Røff guide til Edith Stein: Person og fellesskap
Å utforske hva som gjør menneskelige fellesskap mulig er et gjennomgangstema på tvers av de mange ulike områdene filosofen Edith Stein var engasjert i. I en stor kontinuitet utvikler og utvider hun i sine arbeider perspektiver på personens relasjonelle væren.
Publisert
INNLEDNING
Edith Stein – senere Teresa Benedicta av Korset OCD – ble født i Breslau, daværende Preussen, den 12. oktober 1891. Hun ble gasset til døde i Auschwitz, Polen, den 9. august 1942. Etter at hun i 1998 ble helligkåret som martyr, gjorde en hel rekke mer eller mindre hagiografiske tekster denne kvinnen og hennes dramatiske liv viden kjent. Født inn i en praktiserende jødisk familie forlot hun i ungdommen sin jødiske tro. Etter påbegynte studier i litteratur og psykologi hjemme i Breslau, ledet oppdagelsen av Husserls filosof henne til Göttingen hvor hun ble del av en engasjert krets unge fenomenologer. Hun leverte sin doktoravhandling i 1916 og var deretter Husserls assistent i to år fra 1916 til 1918. Miljøet i Göttingen utfordret hennes agnostiske livssyn og bidro til at hun i 1922 konverterte til den katolske tro. I årene som fulgte var hun en verdsatt foredragsholder og underviser, men som kvinne og jøde støtte hun på uoverstigelige hinder i å realisere sine akademiske ambisjoner. I 1933 trådte hun inn i klosterlivet i Karmel hvor hun fikk knappe ni år før hun ble transportert til gasskamrene.
De mange tekstene som etter hennes helligkåring skisserte Edith Steins liv og åndelige vei, ga i liten grad plass til hennes liv som filosof, selv om dette synes å ha vært den mest gjennomgående og vedvarende identiteten i hennes omskiftelige tilhørigheter. I dag kommer det internasjonalt stadig flere studier av hennes arbeider, og hun er anerkjent som en særegen røst i det fenomenologiske landskapet. I den fornyede interessen for hennes filosofi stopper en ofte ved forståelsen av Einfühlung – innføling, innlevelse eller empati – som var tema for hennes doktoravhandling. Men etter denne fortsatte hun å arbeide filosofisk like til sin død, og det kan være vel verdt å løfte blikket utover det første svennestykket. I en stor kontinuitet utvikler og utvider Edith Stein perspektiver på personens relasjonelle væren innenfor en rekke områder. Hennes samlede verker spenner vidt og teller pr. datum 28 bind.
I. SELV OG ANNEN
Å utforske hva som gjør menneskelige fellesskap mulig er et gjennomgangstema på tvers av de ulike områdene Edith Stein var engasjert i. I doktoravhandlingen Zum Problem der Einfühlung fra 1916, påpeker hun at et grunnproblem i fenomenologiens studier av Einfühlung er spørsmålet om hvordan vi kan erfare og forstå et annet menneske, noe som er forutsetningen for ethvert sosialt fellesskap. Dette er hva hun vil behandle i avhandlingen; «spørsmålet om innfølingen som erfaring av fremmede subjekter og deres opplevelse».1 Når Einfühlung i litteraturen ofte oversettes med neologismen «innføling» og «in-feeling» heller enn med den mer vanlige betegnelsen «empati», er det for å markere at Steins analyser har kvalitative bestemmelser som empati-begrepet ikke rommer.
For Edith Stein er Einfühlung en særegen erfaringsform og en egen form for erkjennelse: Her forenes følelser og kognisjon i en åpenhet for å bli berørt av en annen. Innfølingen skjer først og fremst i et direkte møte med en annen persons levde erfaring her og nå, og den er inngangsporten til at vi i all vår forskjellighet kan ta del i en felles verden. Stein analyserer denne erfaringen som en treleddet prosess: Den går fra en opplevelse av den andres følelsestilstand, via å bli ledet og «trukket inn» i personens egen opplevelse, frem til en gjenkjennelse som identifiserer og derved får kunnskap om hvilken type opplevelse dette er.
