Betyr artsegalitarianisme at et menneske og et grantre har lik moralsk status? Betyr i så fall det at de skal behandles likt?
Betyr artsegalitarianisme at et menneske og et grantre har lik moralsk status? Betyr i så fall det at de skal behandles likt?

HVA VIL DET SI Å RESPEKTERE NATUREN? 

Naturen lider under inngripende menneskelige handlinger og det haster med å ta steget mot en forpliktende miljøetikk. Men hva innebærer det egentlig å respektere naturen?

Publisert Sist oppdatert

Ifølge hovedrapporten til Det internasjonale naturpanelet (IPBES), truer menneskelig aktivitet naturen som aldri før. Så mye som en fjerdedel av alle arter som finnes i dag er antatt å stå i fare for utryddelse.1 Nedgang i biologisk mangfold skaper ikke bare problemer i den enkelte næringskjeden arten er en del av, men får ofte ringvirkninger for større økosystemer og miljøet generelt. Mye av årsakene til nedgang i biologisk mangfold skyldes menneskets inngripende bruk av naturen og dens ressurser, hvor vi med for eksempel monokulturelt jordbruk, urbanisering og forurensing har forårsaket de naturkrisene vi står overfor.2

Den skadelidende parten i natur- og miljøkrisene er altså ikke bare oss mennesker, men naturen. Dette er noe vi må ta innover oss, og handle etter, skriver Vetlesen og Henriksen (2022). De mener, på linje med mange andre stemmer innen miljøtenkningen, at naturen må behandles i tråd med at den har en egenverdi og at den må vises respekt.3 Vi kan altså ikke tenke at vi er det eneste vesenet med moralsk status, eller at vår status betyr mer i saker som berører naturen.

Å utfordre overbevisningen om at mennesket står i sentrum og på ulike måter betyr mest – den såkalte antroposentrismen – er ikke noe nytt innen filosofien. En slik posisjon kan sees på som selve utgangpunktet for fremveksten av miljøetikken som gren.4 Felles for de som argumenterer for en ikke-antroposentrisk miljøetikk er at naturen har en verdi i seg selv, uavhengig av den instrumentelle verdien den måtte ha for mennesket.

Et kjent argument for at naturen har en verdi i seg selv, og at respekt er den rasjonelle måten å forholde seg til naturen på, kommer fra Paul W. Taylor (1923-2015). I Respect for nature – a theory of environmental ethics fra 1986 argumenterer han for en «biosentrisk» innstilling til naturen, hvor det i motsetning til «mennesket» er «liv» som er utgangspunktet for moralsk status. 

I følge dette synet vil liv – i betydningen å være innehaver av en målrettet interesse for overlevelse og utfoldelse – ha verdi i seg selv og være det som gir lik moralsk status til alle levende vesener, mennesket inkludert. Men en slik «artsegalitarianisme», hvor alle arter har lik moralsk status, har paradoksalt nok blitt kritisert for å føre til en respektløshet overfor både mennesker så vel som andre avanserte livsformer. For betyr ikke artsegalitarianisme at et menneske og et grantre har lik moralsk status? Betyr i så fall det at de skal behandles likt? 

Vi skal se at det å svare bekreftende på det første spørsmålet ikke må medføre at vi må gjøre det samme på det andre spørsmålet. Men artsegalitarianisme vil likevel bety at alle vesener har lik moralsk status, og selv om den ikke gir regler for spesifikk handling, så vil en artsegalitær respekt være et viktig perspektiv for å tydeliggjøre vårt ansvar og forpliktelse til å behandle naturen bedre. For dersom jeg innlemmer alt liv i oppfatningen om hva som har moralsk status, så forankres ikke bare forståelsen og opplevelsen av eget ansvar i møte med naturkrisene vi står overfor. Det legger samtidig sterke føringer på hvordan jeg bør handle i, og overfor naturen. På et kollektivt plan inviterer en artsegalitær respekt for naturen oss til å endre måten vi tenker på, noe som setter oss i bedre stand til å ta gode beslutninger for natur og miljø.

