MARX FOR VÅR TID?

Da Sovjetunionen falt trodde mange Marx var begravet, men etter finanskrisen har spøkelset hans hjemsøkt verden. «Marx i dag» er passende tittel på dette temanummeret av tidsskriftet Agora.¹ Alle syv bidrag i temadelen tar opp dagsaktuelle politiske saker og prøver ut brukbarheten av marxistiske analysebegreper. Her er tekster om økonomiske kriser (Jacobsen), digital automatisering (Shammas), reaksjonær populisme (Bolt), progressivt håp (Sveinungsson) og moralsk engasjement (Øversveen). To bidrag diskuterer Marx sitt hovedverk Kapitalen i en norsk nasjonal kontekst – først relevansen av Kapitalen for Norge (Aakvaag) deretter oversettelsen av Kapitalen til norsk (Høghaug).

Hvert av bidragene bringer Marx i samtale med vår tid – og fasiliterer samtidig samtale mellom teori og praksis. På sitt beste kombinerer tekstene filologisk presisjon med empirisk analyse. I tillegg til temadelen har tidsskriftet en seksjon med bokanmeldelser. Disse beriker temanummeret. Bokanmeldelsene tangerer aktuell marxistisk debatt når de kommer inn på saker som klima og miljø, teknologisk determinisme og å lytte til de stemmeløse. Dette er tidsskrift som går inn i sin tid og gjør skrift til intervensjon.

Redaktørene har gjort en imponerende jobb. Sammensetningen av bidrag fungerer som en «paneldebatt» om noen dagsaktuelle saker. Redaksjonelt arbeid innebærer utvelgelse – en definering eller «inngjerding» av et «tematisk territorium». Likevel er bidragene satt sammen slik at det åpner for at leseren kan følge «tematiske rotskudd» i andre retninger. (Vi kunne kalle det «rhizomer».)² Bidragene i temadelen kler hverandre godt, og kan leses som en samtale, samtidig som de åpner mange muligheter for at leseren kan fortsette tankerekkene. Slike tematiske rotskudd er det særlig mange av i bokanmeldelse-seksjonen, som er mindre stramt redigert enn temadelen.

Videre er det mye her som kan leses i sammenheng med andre bidrag til den marxistiske debatt som føres andre steder (for eksempel utgivelser fra Verso forlag). Noen referanser er eksplisitte, andre er ikke. Også her overlates mye til leserens fantasi og aktive bidrag. Som leser opplever jeg at denne samlingen inviterer til å leses på samme måte som en skjønnlitterær antologi, samtidig som den også er et godt akademisk tidsskrift.

Som en ivrig leser av «Marx i dag» skal jeg her formidle noe av det som har gjort mest inntrykk fra temanummeret, men underveis også ta stilling til hvorvidt det viser en Marx som er dagsaktuell eller i utakt med tiden.

For det første skal jeg ta for meg hvert av bidragene i temadelen, med minst ett kompliment til hver forfatter, men også komplimentere dette med kortfattet konstruktiv kritikk til hver av dem. Jeg skal ta for meg hvordan de aktualiserer Marx ved å ta opp dagsaktuelle politiske saker, og drøfte overførbarheten til norsk nasjonal kontekst.

For det andre skal jeg kommentere hvordan temanummeret er redigert, både hvordan det fungerer som en indirekte samtale mellom bidragene, og dessuten hvordan det fungerer som en intervensjon i offentligheten. I hvilken grad lykkes temanummeret «Marx i dag» med å vise en Marx i takt med vår tid?

Dagsaktuelle saker

Temadelen spenner vidt, og rommer mange politiske saker, men er nokså samstemt når det gjelder Marx-fortolking. En fellesnevner er at alle responderer på samme praktiske virkelighet. «Den globale finanskrisa i 2008–2011 markerte slutten på epoken med nyliberal ‘postpolitisk’ konsensus» konstaterer redaktørene i lederartikkelen, «og innledet en periode preget av tilbakeskuende populisme og etnonasjonalisme» men også «nye progressive sosiale bevegelser».³ Dermed har «begreper som kapitalisme, klassekamp, utbytting og til og med sosialisme på nytt […] fått plass», ikke bare i «den politiske offentligheten» men også hos «en ny generasjon akademikere».⁴ Så hva har disse skribentene å si om dagsaktuelle temaer, fra reaksjonær populisme (Bolt) til progressivt håp (Sveinungsson), via diskusjoner av samfunnets materielle basis, slik som digital automatisering (Shammas) og økonomiske kriser (Jacobsen) men også samfunnets moralske overbygning (Øversveen).

