Gramsci i vår tid

Et ferskt utvalg av Antonio Gramscis Fengselsopptegnelser foreligger i norsk utgave, oversatt av Geir Lima. Utgivelsen gir oss mulighet til å stifte nytt bekjentskap med en av 1900-tallets viktigste marxistiske tenkere. Og dessuten: utforske Gramscis relevans i dag.

«Krisen», skrev Antonio Gramsci, «består nettopp i det faktum at det gamle dør og at det nye ikke kan fødes: I dette interregnumet oppstår de mest forskjelligartede sykelige fenomener».¹ Hva er vel et mer velegnet tekstutdrag til å åpne den norske nyoversettelsen Politisk Teori: Utdrag fra Fengelsopptegnelsene enn den italienske marxistiske tenkerens beskrivelse av «den moderne krisen», som dette berømte sitatet er hentet fra? For Gramsci, som skrev disse ordene fra fengselscellen i 1930, var den mest påtrengende krisen framveksten av italiensk fascisme og den radikale arbeiderbevegelsens nederlag, som han hadde viet mye av sitt liv til å styrke. Gramsci skulle som kjent avgå ved døden som følge av denne krisen, bare 46 år gammel, etter å ha nedtegnet store deler av sitt livsverk i notatbøker. Men sett fra vår samtid, er det vanskelig ikke å la krisen Gramsci skriver om også stå for noe mer generelt. I en tid preget av økologiske kriser, manifestert i alt fra global oppvarming til pandemier drevet frem av den kapitalistiske produksjonsmåten fremfor noe annet, samtidig som et vell av autoritære og populistiske politiske krefter maltrakterer samfunn, økonomier og natur, kan Gramscis «interregnum» signalisere nettopp en global paralyse.

For å finne veier ut av vår tids interregnum, som kanskje haster mer nå enn noen gang før, kan Gramscis Fengselsopptegnelser tilby et helt arsenal av begreper, ideer og perspektiver. Ordet arsenal er ikke tilfeldig valgt. Som oversetter og redaktør Geir Lima presiserer i sitt kyndige forord, er Gramscis «praksisfilosofi» grunnleggende preget av Marx’ velkjente formulering om en filosofi som ikke bare søker å forstå, men også forandre verden.

Hvordan lese Gramsci i dag

I Geir Limas oversettelse og utvalg foreligger nå et nytt norsk utdrag fra Gramscis berømte Fengelsesopptegnelser. I tillegg tilbyr boka et nyttig forord skrevet av Lima selv som setter utdraget i kontekst og et etterord av Helge Hiram Jensen der Fengelsesopptegnelsenes virkningshistorie skisseres for leseren.

Som en av 1900-tallets aller fremste og mest nyskapende marxistiske tenkere, var Antonio Gramsci (1891-1937) ikke bare filosof, politisk teoretiker og aktivist, men også filolog. Språket og oversettelseskunsten er avgjørende aspekter ved det Gramsci kalte «praksisfilosofien». Dette er en frigjørende filosofi som har som sitt klare siktemål å bidra aktivt – som en form for politisk-intellektuell praksis ­– til å omdanne «alminnelig fornuft» (som ikke er så «fornuftig» i Gramscis øyne) til en ny verdensanskuelse der undertrykte klasser kan bryte ut av befestede former for undertrykkelse. utforming av praksisfilosofien, hans originale syn på intellektuelles rolle i politiske endringsprosesser og i arbeidet for å omforme verdensanskuelser i retning frigjøring er viktige temaer som får behørig plass i Limas norske utvalg.

Enhver oversettelse og utdrag av Gramscis verk står overfor særlige utfordringer knyttet til hans bestemte filologi. Ikke bare løper Fengselsopptegnelsene totalt over 3000 sider med høyst variert tematisk innhold, noe som medfører at et utvalg skjært ned til rundt 100 sider nødvendigvis blir en «forsmak». Gramscis skrifter fra fengselet har også lenge vært kjent, kanskje særlig i kraft av Perry Andersons innflytelsesrike fortolkning, for å være tekstlige «labyrinter», for å være skrevet i «kode» for å unngå sensur og for å være «fragmenter».² Disse fremstillingene er problematiske, viser filosofen Peter D. Thomas i den banebrytende boka The Gramscian Moment: Philosophy, Hegemony and Marxism, der nyere Gramsci-forskning settes i systematisk sammenheng.³ Begrepsmessige nyvinninger, ufullendte passasjer, revideringer av tidligere kommentarer og en prosessuell og dialogisk form handler fundamentalt om Gramscis særegne tilnærming til tenkning og skriving – noe han kalte «levende filologi». Dermed fremstår Fengelsopptegnelsene som et prosjekt som ikke kunne fullføres, men alltid måtte videreutvikles, revideres, utfylles, transformeres gjennom konkrete møter med nye forhold, nye kontekster, over tid og over gjentatte variasjoner. Gramsci prioriterer nettopp praksis. Det er gjennom det konkrete, ved å utforske bestemte politiske og historiske konstellasjoner og ikke på abstrakt-generelt grunnlag, at Gramscis distinkte form for teoretisering utøves. Slik kan filosofien bli «liv», som Gramsci formulerer det.⁴

