FILOSOFENE OG HITLER

Hitlers akademikere

Hva var det ved Hitler og nazismen som appellerte til tyske filosofer? Hvorfor endte så mange filosofer og akademikere i humaniora generelt opp med å støtte nazismen? Siden nazismen var en grovkornet nasjonalistisk og voldsforherligende ideologi ledet av en mann uten utdannelse som hylte ut antisemittiske konspirasjoner, kan appellen fremstå som et mysterium. Nazismens såkalte store ideolog, Alfred Rosenberg, utga et spekulativt verk, Mythus des 20. Jahrhunderts, som angivelig mange kjøpte, men ingen leste. Ifølge Albert Speer skal Hitler, som ikke var en stor leser, ha avfeid boken som tøv. Den udannede vulgariteten som kjennetegnet brunskjortene i SA, eller den spekulative filosofien knyttet til den germanske rasen, fortoner seg tilsynelatende som en grell kontrast til de intellektuelle, etterrettelige og opplyste idealene i akademia. Tyskland var tross alt i mellomkrigstiden lokomotivet i den akademiske utviklingen. Allikevel endte nazismen opp med å få bred støtte i akademia.

Etter krigen ble forklaringene på denne oppslutningen at nazismen tiltrakk seg enten opportunister ute etter vinning eller fanatiske ideologer. Uansett var akademikerne som støttet Hitler, annenrangs akademikere som skilte seg fra standen av «ekte» akademikere. Denne forenklingen sammenfalt med en fornektelse av akademikernes støtte til Hitler. Med fortielse unndro den akademiske standen seg et oppgjør i egne rekker, selv om det fantes viktige forsøk på å bryte gjennom muren av taushet. Allerede i 1945 utga Max Weinreich, lingvist og spesialist i jiddisch, Hitler’s Professors – et anklageskrift mot hele det tyske akademia. Ifølge Weinreich var det ikke slik at tyske akademikere bare støttet Hitler, de var også medskyldige i utryddelsen av jødene. Den første delen av Weinreichs tese (støtten) har holdt seg, mens den andre (medvirkningen til Holocaust) er omstridt.  I en kritikk skrev Hannah Arendt («The Image of Hell», 1946) at det ville kreve en grundig undersøkelse av utgivelsene til de ukjente professorene som støttet Hitler.

Nils Giljes Hitlers filosofer gir nettopp et bidrag til gjennomgangen Arendt mente var nødvendig. Boken skriver seg inn i en voksende rekke utgivelser som tar oppgjør med universitetenes støtte eller likegyldighet til nazismen, f.eks. Nazi Germany and the Humanities ( red. Bialas og Rabinbach, 2104) og The Betrayal of the Humanities (red. Levinson og Ericksen, 2022). Det tok et par generasjoner før tyske akademikere i nazi-perioden ble underlagt en kritisk granskning, og det er et pågående arbeid, men tiden har vist at oppslutningen til Hitlers revolusjon var langt større enn antatt innenfor nær sagt i enhver akademisk disiplin, det være seg jus, teologi, litteratur og historie. Oppgjøret med universitetene har òg ført til at flere akademiske størrelser har blitt avslørt som medløpere til nazismen. I Hitlers filosofer er det filosofene som står for tur.

Gilje påpeker at filosofenes holdninger til Hitler og nasjonalsosialismen ikke har blitt gransket i samme grad som f.eks. teologene og prestene. Antagelig er det riktig, men det må påpekes at de

 humanistiske disiplene har allerede blitt grundig diskutert. Denne forskningshistorien er utelatt i Hitlers filosofer. Kulturwissenschaften und Nationalsozialismus (red. Jürgen Elvert, 2019) er et omfattende bind, som tar for seg flere disipliner deriblant filosofi (Hans-Joachim Dahms, «Philosophie»). Likevel gir Gilje et originalt og omfattende bidrag til feltet.