Reaksjonær populisme har stått politisk sterkt siden 2016 og utgjør den kanskje største strategiske utfordringen for alle progressive bevegelser. Hva er det som gjør at den autoritære høyresiden – gang på gang – lykkes i å mobilisere støtte fra folk som burde hatt egeninteresse av å støtte venstresiden? Utfordringen tar Mikkel Bolt i den første teksten i temadelen, «Marxistisk situasjonsanalyse: 1852, 1979, 2026». Han går i dialog med den mest empiriske teksten Marx skrev, som omhandlet hvordan 1848-revolusjonen ble slått tilbake av en reaksjonær motrevolusjon i 1852, med statskuppet til Napoleon III. Artikkelen ble flittig sitert av Stuart Hall i sistnevntes prognose om thatcherismens utvikling, publisert i 1979. Fra sitt utsiktspunkt i vår egen tid ser Bolt tilbake på begge tekstene, og sammenlikner erfaringene fra 1852 og 1979 med vår tids nyhetsbilde. Han sammenlikner altså ulike tider, hva vi kan kalle en «diakron komparasjon».⁵ Metoden er god for å finne historiske paralleller og avdekke langvarige trender, men kan innebære en risiko for å overdrive likhetene mellom ulike historiske situasjoner. Jeg er ikke sikker på om det er særlig hjelpsomt når Bolt,⁶ i likhet med Hall,⁷ bruker «fascisme» som en transhistorisk samlebetegnelse. Antonio Gramsci, som opplevde den historiske fascismen på nært hold, bruke analytiske begreper som «bonapartisme» og «cæsarisme» når han analyserte likheter på tvers av historiske situasjoner.⁸ Det samme gjelder Volodymyr Ishchenkos analyse av reaksjonær populisme i dagens Russland og Øst-Europa. Hvis vi mener det er strategisk viktig å skille mellom ulike fraksjoner på den radikale venstresiden, slik som maoister og anarkister, er det merkelig om det ikke skulle være like strategisk nyttig å identifisere tilsvarende mangfold på motsatt fløy. Likevel identifiserer Bolt relevante mekanismer, spesielt med tanke på hvordan klassebevissthet faktisk ikke formes.

Digital automatisering er vår tids kanskje mest omtalte endring – eller «disrupsjon» – av produksjonen. Dommedagsprofetier om kunstig intelligens blir til dels promotert av bransjen selv. Hva som vil skje er for tidlig å si, men hva som skjer nå tas opp i teksten «Fra Karl Marx til KI» av Victor Lund Shammas. Siden Marx sine skrifter om storindustrien har marxister alltid vært opptatt av å forstå automatisering, også innenfor IKT. Forfatteren tar for seg ulike marxistiske vinklinger på fenomenet som kalles «kunstig intelligens»: Noen forfattere studerer effekten på «fremmedgjøring» og «ideologi», andre hvordan teknologien fasiliteter innflytelse, forstått som «platformmakt», for eksempel i kontrollen over arbeidskraft i Uber og Wolt. Atter andre anvender Marx sitt begrep om «opprinnelig akkumulasjon», først utviklet for å beskrive hvordan det engelske landbrukets allmenninger på 1700-tallet ble inngjerdet og privatisert, men senere også brukt som betegnelse på hvordan KI-selskaper erobrer og privatiserer en stor mengde kreativ produksjon. Forfatteren skisserer også noen mulige løsninger, for eksempel at KI-selskapene, som en «ekstraktiv næring», kunne pålegges en form for «grunnrentebeskatning».⁹ I denne forbindelse viser forfatteren til Marx sin diskusjon om det «automatiske maskinsystemet» som en «potensielt progressiv kraft, som kan virke frigjørende, gitt den rette politiske innrammingen».¹⁰ Denne teksten introduserer en rekke temaer, og en snerpete leser ville kunne savne større tematisk fokus. Imidlertid kan leseren også bli introdusert for en rekke pågående diskusjoner med stor relevans. Her er mange gode lesetips, mange gode problemformuleringer, og løsningsforslag for noen av dem.