En konsekvens av Gramscis måte å utøve sin praksisfilosofi, er at vi ikke må anta at begrepene han bruker samsvarer med ellers innarbeidet språklig forståelse. Gramscis levende filologi transformerer stadig begreper i nye retninger. Tekstlige enkeltutdrag er dermed ikke nødvendigvis representative for Gramscis prosessuelle tenkning, der begreper er i stadig bearbeidelse og forandring. Dette gjelder også tilsynelatende kjente begreper som Gramsci omarbeider, noe som tidvis kan fremstå forvirrende. I møte med Gramscis begreper bør vi altså ikke anta at semantisk likhet «impliserer konseptuell identitet», skriver Thomas.⁵

Eksempelvis begrepet om staten. I Limas forord finner vi diskusjon av noen av Gramscis viktige begreper som «sivilsamfunn» og «politisk samfunn». Men både forordet, utdragene og etterordet til Helge Hiram Jensen utelater begrepet «den integrale staten», som kunne plassert utdragene om sivilsamfunn og politisk samfunn, og dermed diskusjonen om hegemoni, i et ganske annet lys. Begrepet om den integrale staten er noe Thomas peker på som Gramscis mest utpregede nyskapende bidrag til marxistisk tenkning overhodet. Gramscis idé om staten er kvalitativt ulik hans forgjengeres. Vi må skrinlegge den utbredte og misforståtte lesningen, som også dukker opp i nyoversettelsen, der det fremstilles en dualisme mellom politisk samfunn og sivilsamfunn hvor hegemoni delegeres til sistnevnte som en form for «samtykke» eller «overbevisning» tilsynelatende stilt «utenfor» statens voldsapparat og «tvang». Tvert imot er den integrale staten hos Gramsci en sosial totalitet som innebefatter begge de to som aspekter ved staten selv. Denne dialektiske enheten er den kapitalistiske statens egenart. Hegemoni utspiller seg nettopp i denne totaliteten.

Hvorfor bør dette fremheves? Ikke minst fordi Gramscis originale tenkning kan tvinge oss ut av tilvante tankebaner, inkludert etablerte statsteorier, slik disse uttrykkes i akademiske disipliner. Men også fordi Gramscis nyskapende begrepsfesting av statens dialektiske enhet kan hjelpe oss ut av feilslutninger der «politiske» og «økonomiske» spørsmål i den kapitalistiske produksjonsmåten ansees som adskilte, noe Gramsci omtalte som «økonomisme». Og økonomisk aktivitet er ikke noe som foregår i «sivilsamfunnet», «utenfor» staten, stikk i strid med hva dagens nyliberale retorikk vil ha det til. «Men siden i virkeligheten sivilsamfunnet og staten er én og det samme», skriver Gramsci et annet sted, «er det dermed klart at laissez-faire også er en form for statlig ‘regulering’, introdusert og vedlikeholdt ved legislative og tvangsmessige midler».⁶ På samme måte er økonomisk aktivitet ikke noe som foregår uavhengig av økologiske prosesser. Kapitalismen foregår «i livets vev», med Jason W. Moores treffende formulering.⁷ Dagens kaskader av kriser er samtidig politiske, økonomiske og økologiske.