Respekt for personer og respekt for naturen

Hvordan vi handler overfor hverandre reguleres i stor grad av respekt, og som vi skal se kan det å respektere naturen forstås parallelt med å respektere personer. Innen personetikken er begrepet om respekt helt grunnleggende. Å respektere en annen person er for det første å anerkjenne personen som et autonomt, subjektivt senter for bevisst opplevelse, på lik linje som du kjenner deg selv som det. For det andre innebærer respekt å se på denne personheten som verdifull i seg selv, altså at alle personer har en egenverdi i kraft av å være personer.5

Dette betyr at jeg anerkjenner min egen og andres evne til å utøve autonomi som verdifullt, og at personer må få leve sine egne liv ut ifra egne oppfatninger om hva som er godt for dem selv. Denne holdningen regulerer også hvordan vi handler og samhandler som personer; respekt betyr videre jeg må anerkjenne grensen for min egen frihet, og kan derfor ikke handle overfor andre personer på måter som skader eller hindrer deres livsutfoldelse.

Innen personetikken får et vesen moralsk status i kraft av å være en «person». I et biosentrisk perspektiv derimot er det det å være «et teleologisk senter for liv» som er utgangspunktet for moralsk status. Ethvert vesen som har et gode det streber målrettet mot, kan sies å være et teleologisk senter for liv.6

I et vesens streben etter sitt gode, vil det oppstå situasjoner som enten kan understøtte, eller motsatt, skade det. Vesenet har altså noe som er godt eller dårlig for sin eksistens, og det vil videre gi mening å snakke om å behandle vesenet godt eller dårlig, med utgangspunkt i dets streben mot sitt gode.

Vesenets gode må likevel ikke bli forstått som et subjektivt vurdert gode. En plante eller et dyr vurderer ikke sine omgivelser eller handler etter ønsker som de «tror» vil være godt for dem. Her er det snakk om livsformens objektive gode, og dette gode kan jeg oppdage dersom jeg ser på tilværelsen fra livsformens eget ståsted. Med innsikt i for eksempel biologi og økologi skal det være mulig å gjøre en objektiv vurdering av hva som er fordelaktig og ufordelaktig for den gitte livsformens liv.

Individets gode

Å bli bevisst den grunnleggende likheten mellom meg selv og naturen er likevel bare det første steget mot en forpliktende miljøetikk. Jeg må fremdeles få tak på hva det er jeg skal respektere og hvorfor. Fordelen med å ta utgangpunkt i det grunnleggende ved å være «et teleologisk senter for liv», er at naturen får et klart ansikt – det sier noe om at det er et «hvem» som inngår i det moralske fellesskapet sammen med meg og alle andre mennesker.

For i et biosentrisk syn er det ikke den noe lodne størrelsen «naturen» jeg sammenligner meg med, men de enkelte livsformene, som etterstreber sine goder. En livsforms gode er videre det som er spesifikt for akkurat den individuelle livsformen. Dersom vi kan si at noe er godt eller dårlig for et vesen, uten noen referanse til et annet vesen, så har vesenet et gode for seg selv.7 Godet vil naturlig nok være avhengig av hvilken art organismen tilhører, men artstilhørighet bestemmer ikke totaliteten av individets gode.

For eksempel: Ei gran som vokser ved en åpen eng vil ha variasjoner i hva som er bra og dårlig for det, sammenlignet med ei gran av samme art som vokser i en skyggelagt dal. Her vil lys- og værforhold være ulike og gi seg ulike utslag på hvordan trærne vokser i henholdsvis dalen og ved enga. De to granenes mål om å vokse og reprodusere vil være likt, men hvordan jeg kan skade eller gagne veien mot det målet vil variere. Gitt at jeg vet noe om granens formering og hvilke vær- og jordforhold som er mest fordelaktige, vil det gi mening å snakke om hva som gagner og skader grana ved enga og grana i dalen.