Økonomiske kriser er et syklisk fenomen i den kapitalistiske orden. Finanskrisen i 2008 er antagelig hovedårsaken til at marxistisk analyse har vendt tilbake. Med teksten «Marx og kapitalismens kriser» diskuterer Jostein Jacobsen en marxistisk forklaring som er kontroversiell «både utenfor og innenfor marxismen»,¹¹ nemlig loven om den fallende profittrate. Mange har oppfattet denne «loven» som at Marx mente alt bare går én vei i kapitalismen, og at systemet kommer til å kollapse av seg selv. Derimot mener Jacobsen at Marx faktisk beskriver en rekke «motstridende mekanismer i et dynamisk system» og at fall i profittraten er den sannsynlige «hovedtendensen som gjør seg gjeldende over lengre historiske perioder».¹² Dette mener han er i samsvar med en faktisk statistisk tendens til fallende profittrate i G20-land siden 1950, som illustreres med en statistisk figur.¹³ Metodisk kan det virke som om forfatteren mener det er rimelig å tolke Marx sin «lov» som en stokastisk modell, til tross for at mange har tolket den som en deterministisk metafysisk påstand. Det virker som overbevisende argumentasjon med god forklaringskraft. Likevel kunne det vært på sin plass med en kort diskusjon av konkurrerende forklaringsmodeller innenfor evolusjonær økonomi. For eksempel bruker Elinor Ostrom begrepet «komplekse dynamiske systemer».¹⁴ Det likner på artikkelforfatterens uttrykk «motstridende mekanismer i et dynamisk system».¹⁵ Artikkelen har ansatser til en diskusjon om hvorvidt marxistisk dialektikk, i likhet med evolusjonær økologi, er funksjonalistisk.¹⁶ Det kunne være spiren til en diskusjon av rivaliserende forklaringer.. Likevel kunne man også si at diskusjonen av rivaliserende teorier ville hørt hjemme i en annen artikkel, kanskje i en oppfølgingsartikkel?

Moralsk engasjement er nok annerledes i dag enn det var for Marx (og Lenin). Arbeiderbevegelsen før og etter 1917 var opptatt av økonomiske interesser. Derimot har «nye sosiale bevegelser» fra 1968 til i dag ofte framstått som moraliserende. «Marx og moralen» av Emil Øversveen tar for seg en tilsynelatende selvmotsigelse: Marx argumenter ofte mot moralismen, men er samtidig sterkt normativ. Hva er «substansielt» og hva er «bare» retorikk? Forfatterens tolker det Marx skrev «i lys av hva han kan ha ønsket å oppnå i gitte situasjoner».¹⁷ En kort historikk over «de konkrete debattene» som Marx sine tekster tok del i¹⁸ brukes til å tolke utvalgte deler av forfatterskapet. Det tegner seg et bilde av en Marx som var verken moralist eller anti-moralist. Kapitalen forståes som en amoralsk kraft, fordi kapitalisten tvinges av konkurransen til å opptre moralsk likegyldig. Derimot er arbeiderklassens frigjøring bare mulig dersom en vitenskapelig analyse av de materielle mulighetene kombineres med en normativ refleksjon, der de konkrete muligheter veies opp mot hverandre.¹⁹ Her er det altså snakk om to parallelle bevegelser, både en objektiv analyse av materielle muligheter, og en intersubjektiv refleksjon som medfører valg av mulighet. Den førstnevnte bevegelsen må kunne kalles for realpolitisk vitenskap, av den typen Machiavelli og Lenin drev med. Den sistnevnte bevegelsen er derimot en etisk drøfting, og her trekker artikkelforfatteren inn «diskursetikken» til Jürgen Habermas. Mange (mis)tolker Habermas dithen at gode argumenter skulle løse alle problemer.²⁰ Men her kan det virke som om artikkelforfatteren vil ta Habermas inn igjen i den marxistiske varmen, og denne leseren synes det framstår som en god idé. Det eneste jeg kan komme på å kanskje savne er en retorisk analyse av estetiske virkemidler, slik det gjørs i nyere studier av Marx som en «gotisk» forfatter. Kanskje er det ikke alltid klart hva som er implisitte moraldommer og hva som er estetiske virkemidler. Uansett er det spennende og spenstig å bringe Habermas sin diskursetikk tilbake til marxismen.

