NÅR DE DØDE VÅKNER – EN SPØKELSESHISTORIE
En uforklarlig lyd, et likblekt ansikt som stirrer på deg i mørket, mystiske skygger, uhyrlige skrik i natten. På sitt eget merkverdige vis er spøkelser relevante også i vår moderne tid. I dette essayet skal jeg utforske spøkelsenes fascinerende verden litt nærmere.
Publisert
Sist oppdatert
«There are more things in Heaven and Earth, Horatio, than are dreamt of in your Philosophy.»
- William Shakespeare, Hamlet
I en berømt scene fra Shakespeares skuespill, viser Hamlets far, den tidligere kongen, seg for Hamlet og hans venn Horatio i form av et spøkelse. Spøkelset avslører at det var hans bror, Hamlets onkel Claudius, som myrdet ham. Horatio, som er en praktisk og jordnær mann, vet ikke hva han skal tro om det hele. Hamlet ber da vennen åpne sitt sinn for at det kan finnes mer mellom himmel og jord enn vi mennesker forstår.
Uansett om man tror på spøkelser eller ikke, kan selv de mest rasjonelle blant oss slite med nattesøvnen etter en skikkelig vellykket spøkelseshistorie. Akkurat hvorfor, er vanskelig å svare på. Det gir jo liten mening, rasjonelt sett. Likevel kaster vi kanskje et ekstra blikk over skulderen i mørket.
Hva er egentlig et spøkelse? Ifølge folketroen er spøkelser mennesker (og i noen tilfeller dyr) som vender tilbake etter sin død. Opp igjennom tidene har de tatt ulike former. Spøkelse eller gjenferd er en upersonlig fellesbetegnelse, mens begrepet gjenganger brukes når spøkelset kan identifiseres som en kjent avdød person. Dauding eller dødning brukes mest om det vi litt morbid kan kalle levende lik. Vampyren er et velkjent eksempel her. I norrøn tid var daudingene ofte hevngjerrige og voldelige og kunne spre sykdom og ulykke. Gast er et eldre norsk ord som henger sammen med det tyske ordet geist og engelsk ghost. En poltergeist er et rampete spøkelse som roter og ødelegger. Det finnes mange flere betegnelser, men disse er nok de vanligste og de vi har mest forhold til i dag.1
Spøkelser har flere måter å gi seg til kjenne. Vi har de auditive spøkelsene, som mumler, nynner, banker, skritter og rasler. De kan også høres som fjerne kirkeklokker, uhyggelig salmesang eller melankolsk pianospill. En annen gruppe er de visuelle spøkelsene, de vi ser som uforklarlige skygger, flyktige, menneskelignende skikkelser, gjerne noe transparente. Så har vi de taktile spøkelsene. De kan for eksempel oppleves som en kald hånd på ryggen i mørket eller en kjærlig berøring over håret. Disse spøkelsene har det også med å flytte rundt på ting. Til sist har vi spøkelsene av typen «jeg følte plutselig at noe var kommet inn i rommet» eller «jeg fikk en fornemmelse av at noen så på meg». Ekstrasanselige spøkelser som dette er nok veldig uhyggelig å bli utsatt for, men det er sjelden særlig interessant for andre å høre om dem. Med mindre fortelleren er ytterst begavet, er det omtrent like spennende å høre slike historier som det er å høre om folks «rare» drømmer.2 Spøkelser som både kan høres, sees, føles og anes, er så vidt meg bekjent sjeldne, bortsett fra daudingene. Jeg tror mye av grunnen til spøkelsenes suksess kan forklares nettopp med denne flyktigheten og dessuten med hvordan de alltid, beleilig nok, skyr kameraer. Deres «eksistens» kan hverken påvises eller avkreftes, og en slik skjør og eterisk kvalitet gir naturligvis uendelige muligheter for fantasifulle tolkninger.
For at en spøkelsesobservasjon skal regnes som troverdig, må man være helt våken og ved sine fulle fem. Med andre ord er hallusinasjoner, døde som viser seg for deg i drømme og opplevelser i halvsøvne utelukket som «bevis».
