FØRTIÉN FILOSOFER OG ÉN KONKLUSJON

Kayfabe

I Mytologier skriver Roland Barthes om fribrytningens verden, det som nå gjerne kalles wrestling. Wrestlingens betydning, påpeker Barthes, beror ikke på «hva de tror, men hva de ser.» I motsetning til judo eller boksing som følger konvensjoner og god sportsånd, er wrestling fylt av overdrevne karakterer og bevegelser. Det gjør forestillingen om gjengjeldelse til underholdning, det spiller på publikums forargelse og bygger et raseri som forlanger hevn. Wrestlerne vet å bygge på publikums forventninger, det hele er et teater som skal tilfredsstille publikums forventning om rettferdighet, straff og «en eufori hos mennesker som for en kort stund blir hevet over den flertydighet som preger hverdagen[.]» Er det ikke noe i Barthes’ beskrivelse av spetakkelet i ringen som minner om et folkemøte med Trump? Under republikanernes landsmøte i 2024 kom den aldrende Hulk Hogan ut på podiet og rev sønder t-skjorta og ropte «Let Trumpamania run wild.» Om ikke annet skaper Trump show. Og jeg lurer på om det forklarer litt av Trumps suksess. Han gir MAGA-folket den euforien Barthes beskrev.

Et nøkkelord i wrestlingens verden er kayfabe som viser til den stilltiende avtalen mellom wrestler og publikum om å holde på fiksjonen om at alt er ekte, ikke bare i ringen, men også i «virkeligheten.» Trump, som selv har deltatt i WWE, verdens største wrestling-forbund, virker å ha forstått betydningen av kayfabe som middel til politisk suksess. Når han kritiserer media for å være fake news eller politiske motstandere for å være de verste av de verste, er det vanskelig å vite om det er politisk teater, oppriktig sinne eller begge, men det skaper drama og oppmerksomhet. Kanskje er det noe å hente fra Barthes 70-år gamle essay om fribrytning for å forstå fenomenet Trump. Ja, kanskje er det en hel del å hente fra hele filosofihistorien som forklarer Trump og som sågar gir drypp av filosofi på veien. Lars Fr. H. Svendsen, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, mener i hvert fall det.

Trump vs. filosofene

Barthes er ikke blant de 41 filosofene Svendsen har tatt for seg i Trump og filosofene. Jeg nevner Barthes og wrestling fordi Svendsen setter opp et lignende show. Trump blir, for å bruke wrestling-lingo, the heel (den slemme) mot en gitt filosof som the face (den snille). Som i wrestling, er utfallet avtalt på forhånd. Hvert møte ender med å løfte opp filosofenes klokskap og mens Trump og hans bevegelse avkles som antitetisk til de filosofiske dydene. I møte med Seneca blir Trump motsatsen til de stoiske dydene som selvkontroll. Trump blir fort sint under press, for eksempel når han presses av journalister. Senecas avhandling om sinne (De ira) sammenligner et raserianfall med å være i fritt fall. I kapitelet om David Hume settes Humes vekt på tillit og upartiske institusjoner opp mot Trumps retorikk som angriper offentlige institusjoner og nører opp tilhørernes misnøye. Grovt sett er det ikke vanskelig å være enig med Svendsen. Trump og filosofene er god til å fremheve Trumps laster. Den er derimot langt svakere på å forklare Trumps appell.

Bokens undertittel lover at en studie av Trump kan gi «forbløffende» mye innsikt i filosofi. Svendsen ber leseren å forestille seg hva en av de 41 filosofene ville ha ment om Trump basert på deres moralfilosofi eller politiske filosofi. Kort oppsummert er det fire temaer som går igjen i boken: herskeren mot tyrannen eller despoten, dydene mot lastene, verdier mot normoppløsning og egeninteresser, og institusjonenes integritet mot partiskhet og lojalitet til enkeltpersoner. Hvorvidt man lærer noe om filosofi langs veien avhenger av forkunnskaper. For den filosofikyndige byr boka neppe på ny innsikt. For de «uinnvidde» krever ikke Trump og filosofene mer  enn interesse for temaet. Boka er generelt lett tilgjengelig og holder seg på introduksjonsnivå. At det er forbløffende mye å lære her blir en overstatement.