LES OGSÅ: HVA KAN VI LÆRE AV KAPITALEN?

Progressivt håp er ikke lett å beholde i møte med samtidens økonomiske kriser og reaksjonære populisme. Selve begrepene om progresjon og reaksjon innebærer et håp om at historien kan ha en retning henimot forbedring. Håp å kunne gjennomføre det man tror er bra er en drivkraft for kollektiv handling. Det er en fellesnevner for messiansk religion og revolusjonær politikk. Teksten «Den olägliga Marx» av teologen Jayne Sveinungsson er et bidrag til restaureringen av marxistisk messianisme etter Sovjetunionens fall. Materialet finner han i en understrøm av sekulære jødiske fritenkere, fra Walter Benjamin, via Jacques Derrida, til Daniel Bensaïd. Disse forfatterne vender «den kritiska impulsen i marxismen» ikke bare mot kapitalismen, men «även mot marxismen själv».²¹ Spesiell interesse fatter forfatteren for boken Marx’ spøkelser, der Derrida hevder at dekonstruksjonen, i likhet med den selvkritiske formen for marxisme, vender tilbake til «en viss erfarenhet av löftet som man kan försöka befria från all dogmatik».²² Denne befrielsen av «löftet» fra «dogmatik» har spennende filosofiske implikasjoner. På teologiens område er det å frigjøre mystikernes generelle håp fra religionens spesifikke løfter. Rettsfilosofisk artikuleres spenningen i distinksjonen mellom «rättvisa (justice)» og «rett (droit)».²³ For meg som leser lyder dette som et ekko fra boken Hva er rett, der Hans Petter Graver er opptatt av spenningen mellom rettferdighet og legalitet. Altså kunne det være gode muligheter for å fortsette tankerekken videre fra de jødiske fritenkerne og over på aktuelle juridiske spørsmål, som for eksempel forsøk på å oversette økonomiske rettigheter fra luftig menneskerett til bindende regelverk. Teksten er kort. Den gir lyst på mer, og jeg savner en diskusjon av praktiske konsekvenser. Forfatteren overbeviser om at Derrida hjelper oss med hva som bør tenkes – men hva bør gjøres? Den handlekraftige Vladimir Lenin, forfatter av boken Hva må gjøres?, var i utgangspunktet heller ikke dogmatisk, og skal ha lært mye fra aksjonismen til de russiske nihilistene. Nihilismen inspirerte visstnok også Benjamin.²⁴ Hans begrep om unntakstilstand berøres kort i artikkelen²⁵ uten at temaet forfølges nærmere. Hva er tilrådelig revolusjonær praksis i dag?

Kapitalen i Norge?

Bidragene er nokså samstemte, med unntak av én tekst, i å bekrefte relevansen av Marx i dag. Hovedstrømmen oppsummeres i et bokessay om oversettelsen av Kapitalen til norsk språk (Høghaug). Motstrømmen representeres derimot i en artikkel om relevansen av Kapitalen for Norge (Aakvaag). Dermed åpnes spørsmålet om den geografiske dimensjonen ved vår historiske situasjon. De to bidragene om Marx i norsk kontekst motsier hverandre, diskré og implisitt. Det førstnevnte bidraget får siste ord i temadelen. Det sistnevnte er plassert i midten, altså som nummer fire av syv. Komposisjonen er så vakker at man skulle trodd det var gjort av Dante. Redaktørene viser – snarere enn forteller – sitt standpunkt. Det implisitte redaksjonelle grepet antydes i lederartikkelen, som fastslår: «I Norge har den nye Marx-interessen blant annet gitt seg konkret uttrykk i at det store prosjektet med å oversette Kapitalens tre bøker til norsk – etter en pause på 40–50 år – nå er fullført.»²⁶ Er det underforstått at tidligere resepsjon av boka var stykkevis og delt?

