SELVDØD: MENNESKELIG, ALTFOR MENNESKELIG

«Alle lykkelige familier ligner på hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte», skriver Lev Tolstoj innledningsvis i sin roman Anna Karenina. Hva kan disse ordene fortelle oss om vår enestående evne og vårt uhyggelige, men unike potensial, til å gi oss selv en dødsdom? Er det selvdestruktive noe som vi blir besatt av? Er det en underliggende psykopatologi, en ansiktsløs og nedbrytende kraft som så å si tvinger oss til å ta vårt eget liv? Eller som tittelen til den åttende filmen i Conjuring-universet uttrykker, «The devil made me do it». Litt omformulert, og i en sekulær utgave, er det slik at the depression made me do it?

Å gi dette mørket som legger seg knugende over livet et språk og ansikt, kan ikke betones nok. Selvdødstatistikken her til lands taler for seg selv: I skrivende stund så har om lag 600 mennesker de siste tjue årene tatt sitt eget liv i Norge hvert år. I 2021 tok hele 658 mennesker sitt eget liv.¹ På ukesbasis velger cirka 12 mennesker å avslutte sitt eget liv. Om en regner 10 etterlatte per selvdød, vil 5000–6000 mennesker bli berørt i Norge årlig. Cirka 3000 mennesker hvert år er direkte berørte kun i Oslo og omegn, for ikke å nevne om omfattende mørketall og underrapportering. Sagt med andre ord: er vi som et samfunn parate til å tone oss inn på det særegne og dypt personlige ved denne dragningen mot selvutslettelse som humaniserer snarere enn avhumaniserer og reduserer menneskeskjebnene til tall, rapportering og statistikk?

Det vesentlige spørsmålet som vi bør forfølge, er hvordan vi bør snakke om våre dødsønsker og denne dragningen mot avgrunnens mørke dyp. For det utgjør nemlig en forskjell hvordan tilnærmer oss denne selvdestruktive kapasiteten som vi besitter i kraft av vår menneskelighet. Som filosof Vigdis Songe-Møller forfekter: «Selvmord er altså en dypest sett menneskelig handling, ikke en uhyrlig handling som vi bare kan ta avstand fra, selv om det for mange av oss er vanskelig, eller umulig, å forstå at en av våre nærmeste valgte døden fremfor livet. Selvmord kan fremstå som en unaturlig handling, men da glemmer vi nettopp dette, at selvmord er en del av menneskets muligheter.»²

Vigdis’ tanke er fruktbar, og avkrever en refleksjonsprosess som gir oss muligheter til å besinne oss og tenke over våre nedarvede dogmer, vedtatte sannheter og sementerte tankebaner. Et sted å begynne er å sette den konvensjonelle begrepsbruken i kritisk lys: Ordet «selvmord» eller uttrykket «å begå selvmord» er befengt med kriminalisering, ugjerning og synd; en fordømmende levning fra antikkens greske filosofi (særlig deler av Aristotelisk filosofi) og kristen metafysisk dominans (særlig den katolske teologien til Thomas Aquinas og Augistin) i vesten, med drakoniske og grusomme konnotasjoner. Dette ortodokse synet – som et aldri helt utdrevet gjenferd – gir fortsatt utslag i vår sekulære del av verden, slik det for eksempel kommer frem i regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord, med innføringen av nullvisjonen for selvmord.

Nullvisjonens skyggesider

LES OGSÅ: Smerten og samfunnet

En av farene ved «nullvisjonen for selvmord» er at dette initiativet, tross hederlige intensjoner, symboliserer en omnipotent fantasi, basert på en paternalistisk og moralistisk holdning som implisitt arbeider ut fra premisset om at alle skal leve. I det forebyggende arbeidet, melder det seg et vesentlig spørsmål: Om hvorvidt noen, dypest sett, må å leve. Og hvem er det som i siste instans skal avgjøre om hvilke livssmerter en skal leve med eller ikke leve med? Staten? Psykisk helsevern? De rådende, men omskiftelige, sosiale normene? Gud? 

Det dominerende narrativet innebærer en livsholdning om at alle skal leve – uavhengig av livets kvalitet og enkeltindividets valg. På denne måten kan «nullvisjonen for selvmord» – med de invaderende og autoritære tiltak og intervensjoner som trengs for å holde liv i visjonen – paradoksalt nok, hindre mennesker i å utvikle viljen til å være og å leve. Sagt med andre ord, kan nullvisjonen medvirke til en uhyggelig simplifisering og amputering av menneskelivet i et destruktivt jag etter en utopi, en imaginær konstruksjon, som kan avstedkomme like mye smerte og fremmedgjøring som det tilsynelatende er ment til å lindre og avdempe?