Det er altså de individuelle trærnes streben etter sitt gode for seg selv som er utgangspunktet for moralsk status – ikke at de begge tilhører arten gran, eller at trærne etter forholdene de lever i utvikler fordelaktige egenskaper for sin livsutfoldelse. Det faktum at et vesen har et gode som det etterstreber på sitt vis, er det som er med på å gjøre mening av en moralsk aktørs holdning av respekt til naturen. Dette på samme måte som i personetikken, der det er en persons «personhet» som fordrer respekt, og ikke det at personen er et menneske i biologisk forstand, eller har noe som anses som heldige egenskaper eller styrker.

Respekt for det iboende verdifulle vesenet

Akkurat dette er, slik jeg ser det, et viktig poeng fordi det presenterer en konkret og avgrenset størrelse å sette fingeren på når vi da snakker om å skulle respektere naturen: det er de enkelte livsformene. «Naturen» blir i så måte totaliteten av alle livsformer, samtidig som det er det biotiske fellesskapet alle livsformer tar del i og er gjensidig avhengig av. Det at det også er noe så grunnleggende som «personhet» i personetikken som er utgangspunktet for moralsk status, gjør at respekt favner bredt og konsekvent. For som i personetikken vil ikke det andre vesenets gruppetilhørighet, egenskaper, styrker eller svakheter spille noen rolle i spørsmålet om hvorvidt vesenet har moralsk status. For å være en kandidat for moralsk status og med det respekt, er det nok at du er et teleologisk senter for liv.

Jeg kan på en annen side anerkjenne alle livsformers streben etter sitt gode uten at dette legger noen moralske forpliktelser på meg. For å virkelig skulle kunne respektere et vesen kreves det i tillegg at jeg anser livsformen å ha en verdi i seg selv, omtalt innen miljøetikken som «iboende verdi». Dette er ikke en verdi jeg vilkårlig ilegger ulike vesener etter egne vurderinger eller meninger, men er en objektiv type verdi.

Det betyr i praksis at et menneske, en sjimpanse og en gran har den samme typen iboende verdi, uavhengig av et menneskes eller noen andres subjektive verdivurdering. Videre er dette ikke noen meritterende egenskap – en livsform får ikke sin iboende verdi på grunn av prestasjoner eller egenskaper som er til fordel for seg selv eller andre. Alle levende vesener har også da den sammen mengden iboende verdi, mennesket inkludert. Det finnes altså bare én «type» og én «mengde» iboende verdi, og godtar vi at iboende verdi er objektiv og ikke-meritterende, så kan man ikke si at iboende verdi kan graderes. Hvis iboende verdi ikke kan graderes, vil ikke ulike vesener kunne sies å være over- eller underlegne andre når det kommer til moralsk status.

Respektløs respekt?

Mange vil sikkert for lengst ha stoppet opp og spurt om det åpenbare: «skal jeg respektere ei gran? Og det like mye som et menneske?» Det korte svaret, ut ifra den biosentriske innstillingen til naturen og artsegalitarianismen skissert over, er «ja». Og akkurat dette er også utgangpunktet for en av innvendingene mot å skulle tilskrive lik moralsk status for alle levende vesener.

Artsegalitarianismen har møtt kritikk. David Schmidtz (1998, 2011) for eksempel, mener den innebærer en selvmotsigelse, for hvis man tilskriver lik verdi til alle livsformer er man samtidig respektløs overfor de livsformene som kan sies å inneha verdifulle egenskaper, som for eksempel kognisjon og evne til å føle smerte. Det trenger altså ikke være noen problemer med å akseptere at alle livsformer har et eget gode for seg selv. Man kan også si seg enig i at livsformene har en lik type iboende verdi. Men det finnes i tillegg livsformer som har flere utviklede egenskaper, som er verdifulle i akkurat den livsformens streben etter sitt gode. Derfor vil det være upassende å behandle alle livsformer med lik respekt.8

For det er unektelig slik at ei gran, en sjimpanse og et menneske (eller hvilke som helst andre livsformer) har ulike egenskaper som er uvurderlige i akkurat sin livsutfoldelse. Disse egenskapene varierer like mye som de ulike veseners gode for seg selv – så mye at de i mange tilfeller ikke lar seg sammenligne. Det blir derfor også problematisk å skulle sidestille verdien av to livsformers gode for seg selv, siden måten de manifesteres på hos de ulike livsformene ikke er identiske.9

Kort sagt kan man ikke anse alle livsformer som like verdifulle fordi de i kraft av å være ulike livsformer ikke kan sammenlignes. Og dersom livsformene ikke er sammenlignbare i egenskaper, vil vi heller ikke kunne si at de har lik iboende verdi.

