NIBELUNGENS RING: FILOSOFI, RELIGIØS MYTOLOGI OG POLITKK
Konservativ tenkning preger hvordan Richard Wagners storverk på over femten timer skal forstås og utformes på operascenen. Hvordan skal man forholde seg til tradisjonsbundne perspektiver når regissør Tatjana Gürbaca setter opp en modernisert versjon av Ringens første del på Operaen i Oslo i begynnelsen av neste år?
Etter å ha støttet revolusjonære aktører bakom maioppstanden i Dresden i 1849 – blant dem anarkisten Mikhail Bakunin – ble Richard Wagner ettersøkt av tysk politi og måtte flykte. Veien førte ham til de sveitsiske alpene, hvor store deler av Der Ring Des Nibelungen (heretter kalt Ringen) tok form. Her hentet han inspirasjon fra islandske sagaer, den eldre og yngre Edda, Völsungesagaen og den tysk-middelalderske Nibelungenlied. Over en periode på rundt tjue år, avbrutt av diverse skriveprosjekter og andre operaer, fullførte han til slutt denne gigantiske syklusen på femten til tjue timer fordelt på fire deler; Rhingullet, Valkyrien, Siegfried og Götterdammerüng. Verket ble oppført for første gang i Bayreuth i 1876.
Å iscenesette hele Ringen er et omfattende og krevende prosjekt, og med unntak av Bayreuth-festspillene – grunnlagt av Wagner nettopp for å fremføre det – setter operahus verden over sjelden opp hele syklusen samlet. Turen har derimot kommet til Operahuset i Oslo som vil sette opp Rhingullet i starten av neste år, regissert av Tatjana Gürbaca. De tre øvrige delene følger i serie frem mot 2029. Dette er første gang på over tretti år at dette storverket, i sin helhet, settes opp i Norge. Sist gang dette skjedde var på midten av 1990-tallet, da Den norske opera presenterte syklusen med Mike Ashman som regissør.
Uansett regissør, er flere karakterer helt avgjørende for enhver oppsetning av Ringen: deriblant Wotan – gudenes gud og hersker over Valhall; Alberich – nibelungen, eller natt-alven, som setter handlingen i gang når han smir rhingullet om til den titulære ringen; valkyrien Brünnhilde og den unge Siegfried – de to elskende som til slutt må dø før verden kan gå under (og gjenfødes?). Dette er naturligvis bare et lite utvalg av det omfattende rollegalleriet, noe som gjør det utfordrende å skrive om Ringen på helhetlig nivå. Hva skal inkluderes og utelates idet man redegjør denne operatetralogien?
I denne artikkelen vil jeg rette oppmerksomheten mot verdensanskuelser som påvirker Ringen – filosofiske, mytologisk-religiøse og politiske. Som Bryan Magee påpeker i boken Wagner and Philosophy, er Wagner opptatt av et mangfold av filosofier som i sin tur setter spor i operaene han skaper i løpet av livet. Disse intellektuelle interessene er samtidig et uttrykk for den tiden han levde i, og vi må altså ikke glemme at Wagner er på mange måter et barn av sin tid.
En del forskning og omtaler om Wagner hevder nemlig at det finnes ideer i verkene hans som avslører noe allmennmenneskelig. Denne påståtte universaliteten ledsager ofte et konservativt kunstperspektiv som forholder seg til en bestemt mal om hvordan et «godt, gammeldags» oppsett av Ringen skal se ut. Ignorerer man denne malen, kan man heller ikke oppnå den korrekte forståelsen og iscenesettingen av Ringen, der det universelle kommer tydelig fra verket.
Også Wagner selv forfekter det universelle, fordi han mener de mytologiske kildene i Ringen uttrykker følelser og psykologiske erfaringer av tidløs og allmenngyldig karakter.[1] Den konservative filosofen Roger Scruton utdyper, fortolker og forsvarer hvordan Wagner tillegger en form for helligdom på angivelig universelle menneskekarakteristikker. Dermed er han også negativt innstilt til tolkninger og oppsetninger som ikke underordner seg dette synet på Ringen – noe Gürbaca sannsynligvis ikke heller vil gjøre, ettersom hun er kjent for å regissere samtidsorienterte, og kanskje noenlunde overskridende, oppsett av gamle operaer.