Spøkelser hjemsøker ikke bare kirkegårder og gamle hus. Det hevdes å spøke i alt fra hoteller og museer, til skoler, barnehager, kontorbygg og kjøpesentre. Dessuten er det ikke bare mennesker som går igjen. Det finnes mange historier om spøkelsesdyr også. Hunder, katter og hester er gjerne gjengangere. I tillegg kan levende dyr visstnok sanse det overnaturlige lettere enn oss mennesker. Siden dyr ikke kan dikte opp spøkelser, må de vel være svært pålitelige vitner? En mer sannsynlig forklaring er at dyr reagerer raskere enn oss på helt naturlige fenomener, som værforandringer, infralyd, jordskjelv og lignende. Dessuten er de gode på å lese følelser. Blir du redd, merker hunden din det med en gang.3 Gjenstander kan visstnok også være hjemsøkt. Gode eksempler fra folketro og litteratur er malerier, musikkinstrumenter, klesskap og speil. Bare fantasien setter grenser for hvor det kan spøke og hvem som går igjen.
Et hjemsøkt hus og rampete ungdommer
Helt tilbake i det gamle Egypt finner vi historier om spøkelser. De hjemsøker hus og plager de levende med jamring, stønning og uhyggelig latter, de knirker og banker og flytter på ting, ikke ulikt de moderne spøkelsene. Den romerske forfatteren Plinius den yngre skrev i år 90 evt. ned en spøkelseshistorie fra Athen, om et hjemsøkt hus. Historien går omtrent slik: I et hus i Athen viste en gammel, uflidd og utmagret mann seg for beboerne. Han hadde langt hår og skjegg og lenker på hender og føtter. Han lot ikke folk få mye fred, men spøkte dag og natt. De som bodde i huset ble syke av redsel, de fikk ikke sove, og noen av dem døde. Etter hvert ble huset stående tomt og lagt ut på markedet for en meget billig penge. Filosofen Athenodorus var på den tiden på utkikk etter et hus i Athen. Den lave prisen på huset gjorde han naturlig nok mistenksom, så han forhørte seg litt og ble fortalt om spøkelset. Han lot seg likevel ikke avskrekke og leide huset. Da mørket falt på, tok han frem penn, papir og en lampe. Tanken var at han skulle konsentrere seg fullt ut om skrivingen, slik at spøkelset ikke «skulle ta form av selve frykten i hans sinn.»
Først hørte ikke Athenodorus annet enn nattens stillhet, men så lød plutselig rasling og klirring fra jernlenker. Lyden kom nærmere og nærmere og spøkelset viste for ham! Det virket som om spøkelset ville at han skulle følge etter det. Athenodorus, rolig som han var, ba spøkelset vente, men det fortsatte å mase til han til slutt ga seg og fulgte etter det ut på gårdsplassen. Der forsvant plutselig spøkelset. Athenodorus markerte stedet og dagen etter fikk han noen til å grave det opp. I jorden fant de gamle bein med rustne lenker rundt. De ga beina en skikkelig begravelse, og etter det viste spøkelset seg aldri mer, for nå hadde det fått fred.4 Dette er faktisk en av de eldste nedskrevne spøkelseshistoriene vi kjenner til, og den inneholder påfallende like elementer som våre dagers spøkelseshistorier.
