HØYAKTUELT OG KLOKT OM OVERSETTELSE

Det uavhengige forlaget H//O//F pumper for tiden ut interessante utgivelser med høy frekvens, deriblant pamflettserien med det ivrige navnet «Filosofi nå!». Som det står på forlagets nettsider skal serien bidra med «mulighetsåpnende intervensjon i samtiden», og i denne rekken føyer nå Erlend Wichnes Oversettelse seg. Pamfletten beløper seg til 82 sider og seks kapitler, som hver for seg har oversettelsens politisk-filosofiske aktualitet som fokalpunkt, hjulpet av «oversettelsens sosiologi», knyttet til såkalt aktør-nettverksteori. Dermed utelates oversettelse som analytisk-filosofisk problemkompleks i tradisjonen etter Frege og Wittgenstein, hvorfra løftet om en oversettelsens filosofi blir noe uklart. Dessuten reiser pamfletten få motforestillinger og innvendinger mot egen teoretisering, i tråd med fagfilosofisk sedvane. Isteden er siktemålet å «dykke videre inn i spørsmålet om hva vi velger å kalle oversettelse, hvordan oversettelse finner sted og hvilken betydning oversettelse kan ha i verden» (Wichne, 2026, s. 18). Jeg er da klart begeistret for denne etter min mening nødvendige utgivelsen, som treffer samtidens planke godt, skrevet ujålete, tilgjengelig og med en rekke tankevekkende perspektiver. Som oversetter og gjendikter, forfatter og akademiker, er Wichne utvilsomt i øyehøyde med tematikken. Mine kritiske kommentarer nedenfor, bør derfor ikke skygge for at dette er blitt en leseverdig og viktig tekst.

I maskinoversettelsens tid

Innledningsvis i pamfletten introduseres bestemte måter som oversettelse er blitt forstått på gjennom historien, og adequatio rei et intellectus eller idéen om at en oversettelse direkte skal samsvare med sitt kildespråk, skal tidlig til livs. Ikke bare er dette usant i henhold til språkets faktiske, skapende og subjektiverende funksjoner i våre liv, men gir òg innsikt i hvordan vi bør forstå den eventuelle trusselen KI (kunstig intelligens) setter for oversettelse, forstått som realhistorisk fenomen og lingvistisk tradisjon. Oversettelse innebærer ikke et enkelt overførbart punkt fra et sted til et annet, skriver Wichne: «I et slikt internasjonalt kommunikasjonsnettverk [tuftet på maskinoversettelse] blir oversettelse nærmest ei hindring som maskinoversettelse bidrar til å deregulere, som om det var et tiltak for å fjerne en handelsbarriere» (ibid., s. 23). Dette samstemmer godt med bekymringer om KIs konsekvenser for oversettelse og den eventuelle frykten for at et uomgjengelig menneskelig element skal utarmes i prosessen mot et algoritmisk lingua franca (ibid., s. 24). Wichne siterer her Mona Baker, som mener at automatisert oversettelse innebærer at vi «gir avkall på retten til å snakke med vår egen stemme og formidle kunnskap på en måte som er forenlig med våre politiske standpunkter og vårt verdensbilde» (ibid.).

Å forplikte seg til teori

Jeg er sympatisk innstilt til denne systemkritikken og oversettelse er unektelig et interessant prisme med høy akademisk verdi, hvorigjennom en bedre kan se en rekke realhistoriske og -politiske fenomener. Men Wichnes analyse tar tidvis steget, mener jeg, over i samtidspatologien, som når han beskriver «vestlige samfunns blindhet for energi til fordel for substans» (ibid., s. 25). Det er et kraftfullt og interessant syn, men støttes med få argumenter og dets vekt i analysen blir derfor uklar. 

Jeg mener at teksten fungerer bedre «på bakkeplan», når den tar utgangspunkt i konkrete oversettelseserfaringer og -grep. Om forskjellen på et par norske haiku-gjendiktninger, skriver Wichne (ibid., s. 27) for eksempel følgende om energi-foran-substans-analysen:

Hvis oversettelse anses som en transformativ energi som skaper ting som ikke allerede eksisterer, og ikke en handelsbarriere som bør dereguleres, vil det være vanskeligere å delegere arbeidet bort til maskiner som opererer på en måte som allmennheten i liten grad kan påvirke.