Hitlers filosofer

Hitlers filosofer gir en grundig innføring i kobbelet av filosofiprofessorer som ga sin tilslutning til Hitlers og nasjonalsosialismen. Betegnelsen «Hitlers filosofer» er en bred kategori som inkluderer flere grupper av filosofer. Den viser både til filosofer som var nasjonalsosialister, dvs. medlemmer av NSDAP, men som bidro direkte  med ideologiske eller politiske tekster, og nasjonalsosialistiske filosofer, som skrev filosofiske bidrag til nasjonalsosialismen. Sistnevnte gruppe var ikke nødvendigvis partimedlemmer. I tillegg var det en tredje gruppe som publiserte verk som legitimerte nazismen gjennom f.eks.   å spre antisemittisme.

Av 154 filosofer anslår Gilje at 100 av dem var i 1935 «engasjert i ulike nasjonalsosialistiske organisasjoner.» Giljes beregninger viser at 60 filosofer (blant annet jødiske, liberale og venstreorienterte) ble fjernet fra stillingene. Den inkluderer kjente navn som Theodor Adorno, Hannah Arendt, Herbert Marcuse og Paul Tillich. Filosofiske grener som ble forbudt, var logisk positivisme, kritisk rasjonalisme, marxisme og selvsagt alt som ble identifisert som «jødisk». Den største gruppen av Hitlers filosofer betegnes som nykantianere, nyidealister og nyhegelianere. En mindre gruppe bestod av «nietzscheanere». Forholdet mellom Nietzsche og nazisme var omstridt, fordi Nietzsches kritikk av tysk nasjonalisme og antisemittisme var vanskelig å plassere i den nazistiske støpeformen. Johann Gottlieb Fichte hadde en mer prominent plass, blant annet på grunn av hans antisemittisme.

Gilje beskriver sin tilnærming til Hitlers filosofer som «metodologisk empati». Det betyr at Gilje behandler aktørene som rasjonelle, og at han har en sympatisk lesning, som forsøker å forstå filosofene ut fra deres egen selvforståelse og samtid. Fordelen med denne tilnærmingen er at Gilje styrer unna en unødig polemikk. Ved å vise til filosofenes egne tekster trer støtten til Hitler og antisemittismen tydelig frem på egen hånd.

Filosofisk pluralisme under nazismen

To forutsetninger ligger til grunn for Giljes fremstilling av Hitlers filosofer: prinsippet formulert av Ian Kershaw (f.eks. Hitler, The Germans, and the Final Solution, 2008) om å styre etter førerens vilje og begrepet «den konservative revolusjon». Førstnevnte prinsipp bidro til «polykratisk struktur» med partitopper som konkurrerte seg imellom om tilgang til Hitler eller hans nærmeste krets, og som voktet over sine yndlinger. Denne til dels ustabile ordningen ga rom for meningsbrytninger mellom konkurrerende nazistiske grupper, herunder filosofene. Gilje bemerker at det åpnet for en «ikke-intendert filosofisk pluralisme», i det minste ga det variasjoner av nasjonalsosialistisk filosofi. Den manglende ideologiske koherensen utover et slags «nazifellesmultiplum» (antisemittisme, germansk nasjonalisme og førerdyrkelse) gjorde at de enkelte filosofene, slik Gilje får frem, kunne projisere sitt filosofiske prosjekt på Hitlers bevegelse.

Den andre forutsetningen, begrepet den konservative revolusjon, viser til et uensartet nettverk som jobbet mot Weimar-republikken. Det motsetningsfylte begrepsparet «konservativ» og «revolusjon» er omdiskutert – hvordan kan man bevare noe gjennom en revolusjon og hva skal i så fall bevares? Revolusjonen fra høyre stod mot det liberale demokratiet og den industrialiserte kapitalismen. Begrepsutviklingen som kalles Nazideutsch, viser at den konservative revolusjon gjorde opprør mot den liberale ordningen gjennom nasjonalgjenreisning. Derfra utviklet nasjonalsosialistene begrepene Volk og völkish til å bety noe særegent tysk. Mot dette satte man opp skadelig påvirkning på det autentiske tyske. Særlig «jødisk» påvirkning («jødifisering») var en trussel mot det «tyske» slik at svaret ble «avjødifisering». Den konservative revolusjon handlet om å omdanne det tyske samfunnet vekk fra den fremmede kapitalismen mot korporatisme etter modell fra italiensk fascisme. I de filosofiske kretsene ga det rom for en reaksjonær verdensanskuelse som skulle gjenreise den germanske ånd, og «avjødifisere» filosofien og samfunnet. Nazistenes maktovertagelse skulle føre til gjenreisning av tyske livsinteresser. Filosofene ønsket å omstrukturere utdanningssystemet slik at deres perspektiver ble ledende (Dahms «Philosophie», 2019).