I første omgang er innfølingen en umiddelbar opplevelse: Når jeg oppfatter for eksempel en annens smerte, er det ikke noe jeg slutter meg til. Det er ikke slik at jeg forestiller meg hva denne smerten kan være, eller at jeg tenker på lignende situasjoner jeg har sett, eller som jeg selv har erfart en gang. Opplevelsen av den andres smerte dukker opp «med et slag» som en smerte som er levende, «her-og-nå nærværende», men som ikke er min egen.2 For å få klarhet i hva dette «fenomenet» er, må denne første, umiddelbare opplevelsen «fylles ut» i et neste trinn, og det er her det særegne ved «innfølingen» skjer: Når jeg retter meg mot den andres opplevelse, vil innholdet i denne «trekke meg inn i seg», jeg er så å si side om side med den andre personen på samme opplevelsessted: «ved innholdets subjekt i dets sted».3 Det forblir allikevel et klart skille mellom den andres og min egen opplevelse: Jeg åpner meg mot den andre som nettopp annen enn meg. Stein understreker at innfølingen ikke dreier seg om en form for sammensmeltning eller «enhetsfølelse».4 Det dreier seg ikke om å bli ett med den andre, men om å la sin egen opplevelse tre til side for å la seg «lede» av den andre. Innfølingen er også forskjellig fra medfølelse.5 Medfølelse er min følelse i møte med den andres levde erfaring. I «innfølingen», derimot, lever jeg med i den andres følelse. Og i et tredje og siste trinn i innfølings-prosessen kan vi identifisere hva den andres opplevelse er: «bare etter den i fullføringen vellykkede klargjøring, står innholdet igjen for meg som et objekt».6 Innfølingen handler derved både om direkte med-opplevelse og om rasjonell forståelse, om følelse og om tanke. Den er et grunnleggende utgangspunkt for all sosial kognisjon.
I denne prosessen er den andres opplevelse ikke gitt meg på samme direkte, levende måte som min egen. Samtidig er den andres følelsestilstand gitt som en umiddelbar erfaring her og nå, i en levende nåtid. Innføling som en særegen form for erkjennelse slik Edith Stein utforsker den, utspiller seg nettopp i denne forbindelsen mellom direkte og indirekte erfaring hvor jeg berøres av en annen enn meg selv som gir seg til kjenne.7 I Edith Steins komplekse beskrivelser av det å leve seg inn i den andres opplevelse er innføling en aktiv prosess. Gjennom hvert av de tre trinnene i innfølingshandlingen kreves det en rettethet, en innstilling av meg selv som erfarende subjekt for å kunne ta del i den andres opplevelse og følelsestilstand og derved kunne dele en verden. Innfølingen er med andre ord en forutsetning, også for å kunne danne menneskelige fellesskap overhode.
I Steins videre arbeider peker innføling i møte med den ene andre videre mot spørsmål om hva det innebærer å leve i en felles verden sammen med de mange andre. Subjektet, den andre og verden er uløselig forbundet og forutsetter hverandre. De sosialpolitiske implikasjonene av denne tenkningen utvikles spesielt i to arbeider fra 1922, Individuum und Gemeinschaft og Eine Untersuchung über den Staat, samt i flere artikler rundt spørsmål om kvinnens rolle, utgitt i Die Frau. Stein undersøker ulike varianter av sosiale bånd, muligheten for et kollektivt «vi» og opplevelsen av levende fellesskap. Sammenføyningen av det individuelle, det unikt personlige, og det kollektive, den større helheten hvor personen løftes utover seg selv, fremhever hvordan personen, alltid forbundet med andre mennesker, når sin fulle utfoldelse bare i sosiale fellesskap.