I Faidon beskriver Platon spøkelsene som urene sjeler. De har knyttet seg for sterkt til kroppen og vandrer derfor hvileløst rundt på gravene. Antikkens mennesker var redde for å gå over gravplasser og slagmarker etter mørkets frembrudd. De døde kunne nemlig vise seg og i verste fall skade de levende. Den romerske forfatteren Lucian forteller om unge gutter som kledde seg ut som spøkelser, med svarte kapper og masker som lignet dødningehoder, omtrent slik vi kler oss ut til Halloween i dag.5
En teologisk utfordring
I Bibelen er det ikke mange spøkelser å finne. Historien om Saul og trollkvinnen En- Dor er det nærmeste vi kommer en ordentlig spøkelseshistorie. Den står skrevet i Det gamle testamentet og handler om å vekke opp en død person via et medium.6 Historien advarer mot necromanti. Dette begrepet er satt sammen av de greske ordene nekros, som betyr død og manteia, som betyr spådomskunst. I mange kulturer trodde man at de døde fikk tilgang til overnaturlig kunnskap. Dersom man klarte å mane frem en død persons ånd eller spøkelse, kunne man få vite hvordan fremtiden ville bli. Men necromanti har alltid blitt sett på som svart og skummel magi.7
For de tidlige kristne teologene ble det viktig å skille den nye religionen fra den samtidige hedendommen. Jesu oppstandelse etter døden hadde ingenting med spøkelser å gjøre, og det var ikke rom for hvileløse sjeler som flagret omkring med mystiske beskjeder til de levende.8 I tidlig middelalder forkynte Kirken at spøkelser var selve Djevelen i forkledning. Ved å opptre som en kjent avdød person, kunne Djevelen lure menneskene, få makt over dem og trekke dem med seg ned i synden. I løpet av 1300-tallet ble folk flest mer opptatt av døden. Under Svartedauden ble hele Europas befolkning konfrontert med døden på en redselsfull måte. Der de kristne i tidlig middelalder stort sett forholdt seg skeptisk til spøkelser, ble man i senmiddelalderen veldig opptatt av de sjelene som man tenkte befant seg i skjærsilden og som trengte hjelp til å komme videre til Himmelen. Betydningen av døde sjeler avtok i viktighet i de formelle kirkedoktrinene på 1500- tallet, men spøkelsene forble likevel populære i folketroen.9 Nå kom de døde helst tilbake med mer prosaiske og praktiske formål, som å ordne opp i arvestrid eller søke tilgivelse for synd og urett de hadde begått i livet.10
Når fornuften sover, kommer monstrene (og spøkelsene)
Under opplysningstiden på 1700-tallet ble spøkelser sett på som tåpelig folketro av tidens intellektuelle elite. Ideen om døde som våkner til live og vandrer hvileløst blant oss, passet ikke inn i et rasjonelt og gryende vitenskapelig verdensbilde. Men mot slutten av 1700-tallet vokste det frem et opprør. En mangfoldig gjeng av kunstnere, diktere, forfattere og intellektuelle skulle forme det vi kjenner som romantikken. Den varte fra ca. 1780 til 1850, og fikk stor betydning for spøkelsene og historiene om dem. For i romantikken ble spøkelsene hentet frem igjen; de ble rett og slett på moten! Der man i opplysningstiden la vekt på fornuft, klarhet og nasjonalfølelse, ble man i romantikken mer interessert i individet, i sterke følelser, av originalitet og fantasi, og ikke minst av det overnaturlige.
Allerede I 1757 skrev den irske filosofen Edmund Burke A Philosophical Enquiry into The Original of Our ideal of The Sublime and The Beautiful. I denne teksten hevdet Burke at god kunst ikke kjennetegnes av det klare og billedskjønne, men heller av det dunkle og antydende. Dette mørke og skremmende vekker paradoksalt nok både uvilje og fascinasjon i oss. Vi kan kjenne igjen dette fra spøkelseshistoriene, for de virkelig vellykkede er gjerne de historiene som antyder det uhyggelige fremfor å beskrive i detalj, og selv om vi blir redde, vil vi gjerne lese videre. Det er altså snakk om en skrekkblandet fryd.
Den tidlige romantiske periodens kaller vi gjerne skrekkromantikken, og det var nå den «gotiske fortellingen» ble skapt. Grunnen til at man bruker begrepet gotisk er fordi man i romantikken fikk ny interesse for middelalderens kunst og kultur og for gotisk arkitektur. Handlingen i overnaturlige fortellinger fra denne tiden er gjerne lagt til nettopp gamle slott, kirker og ruiner. Det gjelder blant annet The Castle of Otranto (1764) av Horace Walpole, som regnes som den første gotiske romanen. Andre bøker i sjangeren er for eksempel Mary Shelleys Frankenstein og Ann Radcliffes´ The Mysteries of Udolpho (1794).