Nazismen var et amalgam av ulike interesser og konkurrerende ideologier på ytre høyre, som vokste fram etter nederlaget med Versailles-traktaten. Den vedvarende økonomiske og politiske uroen i Tyskland medførte at hverken sosialdemokratene eller de moderate høyrepartiene fikk et stabilt styre. Ustabiliteten ble forsterket av ytterliggående partier på både venstre og høyre flanke. På vei til makten ble Hitler hjulpet av svært konservative politikere, militæret og eliten i næringslivet. De anså kommunistene og sosialdemokratene som en større trussel enn nazismen. Spenningen i nazismens nasjonalisme og sosialisme fikk en ideologisk avklaring. Dette virkelige revolusjonære aspektet ved både nasjonal og sosialistisk revolusjon ble aldri gjennomført.

Fenomenet Heidegger

Det fører til fenomenet Heidegger. Martin Heidegger har lenge vært kjent for sin støtte til Hitler, men utgivelsen av de Svarte-heftene (Heideggers notatbøker) har vist omfanget av Heideggers nasjonalsosialisme og antisemittisme. Framfor å være avvik fra Heideggers egentlige filosofi, var de integrert i hans tenkning utover 1930-tallet. Heidegger var et kasus innenfor nasjonalsosialismen, i den forstand han stod utenfor nazismen som en bevegelse.

Heidegger var opprinnelig fra Meßkirch i Baden-Württemberg sørvest i Tyskland og med tilknytning til Schwarzwald. Heideggers studenter fortalte at han foreleste i tradisjonelle klær fra regionen i stedet for dress. Antrekket illustrerer Heideggers nærhet til landet og jorden. Denne nærheten til jorden og det autentiske kontrasterte Heidegger med både kapitalismen og kommunismen. Nasjonalsosialismen bar med seg kimen til en radikal fornyelse av det tyske samfunn. Han mente at fornyelsen gikk gjennom ødeleggelse. Det første skrittet var ødeleggelsen av Weimar-republikken. Som rektor i Freiburg, forsøkte Heidegger å opprette studieleirer i Schwarzwald med fysisk arbeid. Studentene skulle dannes i Heideggers bilde. Forsøket var fullstendig mislykket. Den radikale transformasjonen og viljen til en reell revolusjon som Heidegger projiserte på Hitler, inntraff aldri. I Giljes fremstilling får Heidegger et ambivalent forhold til nazismen. Heidegger abstraherte nazismen inn i sin egen metafysiske filosofi. Og som flere andre som lot seg rive med av nazismens innledende revolusjon, ble han skuffet da nazismens styre viste seg å være et militarisert bandittregime.

LES OGSÅ: SVARTE HEFTER, DUNKER TENKER?

Antisemittisme og germaniseringen av filosofien

Et sentralt poeng Gilje tar opp i avslutningen, er betydningen av «jødespørsmålet» for Hitlers filosofer. Det såkalte jødespørsmålet viser til en forestilling om jødenes stilling i samfunnet som rotløse, nasjonsløse og ikke-assimilerte. Jødene utøvde derfor en negativ påvirkning på samfunnet. Denne forestillingen har røtter i kristen antisemittisme (jf. legenden om «den evige jøde»). Som det kommer fram i Hitlers filosofer, var den filosofiske antisemittismen forut for nasjonalsosialismens. Jødene var en liten minoritet i Tyskland, men ble likevel belastet for nasjonens nedgang og nederlaget i første verdenskrig.