Relevansen av Kapitalen for Norge blir diskutert etter at sosiologer bruker Marx til å forklare klassemotsetninger i norsk (samtids)historie. Gunnar Aakvaag tilbyr en empirisk avkreftelse av marxistisk utviklingsteori i det norske kasus. Hans artikkel «De økonomiske omstendigheters stumme tvang» bygger på en selverklært «metodologisk nasjonalisme».²⁷ Det nasjonalistiske ved metoden kommer til uttrykk på to måter: På den ene sida i den norgeshistoriske beskrivelsen, der få endogene årsaksfaktorer spores, og landet framstår som ei øy i relativ isolasjon fra verden. På den andre sida i Marx-lesingen, der den metodologiske nasjonalismen gjør seg gjeldende i at forfatteren rekonstruerer marxistisk utviklingsteori som en unilineal, unikausal, deterministisk modell for nasjonalstaters utvikling.

Gitt disse forutsetningene, påviser artikkelen at marxismen stemmer dårlig i tilfellet Norge. Altså er teorien (gitt den forutsetningen) faktisk falsifisert, på samme måte som en påstand om at alle svaner er hvite blir falsifisert når man observerer en enkelt svart svane. En slik falsifisering er ikke uinteressant, og kunne vært et godt tilsvar til Marx sin forsikring om at «[d]et industrielt mer utviklede landet viser bare det mindre utviklede landet bildet av dets egen framtid».²⁸ Likevel framstår artikkelen påfallende lite «i synk» med nåtidens filosofiske og historiefaglige debatt, noe som Tore Linné Eriksen var inne på i sin anmeldelse.²⁹ For det første er artikkelens framstilling av Norges historie ikke i tråd med nyere tilnærminger til økonomisk historie. Disse har gått ut på å spore opp transnasjonale prosesser som ble oversett i tidligere nasjonalhistorisk forskning. For det andre baserer artikkelen seg på en lesing av Marx som man nok var utbredt før 1917, hos Karl Kautsky og Den den andre internasjonalen. Senere har det blitt stadig mindre av det, særlig hos anti-koloniale Marx-filologer, som Mahdi Amel og Gilbert Achcar. Gitt den metodologiske forutsetninger er artikkelen relevant, men forutsetningene framstår nokså anakronistiske i vår tid.

Oversettelsen av Kapitalen til norsk har tatt tid, fra 1930-tallet, fra det første lille utvalget ble utgitt, til 2024, da oversettelsen av Kapitalens bok III ble fullført. «Men i hvilken forstand er det snakk om en fullførelse?» Det spør Lief Høghaug i «Marx metamorfoser». Svaret er ikke gitt. Marx ferdigstilte bare bok I, og etterlot seg en mengde notater til bok II og III, kanskje til og med en bok IV. Notatene ble redigert av Engels før utgivelse. Mange har beskylt Engels for å ha misforstått hva mesteren mente. Artikkelforfatteren tar ikke stilling til dette spørsmålet, men avslutningsvis diskuterer han et sitat fra Engels sitt forord til bok III. Her hevder Engels at mange feilleser Marx fordi de «bygger på den misforståelsen at Marx kommer med definisjoner når han i stedet utvikler begreper» og han fortsetter med å fastslå:

«Det sier seg jo sjøl at når man tar tingene og forholdet mellom dem som foranderlige, ikke som størrelser som er gitt en gang for alle, må også tingenes avbildninger i tanken, begrepene, kunne utvikle seg og omdannes. De kan ikke innkapsles i stive definisjoner, men må utvikles i en historisk eller logisk skapelsesprosess.»³⁰