Jeg ønsker å utfordre forestillinger om det universelle i Wagners kunstnerskap, og isteden synliggjøre at forestillingene hans er tidsbundne. Ideen om at mytologi uttrykker menneskets grunnleggende eksistensvilkår er for eksempel snarere en konstruksjon fra den tidlige romantikken, utviklet mest kjent av Friedrich Schlegel og Johann Gottfried Herder.[2] Mitt kritiske standpunkt er også langt fra nytt; allerede Theodor Adorno satte spørsmåltegn ved ideen om det evig fellesmenneskelige hos Wagner. I Versuch über Wagner drøfter han at Ringen uttrykker Wagners borgerlige ideologi som om det var tidløst og allmenngyldig.[3]
En politisk lesing av Ringen resulterer dog ikke alltid i at man fremhever borgerlige verdier. Som nevnt innledningsvis hadde Wagner, i sine tidligere år, både kameratskap og politisk nærhet med Bakunin. Dette har inspirert til anarkistiske lesinger av Ringen, der Wotans guddommelige verdensmakt tolkes som en manifestasjon av statens korrupsjon ovenfor verden – at utøvelse av politisk makt og håndheving av lover bryter med den naturlige orden som anarkismen ønsker å gjenopprette.[4]
Wagners intellektuelle interesser ble dog etter hvert mer metafysiske enn politiske, ettersom han begeistret seg særdeles mye for filosofen Arthur Schopenhauer i 1854. Schopenhauers innflytelse er såpass sterk at også Wagners tidligere operaer tolkes gjennom ham: Den titulære karakteren i Den flyvende hollender – urfremført i 1843, nærmest tretti år før Ringen – bærer allerede tydelige likhetstrekk med Schopenhauers oppfordring om å avise viljen til liv. Viljen til liv; det vil si den metafysiske og smertefulle driv- og livskraften som strømmer gjennom alt, mennesker inkludert. Hollenderen er nemlig en forbannet, levende død skikkelse som lengter etter utslettelse, men som ikke kan dø før forbannelsen brytes av ekte kjærlighet.[5]
Verdens undergang (og gjenfødsel?)
Wagner-kjenneren og musikkritikeren, Alex Ross, forstår den musikalske åpningen av hele Ringen-syklusen – den brutte Eb‑dur‑akkorden – som en realisering av Schopenhauers metafysiske oppfatning av musikkens struktur, der ulike frekvenser tilsvarer viljens ulike «objektivikasjonstrinn» i verden. Slik Schopenhauer identifiserer bassregisteret med den anorganiske natur, fungerer den dype Eb-tonen – før de for øvrige akkordtonene gradvis føyes til – som den arkaiske steinformasjonen ved Rhinen i starten av Ringen.[6]
Går vi til slutten av denne over femten timer lange operatetralogien med Schopenhauer i bakhodet, åpnes en lesing knyttet til hans ideal om å fornekte viljen. Dette er synlig i den alternative Schopenhauer-slutten, der Brünnhilde hevder å være frigjort fra viljens inkarnasjoner. Hun erklærer at hun «så verden ende», før hun rir inn i Siegfrieds likbål med ringen. Dette fører til at hun ikke bare utsletter seg selv, men også verden går under i et altoppslukende ragnarok som visker ut viljen.
Selv om denne avslutningen ikke inngår i den endelige versjonen, har den hatt stor innflytelse. Tittelen til monografien I Saw the World End, av Deryck Cooke, gir et tydelig nikk til nettopp Schopenhauer-slutten. Den offisielle slutten vi står igjen med er derimot tvetydig: Vi ser fortsatt Brünnhildes død og verdens slutt, men det antydes at ragnarok ikke nødvendigvis markerer et absolutt sluttpunkt, fordi talen om viljens opphevelse ikke er lengre inkludert.
Musikkviteren Warren J. Darcy hevder imidlertid at det siste musikalske motivet i Ringen uttrykker Schopenhauers idé om undergang – uavhengig av om Wagner tilslutter seg Schopenhauer-librettoen.[7] Den avsluttende Db‑dur‑akkorden – parallell til den innledende Eb‑dur‑akkorden i starten av syklusen, men senket et helt trinn – ebber gradvis ut i stillhet. Dette, blant andre musikalske virkemidler, speiler Schopenhauers etterlengtede tilintetgjørelse av viljen – og dermed også verden.[8] Jeg kan ikke la være å sitere slutten av Schopenhauers hovedverk fra 1818 (appendikset ikke medregnet), der han beskriver viljens opphør som nærværet av et fullkomment intet: «For dem som har vendt seg fra [viljen] og fornektet den, er det imidlertid tvert imot denne vår ellers så svært reale verden, med alle sine soler og melkeveier, som er intet».[9]
I en schopenhaueriansk lesing fødes det altså ingen ny og ubesudlet verden gjennom Brünnhildes død. Tolkninger som hevder det motsatte bygger gjerne på G.W.F. Hegels teleologiske og dialektiske historiesyn. Dette har biografisk relevans for Wagner ettersom Hegel, ifølge Richard H. Bell, inspirerer en del av Wagners intellektuelle verdenssyn. Wagner stifter kjennskap til Hegel når førstnevnte begynner å studere på universitetet i Leipzig i 1831, i altså dødsåret til Hegel. Filosofen er svært kjent rundt denne tiden, noe som forklarer hvordan Wagner kjenner ham. Sistnevnte begynner sannsynligvis å lese Phänomenologie des Geistes i cirka 1846-7, altså omtrent åtte år før han leser Schopenhauer.[10]