I kapittel 5 viser Gilje innledningsvis til antijudaisme. Skillet mellom antijudaisme og antisemittisme er omstridt, særlig blant jødiske forskere. Begrepet antijudaisme oppstod i teologiske miljøer etter krigen, for å skille mellom rasebasert jødehat (antisemittisme) og en fordomsfull teologisk holdning til jøder (antijudaisme). Antijudaisme brukes sjeldnere i

i nyere forskning fordi studier av antisemittisme vektlegger sammenhengen mellom eldre former for kristent jødehat og moderne antisemittisme. I store deler av boken bruker også Gilje betegnelsen antisemittisme. Han bemerker at Mussolini og den italienske fascismen i mindre grad var antisemittisk enn den tyske nasjonalsosialismen. Il Duce innførte først anti-jødiske lover i 1938 i forkant av Hitlers besøk til Italia. Den katolske kirkes og Vatikanets bidrag til å spre antisemittisme tas ikke opp (Kertzer, Unholy War, 2002).

Gilje viser at antisemittisk tenkning går som en mørk åre gjennom den tyske intellektuelle tradisjonen. Den antikristne filosofiske antisemittisme hadde et sammenfallende syn på jødene med den kristne tradisjonen. «Jøden» ble en slags metafysisk fiende, som stod utenfor folket og det nasjonale fellesskapet. Jødedommen ble karikert som en ufri og lovbunden religion. Innflytelsen fra den kristne tradisjonen er åpenbar, og nazistene revitaliserte Luthers antisemittisme for å gi legitimitet til «jødepolitikken». Med tiden utviklet den filosofiske og kristne tenkningen seg til en rasetenkning. I den kristne tradisjonen var omvendelse svaret på «jødespørsmålet», men med en nasjonalistisk og rasebasert antisemittisme var fordrivelse eneste løsning. Siden jødene både ble heftet til kapitalismen og bolsjevismen, sammenfalt «avjødifisering» med utdrivelsen av fremmedelementene i det tyske samfunnet. Den konservative revolusjon la grunn for å rense ut jødene fra samfunnet.

Forholdet til kristendommen i Tyskland og Norge

Kristendommens forhold til nazismen ble uforløst gjennom Det tredje rike. Kanskje som et tegn på den polykratiske strukturen i Det tredje rike, var religionspolitikken sprikende. Et ønske om å samle de protestantiske kirkene under en germansk-kristen fane utløste den tyske kirkekampen i 1933. Forsøket mislykkes, men myndighetene klarte å kue kirkene til lydighet og samarbeid. En stor opposisjon til nazismen hverken fra katolsk og protestantisk hold fantes ikke. Kristendommens jødiske opphav ble et problem i Det tredje rike. Både den germanske kristendommen og hedenske, anti-kristne bevegelsen søkte å fjerne jødiske fremmedelementer fra den kristne tradisjonen. Blant annet bygde de på forestillingen om den ariske Jesus. Dette var basert på en romantisk forståelse av Galilea som upåvirket av jødedommen (forløpere til en slik forestilling finnes hos den franske religionshistorikeren Ernest Renan).

LES OGSÅ: LANG DAGS FERD MOT NATT

For den anti-kristne retningen var slike forsøk på «avjødifisering» utilstrekkelig. Alfred Rosenberg fant i Mester Eckhart, det Gilje kaller en «en åndelig forløper for nasjonalsosialismen». Det samme gjorde de mindre kjente Hermann Schwarz og Ernst Bergmann. Mystikeren og dominikanermunken Eckhart ble brukt for å «rense» en germansk verdensanskuelse fri fra den jødisk-kristne arven.

