på gode plagg som holder lenge, sosiale forventninger til variasjon, kulturelle normer for utseende og slitasje og ikke minst reduksjon i mengdene som produseres og kjøpes.  

Skal bærekraftige handlingsmåter få fotfeste, må de derfor bli en del av det som oppleves som normalt. Det innebærer at de må være praktiske, sosialt aksepterte og integrert i hverdagsrutiner. Først når det oppleves som like naturlig å reparere, bruke videre eller la være å kjøpe som det i dag er å rydde i skapet og kvitte seg med det man ikke lenger bruker, kan bærekraft bli en reell del av hverdagen.

LES OGSÅ: VI HAR PLIKT TIL Å HJELPE MENNESKER I EKSTREM FATTIGDOM