Gramscis integrale marxisme

Disse aspektene ved Gramscis verk peker mot hans distinkte integrale marxisme, som geografene Michael Ekers og Alex Loftus kaller det.⁸ I Gramscis integrale marxisme er det økonomiske, politiske, teoretiske, historiske, geografiske, økologiske osv. ulike «momenter» av samme helhet. Det er ikke tvil om at Gramsci har hatt «svært bredt gjennomslag», noe Jensens etterord gir en grundig innføring i.⁹ Gjennomslaget skyldes ikke minst den voldsomme bredden og dybden i Gramscis arbeid, som dekket alt fra lingvistikk, politisk historie, kulturhistorie, teater, litterær kritikk, (særlig italiensk) filosofi, industrialiseringsprosesser og regionale forhold til, sist men ikke minst, Marx’ kritikk av politisk økonomi. Men Gramsci har blitt best kjent som en teoretiker av hegemoniets sammenfiltring med «kultur» eller «ideologi», noe Thomas kritisk omtaler som «myk gramscianisme».¹⁰ I disse variantene underspilles Gramscis integrale perspektiv, og fokuset føres fort bort fra Gramscis hovedanliggende, nemlig «radikal transformasjon av det kapitalistiske samfunnet», som antropologen Kate Crehan skriver.¹¹

Gramscis revolusjonære praksisfilosofi hadde nemlig den kapitalistiske produksjonsmåten som sitt omdreiningspunkt – en produksjonsmåte Gramsci hadde som mål ikke bare å analysere, men å bidra til å avskaffe. Kapitalens sirkulasjon og akkumulasjon, som David Harvey skriver om dette temaet hos Gramsci, «jordfestes» nettopp i folks levde «alminnelige fornuft».¹² Leseren finner inspirasjon til å utforske disse dimensjonene ved Gramscis arbeid i nyutgivelsens utdrag.

Den integrale utformingen har i de siste årene medført at Gramscis ideer om natur, om sted og om rom har fått fornyet interesse blant geografer og andre samfunnsforskere. Kamper om hegemoni er også økologiske kamper (og vice versa). En slik lesning bringer Gramscis tenkning inn i pågående debatter om kapitalismens relasjon til naturen og vår tids eskalerende økologiske kriser. Og ganske riktig lar betydelige tenkere seg inspirere av Gramscis ideer til å teoretisere samtidens kriser i lys av tanken om et globalt kapitalistisk hegemoni, noe som også kan innebære muligheter for nye mothegemoniske bevegelser, skal vi følge den amerikanske filosofen Nancy Fraser i boka The Old is Dying and the New Cannot be Born.¹³ Blant «de mest forskjelligartede sykelige fenomener» som Gramsci skrev om, er den kapitalistiske produksjonsformens ødeleggelse av selve livsgrunnlaget det mest alvorlige i dagens interregnum. At denne produksjonsformen gravlegges én gang for alle, er en forutsetning for at «det nye» faktisk kan fødes. Gramsci opplevde ingenting i den retningen i sin levetid. Men det kan kanskje ideene hans – nå også i ny norsk språkdrakt.

Noter

1. Antonio Gramsci, Politisk teori: Utdrag fra Fengselsopptegnelsene. Utvalg, innledning og oversettelse ved Geir Lima (Oslo: Cappelen 2020), s. 31.
2. Perry Anderson, «The antinomies of Gramsci,» New Left Review 1976, 100:18.
3. Peter D. Thomas. The Gramscian moment: philosophy, hegemony and Marxism (Chicago, Illinois: Haymarket Books, 2009).
4. Gramsci, Politisk teori, s. 54
5. Thomas, The Gramscian Moment, s. 95
6. Antonio Gramsci, Selections from the Prison Notebooks, oversatt og redigert av Quintin Hoare og Geoffrey Nowell Smith (New York: International Publishers, 1971), s. 160. Undertegnedes oversettelse fra engelsk utgave.
7. Jason W. Moore, Capitalism in the Web of Life: Ecology and the Accumulation of Capital (London & New York: Verso Books, 2015).
8. Michael Ekers & Alex Loftus, «Gramsci: Space, Nature, Politics,» i Michael Ekers, Gillian Hart, Stefan Kipfer og Alex Loftus (red.) Gramsci: Space, Nature, Politics (John Wiley & Sons, 2013).
9. Gramsci, Politisk teori, s. 119.
10. Thomas, The Gramscian Moment.
11. Kate Crehan, Gramsci, Culture and Anthropology (London: Pluto Press, 2002) s. 71.
12. David Harvey, Spaces of Global Capitalism: Towards a Theory of Uneven Geographical Development (London & New York: Verso, 2006).
13. Nancy Fraser, The old is dying and the new cannot be born: From progressive neoliberalism to Trump and beyond (London & New York: Verso Books, 2019).