Forfattere kunne nå virkelig utfolde seg innen det overnaturlige og morbide, og spøkelsenes oppgave var først og fremst å være skumle.11 Den gotiske litteraturen har ikke alltid vært like populær blant litteraturhistorikere og den litterære eliten, men den var svært populær blant folk flest og har holdt seg aktuell helt frem til våre dager. I norsk litteratur er det dessverre sørgelig lite utvalg av spøkelseshistorier (med noen hederlige unntak, som for eksempel André Bjerke). Men i England, Irland og USA har spøkelseshistorier utviklet seg til en egen, meget finpusset sjanger, med ypperlige forfattere som Arthur Conan Doyle, Sheridan Le Fanu, M. R. James, Algernon Blackwood, Charles Dickens, Edgar Allan Poe, Bram Stoker og Henry James. Blant mange gode spøkelseshistorier her er nok A Christmas Carol av Charles Dickens en av de mest berømte. Den gjerrige Mr. Scrooge blir på julaften oppsøkt av sin døde kompanjong, Marley, som kommer trekkende på tunge lenker (slik vi også husker fra spøkelset i huset i Athen). I Dickens historie har spøkelset en oppdragende karakter: det kommer med et advarende budskap til Scrooge, om at han må bli snillere med menneskene rundt seg. Hvis ikke vil han havne i den samme situasjonen som Marley og trekke med seg de tunge lenkene, som representerer ugjerninger i livet, for all evighet.
Tradisjonen med spøkelseshistorier rundt juletider har for øvrig en lang tradisjon i England. I Norge blir det ikke riktig påske uten krim og i England blir det ikke helt jul uten minst én spøkelseshistorie, også kjent som «Christmas crawlers». Det gir mening at spøkelsene dukker opp i den mørkeste tiden på året. Folk samlet seg rundt peisen og fortalte nifse historier, eller leste grøssere under lyset fra parafinlamper.12
Ikke alle spøkelseshistorier behøver å være skumle. En av kvalitetene jeg setter pris på med spøkelsene, er nettopp deres allsidighet. Oscar Wilde skrev en nydelig liten spøkelseshistorie, The Canterville Ghost, som utkom i 1887. Historien er på mange måter en komedie. Med sin sedvanlige humor beskriver Wilde et spøkelse som gjør hva det kan for å skremme det gamle Canterville-godsets nye beboere. Men den amerikanske familien er fornuftig og bryr seg ikke om slike ting som spøkelser. Wilde trekker inn mange klassiske spøkelsestrekk og klisjeer på en vittig måte. Men utover i handlingsforløpet får historien en mer alvorlig og melankolsk karakter. For spøkelset vil egentlig helst få slippe å spøke og drømmer seg bort til kirkegården:
Far away beyond the pinewood […] «there is a little garden. There the grass grows long and deep, there are the great white stars of the hemlock flower, there the nightingale sings all night long. All night long he sings, and the cold, crystal moon looks down, and the yew tree spreads out its giant arms over the sleepers (…) «Yes, death must be so beautiful. To lie in the soft, brown earth, with the grasses waving above one’s head, and listen to silence. To have no yeasterday and no tomorrow. To forget time, to forgive life, to be at peace».13
Denne spøkelseshistorien handler i bunn og grunn om tilgivelse for gamle synder og om å få fred med seg selv. Det er noe veldig romantisk og samtidig allmenngyldig over historien. For hvem vil vel ikke ha tilgivelse? Hvem kan si at de ikke bærer på noen lenker av personlig karakter?
Mange viktorianske spøkelser fra Wildes samtid var nokså diffuse. De ga seg til kjenne ved slepende steg i trappen, som gjennomskinnelige skikkelser i mørket, eller ved å sukke eller nynne sørgmodig fra en krok. Disse spøkelsene formidler sjelden mer enn det viktigste spøkelsesbudskapet: at noe av mennesket overlever døden. Rollen deres var dermed både å skremme og å gi en slags trøst og et håp om et etterliv.