Her henger jeg absolutt med, men utdragets innledende «hvis» er tvetydig. Er oversettelse energisk, eller er det politisk maktpåliggende at vi innrammer deretter? Slike uklarheter blir svakheter ved teksten og i måten den forholder seg til nokså omseggripende teoretikere, uten at det helt kommer på det rene hvor forpliktet forfatteren er til disse. Dette blir tydelig mot pamflettens slutt, i det jeg mener er et bristepunkt i teksten, om «oversettelsens økologi». 

Her skjer det mye på lite tekst, som påstanden at «andre livsformer [som planter og dyr] er også mennesker» (ibid., s. 73), og en i beste fall gnostisk fastholdelse av det paradoksalt oversettelig ikke-oversettbare i andre livsformers erfaringer (ibid., s. 78), med TV-«dubbing» anekdotisk på laget som et litt keitete eksempel. Innvendingene blir flere i dette kapitlet, som i kortform går langt i å tenke de dypere, miljøfilosofiske og dyreetiske konsekvensene av oversettelse. Det er spennende, viktig, men også knapt og spekulativt, og en kan lure på hvilken rett mennesket har til å påberope seg alt dette, i det som vel skal være et ikke-menneskesentrert budskap. Tilsvarende er jeg usikker på om et dementi av Darwins idé om tilpasning tjener hensikten. Wichne kobler seg her på Alison Sealey, som ifølge førstnevnte mener at «den darwinistiske tanken om livsformers egenskaper som tilpasning står i veien for en reell forståelse av andre veseners livserfaringer» og hvor «kommunikasjon [anses] som en del av artenes våpenkappløp». Ennskjønt en diskutabel utlegning av Darwin, er hensikten å betrakte livets essens som kommunikativ fremfor aggressiv (Wichne bruker begrepene «konstruktiv dialog» kontra «slagsmål»), sammenhold med idéen om at alle livsformer er meningsskapende, hvor oversettelse blir, slik jeg tolker Wichne, en avgjørende miljøetisk forbindelsesteknologi og mellomartslig brobygger (ibid., s. 82).

Språkbotanikk

Som leseren skjønner, balanserer pamfletten mellom det politiserende og oversettelsesvitenskapelige på den ene siden og tidvis sterke hypoteser om tingenes sammensetning på den andre. Her mener jeg tekstens midte utgjør dens sterkeste parti, omhandlende den maktpolitiske kampen oversettelse er, med en rekke presise og aktualiserende eksempler. I en tekst som vel har eksempelbruk som påkrevet forte – et krav Wichne så absolutt innfrir – avslutter jeg derfor med mitt eget.

I boken Perchè l'italiano? Storia di una metamorfosi (2025) som omhandler oversettelsens muligheter og betingelser, gir romanforfatter og oversetter Jhumpa Lahiri en lengre drøftelse av det italienske begrepet «innesto», som på norsk kan oversettes med botanikkens poding. Lahiri finner metaforen i sin lesning av Elena Ferrante, og tolker den som en beskrivelse av sin egen flerspråklige erfaring, som en engelskfødt amerikaner med foreldre fra India og et voksenliv viet til italiensk. «Livet mitt» skriver Lahiri, «er ikke annet enn en serie med podinger, den ene etter den andre» (min overs., s. 22). Podingen i det som er annerledes, blir en vesentlig erfaring for og i Lahiris forfatterskap, som de senere år har vendt seg mot oversettelsesarbeidet. Podingen er for Lahiri kreativ, utvidende og livsbejaende, en bekreftelse av det som er annerledes, i andre, i omverden og i en selv. Så om en ser til Wichnes tekst for en oppdatert og politisk motivert makt- og teknologikritikk, kan en se til for eksempel Lahiri for et begrep om det som også er tidløst og ikke minst gledefylt ved oversettelsens nødvendighet.

Dermed forsvarer både Wichne og Lahiri oversettelse som en (blant annet) human teknologi som når utover og overgår den rene språklige erstatningspraksis som maskinoversettelsen for tiden ruller ut i stort monn. Der Lahiri gir språk til oversettelsens gleder for den enkelte, gir Wichnes tekst på sin side rom til å tenke de politiske og omseggripende konsekvensene av trusselen mot det samme.

Litteratur

Lahiri, Jhumpa. Perché l’italiano? Storia di una metamorfosi. Einaudi. 2025.

Wichne, Erlend. Oversettelse. H//O//F. 2026.