Artsegalitarianismen ser i dette lyset ut til å gjøre det motsatte av det den i utgangspunktet skulle – den diskriminerer i stedet for å behandle likeverdig. For hvis det er slik at det er flere egenskaper som er med på å gi moralsk status, vil det ikke være tilstrekkelig å simpelthen bestemme seg for én egenskap som skal være moralsk relevant, og videre si at alle med den egenskapen har lik moralsk status. Man kan godta at både trær og sjimpanser er teleologiske livssenter, og at dette er verdifullt. Men vi kan ikke derfra konkludere med at trær og sjimpanser har lik iboende verdi. Den eneste like verdien livsformene har, har de på grunn av å være teleologiske livssenter, noe som bare gir én grunn for moralsk status.10

Lik respekt ikke nødvendigvis lik behandling

Spørsmålet som stilles er hvorfor den «ene» iboende verdien alene skal være den som bestemmer et vesens moralske status når det finnes så mange andre verdier og egenskaper som også spiller inn på den samme moralske statusen? Jeg er for øvrig enig med Schmidtz i det at artsegalitarianisme, slik han forstår det, faktisk vil være uforenelig med respekt for naturen slik skissert over. For man kan si at alle livsformer som har et gode for seg selv ikke er sammenlignbare når det kommer til egenskaper som fordrer moralsk status. Det betyr at man skal respektere andre livsformer, men at respekten ikke trenger å være den samme. I et slikt syn trenger ikke respekt for levende, vakre eller velfungerende ting bety lik respekt. Det trenger heller ikke bety universell respekt.11

Det kan imidlertid virke som at denne innvendingen opererer med en annen oppfatning av «moralsk status» enn det som er utgangspunktet for respekt for naturen, slik jeg fram til nå har diskutert det. For begrepet om «status» kan nyanseres. For eksempel understreker Kenneth E. Goodpaster (1978) skillet mellom det som kan kalles «kriterium for moralsk status» og «kriterium for moralsk signifikans».12 Det første kan forstås som moralsk status i form av å i det hele tatt bli betraktet som et moralsk subjekt, hvor det andre styrer komparative utsagn om hva som skal ilegges moralsk vekt i de tilfeller det er en konflikt. Sistnevnte kan ofte misforstås som det førstnevnte, men slik jeg forstår Goodpaster så sier et kriterium for moralsk signifikans ingenting om hvorvidt noe eller noen har moralsk status.

Sånn sett kan dette være et sentralt moment i en artsegalitær respekt for naturen – at et vesens gode for seg selv er et kriterium for moralsk status, og ikke et kriterium for moralsk signifikans. Forstår vi «respekt for naturen» slik, vil ikke lik verdi være ensbetydende med lik behandling. I dette lyset kan ikke artsegalitarianismen sies å medføre en respektløshet overfor naturen, slik det har blitt hevdet. Respekten som vi utviser overfor alle levende vesener er en respekt til å bli tatt i betrakting, og ikke en respekt til å behandles likt i en gitt situasjon.

Respekt i praksis

Men hva vil det da si å «bli tatt i betraktning»? Her kan vi igjen trekke parallellene til personetikken, hvor respekt innebærer å handle etter grensene for sin egen frihet, og at denne ikke kan hindre eller skade andres frihet. I miljøetikk vil respekt bety at vi ikke kan skade eller hindre andres streben etter sitt eget gode. Dette virker som en nobel tanke, men vanskelig å etterleve i praksis i tilfeller hvor det forekommer konflikt mellom ulike levende veseners interesser. Dette er problemer artsegalitarianisme vil støte på, og vi vil ikke få klare svar på hva vi bør gjøre i gitte situasjoner.