På 1900-tallet ble det skrevet mange gode bøker innen det vi kan kalle nygotisk litteratur, av forfattere som Daphne du Maurier, Shirley Jackson, Angela Carter og Anne Rice. Stephen King kan nevnes med sin enorme popularitet. Hos disse forfatterne dukker det opp spøkelser i mange ulike former. Noen er kanskje av en mer psykologisk karakter og vi som lesere vet ikke alltid om spøkelset er virkelig eller bare inni hodet på hovedpersonene. Jeg nevnte tidligere hvordan André Bjerke skiller seg ut i norsk litteraturhistorie fordi han skrev spøkelseshistorier. I Døde menn går i land (1947) smelter André Bjerke kriminalromanen og spøkelseshistorien sammen. Han gir nemlig to ulike løsninger på gåten: en naturlig og en overnaturlig, og som lesere står vi fritt til å velge hva vil vi tro. De dødes tjern (1942) har også mange av de uhyggelige elementene vi kjenner fra spøkelseshistoriene: et gammelt hus i skogen, en livsfarlig forbannelse, mystiske lyder i mørket og opplevelser som skremmer hovedpersonen fra sans og samling. Men fornuften selv, psykologen Bugge, avviser overtro og spøkelser:
Uhyggefølelsen har ikke noe med den ytre åndeverden å bestille; den stammer fra en indre, fortrengt verden i mennesket. Når et menneske er redd for spøkelser, er det dypest sett seg selv han er redd for; han frykter sitt eget gjenferd: den ubevisste, døde delen av seg selv, den som plutselig får nytt og uhyggelig liv om natten. Han er redd for mørket, fordi mørket appellerer til nattsiden i hans vesen: ødeleggeren, morderen, rovdyret- alt det som kulturen i ham har overvunnet. Noe annet gjenferd finnes ikke.14
Kanskje har Bugge rett i at vi er våre egne gjenferd? Når «noe» følger oss med blikket i stille rom eller på tåkelagte kirkegårder, når vi kjenner ising i nakken og gåsehuden står, da er det kanskje oss selv vi fornemmer. Det er våre egne øyne som stirrer på oss fra mørket, og den kalde hånden på skulderen er ingenting annet enn en helt virkelig individuell angst.
De moderne spøkelseshistoriene har gjerne noe av dette mer psykologiske aspektet ved seg, og berører også metafysiske spørsmål på en annen måte enn forestillingene om levende lik og flagrende, viktorianske spøkelser gjør. Det er laget mange gode spøkelsesfilmer med en slik tilnærming. I filmer som The Shining (basert på Stephen Kings bok), The Sixth Sense, The Others, The Awakening og The Orphanage, er skillet mellom de levende og de døde langt på vei visket ut. For spøkelsene kan jo vi oppleves som gjengangere som hjemsøker deres hus. Kanskje var gutten du snakket med hver dag, egentlig død? Eller kanskje det er vi som er spøkelsene og bare innbiller oss at vi lever? Som lille Cole i The Sixth Sense så berømt sier til psykologen sin: «I see dead people […] They don’t know they’re dead […] They only see what they want to see.»
Også i disse fortellingene har spøkelsene noe uoppgjort, noe de vil formidle eller advare om. Filmene handler i tillegg på ulike måter om bearbeiding av traumer. Kanskje er det først og fremst nettopp det vi trenger spøkelsene til, enten vi tror på dem eller ikke?
Fotnoter
[1] Espeland, Velle. Spøkelse! Hvileløse gjengangere i tradisjon og historie. Oslo: Humanist Forlag, 2002, s. 15- 16.
[2] Espeland, Velle, s. 123- 127.
[3] Espeland, Velle, s. 121.
[4] Espeland, Velle, s. 18- 19.
[5] Espeland, Velle, s. 19- 20.
[6] Espeland, Velle, s. 25.
[7] Espeland, Velle, s. 20.
[8] Espeland, Velle, s. 29.
[9] Espeland, Velle, s. 50.
[10] Espeland, s. 52.
[11]Espeland, Velle, s. 63.
[12] Martin, Tim (red). Ghosts of Christmas Past. London: John Murray Publishers, 2017, s. 1.
[13] Wilde, Oscar. The Canterville Ghost and Other Stories. Richmond: Alma Classic, 2020, s. 32.
[14] Bjerke, André. De dødes tjern. Oslo: Aschehoug, 2018, s. 143- 144.