Bell tolker at slutten uttrykker Hegels teleologiske syn på historiens gang: Den gamle verdenen går riktignok under, men i nettopp dette ligger overgangen til en ny eksistens- og verdensorden der ånd og frihet kan virkeliggjøres. Brünnhilde har videre en guddommelig funksjon – som er passende nok ellers, ettersom hun er datter av Wotan og Erda – og «guds død» blir den kraften som skal gjennomstrømme den gjenopprettede verden.[11] Slik Hegel mener den korsfestede Kristus forløser kosmos ved å fylle det med ånd, er det Brünnhildes selvoppofring og ånd som fyller den fremspirende, fornyede og fullkomne verden i slutten av Ringen.[12]
De unge hegelianerne
Følger vi sporet av filosofer som står i gjeld til Hegel, ser man at Wagner også fester betydning til Ludwig Feuerbach.[13] Ved siden av Karl Marx er Feuerbach den mest kjente av de såkalte «unge hegelianerne», en gruppe tyske filosofer på 1800-tallet som tok utgangspunkt i Hegels filosofi, men ønsket å kritisere og videreutvikle det. Dette innebar blant annet å overføre Hegels idealisme til et materialistisk verdenssyn og tolke kristendommen som et rent menneskelig og historisk fenomen.[14]
Religionsforskeren Jeppe Sinding Jensen påpeker at de unge hegelianerne har et verdensbilde som er uforenelig med religion. Dette fører også til at religionskritikken får en tydelig antireligiøs slagside, som når Feuerbach fastslår at religion holder mennesker bundet til en illusorisk fantasiverden som hjelper dem å tolerere en hard og ubarmhjertig virkelighet.[15]
Religion utgjør et sentralt omdreiningspunkt i Ringen, blant annet gjennom de tydelige norrøne inspirasjonskildene: Gudenes gud, Wotan, er modellert på Odin, mens Wotans make Fricka samsvarer med Odins hustru Frigg i norrøn mytologi. Wagners inspirasjon fra Nibelungenlied merkes i hvordan eposets skikkelser trer inn som medlemmer av Gibichung‑ætten i Götterdämmerung – nemlig Hagen, Gunther og Gutrune. I tillegg er også Siegfried og Brünnhilde figurer Wagner henter fra dette germanske eposet.[16] Jason Geary påpeker at Wagner sannsynligvis er inspirert av gresk mytologi i måten han skildrer Brünnhilde. Dette er også et myteunivers som inngår blant Wagners mange interesseområder. Brünnhilde er, i likhet med Prometheus, barnet av en mystisk jordgudinne med kosmisk innsikt – Erda hos Wagner og Gaia i gresk mytologi. Erdas forbindelse til Gaia fremheves i Rhingullet: bare den øvre delen av kroppen er synlig idet hun stiger opp fra jorden for å advare Wotan mot å eie ringen. Denne fremstillingen kan forstås som et nikk til greske vasemalerier, der naturguddommer ofte avbildes på tilsvarende måte.[17]
Også Friedrich Nietzsche har gjort seg tanker om hvordan guddommer avbildes i Ringen. I sin polemiske skrift Der Fall Wagner, mener han at gudene skildres som menneskelige, altfor menneskelige. De er nemlig ikke noe annet enn vanlige mennesker iført rustning; det tilsynelatende guddommelige er en fasade for slette, borgerlige væremåter.[18] James D. Herbert mener at Wotan passer godt inn i denne observasjonen, ettersom han fremstår, relativt tidlig i verket, som en borgerlig aktør drevet av å bevare sin ustabile makt og sikre at ettermælet videreføres.[19]
På samme måte som Nietzsche, knytter dramatikeren George Bernard Shaw også karakterene i Ringen til borgerskapet. I The Perfect Wagnerite: A Commentary on the Niblung’s Ring, fra 1898, tolker han hele operaen som en allegorisk fremstilling av kapitalismens verdensomspennende hegemoni. Han fokuserer blant annet på Alberich, som representerer borgerskapets pengejakt på andres bekostning. Dette er fordi han smir gullet fra Rhinen til ringen, og bruker dens kraft til å få andre nibelunger til å produsere rikdom som først og fremst gagner ham selv. Shaw understreker at Alberich eksisterer så og si overalt i vår verden:
You can see the process for yourself in every civilized country today, where millions of people toil in want and disease to heap up more wealth for our Alberics, laying up nothing for themselves, except sometimes horrible and agonizing disease and the certainty of premature death.[20]
Roger Scruton
Denne marxistiske lesingen av Ringen møter imidlertid kritikk fra Scruton.[21] Hans innvendinger handler ikke om ideologisk motvilje mot Marx, men om at det blir reduktivt å presse Ringen inn i hvilken som helst allegori. Scruton syns nemlig at vår umiddelbare følelsesmessige respons forstyrres når vi tillegger kunst et meningsinnhold som ikke springer naturlig ut av det.[22]