II. Å UTFOLDES SOM PERSON
I den siste delen av avhandlingen fra 1916, del IV, går Stein videre til å utdype mer spesifikt hva som i innfølingen får et individ til å fremstå for oss, ikke bare som en «psykofysisk enhet», men som en unik person – og en åndelig person. I beskrivelsene av individet som del av «naturens orden», hevder Stein, er det «noe som mangler», noe som «skinner gjennom og bryter utover disse rammene».8 Det som gjør at individet fremtrer for oss som en person er de sidene ved mennesket som bryter utover natursammenhengen og karakteriserer mennesket som åndsvesen, som aktivt villende og meningsskapende i relasjon til erfaringer. En «åndelig» person har evne til meningsgivende fortolkninger og vurderinger i møte med verden. En slik posisjonering motiverer moralsk, verdibasert handling. Edith Stein utforsker personen slik den kommer til syne i sin Stellungnehmen gjennom analyser av følelsesmessige opplevelser i vårt samspill med omverdenen.9
Å oppleve følelser er alltid og nødvendigvis knyttet til noe annet enn meg selv. Når jeg hater, elsker eller frykter, er det noe jeg hater, elsker eller frykter. Dette betyr at følelser er «korrelerte» med min vurdering av omverdenen; hva som er godt, hva som er dårlig, hva som er skremmende, hva som er ønskelig, hva som er likegyldig og så videre. Våre følelser tilskriver positive eller negative verdier til det vi møter, og dermed avsløres ulike nivåer av hva vi verdsetter, ulike dybder i personens «verdihierarki», som Stein kaller det. I denne prosessen lærer jeg meg selv å kjenne: Når man føler, hevder Stein, «opplever [...] subjektet ikke bare objekter, men seg selv; det opplever følelsene som noe som kommer fra ‘dypet av jeg’et’».10 Den samme forståelsesprosessen finner sted når vi i Einfühlung begriper den andre personens ulike dybder av verdivurderinger og forpliktelser. Forholdet mellom meg og den andre har sitt grunnlag i denne deltakelsen i en verden av verdier. Der er «en gjennomgående korrelasjon mellom person og verden, eller mer presist, verdi-verdenen».11 Det er altså «inn-følingen» som åpner en felles verden av mening og verdier i det større menneskelige fellesskapet.
Persontenkningen går som en rød tråd gjennom Edith Steins videre forfatterskap. Allerede i doktoravhandlingen introduserer hun det sentrale begrepet om personens «kjerne»: Innenfor «sjelens individuelle form» hevder hun, «møter vi en uforanderlig kjerne (einen unwandelbaren Kern), den personlige strukturen».12 Personlighetskjernen er alltid allerede der, den er personens unike indre som i større eller mindre grad realiseres. Den individuelle psyken utvikler seg, den formes og endres av livets gang. Personen derimot utfoldes. Det kan være empiriske forhold som gjør utfoldelsen umulig, men selv ikke-utfoldet (nicht entfaltet) finnes kjernen i personens innerste som et uforanderlig «punkt», som personens «hemmelighet».13
Stein utdyper disse refleksjonene videre i teksten Freiheit und Gnade som antakelig ble skrevet i 1921, altså fem år senere.14 Frihet blir her selve nøkkelbegrepet for det menneskelige. Men i motsetning til modernitetens autonomitenkning, hvor det særegent menneskelige er knyttet til personens frie selvbestemmelse, innebærer Steins frihetsbegrep at det høyeste nivået av menneskelighet er å kunne overgi sin frihet til noe(n) utover og utenfor seg selv. Som tittelen indikerer, er det i samspillet mellom frihet og nåde – eller med andre ord; mellom Selv og Annet – at personen utfoldes. Ved personlighetskjernen er vi alltid allerede en person, men samtidig er «person» også noe vi blir, noe vi vokser henimot og tilegner oss i en prosess hvor den personlige væren foldes ut.