Det artsegalitarianismen derimot gjør, er å underbygge og forsterke vårt ansvar til å være føre var i vår bruk av naturen. Dette vil ifølge eksempelvis Kendy M. Hess (2011) være grunn nok til at vi bør ha artsegalitarianismen som utgangspunkt. Hvis valget står mellom å tro på artsegalitarianismen til den eventuelt motbevises og ikke tro på den før den eventuelt er bevist, vil vi ut ifra føre-var-prinsippet være forpliktet til å ha den som utgangspunkt.13 For selv om den skulle vise seg å være feil, så har vi med en artsegalitær respekt vært mer tilbakeholdne i vår utnyttelse av naturen, og handlet på måter som minimerer potensiell skade.

I praksis vil altså det å ta naturen i betraktning og respektere den, gjøre at flere vesener sitt gode må tas med i vurderingene når beslutninger skal tas. Dette ville kunne bety at vi må gjøre enda mer grunnleggende og helhetlige miljøvurderinger, noe som i sin tur sannsynligvis vil innebære en betraktelig økning i tidsbruk og økonomiske midler på forskning og utredninger. Kanskje det også betyr at vi i langt flere tilfeller vil trenge en sterkere politisk styring og strengere regler på hvordan vi bruker naturen. Hvis flere vesener skal respekteres, vil vi oftere også måtte skrinlegge eller reversere prosjekter, selv om det skulle gå mot våre interesser. Men dette er en pris vi må betale, av respekt for de andre levende vesenene i det moralske fellesskapet vi alle er en del av.

Selv om det å tilskrive lik moralsk status til alle levende vesener byr på utfordringer, så er styrken at vi blir mer bevisste på naturen som part i naturkrisene vi står overfor. For hvis vi kan anerkjenne at alle andre livsformer streber etter å oppnå sitt gode på samme måte som vi selv gjør det, samtidig som at vi alle er like iboende verdifulle, så vil det bli langt vanskeligere å plassere oss selv utenfor, eller distansere oss fra naturen. Med en artsegalitær respekt plasserer vi oss heller i naturen, sammen med alle andre levende vesener. Og i dette moralske fellesskapet er vi i langt større grad forpliktet til å ta alle involverte parters interesse i betraktning.

Referanser

  1. FN omtaler Naturpanelets rapport; «World is ‘on notice’ as major UN report shows one million species face extinction», 2019, https://news.un.org/en/story/2019/05/1037941
  2. Europaparlamentet, «Biodiversity loss: What is causing it and why is it a concern?», 2021, https://www.europarl.europa.eu/news/en/headlines/society/20200109STO69929/biodiversity-loss-what-is-causing-it-and-why-is-it-a-concern
  3. Arne Johan Vetlesen og Jan-Olav Henriksen, Etikk i klimakrisens tid. (Oslo: Res Publica, 2022).
  4. Andrew Brennan og Norva Y. S. Lo, «Environmental ethics», Stanford encyclopedia of philosophy (Summer 2022 edition), Edward N. Zalta (red.), URL: https://plato.stanford.edu/archives/sum2022/entries/ethics-environmental/
  5. Paul W. Taylor, Respect for nature – a theory of environmental ethics. (Princeton university press, 2011), 39.
  6. Taylor, Respect for nature, 45.
  7. Taylor, Respect for nature, 68.
  8. David Schmidtz, «Are all species equal?», Journal of applied philosophy 15,1 (1998): 57-67, og David Schmidtz, «Respect for everything*», Ethics, policy & environment 14,2 (2011): 127-138.
  9. Schmidtz, «Respect for everything», 130.
  10. Schmidtz, «Respect for everything», 130.
  11. David Schmidtz, «Value in nature», i The Oxford handbook of value theory, red. Hirose og Olson (New York: Oxford University Press, 2015), 381-399. Og Schmidtz, «Respect for everything», 134.
  12. På engelsk «moral considerability» og «moral significance». Kenneth E. Goodpaster, «On being morally considerable», The journal of philosophy 75,6 (1978):308-325, 311.
  13. Kendy M. Hess, «Shifting the burden», Ethics policy & environment 14,2 (2011): 159-162.

 

 

Powered by Labrador CMS