Scruton tenker det er mer fruktbart å vende blikket mot Feuerbach, fordi Wagners menneskelige skildring av gudene bevisst reflekterer hvordan Feuerbach tenker at religion projiserer menneskelige karakteristikker oppå en gudommelig plan. Dette synspunkt uttrykker Feuerbach i Das Wesen Der Religion fra 1849, her sitert i engelsk oversettelse fra 1876:
[T]he worship of God depends only on the self-adoration of man, and is nothing but the manifestation of the latter (…) The value which I consciously attribute to the source of life reflects therefore only the value which I unconsciously attribute to life and myself.[23]
Scruton understreker at Wagner videreutvikler sin lesing av Feuerbach, spesifikt i måten Wagner lar kunsten tre inn som den nye religion. Det mytologiske materialet får nemlig sannhetsgehalt og helligdom i hvordan det ikke bare speiler, men også opphøyer menneskets lodd i et sublimt gesamtkunstwerk.[24] Selv om modernitetens mennesker hevder å ha mistet gudstroen, kan altså kunst gjenreise gud(er) i vårt eget bilde og dermed muliggjøre at vi oppdager det hellige i oss selv.[25]
Scruton tydeliggjør denne nærmest spirituelle forståelsen av Ringen med Siegfrieds likferd i Götterdämmerung, som han mener uttrykker ikke bare Siegfrieds bortgang, men menneskeslektens lodd som dødelige vesener.[26] Han skriver at Wagner omdanner blant annet hans død til en form for ‘religiøs ofring’ som muliggjør at livets iboende verdi trer frem når det trues av bortgang eller omringes av andres død.[27] I forbindelse med memento mori er man også bevisst på å kunne miste dem man elsker: I Ringen er tragisk kjærlighet sentralt mellom Siegmund og Sieglinde, og senere mellom Siegfried og Brünnhilde. Disse relasjonene opponerer mot Wotans ambisjoner om å kontrollere andre. Slik er frihet oppfylt av kjærlighet – en kjærlighet som må ledsage dødelighet for å være sann.[28]
Essensialisme
Scruton hevder at Wagners forståelse av kunstens helligdom frampeker hvordan religionsforskeren Rudolf Otto, i 1917, beskriver det hellige som et grunnleggende og uforanderlig trekk ved all religion.[29]
Det må derimot tas høyde for at Wagner, Scruton og Otto forstår det hellige svært forskjellig. Dette aner man med begrepsbruken til Otto, ettersom han betrakter det numinøse som inngangsporten til det hellige. Dette begrepet fanger erfaringen av å stå overfor det hellige på en måte som vekker dyp ærefrykt. Man opplever videre at det hellige ikke stammer fra vår verden, men at det har metafysisk opphav.[30] Dette er i motsetning til Wagner og Scruton, som jo tenker at det hellige kommer fra menneskets sekulære natur. Det som derimot forener dem og Otto, er at alle fester universalitet til sine respektive forståelser av det hellige: Otto mener at begrepet innebærer å erfare noe tidløst og transcendent som trosser forskjellige religiøse praksiser, mens Wagner og Scruton mener at inngangen til det hellige, det vil si menneskelivet (kjærlighet, dødelighet, frihetslengsel), er noe uforanderlig og allmenngyldig.
Denne typen posisjoner er kritisert for å fremme essensialisme, når man egentlig løfter frem konsepter fra sin egen samtid og beskriver dem som evige. Det er tross alt forutinntatt å tenke at forståelser av liv, død og kjærlighet var de samme i for eksempel norrøn tid som i moderniteten, gitt at verdensoppfatningene er fundamentalt forskjellige og formet av svært ulike forhold. Som Mark Berry og Nicholas Vazsonyi påpeker, forholder Wagner seg til en bestemt forståelse av «kjærlighet» som er tett knyttet til den kulturelle konteksten fra tiden og steder der Ringen er komponert.[31] Det er derfor problematisk å hevde at verket uttrykker tidløs kjærlighet.
Religionsforskeren Gavin Flood retter skarp kritikk mot essensialismen, slik den blant annet kommer til uttrykk hos Otto,[32] og mener motgiften mot dette er at forskeren inntar et metaperspektiv som gjør det mulig å være bevisst på begrensninger i ens egen diskursive posisjon.[33] Slik kan man i noen grad skape en «dialog» mellom de respektive virkelighetsforståelsene til forskeren og forskningsobjektet.
Wagner og det ubehagelige
Scruton kan vegre seg for å legge bort idealiseringen til fordel for en mer kritisk og dialogisk tilnærming til Wagner. Dette risikerer at man åpner opp Pandoras eske: Det er nemlig velkjent at Wagner uttrykte antisemittiske holdninger. Det falt i smak for nasjonalsosialistene, og Wagner ble senere innlemmet i nazistenes estetiske profil. Wagner formulerte disse synspunktene i teksten Das Judenthum in der Musik fra 1850, hvor han anklager jøder for å hemme kunstmusikkens utvikling og i stedet bidra til dens kommersialisering og forflatning. Wagner mener også at jødisk kultur står i et grunnleggende motsetningsforhold til europeisk kultur, og at musikken i synagogene forvrenger og håner opplevelsen av det hellige.