I utgangspunktet, hevder Stein, er personen tom, uten noen definert substans eller innhold. Det er altså ikke noen medfødte egenskaper eller attributter som i utgangspunktet definerer hva det vil si å være en person. Personlighetskjernen beskrives som et indre, ikke-romlig punkt karakterisert ved sin mottakelighet, sin evne til å åpne seg for opplevelser, til å vurdere og ta stilling (Stellungnehmen). I et samspill mellom det indre og det ytre skjer en strukturerende, kreativ prosess, hvor personen formes ved både å motta impulser fra verden og ved å gripe inn i verden. Erfaringene av selvet er erfaringen av et åpent rom som får liv bare ved det som fyller det utenifra, av «en fylde som kommer annetstedsfra enn fra dette subjektet selv».15
Det menneskelige subjektets eksistensielle ubestemthet er stedet for dets frihet. Frihet er en evne til bevegelighet, til å «bevege seg i alle retninger».16 Desto mer avgjørende blir det da hvilken retning man beveger seg i, eller, som Stein beskriver det, hvilket «rike» man velger å tilhøre og frivillig overgi seg til (sich hingeben). Personen kan knytte seg til «naturens rike» og dets lovmessige kausalitet, til «fornuftens rike», som er sete for motivasjon og vilje, eller personen kan la seg «løfte opp» til «Lysets» eller «Nådens rike». Å ta imot nåden som er oss gitt er frihetens høyeste stadium, hvor personen fritt velger å overgi sin vilje til Gud og derved bli delaktig i det guddommelige livet. Friheten er i seg selv ikke et område eller et «rike», men det punktet hvor valget utspiller seg, hvor personen kan akseptere eller avvise det hun blir gitt. Personens sentrum er derved preget av alltid å være bebodd av annet enn seg selv. Det er ved å trenge inn i dette punktet, personlighetens kjerne eller sentrum, at erkjennelsen av selvet, av verden og av Gud kan finne sted samtidig. Vi ser en tydelig religiøs vending i Edith Steins tanker om personens struktur i denne teksten som ble skrevet rundt den tiden hun konverterte til den Katolske Kirke.
III. FENOMENOLOGI OG TEOLOGI
Når Edith Stein videreutvikler sin persontenkning i det som er blitt kalt hennes «filosofiske testament», Endliches und Ewiges Sein fra 1935/36,17 er den kristen-teologiske fortolkningsrammen enda mer fremtredende. Gjennom meditasjoner over Treenigheten, utforsker hun hva det kan bety at mennesket er skapt i Guds bilde. En omfattende refleksjon over kjærlighetens vesen trer her i forgrunnen. Mennesket utfolder seg som en enhet av sjel, kropp og ånd, og det er sjelen som forener disse tre dimensjonene. Personen både mottar impulser fra verden og griper selv inn i verden, men det er «sjelenes innerste» som strukturerer personen i denne relasjonelle prosessen mellom det ytre og det indre, mellom en påkallelse og et svar.18 Å forstå den ytre verden innebærer alltid en aktiv og fornuftsbasert stillingtaken som «setter sjelen i bevegelse» og motiverer personen til ansvarlige handlingsvalg. I denne forstand kan en si at det personlige jeg’et har frihet til aktivt å skape sitt liv. Hvordan påkallelsen fra «det ytre» besvares vil imidlertid avgjørende preges av «det indre», av sjelens vesen som er personens unike karakter. I dypet av oss selv kan vi erfare Guds kjærlighet som en kilde til liv og handling for å realisere menneskenes fellesskap og utføre kjærlighetens gjerninger i og for verden. Kjærligheten, understreker Stein, er «i sin ytterste betydning å overgi sin egen væren og bli ett med den elskede. Den som gjør Guds vilje [...] lærer å kjenne Gud selv. For når vi i en inderlig hengivelse gjør det Gud ber om, blir det gudommelige livet vårt eget innerste liv».19 Analysene er gjennomgående forankret i teologiske grunnbegreper.
Da Edith Stein konverterte til den kristne tro fordypet hun seg i bredden av den katolske tradisjonen, fra Augustins teologi om person, nåde og frihet til Dionysios Areopagittens «mystiske teologi» og Thomas Aquinas’ værenslære – og hun gjorde det med et solid ankerfeste i sin filosofiske skolering. Hun arbeidet som fenomenolog til det siste. Spørsmålet om forholdet mellom filosofi og teologi ble spesielt aktualisert for henne da hun med sitt fenomenologiske «morsmål» som hun sier, nærmet seg den thomistiske tradisjonen.20 Noe av det mest originale – og fruktbare, vil noen si – i hennes senere filosofiske bidrag er nettopp dette samspillet mellom thomistiske og fenomenologiske innsikter og arbeidsmåter. Stein utdyper dette i Endliches und Ewiges Sein hvor hun stiller spørsmålet om hvorvidt en kristen filosofi overhode er mulig.21 Kan filosofiens krav på allmenngyldighet forenes med teologienes konfesjonelle forankring? En argumentasjon som forutsetter troen på åpenbarte sannheter gjør tanken om en kristen filosofi selvmotsigende, vil mange hevde.