Som leser blir jeg overrasket. Denne utlegningen bryter tvert med inntrykket av at Engels tilbød nettopp «stive definisjoner» av historiens lovmessigheter. Artikkelforfatteren fortsetter: «Marx utviklet og omdanner begreper, produserer begreper, og produksjonen fortsetter etter hans død – i hans navn».³¹ Bokessayet antyder en filologisk metode som ikke tar sikte på å rekonstruere en sammenhengende systemteori, men i stedet tilnærmer seg Marx sitt forfatterskap som et «åpent verk».³² En slik «åpen lesemåte» kan kanskje karakteriseres som «modernistisk» eller til og med «postmoderne», en lesemåte som synkroniserer både Marx og Engels med vår tid.

Redaksjonelle grep?

Noe som forblir usagt, men antydet, er at bokessayet også fungerer som et oppsummerende etterord for temadelen. På den ene side viser bokessayet en Marx-filologi for vår tid, der man tilnærmer man seg Marx sitt forfatterskap som et «åpent verk» med mange betydninger. Som leser mener jeg at en slik lesemåte kjennetegner alle bidragene i temadelen, med unntak av ett ikke-marxistisk bidrag. Bokessayet bidrar derfor til å synkronisere de fleste av temanummerets bidrag med hverandre og med samtiden. Det viser en Marx i takt med vår tid.

På den annen side fjerner bokessayet seg fra en lesemåte som tidligere var mer utbredt, som er å forsøke å destillere en sammenhengende systemteori fra Marx sitt mangfoldige forfatterskap. For meg som leser er det tydelig at denne tilnærmingen kjennetegner det eneste ikke-marxistiske bidraget i temadelen. I kontrast til bokessayet framstår dette merkelig anakronistisk. Det viser en Marx som ikke er i takt med vår tid.

Så hva er bokessayets funksjon i den redigerte helheten? Man kan mene at bokessayet er en avslutning som både synkroniserer de seks marxistiske artiklene i temadelen med hverandre og med vår tid, og samtidig viser anakronismen i det ene ikke-marxistiske bidraget. På denne måten gjør bokessayet temadelen til en «dialektisk totalitet», som både er enhetlig og samtidig assimilerer sin egen motsigelse.

Samtidig har bokessayet også en annen funksjon, gjennom sin antydende stil bidrar det også til å åpne leserens blikk for de påfølgende bokanmeldelsene. Slik blir leseren klar for å følge andre assosiative «rotskudd» gjennom den videre lesningen.

Leserens sluttord

Det sies ofte at marxisme er «død» eller til og med tilhører «historiens skraphaug», noe som antyder at den har vist seg irrelevant, kort sagt, at marxisme skulle være en anakronisme. En nokså unison motsigelse kommer fra «Marx i dag» (Agora nr. 1-2, 2026). Nesten alle bidragene i temadelen, i likhet med mye annen samtidig marxisme, forklarer dagsaktuelle politiske saker ved hjelp av en Marx som tolkes som spørrende og udogmatisk. Samtidig har bidragene til felles at de ikke tar kapitalismen for gitt, men tvert imot identifiserer anti-kapitalistiske tendenser innenfor kapitalismen. Til sammen utgjør bidragene, med ett unntak, en unison motsigelse av vår samtid. Bidragene er godt synkronisert med hverandre og med samtidens marxisme. De viser en Marx i takt med vår tid.

LES OGSÅ: MARX OG ANTIKKENS MATERIALISME

Unntaket er bidraget fra Gunnar Aakvaag. Først rekonstruer han en marxisme med en avklart teori. Deretter avkrefter han at denne skulle kunne forklare norsk historie. Begge deler går mot strømmen i temadelen. Bidraget er ikke direkte pro-kapitalistisk, men framstår som en negasjon av de øvrige bidragenes negasjon av vår samtid. Dessverre framstår metoden som anakronistisk. Forfatteren antyder at Marx ikke er i takt med vår tid, men for leseren er det forfatterens framstilling som er i utakt med tiden.  