Trump og filosofene er organisert i korte kapitler. Utvalget av filosofer følger den vestlige kanon og presenter dem kronologisk, slik at boken starter med Platon og ender med Richard Rorty. Svendsen har fått med noen kvinnelige filosofer som Mary Wollstonecraft og Hannah Arendt, i et ellers mannstungt selskap. Kapitlene kan leses uavhengig av hverandre. De starter på samme måte, med en kort introduksjon av filosofen og deretter brukes Trump som et retorisk middel for å forklare en gitt filosofs etiske eller politiske tenkning. Svendsens kritikk av Trump er stort sett individorientert. Politiske og historiske forklaringer på fenomenet Trump er stort sett utelatt. Heller ikke filosofenes historiske kontekst fremheves. Dermed blir også Trump og filosofene forutsigbar. Paul Simon synger om «50 Ways to Leave Your Lover». Svendsen har 41 måter å si at Trump er dum på.

Enstemmig og forutsigbart

Problemet med Trump og filosofene er at formatet arbeider mot sitt eget formål. De korte, frittstående kapitlene gjør at de inneholder mye tematisk og språklig gjentagelse. Svendsen har ikke et narrativ som holder teksten sammen eller sorterer kapitlene omkring bestemte temaer som preger Trumps presidentskap. Dermed blir det ingen spenning i teksten. I wrestling er en god storyline, f.eks. en heel turn (den «snille» blir «slem»), det som skaper spenningen. Trump og filosofene mangler dette. Selv om et av bokens mål er å fremme kunnskap om filosofi, blir det veldig kort om en enkelt filosof og veldig mye om Trump.

Svendsens bok er stort sett tom for en bredere kontekst som beskriver fenomenet Trump som del av den politiske utviklingen i USA. Trump er støttet opp av en rekke aktører og grupper fra tech-oligarker til kristen-nasjonalister. Han har klart å utnytte svakhetene i det amerikanske politiske til sin fordel. Dette er temaer som kunne blitt utdypet mer med konkrete eksempler. Mangelen på kontekst gjør at det nærmest er selvinnlysende hvem Trump er og hva Trump representerer og at hans tilhengere er et stemmekveg som ikke vet sitt eget beste, men stemmer dette? Det er ikke godt å si fordi Trump og filosofene hverken har referanser eller en litteraturliste.

Fraværet av litteratur om Trump og konkrete referanser til Trumps politikk utover det rent generelle gjør at flere påstander om Trump enten blir upresise eller diffuse. I kapitlet om Jean Baudrillard skriver Svendsen at det ikke finnes negativ oppmerksomhet i et «mediesystem der synlighet i seg selv er makt[.]» Er dette riktig? Har ikke all oppmerksomheten omkring Jeffrey Epstein og de såkalte Epstein-filene svekket Trump? På den andre siden fremstår kritikken av Trump fra Richard Rortys ståsted mer treffende, men det har kanskje å gjøre med at Rorty skrev om amerikansk politikk. Kapitlet om Isaiah Berlins begreper om positiv og negativ frihet er blant de bedre i boken, fordi det handler mindre om Trump, men også her tenderer Svendsen til å forflate MAGA-bevegelsen til en enhetlig bevegelse og trumpismen til ett ideologisk budskap. Det er rett og slett påstander som krever mer belegg.

Jeg stusser over at Svendsen ikke har henvisninger til de filosofiske verkene han diskuterer. Enkelte ganger nevnes verk i brødteksten, men det gjøres ikke konsekvent. Et opplysningsprosjekt som dette, burde koste på seg referanser og en litteraturliste. Det kunne også vært interessant om filosofenes problematiske sider ble utforsket, siden de blir etiske korrektiver til Trump. Det står lite her om filosofenes sjåvinisme, rasisme, antisemittisme eller aksept for slaveri. Jeg forstår at dette ikke kan være en uttømmende diskusjon om hver filosof og at prosjektet har et annet formål, men å spille den vestlige filosofikanons «greatest hits» bidrar til tekstens forutsigbarhet.

