Ideologi, terror og mer demokrati

INTERVJU: «Universet er kaldt og tomt, men jeg gir ikke opp.» Salongen møter Bernt Hagtvet etter han har kjøpt seg sin sjette fyllepenn som ikke virker. Humøret har imidlertid ikke latt seg påvirke. Vi skal snakke om et tema som har opptatt ham hele livet; som humanist, forfatter og professor i statsvitenskap: Ideologi og terror.

– Det finnes en intim sammenheng mellom ideologi og terror. I likhet med religion har ideologier et sannhetsmonopol som gjør alle handlinger berettiget. Det gjelder bare å tro hardt nok, så går det bra. Verden er enten hvit eller svart, og du er berettiget til å frelse den fra nyanser.

Det første opplaget av boken Ideologi og terror, redigert av Bernt Hagtvet, Øystein Sørensen og Bjørn Arne Steine, er allerede utsolgt. Det er tydelig at folk har fått et behov for å forstå det ytterste. Høyreekstremisme kan ikke lenger viftes vekk og ufarliggjøres. Samtalen penses raskt inn på Norges nye ideolog, Anders Breivik.

– På 1980-tallet forandret høyreekstremismen seg. Rasismen og antisemittismen ble erstattet av en kulturfascistisk plattform, noe som Breivik er et ytterste eksempel på. Han er tilhenger av Israel som en spydspiss mot islam, men han er ingen norsk nasjonalist. Derimot har han en abstrakt idé om det rene Europa; et kulturfellesskap der ekstrem renhetstenkning motiverer grusomme handlinger.

– «Det er grusomt, men det er nødvendig», sier han. Så er spørsmålet, hvorfor er det nødvendig? Ideologi gjør grusomme handlinger nødvendig.

Å lære av historien

Det er vanskelig å være optimistisk. Få kriger er blitt viet like mye oppmerksomhet som andre verdenskrig. Likevel har verdenssamfunnet vært vitne til over tretti massemord de siste seksti årene. Hvorfor lærer vi ikke av historien?

– Man sier at det eneste man kan lære av historien, er at det er ingenting å lære av historien. Likevel har den internasjonale menneskerettighetsbevegelsen nettopp vært et forsøk på å lære av nazismen.

Har det fungert?

– Det er en lang debatt. Det mest skuffende så langt er handlingslammelsen overfor folkemordet i Rwanda. FN kunne ha forhindret det, men gjorde det ikke.

FNs fredsbevarende styrker, som hadde vært i Rwanda siden 1993, trakk seg ut idet folkemordet begynte året etter. Mens 800.000 ble hugget ned med macheter ansikt til ansikt, unnlot USA å betegne situasjonen som «folkemord». Amerikanerne slapp dermed å intervenere.

– På den andre siden har FN bidratt til regimeskift i Libya, og det syns jeg er positivt.

Demokratiets overlegenhet

Du er kjent for å fremheve demokrati som motgift mot totalitære ideologier. La oss ta en titt på utsiktene: Etter at USA startet to kriger i demokratiets navn, har ideen om demokrati fått et imageproblem i Midtøsten. For mange er demokrati blitt synonymt med vestlig imperialisme. Også i demokratiske, vestlige land – spesielt de med høy statsgjeld – gir folk uttrykk for en fremmedgjøring overfor makten. Staten blir et ondartet fremmedlegeme som vikler dem inn i økonomiske problemer de selv ikke har bedt om.

– Det er et alvorlig problem at demokrati blir forbundet med korrupsjon. I vestlige demokratier, da særlig USA, er ulike ressurser det største problemet. Med store inntektsforskjeller og ujevn resursfordeling får man også ulike muligheter for å øve påvirkning, og dette utfordrer demokratiets grunnforutsetning: én person, én stemme.

– I Midtøsten er den største utfordringen å unngå at demokrati bare blir en fasade, et skinndemokrati. Disse landene må få et sekulært partisystem som integrerer forskjellige interesser snarere enn å fordype forskjellene.

– Vi kan si at demokratiet har vært en historisk sivilisasjonsgevinst, fortsetter Hagtvet.

– Vi må ikke glemme at det største fortrinnet med demokrati, er at man kan bli kvitt korrupte herskere ved frie valg. I et demokrati har man sjansen til å lære av erfaringer, bli presentert for motsatte kunnskaper og korrigere kurs i lys av nye erfaringer.

– Den som taper en diskusjon i et demokrati blir ikke ydmyket. For i motsetning til diktaturet, der beslutningene kommer ovenfra, er man i større grad i stand til å akseptere tap der makten er fordelt. Nettopp fordi makten er ansvarliggjort, er demokratiet overlegent alle andre styreformer.

Var det ikke den samme Hagtvet som presenterte meg for et utvalgt Churchill-sitat for en tid tilbake siden? «Democracy is the worst form of government, except for all those other forms that have been tried.» Jo, det var det.

Den vakre nazismen

I ditt bidrag i Ideologi og terror skriver du at nazismen og fascismen ikke først og fremst appellerte til lavere instinkter. Ideologiene hadde en skjønnhetsappell. Hva var det som var så vakkert med nazismen?

– Hitler la veldig vekt på at den nazistiske ideologien skulle fremelske skjønnheten. Den skulle fremelske menneskets funksjonsdyktighet som grunnlaget for skjønnhet, dekke over urettferdighet, uskjønnhet og klasseskiller med appeller til det vakre. Hitlers oppmarsjer, som var preget av en stram regi, Speers lyskasterkatedraler – alt for folkets underkastelse, der forskjeller mellom mennesker ble visket bort.

– I et fellesskap der alle er medlem av en mesterklasse, kan man glemme sin egen fattigdom. Selv den mest mistrøstige sjel visste at det alltid var en rase som lå under ham! Dette førte til at motstand mot Hitler vanskelig lot seg mobilisere. Folk så bort fra grusomheten, eller den ble rasjonalisert som en nødvendig del av en høyere makts tjeneste.

I Valgslektskapene, som er så velskrevet og godt oversatt at den spiser av nattesøvnen min for tiden, skriver Goethe at den som ser det skjønne, kan ikke gjøre det onde. En slik idealistisk estetikk er ikke så utbredt i intellektuelle kretser lenger?

– Det er en illusjon å tro at kunsten formilder mennesket. Ondskap kan eksistere side om side med skjønnhet. Ja, skjønnhetslengsel kan til og med intensivere ondskap, mener Hagtvet.