Min eneste negative kritikk av dette temanummeret er at det sistnevnte bidraget hadde fortjent bedre redigering. Med sin gammelmodige tolking av Marx framstår det irrelevant for samtidig marxistisk debatt. Derfor kan bidraget framstå som et anti-marxistisk alibi overfor anti-marxistiske lesere. Det kan nok være effektivt for å tekkes den rådende mening, «det kulturelle hegemoni». Man da går man glipp av en mer fruktbar diskusjon, innenfor «mot-hegemoniet». Som leser savner jeg mer tvisyn på Marx, som kunne supplert flertallets pro-marxistiske og mindretallets anti-marxistiske posisjoner.

Faktisk synes jeg noen av bokanmeldelsene bærer i seg kimen til mer nyttig negasjon av Marx. Her åpnes mange dører og «tematiske rotskudd» inn til nærliggende diskusjoner, for eksempel innenfor feminisme, avkolonisering, litteraturvitenskap, og ikke minst miljøpolitikk. Om man er interessert i sistnevnte sak kan jeg anbefale anmeldelsene av aktuelle bøker av Odin Lysaker (anmeldt av Andreas Hvidsten), Terje Tvedt (anmeldt av Jon Langdal), og Peter Sloterdijk (anmeldt av Live Torvund).

Dette nummeret av Agora framstår som særlig godt til å aktualisere sitt tema. Som en «journal for metafysisk spekulasjon» gir Agora alltid spennende fortolkinger av verden, og for meg som leser er «Marx i dag» (nr. 1-2, 2026) det mest vellykkede siden «Spinoza» (nr. 2-3, 2003) som omhandlet aktualiteten av en annen materialistisk filosof.³³ Det nye temanummeret kan være en god anledning til å ta det gamle ut av hylla. Når de to leses i sammenheng kan det tilføre nye tolkninger til lesingen av begge.³⁴ Begge bidrar til filosofiens «eneste materialistiske tradisjon».³⁵

Imidlertid, som den filosofiske materialismen lærer oss, har filosofene kun fortolket verden forskjellig, mens det det kommer an på er å forandre den. Den praktiske utfordringen er kanskje å ta den søkende og spørrende marxismen ut av en journal for metafysisk spekulasjon og gjøre den virksom gjennom arbeiderstyrt aksjonsforskning?

Referanser

[1] Agora nr. 1-2, 2026 «Marx i dag»

[2] De to begrepene «rhizom» og «territorium» brukes her slik de beskrives av Gilles Deleuze og Felix Guattari, Tusind Plateauer. Kapitalisme og skizofreni. Oversatt til dansk av Niels Lyngsø (København: Det kongelige danske kunstakademis billedkunstskoler, 2005)

[3] Agora nr. 1-2, 2026, s. 3

[4] Samme sted, s. 3

[5] Paul Knutsen, Analytisk narrasjon – en innføring i historiefagets vitenskapsfilosofi. (Bergen, Fagbokforlaget, 2002)

[6] Agora nr. 1-2, 2026, s. 31

[7] Samme sted, s. 12.

[8] Antonio Gramsci, Quaderni del carcere. Edizione critica dell'Istituto Gramsci. (Roma: Editore Einaudi 2014), ss. 1846-8, 2597-8, 2667 (Hefte 9, §133; hefte 13, §27 og hefte 14, §23)

[9] Agora nr. 1-2, 2026, s. 181, 194

[10] Samme sted, s. 196

[11] Samme sted, s. 65

[12] Samme sted, s. 67

[13] Samme sted, s. 71

[14] Elinor Ostrom, Governing the Commons. The Evolution of Institutions for Collective Action. (Cambridge: Cambridge University Press, 1990). For mer om komplekse dynamiske systemer, se også: Ilya Prigogine og Isabelle Stengers, Order Out of Chaos. Man’s New Dialogue with Nature. (London: Verso, 2018 [1984])

[15] Agora nr. 1-2, 2026, s. 67

[16] Samme sted, s. 43, 67

[17] Samme sted, s. 168

[18] Samme sted, s. 168

[19] Samme sted, s. 171

[20] Jürgen Habermas, Den nye offentligheten. Strukturendring og deliberativ politikk. Oversettelse ved Andres Dunker. (Oslo: Cappelen Damm, 2023 [2022]), s. 22–23, 51–3, 60, 64–6