Da slår et annet problem inn, teksten er språklig flat. Veldig mange setninger starter med «For filosof X» eller «For Trump». I kapitlet om Aristoteles på s. 22–23 innledes 3 av 6 avsnitt med «Aristoteles» og de tre resterende med «For Aristoteles». «For Aristoteles» brukes totalt 6 steder på to sider. Formuleringen «For filosof X» gjentas altfor ofte (jf. om Adam Smith, 116–117). En annen formelaktig gjentagelse er «Der filosof X mener Y, gjør Trump Z». Samlet gjør det at boken blir tråkk å lese. Trump og filosofene er bedre når den handler mindre om Trump. De delene av teksten har en tydeligere sammenheng og Svendsen er en stødig formidler av filosofi.

Trump og golfen

I ekte kayfabe-stil gikk Trumps vei til det hvite hus gjennom reality-showet The Apprentice der han spilte seg selv som en suksessfylt milliardær. I den ekte virkeligheten var sannheten om Trumps rikdom brokete og preget skandaler og konkurser. Et spørsmål som reiste seg under Trumps første presidentperiode, var hvordan Trump kunne holde på slik han gjorde. Trump klarte seg tilsynelatende gjennom den ene skandalen etter den andre, uten at det fikk konsekvenser. Under Trumps første presidentperiode virket det som om det gikk sport i å gi ut bøker som skulle forklare fenomenet Trump og hans kaotiske presidentperiode.

En bok som jeg synes var oppklarende (og underholdende), heter Commander in Cheat: How Golf Explains Trump. Forfatteren Rick Reilly fastslo at Trump er god i golf, bedre enn gjennomsnittet, men en monoman jukser. Han lyver om alt i golf og insisterer på at han har vunnet turneringer han ikke har deltatt i. Da må man jo spørre hvorfor folk fortsetter å spille med ham, og svaret Reilly gir er at de fleste ikke bryr seg. De vet han jukser. Trumps golfspill er like ekte som Hulk Hogans wrestling, men Trump er morsom og karismatisk. Han er rik nok til å kjøpe sine egne golfklubber og gjøre nøyaktig som han vil. Denne holdningen virket fremtredende i Trump 1.0.

I Trumps andre presidentperiode har han tatt noen vendinger som har gjort det vanskelig å ha en ironisk distanse til Trumps presidentskap. Oppløsningen av USAID, deportasjoner av migranter og krigen mot Iran er bare eksempler på miserene Trump 2.0 har frembrakt. En filosofisk overveielse av fenomenet Trump gjennom en slags vandring i filosofiens historie burde jo være svært egnet for en dypere refleksjon om store spørsmål som verdier, etikk, integritet og demokrati. Svendsen tar ikke feil av Trump i det store og det hele, og det er ikke en overraskelse at vår kulturhistories mest stringente tenkere ville ha mislikt en intellektuelt og relasjonelt uærlig mann. Jeg sitter likevel igjen med en følelse av å være mettet på kritikk av Trump, men egentlig uten å forstå Trump og MAGA-bevegelsen bedre eller hvilke krefter som står bak Trump, etter å ha lest Trump og filosofene.

LES OGSÅ: MERITTENES TYRANNI: KAN VI ENES OM DET FELLES GODE?

Kort sagt lærte jeg mer om Trump av å lese om hans forhold til golf og juksing. Trump bruker sin makt til å presse fram sin vilje og de som har utfordret ham lar være å gjøre noe blant annet fordi de er tjent med det. Golf er et individuelt spill bygd på regler og normer. Trump har omfavnet golf fordi han vinner med juks og alle andre er «suckers». Det svarer til Maggie Habermans (journalist i The New York Times) oppsummering av Trump i boken Confidence Man. Trump lyver konstant, han skaper konflikter og skylder på andre. Det er ikke noe mystisk med Trump ifølge Haberman. Han er en bullshit artist. Trump har med all tydelighet vist at normer er bare virksomme hvis de håndheves.

I den sammenhengen har en filosofisk diskusjon om Trump verdi, men jeg min vurdering er at Svendsens utlegninger kommer til kort. Jeg lærte noe om filosofi og fikk frisket opp hukommelsen om enkelte filosofer av å lese Trump og filosofene, men helt ærlig, var det i motsetning til å lese golf med Trump ikke særlig gøy. Dessverre. Dette var en bok jeg gjerne skulle ha anbefalt.

Portrettbildet i bylinen er tatt av Sonja Balci.