Edith Steins oppfatning av forholdet mellom filosofi og teologi er sammensatt og kan bare kort antydes her.22 Hun går til tradisjonen og tolkningen av Thomas Aquinas gjennom fenomenologiens metodiske tilnærminger som legger vekt på grundige beskrivelser av levd erfaring og bringer et førstepersonsperspektiv inn i studiet av det religiøse. Men når det gjelder det filosofiske innholdet, er det særlig den thomistiske værenlæren som nå danner grunnlaget for videre filosofiske undersøkelser. I motsetning til de idealistiske tendensene som Husserl ble beskyldt for, slutter hun seg til Thomas’ realisme: Verden som faktisk eksisterende og virkelighetens selvinnlysende karakter, finner sin grunn og forklaring i Gud selv. Før enhver bevissthetshandling er Gud den første sannhet, prinsippet for all annen sannhet og all væren. Dette er filosofiens utgangspunkt.
For Stein er en «kristen filosofi» både mulig og meningsfull, og mer enn det; den åpner opp et eget kunnskapsfelt med åpenbarte sannheter som kilde. Men i tråd med Aquinas anerkjenner hun at en «ren og autonom filosofi» er resultat av den «naturlige fornuften» alene.23 Som den sosialt rettede tenkeren hun er, følger hun også Aquinas i ønske om en mulig dialog utover Kirkens grenser, en utveksling som da vil måtte hvile på den fellesmenneskelige, «naturlige» fornuft.24 Imidlertid inviterer Stein til en «felles epistemologisk innsats» for å føre sammen alt som menneskenes eksistensielle og intellektuelle arbeide har kunnet bidra med i søken etter kunnskap og sannhet. I dette «perfectum opus rationalis», fornuftens fullkomne verk, vil også åpenbaringens sannheter kunne inngå.25 Trossannheter kan undersøkes som muligheter, som «hypoteser» som er åpne for enhver å prøve ut i henhold til fornuftens kriterier anvendt «med full stringens». Ikke-troende filosofer «vil i alle fall ikke vike unna et slikt forsøk hvis de virkelig er så upartiske som, ifølge deres egen overbevisning, ekte filosofer bør være», utfordrer Edith Stein.26 Et samarbeid mellom fenomenologiens rike beskrivelser og thomismens forklarende kraft vil fruktbart kunne innlemme kunnskaper fra ulike akademiske disipliner i et helhetlig kunnskapsgrunnlag.
Edith Stein mener altså å påvise at det kan være både mulig og fruktbart for fenomenologien å hente inspirasjon fra teologiske ressurser, og for teologien å la seg inspirere av fenomenologisk analyse – begge fagområdene vil slik kunne utfordrer sine egne grenser uten av den grunn å smelte sammen. Som all menneskelig erfaring, kan også troens erfaringer undersøkes filosofisk. Filosofien kan bidra med analyseredskaper og forståelsesmodeller, den kan belyse og utype begreper og åpne for kritiske undersøkelser. Teologien kan på sin side gi nytt materiale til filosofisk arbeid. Ved å løfte frem troserfaringer og teorier basert på religiøse innsikter kan teologien utvide filosofiens undersøkelsesrom.
Edith Stein selv gikk i sitt eget levde liv langt utover både filosofiens og teologiens begrensninger. I sin totale selv-hengivelse utfylte og oppfylte hun dem begge. Men det er en annen historie.
VIDERE LESNING
Primærtekster i utvalg:
Edith Steins skrifter er utgitt i 28 bind av Herder forlag i Edith Stein Gesamtausgabe (ESGA). Utvalget herunder er oppført kronologisk etter tilblivelsesår.