[21] Agora nr. 1-2, 2026, s. 81

[22] Jaques Derrida, Marx spöken: skuldstaten, sorgarbetet och den nya internationalen. Svensk oversettelse ved Jonas Magnusson, Gøteborg: Daidalos 2003 [1993], s. 135, sitert i Agora nr. 1-2, 2003, s. 82

[23] Agora nr. 1-2, 2026, s. 80

[24] Sami Khatib, «The Messianic Without Messianism. Walter Benjamin’s Materialist Theology”, Anthropology & Materialism, nr. 1, 2013.

[25] Agora nr. 1-2, 2026, s. 87, 94

[26] Samme sted, s. 3

[27] Samme sted, s. 122

[28] Karl Marx, Kapitalen. Første bok: Kapitalens produksjonsprosess, bind 1, oversatt til norsk av Erling Kielland og Stein Rafoss (Oslo: Oktober 1995), s. 9

[29] Tore Linné Eriksen, «Marxismen er ikke død?», i Klassekampen 27. juni 2026 https://klassekampen.no/artikkel/2026-06-27/marxismen-er-ikke-dod?rnd=0.7068541174808727

[30] Karl Marx, Kapitalen. Tredje bok: Den kapitalistiske produksjonens totalprosess. Oversettelse av Harald Minken, Mathias Bismo og Torstein Dahle (Larvik: Forlaget Rødt, 2024), sitert i Agora nr. 1-2, 2026, s. 214.

[31] Agora nr. 1-2, 2026, s. 214

[32] Begrepet “åpent verk” brukes her om et kunstnerisk arbeid som er utformet slik at det er rimelig å tolke det på mange forskjellige måter, se Umberto Eco, Opera aperta. Forma e indeterminazione nelle poetiche contemporanee. Tredje utgave (Milano: Bompiani, 1976)

[33] Agora nr. 2-3, 2003 «Spinoza»

[34] Er materialisme en anti-metafysisk holdning eller en metafysisk posisjon? Marx er (notorisk) uklar. Han rakk aldri å skrive den metodeboka han lovte leserne. Liknende anklager har blitt rettet mot den ovenfor nevnte Jacques Derrida. Det samme gjelder den mer positivistiske marxisten Otto Neurath. Som leser opplever jeg at spørsmålet blir hengende i lufta etter å ha lest «Marx i dag» (Agora nr. 1-2, 2026). Ovenfor har jeg argumentert for at utgivelsen som helhet legger opp til en «åpen» lesning av Marx – samtidig som helheten også kan framstå som en «dialektisk totalitet». Dette faglitterære grepet kan tolkes som en metafysisk påstand – spesielt siden tidsskriftet Agora er en «journal for metafysisk spekulasjon». Hvis ting og begreper er foranderlige, og derfor ikke kan rommes i stivnede definisjoner – som Engels skrev sitt forord til Kapitalen bok III – så kan det høres ut som en slags anti-metafysisk metafysikk. Det er et paradoks. Det kan framstå uavklart, og det uavklarte kan fungere godt. Som leser savner jeg, som sagt ikke noe oppsummerende etterord. Dersom et slikt mulig (eller potensielt) etterord likevel skulle ha vært skrevet (eller aktualisert) kunne kanskje nettopp Spinoza-nummeret (Agora nr. 2-3, 2003) vært en relevant referanse. Blant filosofiske materialister var vel nettopp Spinoza en mester i metafysikk. Kanskje kunne alle under-temaene i «Marx i dag» knyttes til Spinoza – for eksempel sekulær jødisk fritenking, personalistisk etikk, ikke-deterministisk fysikk, samt Actio og Potentia som produksjon av transnasjonale nettverk? Det er i alle fall nok av uavsluttede debatter for framtidige tidsskriftutgivelser.

[35] Louis Althusser, «Den eneste materialistiske tradisjon» [1985], oversatt av Ragnar Braastad Myklebust, i Agora 2-3, 2003.