RETTIGHETER OG MENNESKEVERD I ISLAMSK IDÉHISTORIE
Idéen om menneskerettigheter har ikke ett opphav, men kan finnes som kimer i flere kulturer og idétradisjoner. Ved å spore disse tankestrømmene hos islamske tenkere, kan vi lære mer om både islam og moderne rettsforståelse.
Publisert
FNs menneskerettserklæring fra 1948 bygger på en forestilling om universelle rettigheter som gjelder alle mennesker. Rettighetene er altså ikke ment å være knyttet til en bestemt tid, et bestemt sted eller en bestemt sivilisasjon, men å tilkomme alle mennesker og danne et grunnlag for individets verdighet, frihet og likestilling.
I offentlig debatt fremstilles menneskerettigheter derimot ofte som et vestlig produkt. Det kan både relativisere deres universelle gyldighet og forsterke forestillingen om et skille mellom «vestlige» og «ikke-vestlige» juridiske prinsipper og verdier. Debatter om islam og menneskerettigheter handler derfor ofte om hvorvidt menneskerettighetene kan forenes med islamsk tradisjon. Utgangspunktet for slike debatter er som regel en antakelse om at det mangler felles rettslige prinsipper.
Muslimske lærde og jurister diskuterte imidlertid mange av de samme spørsmålene flere hundre år før moderne menneskerettighetserklæringer ble formulert. Allerede i tidlig middelalder behandlet de temaer som universelle rettigheter, menneskelig verdighet og beskyttelse av sårbare grupper.
Disse diskusjonene finnes i både juridiske verk og i korankommentarene som senere kom til å påvirke europeiske koranoversettelser og opplysningstidens tenkere. Middelaldersk islamsk lov gjenspeiler religionsmangfoldet i islamske riker, praktisk gjennom at ikke-muslimske menigheter hadde selvstyre under islamsk lov, og teoretisk gjennom naturrettsteori: prinsippet om at loven får sin autoritet fra universelt gyldige normer. Naturrett er teorien også bak FNs erklæring om de Universelle Menneskerettighetene fra 1948, og har ifølge professor Anver Emon, styrt sentrale metoder innen islamsk juss siden 700-tallet.
En klassisk representant for naturrettsteori er shafiʿī-juristen al-Ghazālī (d. 1111), som også fikk betydning for vestlige naturrettstenkere som Thomas Aquinas (d. 1274). I islamsk lovgivningsteori (uṣūl al-fiqh) er Koranen den guddommelig åpenbarte loven og den første kilden til juss. Med utgangspunkt i Koranen identifiserte al-Ghazālī fem grunnleggende formål med den guddommelige loven: retten til liv, religion, intellekt, eiendom og slekt (inkludert arverett). Med dette argumenterte han for at disse formålene anerkjennes av alle religioners lover.
Argumentet om felles rettsprinsipp oppstod imidlertid ikke med al-Ghazālī, men kan spores direkte til Koranen. For eksempel i kap. 5, vers 44–49, sies det at Toraen og Evangeliet er guddommelige kilder til lovene som håndheves av jødiske og kristne autoriteter. De beskrives dermed som skrifter med guddommelig opphav, på samme måte som Koranen. Det er til tross for at Koranen fullbyrder tidligere veiledninger, råder over dem, og er generelt forstått i koraneksegesen for å være den eneste av skriftene som er plettfritt bevart.
Forestillingen om universelle rettigheter begrunnes ikke bare i islamsk lovgivningsteori, men også direkte i koranteksten. Kap. 4, vers 1, er særlig relevant for naturrettsteori. Verset sier:
«Mennesker! Vær oppmerksomme på deres Herre, som har skapt dere fra én person, og fra den skapte Han dens make, og gjennom dem begge spredte Han ut utallige menn og kvinner».
Al-Ṭabarī (d. 923) er blant de tidlige korankommentatorene. Han var også en berømt jurist med en egen lovskole. I sin kommentar utvikler al-Ṭabarī verset til en type menneskerettserklæring, der rettighetene følger av at Gud har skapt de to første menneskene som alle mennesker nedstammer fra:
«På den måten gjorde Han dem oppmerksomme på at de alle stammer fra én mann og én mor, og at de alle tilhører hverandre, slik at den rettigheten som noen av dem har i forhold til hverandre er en plikt som pliktene en bror har i forhold til sin bror, på grunn av deres felles nedstamming fra én far og én mor. Det som binder dem til å overholde hverandres rettigheter, til tross for at nedstammingen fra en felles far er langt unna, er lignende det som binder dem til dette innenfor den nærmeste slekten. På den måten inngyter Han blant dem medfølelse for hverandre, slik at de er rettferdige og ikke gjør urett mot hverandre, og slik at den sterke gir den svake hans rettighet på rett måte slik Gud har forpliktet han til. Når Han sa ‘som har skapt dere fra én person’, mente Han Adam.»