Adorno er blant dem som har understreket Wagners antisemittisme. Marc A. Weiner gir også dette temaet en omfattende behandling i boken Richard Wagner and the Anti-Semitic Imagination. Weiner drøfter at Wagner benytter flere virkemidler for å blant annet fremstille Alberich med antisemittiske konnotasjoner. Hans frastøtende væremåte knyttes til 1800-tallets stereotype forestillinger om øst‑europeiske jøder som grove og primitive, mens hans plutselige rikdom og kapitalistiske dominans over de andre nibelungene avspeiler stereotypier om vest‑europeiske jøder som økonomisk manipulerende.[34]
Weiner drøfter at Wagner også anvender musikalsk grep som komponisten Modest Musorgskij bruker i karikaturer av de to jødiske figurene Goldberg og Schmuÿle i Bilder fra en utstilling fra 1874. Musorgskij portretterer for eksempel Goldberg gjennom brå sforzando‑akkorder og en «mørk» klangfarge. Ifølge Weiner bruker Wagner tilsvarende markører for å auditivt identifisere Alberich. Weiner skriver at slike musikalske grep fra 1800-tallet uttrykker autoritær vold, altså karakteristikker som også preger datidens stereotypier om jøder. Han understreker også at de musikalske virkemidlene Musorgskij bruker for å karikere den stillferdige Schmuÿle, gjenfinner man i hvordan Wagner portretterer Alberichs underdanige – dog maktbegjærlige – bror, Mime. Begge karakterer skildres med både hyppige triller og forslagstoner som leder inn i hovedtonen, altså grep som formidler servilitet og jammer, og som samsvarer med andre nedvurderende forestillinger om jøder fra datiden.[35] I sum mener Weiner at både Wagner og Musorgskij anvender de samme musikalske markørene for å fremstille det disse komponistene oppfattet som «typisk» jødisk. Likhetene er altså langt fra tilfeldige, ifølge ham: «similarities in their musical-dramatic portrayals point to widespread and yet consistently standardized images of Jews in the nineteenth century».[36]
David LoRomer mener på den annen side at Weiners fokus på antisemittisme overser hvordan Wagners brede gjennomslagskraft ikke bare tufter på antijødiske holdninger. Samtidig bør man ikke overse at Wagner – både som person og kunstner – uttrykte antisemittiske synspunkter som var typiske for hans samtid.37] Magee påpeker at slike holdninger var utbredt også i venstreorienterte anarkistiske miljøer. I Wagners samtid var antisemittisme spredt utover den politiske høyre- og venstreaksen.[38]
Antisemittismen i Ringen viser at Wagners tidstypiske ideologier kan eksistere i hans kunstneriske virke. Som jeg har vist er det derimot ikke bare negativt at man kobler Wagner til sin samtid, ettersom det lar oss se innflytelsen fra filosofer som Hegel eller Schopenhauer. Scruton viser til forskningslitteratur som knytter Ringen til blant annet dem – og han omfavner særlig Wagner i lys av Feuerbachs idé om at guddommer egentlig er projeksjoner av menneskets vesen: «Wagner adopted and elaborated the view of myths as forms of pre-scientific knowledge, ways of approaching deep truths about the human condition that resist translation into ordinary literal prose».[39]
Jeg tror Scruton løfter opp Wagner i tradisjonen etter store tenkere som Feuerbach – skikkelser som fortsatt anerkjennes i dag – fordi dette styrker Wagners status som den virkelige store operakomponist, ikke bare gjennom hans musikalske og dramaturgiske talenter, men også via hans filosofiske interesser som speiler 1800‑tallets intellektuelle liv i Tyskland. Men idet samtalen vendes mot spor av antisemittisme i hans kunstnerskap, reagerer Scruton på en helt annen måte:
My response to this reading (which has been a commonplace of Wagner criticism since Adorno) is to ask: what if Wagner had never written his notorious pamphlet on Jewishness in music? What if he had never uttered an anti-semitic remark but merely greeted all reference to the Jewish race with an enigmatic smile? Would we then be inclined to read anti-semitism into the works that allegedly contain it? My response is: surely not.[40]
Det er ikke helt urimelig å spørre i hvilken grad Wagners beryktede pamflett påvirker tolkninger av for eksempel Ringen, men det oppstår en tydelig argumentasjonsbrist når Scruton skriver «surely not». Dette utløser noe filosofen Daniel Dennett har beskrevet som «the surely‑alarm», altså en metaforisk varsellampe som tennes når noen bruker «surely» for å ikke underbygge en påstand skikkelig. Scruton har ikke et faktisk argument til å støtte synspunktet sitt, og han bruker derfor «surely not» til å avslutte resonnementet på et sviktende grunnlag i håp om at leseren fortsatt godtar at Wagners musikk aldri ville blitt koblet til antisemittisme, dersom det ikke var for noe han skrev.