Gilje nevner at Hitlers bevegelse hadde innflytelse på de norske teologene biskop Eivind Berggrav, stipendiat, senere professor, Leiv Aalen og  senere biskop Kristian Schjelderup (se Gilje «Teologi og nasjonalsosialisme», 2014). En grunn til «Hitler-nysgjerrigheten» blant teologene var at Hitlers revolusjon bebudet en nasjonal og moralsk gjenreisning som minnet om en vekkelse. Berggrav fremstod som fascinert av kraften i nazismens bevegelse. Schjelderup var tiltrukket av den tyske nyreligiøsiteten og potensialet i menneskesynets frigjørende kraft i kontrast til det negative menneskesynet i den kristne tradisjonen. Fascinasjonen opphørte for både Berggrav og Schjelderup etter hvert som nazismens brutalitet ble mer fremtredende.

Den som gikk lengst i støtten til Hitler, var Leiv Aalen. Gilje viser til hans famøse innlegg til Dagen i oktober og november 1938, der Aalen forsvarte Hitler og den nazistiske jødepolitikken like før novemberpogromen. Det virker som om Aalen så den historiske muligheten til at nasjonalsosialismen kunne bli en motvekt til det liberale og sekulære demokratiet. Det er verdt å merke at norske teologer hadde en betinget fascinasjon for «den konservative revolusjon» som lignet flere av Hitlers filosofer.

Et uavsluttet oppgjør

Et spørsmål som blir hengende i luften, og som jeg gjerne skulle visst hva Gilje tenker om, er hvordan skal vi som akademikere eller interesserte lesere forholde oss til den nazistiske og antisemittiske bagasjen som følger med Hitlers akademikere. Da jeg skrev min avhandling, pleide jeg å samle opp alle kommentarer til Det nye testamente jeg kunne finne på universitetsbiblioteket. En av dem var Walter Grundmanns Lukas-kommentar. Grundmann var da et ukjent navn for meg, men jeg ble kjent med hans nazistiske fortid gjennom Susannah Heschels The Aryan Jesus (2008). Grundmann ledet fra 1939et institutt for «avjødifisering» av kirke og teologi. Et resultat av arbeidet var Die Botschaft Gottes, også omtalt som das Volkstestament, en nazifisert utgave av NT som ville rense alt «jødisk» ut av Det nye testamentet. Jesu lidelse ble her omskrevet til «Sein Kampf».

Grundmanns nytestamentlige forskning etter krigen er i beste fall en fotnote i moderne forskning, men jeg lurer på hvordan vi skal forholde oss til spor og akademiske smuler av nazister i bibliotekene. Gilje skriver om en rekke filosofer som redigerte bort nasjonalsosialistisk grums fra verkene sine etter krigen. Dette var filosofer som har gitt bidrag til filosofihistorien, men kan de fortsatt leses og refereres til uten et innstikk som opplyser om at de er «nazifilosofer»? Hvilke hensyn skal vi ta til forskjellige utgaver av verk, der f.eks. andre utgaven har strøket positive henvisninger til rasetenkning og nazisme? Er det et problem som skal løses med forbehold i noteapparatet? Det som er sikkert, er at jeg neppe kommer til å nærme meg en tysk tenker fra denne perioden uten en biografisk sjekk.

Og hva med mer sentrale tenkere? Jeg visste ikke at Hans Robert Jauss, en av Konstanz-skolens grunnleggere, hadde vært med i Hitlerjugend og SS-soldat på Østfronten før jeg begynte å jobbe med antisemittisme og teologi. I til Toward an Aesthetic of Reception er forordet skrevet av en annen avslørt nazist, Paul de Man (noe jeg var klar over). Jauss var tydelig inspirert av Hans Georg Gadamer, som på sin side har et tvetydig ettermæle. Gilje regner Gadamer som fra 1936 var medlem av nazistenes Dozentenbund og i 1941 skrev et kulturelt forsvar for tysk okkupasjon av Frankrike, som en av Hitlers filosofer. Gadamers hermeneutikk er igjen knyttet til Heideggers eksistensialfilosofi. Er hermeneutikken og resepsjonsestetikken så å si forurenset av en nazistisk understrøm? Og så er det Heidegger; kan Heidegger etter De svarte heftene leses eksistensielt og filosofisk uten at hans antisemittiske bakgrunn anerkjennes?