Zum Problem der Einfühlung II-IV (1917) 2008. ESGA, band 5, Herder.
Freiheit und Gnade und weitere Beiträge (1921) 2014. ESGA, band 9, Herder.
Individum und Gemeinschaft og Über den Staat. (1922-25) 2006. ESGA, band 7, Herder.
Bildung und Entfaltung der Individualität (1926-1933) 2025. ESGA, band 16, Herder.
Die Frau. Fragestellungen und Reflexionen (1928-1933) 2025. ESGA, band 13, Herder.
Der aufbau der Menschlichen Person (1932-33) 2004. ESGA, band 14, Herder.
Aus dem Leben einer jüdischen Familie (1933-39) 2002. ESGA, band 1, Herder.
Endliches und Ewiges Sein (1935-36) 2006. ESGA, band 11/12, Herder.
Wege der Gotteserkenntnis (1941) 2003. ESGA, bind 17, Herder.
Kreuzeswissenschaft: Studie über Johannes a Cruce, (1942) 2003. ESGA, bind 18, Herder.
Annen litteratur:
Lebech, Mette. 2015. The Philosophy of Edith Stein. Peter Lang.
Bouillot, B. and Betschart, C. 2023. Éveille-toi, mon âme. Introduction à la philosophie d’Edith Stein. Desclée de Brouwer.
Gerl-Falkovitz, H.-B. & Lebech, M. 2017. Edith Steins Herausforderung heutiger Anthropologie. Be&Be.
Magri, E. & Moran, D. (eds) 2017. Empathy, Sociality and Personhood. Springer Verlag.
MacIntyre, Alasdair. 2006. Edith Stein. A Philosophical Prologue. Rowman & Littlefield.
Møller, T.M. og Nygård, M. 2000. Edith Stein. Filosof og mystiker. Emilia forlag.
Thomassen, Magdalene. 2024. “Beyond Empathy: Love. Person and Otherness in the Thought of Edith Stein” in Religions 2024, 15 (9), 1117; https://doi.org/10.3390/rel15091117
Thomassen, Magdalene. 2023. “Expressing Faith in a Phenomenological Mother Tongue” in Religions 14 / 2023: 1094. https://doi.org/10.3390/rel14091094
Noter
1 Edith Stein, Zum Problem der Einfühlung II-IV. ESGA band 5. (Herder, 2008), 5.
2 Stein, Zum Problem der Einfühlung, 15f.
3 Stein, Zum Problem der Einfühlung, 19.
4 Stein, Zum Problem der Einfühlung, 27f.
5 Stein, Zum Problem der Einfühlung, 25f.
6 Stein, Zum Problem der Einfühlung, 19.
7 Stein, Zum Problem der Einfühlung, 20.
8 Stein, Zum Problem der Einfühlung, 108.
9 Stein, Zum Problem der Einfühlung, 114f, 116f.
10 Stein, Zum Problem der Einfühlung, 117.
11 Stein, Zum Problem der Einfühlung, 126.
12 Stein, Zum Problem der Einfühlung, 128.
13 Stein, Zum Problem der Einfühlung, 129.
14 Edith Stein, Freiheit und Gnade und weitere Beiträge. ESGA band 9. (Herder, 2014).
15 Stein, Freiheit und Gnade,13, 15.
16 Stein, Freiheit und Gnade,13.
17 Edith Stein, Endliches und Ewiges Sein. ESGA, band 11/12. (Herder, 2006).
18 Stein, Endliches und Ewiges Sein, 363.
19 Stein, Endliches und Ewiges Sein, 376.
20 Stein, Endliches und Ewiges Sein, 19.
21 se Stein, Endliches und Ewiges Sein, 20-36.
22 For en videre utdypning, se Magdalene Thomassen, “Expressing Faith in a Phenomenological Mother Tongue”, Religions 14 / 2023: 1094. https://doi.org/10.3390/rel14091094
23 Stein, Endliches und Ewiges Sein, 31.
24 Stein, Endliches und Ewiges Sein, 21.
25 Stein, Endliches und Ewiges Sein, 33.
26 Stein, Endliches und Ewiges Sein, 36.