Postmodernitet og populærkultur
Det er en tydelig gjenganger hos Scruton: Wagner må beskyttes mot tolkninger som ikke passer inn i et konservativt rammeverk, der kritiske og lite rosende synspunkter oppfattes som angrep på både hans genialitet og påståtte universalitet. Scruton avviser dermed også hva man kan beskrive som postmodernistiske oppsetninger av Ringen — slik som Patrice Chéreau og Pierre Boulez’ iscenesettelse fra 1976, som både scenisk og musikalsk bryter med det Scruton mener er Wagners «objektivt riktige» intensjon.[41] Den mest iøynefallende forskjellen i denne oppsetningen er at den mytologiske handlingen er flyttet inn i et moderne, industrielt landskap. Rhinen i verkets åpning er for eksempel ikke lengre en naturlig elv, men et hydroanlegg. I Götterdämmerung er dette anlegget forfalt og rustent, siden Rhinen har tørket opp etter at gullet ble fjernet.[42] En annen eksperimentell Ringen-iscenesettelse finner vi hos Frank Castorf, som satte opp sin versjon av tetralogien i Bayreuth fra 2013 til 2017. Flere kritikere gikk hardt til verks, og anklaget produksjonen for å nærmest ignorere originalverket.[43]
Den populærkulturelle Ringenes herre av J.R.R. Tolkien er kanskje på lignende måte både beslektet og fjerntliggende i forhold til Ringen. Wagner og Tolkien hentet begge riktignok stoff fra det samme mytologiske kildematerialet, men Tolkien kjennes for å reagere irritert over sammenligninger som vektla likheter. Som han formulerte det berømt: «Both rings were round, and there the resemblance ceases». Jamie McGregor påpeker at det likevel er slående paralleller mellom verkene som det ikke burde kimses av.[44] Dette gjelder ringen fra begge verk, som hos både Wagner og Tolkien symboliserer et grenseløst maktbegjær som fortrenger kjærlighet.[45] Også klimakset i Ringenes herre har likheter til finalen i Götterdämmerung: Når ringen ødelegges i Dommedagsfjellets flammer og Saurons festning går i oppløsning, kan dette minne om Brünnhildes siste handling der hun rir inn i flammene iført ringen. Dette munner også ut i en omfattende ødeleggelse som renser verden fra ondskap.[46]
McGregor understreker også at det eksisterer lite av denne typen sammenlignende forskning, ettersom få Tolkien-kjennere har sans for Wagner og vice versa. Dette henger sammen med at Wagner og Tolkien appellerer til ulike målgrupper: Tolkien når et langt bredere publikum, mens Wagners tilhengere ofte utgjør en smalere og mer «elitistisk» krets.[47]
Vender man tilbake til Scruton, ser man at han ofte polemiserer elitistisk mot populærkulturelle uttrykk, som han mener mangler den moralske tyngden til høykulturelle uttrykk, og da ikke minst Wagner.[48] Han konfronterer også Ringenes herre, som ikke faller i favør sammenlignet med Ringen:
«Tolkien’s passion for the medieval world arose, like Wagner’s, from a lifelong religious quest. Unlike Wagner, however, Tolkien did not have the ability to remake the religious experience through art. He remained a ‘good sad Christian at heart’, but with a talent for pagan fairy tales. His novel has smatterings of the great conflict between good and evil, and an abundance of mysteries. But it does not re-create the experience that Wagner has always in mind in [The Ring], which is the experience of the sacred».[49]
Det er interessant at Scruton uttrykker slik bitterhet mot Tolkien, gitt hvor mye de deler når det gjelder politiske standpunkter. Tolkien var tross alt også konservativ, i motsetning til den anarkistiske Wagner.[50] Jeg mener at Scruton imidlertid harselerer mot Tolkien fordi sistnevnte befinner seg i populærkulturen – noe som ble desto tydeligere etter at Peter Jackson‑filmene ble utgitt.
Samtidig omfavner ikke Scruton all høykultur. Han avviser som sagt eksperimentelle og postmodernistiske oppsett av Ringen, og bruker dem som eksempler på alt han mener har gått galt i nyere iscenesettelser av dette storverket. Vi må også huske at Scruton ikke står alene her: Han uttrykker en velkjent konservativ kulturkritikk der postmodernitet beskyldes å være for radikal og tradisjonsoppløsende, mens populærkulturen anklages for tanketomt publikumsfrieri. At jeg løfter frem Scruton synliggjør derfor også hvordan en bred, konservativ tradisjon forstår Ringen – en tradisjon som også preges av bestemte oppfatninger når det gjelder seksuell skeivhet og feminisme.