Dette henger sammen med en diskusjon om forfatter og verk – i hvilken grad de er atskilte og i hvilken grad er det filosofiske arbeidet preget av den ideologiske støtten til nazismen? I tilfellet med Heidegger er det intellektuelt uredelig å skille mellom forfatter og verk. Gadamers ettermæle er omdiskutert og graden av samarbeid og støtte er vanskelig å fastslå. Det samme gjelder gruppen av filosofer som publiserte upolitiske verk eller både politiske og upolitiske verk. I Hitlers Tyskland fantes det et stort antall som inntok en slags «tilskuerposisjon». Gadamer virker det som, falt under denne kategorien. Mange «tilskuere» støttet deler av Hitlers program (tysk gjenreisning) og var mot andre deler (opphevelsen av rettsstaten), eller  de tjente på det nye regimets utrenskninger.

Jeg skulle sett at Gilje tok opp disse dilemmaene, rett og slett fordi jeg ikke har et godt svar selv. Den empatiske metode har fordelen av at den holder spørsmålene åpne. Den fordømmende lesningen kunne enkelt laget et synderegister og avsluttet saken. På den andre siden har en sympatisk lesning begrensninger, hvis spørsmålet er en etisk fortolking eller resepsjon, f.eks. av Heidegger. Jeg er derimot ikke sikker på hva alternativet er eller hvordan det skal løses rent praktisk. Uansett hvilken løsning man velger kan, for å vise til Giljes «Martin Heideggers svarte hefter» (2015), «antisemittismen ikke bagatelliseres» og heller ikke nazismen. I artikkelen viser Gilje til Heideggers sjokkerende påstand om at jødene som «verdensløse» og «historieløse» ikke døde i konsentrasjonsleirene. De ble utryddet, tilintetgjort, men etter Heideggers forståelse døde de ikke.

Filosofiens sammenbrudd

En lærdom fra Hitlers filosofer er at filosofisk dannelse ikke nødvendigvis verner mot det autoritære. Blant Hitlers bødler, altså de som stod bak planleggingen og gjennomføringen av massehenrettelser, fantes flere høyt utdannede menn, mange med doktorgrad. Selv intellektuelt begavede mennesker er sårbare for autoritære strømninger og anti-intellektuelle forestillinger som antisemittisme og rasetenkning. De kan gi autoritære ideologier et skinn av kulturell og metafysisk legitimitet. Kontra forestillingen som akademikernes uskyld, at de søkte indre tilflukt i et upolitisk akademisk virke mens verden raste rundt dem, støttet flere opp om den konservative revolusjonen. Giljes bok viser et intellektuelt sammenbrudd innen filosofien selv. Flere filosofer var aktive før Hitler kom til makten og de var med på å forme en filosofisk og historisk tenkning som fremmet en autoritær, germansk og antisemittisk politikk.

Gilje har gjort et enormt arbeid med å samle og systematisere et stort antall publikasjoner og antagelig har det vært nødvendig, men konsekvensen, i hvert fall for meg, er at bokens første del ble noe oppramsende. Den tok seg opp først i kapittel 2 (s. 81). Jeg skal innrømme at jeg brukte tid på å slå opp flere navn. Kan hende de er kjente for skolerte filosofer og idéhistorikere – personlig må jeg medgi at de ikke var det for meg. Et annet ankepunkt er at boken kunne trengt en noe strammere redigering. Ingen av disse mer tekniske innvendingene er et hinder for å engasjere seg i Hitlers filosofer.

Jeg håper Giljes arbeid med den tyske filosofiske tradisjonen inspirerer til videre undersøkelser både under Det tredje rike og etterkrigstiden. Hitlers filosofer kunne blitt supplert av studier av Hitlers historikere, teologer, jurister etc. Det er mange muligheter for å følge kursen Gilje har staket ut for å undersøke mer av den tyske akademiske arven for å konfrontere den og lære av den.