Denne gudssentrerte «erklæringen» av menneskelige rettigheter etablerer samme norm for lov som FNs menneskerettserklæring: at alle mennesker tilhører ett menneskelig fellesskap og besitter verdighet, rettigheter og krav på beskyttelse mot urett. I al-Ṭabarīs tilfelle følger hans juss denne naturrettsmodellen, inkludert oppmerksomheten på «de svakes» rettigheter, selv om islamsk lov fra sent på 800-tallet naturligvis opererte med noenlunde andre rettigheter enn dagens menneskerettigheter.
En rekke andre kjente koranfortolkere fra middelalderen, innenfor både tolvsjia og sunnitradisjonen, følger samme grunnleggende tolkning av dette verset som al-Ṭabarī. Et eksempel på det er den innflytelsesrike korankommentatoren og teologen Fakhr al-Dīn al-Rāzī (d. 1209). Al-Rāzī utdyper i sin forklaring av det samme verset hvordan dette konseptet skal påvirke ens behandling av medmennesker med medfølelse og omsorg:
«Etter at Gud den opphøyde hadde påbudt gudsbevissthet, fulgte Han dette opp med å påby godhet mot foreldreløse, kvinner og svake mennesker. At hele menneskeheten er skapt fra én og samme person, har betydning for dette. For slektninger har nødvendigvis et bånd og en nærhet til hverandre som skaper sterkere kjærlighet. Derfor gleder et menneske seg når hans slektninger og forfedre blir rost, og blir trist når de blir kritisert eller omtalt nedsettende. Profeten (fred være med ham) sa: ‘Fatima er en del av meg. Det som sårer henne, sårer også meg.’ Når dette er tilfelle, er hensikten med å nevne at menneskene stammer fra én og samme person å styrke deres medfølelse for hverandre.»
Her er rettigheter relatert til medfølelse og omsorg altså forklart som gjeldende for hele menneskeheten.
Et annet eksempel er al-Bayḍāwī (d. ca. 1300), forfatteren av en innflytelsesrik korankommentar. George Sale (d. 1736) brukte denne kommentaren flittig da han utarbeidet den første engelske koranoversettelsen direkte fra arabisk. Ifølge al-Bayḍāwīs kortfattede forklaring kan verset forstås som et guddommelig påbud om å ivareta rettighetene til gruppene som omtales videre i kap. 4: foreldreløse, kvinner og svake mennesker. Al-Qūnawī (d. 1781), som kommenterte al-Bayḍāwīs verk, utdyper dette ved å skrive at menneskehetens felles avstamning fra Adam innebærer en oppfordring til å styrke medfølelsen og båndene mellom mennesker og til å ivareta deres gjensidige rettigheter.
Rettighetstematikken kan også ses i lys av Medina-«konstitusjonen», et dokument i Profeten Muhammeds biografi. Dokumentet viser at Profeten Muhammed som statslederen i Medina omtalte innbyggerne, både muslimer og jøder, som én umma, dvs. ett politisk fellesskap, med religionsfrihet og spesifikke rettigheter overfor hverandre.
Selv om de konkrete rettighetene i middelalderen naturligvis skilte seg fra dagens menneskerettigheter, viser disse tekstene at spørsmål om universelle normer, menneskelig verdighet og beskyttelse av sårbare grupper gjennom rettighetsbasert juss, lenge har vært en del av den islamske intellektuelle tradisjonen. Dette er et aspekt ved islams historie som ofte overses, både i offentlig debatt og i akademiske framstillinger, men som oppdages gjennom studier av islamske disipliner og disses litterære kilder.
Studier av islamsk idéhistorie kan bidra til å nyansere forestillingen om at islamsk og moderne europeisk rettstenkning springer ut av fullstendig adskilte intellektuelle tradisjoner. Historiske forskjeller skal ikke underslås, men kildene viser samtidig at spørsmål om menneskeverd, universelle normer og gjensidige rettigheter også har en lang historie innen islamsk tenkning. Ingen religion eller kultur har monopol verken på menneskerettighetsbrudd eller på forestillinger om menneskeverd og universelle rettigheter. Økt kjennskap til denne idéhistorien kan derfor gi et bedre grunnlag for dagens samtaler om islam, rettigheter og menneskeverd, og viser samtidig at menneskerettighetenes idéhistorie ikke bare er en vestlig historie.