Seksuell skeivhet og feminisme
Scruton nedvurderer likekjønnede ekteskap, som han mener bryter med det kristne heteroekteskapets innrettelse mot reproduksjon og videreføring av slekten.[51]Seksuell skeivhet var derimot ikke fremmed i Wagners liv. Biografiske kilder peker på sider ved ham som er skeive – blant annet hans forkjærlighet for å kle seg i fine kvinneklær og homoerotiske brevveksling med kong Ludwig.[52] Wagner utfordret også tradisjonelle kjønnsforståelser gjennom en estetisert og flamboyant selvpresentasjon som er verken entydig maskulint eller feminint.
Ross trekker frem analyser fra tidlig 1900-tallet som også observerer seksuell skeivhet i operaene hans. Blant annet har man Hanns Fuchs Richard Wagner und die Homosexualität, som sporer homoerotiske dimensjoner i både Tristan und Isolde og Parsifal.[53] Ross observerer selv homoseksuelle undertoner i Ringen: Når Siegfried møter Brünnhilde for første gang, oppfatter han henne ikke som kvinne fordi rustningen skjuler kjønnet hennes. Likevel reagerer han med spontan begeistring for den tilsynelatende mannlige krigeren foran seg («Ach! Wie schön!»).[54]
Som konservativ forholder Scruton seg også skeptisk til hvordan feminisme – ikke helt ulik seksuell skjevhet – utfordrer etablerte institusjoner.[55] I denne forbindelsen ville det vært interessant å vite hans synspunkter på Ringen-iscenesettelser som vektlegger kvinnelige perspektiver. Det er Tatjana Gürbaca som skal regissere dette storverket i Oslo. Hun er kjent for å gi kvinner økt handlingsrom i sine oppsett av eldre operaer, noe som i praksis kan forstås som et feministisk grep. Hun har også regissert en eksperimentell versjon av Parsifal ved Opera Vlaanderen i 2013, der hun avstår fra Wagneriansk pomp og prakt til gunst for en tom og hvitkledd scene iført et sterkt hvitt lys. I tillegg har hun regissert Ringen som trilogi (!) med fokus på Hagen, Siegfried og Brünnhilde ved Theater an der Wien i 2017. Denne versjonen tok også store sceniske friheter. Blant annet går Siegfried i en batikkfarget T‑skjorte, og hans legendariske Nothung‑sverd er erstattet med en smørkniv.
Med Gürbaca ved roret får vi sannsynligvis en lite konservativ scenetolkning av Wagner når Rhingullet settes opp neste år i Oslo. Scruton er ikke lenger i live til å kommentere denne typen iscenesettelser, men konservative stemmer vil utvilsomt være til stede for å uttrykke synspunkter i tråd med noe han kunne ha sagt. Jeg er selv nysgjerrig på oppsetninger som utfordrer tradisjonelle synspunkter på opera, ettersom jeg, som tidligere redegjort, mener at en konservativ, puristisk og «objektivt korrekt» idé om Ringens tidløse universalitet er overhodet ikke et fullkomment utgangspunkt for å verken forstå eller iscenesette dette storverket.
Det kan dog være en demokratisk styrke når konservative stemmer gjør rede for hva som går tapt i eksperimentelle utforminger av gamle, kanoniserte operaer. Kanskje det er i spennet mellom disse ytterpunktene at denne uttrykksformen kan utvikle seg; at den ene eller den andre får dominere, minsker demokratisk mangfold som man trenger for å holde samtalen levende om operaens – og Wagners – plass i samfunnet.
Fotnoter
[1] Mark Berry & Nicholas Vazsonyi, «Introduction», I The Cambridge Companion to Der Ring Des Nibelungen, redigert av Mark Berry & Nicholas Vazsonyi, (Cambridge: Cambridge University Press, 2020), s. 8
[2] Stefan Arvidsson, «Wagner and the Rise of Modern Myhology», I The Cambridge Companion to Der Ring Des Nibelungen, redigert av Mark Berry & Nicholas Vazsonyi, (Cambridge: Cambridge University Press, 2020), s. 75
[3] Peter E. Gordon, «Wounded Modernism: Adorno on Wagner». New German Critique, no. 129 (2016): 155–73. http://www.jstor.org/stable/44211664.
[4] Bryan Magee, Wagner and Philosophy, London: Penguin Books, 2001, s. 112
[5] Magee, ibid., s. 178
[6] Alex Ross, Wagnerism: Art and Politics in the Shadow of Music, New York: Farrar, Straus & Giroux, 2020, s. 32
[7] Warren J. Darcy, «The Metaphysics of Annihilation: Wagner, Schopenhauer, and the Ending of the ‘Ring’», Music Theory Spectrum 16, no. 1 (Spring 1994): 1–40.
[8] Darcy, «The Metaphysics of Annihilation», s. 39
[9] Arthur Schopenhauer, Verden som vilje og forestilling, Bokklubben, 2007, s. 178
[10] Richard H. Bell, «Teleology, Providence and the 'Death of God':
A New Perspective on the Ring Cycle’s Debt to G.W.F. Hegel»,
The Wagner Journal 11, no. 1 (2017): 30–45.
[11] Bell, ibid., s. 42
[12] Bell, ibid., s. 45
[13] George G. Windell, «Hegel, Feuerbach, and Wagner’s Ring». Central European History 9, no. 1 (1976): 27–57. http://www.jstor.org/stable/4545760.
[14] Windell, «Hegel, Feuerbach, and Wagner’s Ring», s. 29
[15] Jeppe Sinding Jensen, What Is Religion? – Second Edition. London: Routledge, 2020, s. 16
[16] Mark Berry & Nicholas Vazsonyi, «Introduction», s. 25
[17] Jason Geary, «Greek Tragedy and Myth», I The Cambridge Companion to Der Ring Des Nibelungen, redigert av Mark Berry & Nicholas Vazsonyi, (Cambridge: Cambridge University Press, 2020), s. 64
[18] Friedrich Nietzsche, The Case of Wagner, Nietzsche Contra Wagner, and Selected Aphorisms. (3. Edition), Edinburgh, London: T.N Foulis.
[19] James D. Herbert, «The Debts of Divine Music in Wagner’s Ring Des Nibelungen». Critical Inquiry 28, no. 3 (2002): 677–708. https://doi.org/10.1086/343235.
[20] George Bernard Shaw, The Perfect Wagnerite, Project Guthenberg, 2008 [1889]. https://www.gutenberg.org/files/1487/1487-h/1487-h.htm
[21] Roger Scruton, The Ring of Truth: The Wisdom of Wagner´s Ring of the Nibelung, UK Allen Lane: Penguin Books, 2016 s. 191
[22] Scruton, ibid., s. 189
[23] Ludwig Feuerbach, The Essence of Religion. New York: Asa K. Butts & Co., 1873, s. 4
[24] Scruton, ibid., s. 185-186
[25] Scruton, ibid., s. 303
[26] Scruton, ibid., s. 139
[27] Scruton, ibid., s. 302
[28] Scruton, ibid., s. 8
[29] Scruton, ibid., s. 270-271
[30] Rudolph Otto, The Idea of the Holy, Oxford: Oxford University Press, 1976, s. 10-12
[31] Mark Berry & Nicholas Vazsonyi, «Introduction», s. 35
[32] Gavin Flood, Beyond Phenomenology: Rethinking the Study of Religion, 1999, New York; London: Continuum, s. 107
[33] Flood, ibid., s. 35
[34] Marc A. Weiner, Richard Wagner and the Anti-Semitic Imagination, Lincoln: University of Nebraska Press, s. 144
[35] Weiner, ibid., s. 145
[36] Weiner, ibid., s. 147
[37] David LoRomer, «Reviewed Work(s): Richard Wagner and the Anti-Semitic Imagination by Marc A. Weiner». Social Science Quarterly, Vol. 79, No. 3 (September 1998): s. 677-679
[38] Magee, Wagner & Philosophy, s. 68-69
[39] Scruton, The Ring of Truth, s. 194
[40] Roger Scruton, Understanding Music: Philosophy and Interpretation, 2009, London, New York: Continuum, s. 121
[41] Scruton, The Ring of Truth, s. 6
[42] Barry Millington, «Notable Productions», I The Cambridge Companion to Der Ring Des Nibelungen, redigert av Mark Berry & Nicholas Vazsonyi, (Cambridge: Cambridge University Press, 2020), s. 342
[43] Tore Engelsen Espedal, «Hun så verden ende», Vagant, 2017. https://www.vagant.no/hun-sa-verden-ende-wagner-i-bayreuth/
[44] Jamie McGregor, «Two Rings to Rule Them All: A Comparative Study of Tolkien and Wagner». Mythlore: A Journal of J.R.R. Tolkien, C.S. Lewis, Charles Williams, and Mythopoeic Literature: Vol. 29: No. 3, Article 10. (2011) s. 133-153
[45] McGregor, ibid., s. 152
[46] McGregor, ibid., s. 146
[47] McGregor, ibid., s. 135
[48] Roger Scruton, Modern Culture – Fourth edition, London: Bloomsbury Continuum, 2018, s. 121
[49] Scruton, Understanding Music, s. 129
[50] McGregor, «The Two Rings to Rule Them All», s. 135
[51] Roger Scruton, How to be Conservative, London: Bloomsbury Continuum, 2019, s. 143-144
[52] Chris Walton, «Gender and Sexuality», I The Cambridge Companion to Der Ring Des Nibelungen, redigert av Mark Berry & Nicholas Vazsonyi, (Cambridge: Cambridge University Press, 2020), s. 241
[53] Ross, Wagnerism, s. 300
[54] Ross, Ibid., s. 319
[55] Scruton, How to be Conservative, s. 122