Våre iherdige bestrebelser i det terapeutiske behandlingsapparatet og i storsamfunnet etter å realisere dette imaginære idealet, impliserer intet annet enn en umenneskeliggjøring av mennesker. Sagt med andre ord, å gå løs på – med et arsenal av kartleggingsprosedyrer, evidensbaserte metoder, medikamentell behandling og tvangsinnleggelser – menneskelivets ontologiske åpenhet, denne mangelen på værensfylde, som definerer vår menneskelighet og våre avgjørelser, fører til at vi skaper et profylaktisk helvete. For å presisere, så innebærer kritikken av det imaginære idealet om hvordan dette (mis)forstås i form av en ovendreven tro på det medisinske paradigmet og de medisinske behandlingsprosedyrer som dette perspektivet, og denne angsten for livets fundamentale uforutsigbarhet, setter i spill. Og ikke idealet som sådan. 

Når det er sagt, så er skyggesiden, og den uhyggelige konsekvensen, at vi ender opp med å motarbeide selve eksistensens som en intethet og den splittelsen og revnen som oppstår i kraft av vår radikale u-spesifisitet og ubestemthet. Om denne eksentriske stillingen, skriver filosofene Gilles Deluze og Fèlix Guattari at «Vi lenger ikke tror på myten om at det finnes fragmenter som likesom deler av en antikk statue, bare venter på at den siste skal bli funnet…Vi tror ikke lenger på en opprinnelige helhet som en gang har eksistert, eller på en endelig helhet som venter på oss en gang i fremtiden.»³

Spørsmålet som bør forfølges videre – tatt det ovenfornevnte i betraktning – retter seg mot utfordringen om vi virkelig har opparbeidet en nødvendig kritisk distanse til nedslaget av det menneske- og verdenssynet som forfektes gjennom nullvisjonen, som en slags regressiv fantasi og lengsel etter en forutsigbar, risikofri og magisk verden? Her er det verdt å sitere psykoanalytikeren Julia Kristeva, som sier at «Det er et usedvanlig menneske som ikke påkaller et opprinnelig tilfluktssted for å kompensere for personlig forvirring.»⁴ Nå er det riktignok slik at vi er alle skyldige i å utvikle individuelle og kollektive fortellinger og fantasier – i religiøse og sekulære utgaver – om et «opprinnelig tilfluktssted» som den den personlige forvirringen og desorienteringen, den eksistensielle angsten og livets radikale plastisitet avstedkommer. 

«Nullvisjonen for selvmord», som for øvrig henter inspirasjon fra nullvisjonen i trafikken, representerer i så måte denne regressive lengselen, og higen etter den «store forenklingen»: Hvis vi bare sikrer x, y eller z bru, togskinner eller tilgang til dødelig våpen, eller om vi øker bruken av medikamentell behandling for depressiv lidelse eller av tvangsinnleggelser/beltelegging i psykisk helsevern, er aktpågivende nok, eller innfører dialektisk atferdsterapi rundt om i landet, så kan vi med nødvendighet forhindre selvdød og at vi en vakker dag kan nå Edens hage (nullvisjonen). Dette er med andre ord desperate forsøk på å holde forvirringen, risikoen og angsten for menneskets enestående kapasitet til å opptre «anti-naturlig», samt den ontologiske riften, på armlengdes avstand. Men som likevel hjemsøker oss, noe den jevnt stabile høye selvdødsraten i Norge viser oss.

LES OGSÅ: Opplevelsen av mening i et stengt samfunn

Er det dette vi ønsker oss i et liberalt demokrati og et humant samfunn, hvor respekt for enkeltmenneskets verdighet og frihet til å forfølge sine egne livsprosjekter – med den påfølgende risiko det innebærer – er bærebjelken? Og hvordan vil det da stå til med Norges ratifisering av diskrimineringskonvensjonen og FNs signalisering om viktigheten av et paradigmeskifte: fra fokus på biomedisinske behandlingsprosedyrer til psykososiale, humanistiske og recovery-orienterte paradigmer, hvor individets egne livsfortellinger om sine smertepunkter som meningsfulle livsuttrykk, er førende for hvordan hjelpeinnsatsen i det psykiske helsefeltet organiseres?

Naturvitenskapens reduksjonisme

Hva begrepsbruken angår, så er det slik at lingvistiske og språklige vendinger som «å begå selvmord» eller «å dø av selvmord» eliminerer aktørskapet, og med det ambisjonene om å forstå grunnene til våre dødslengsler. Eller, grunner mennesker selv tillegger sine dødsønsker. Etter mitt syn bør disse uttrykksformene skrotes til fordel for uttrykksformer som verner om, og anerkjenner, menneskets frihet til å eie sin egen eksistens – på godt og vondt. For frihet innebærer også potensialet til å bruke frihet på tross av livet. 

Et mer modent blikk på suicidalitetens kompleksitet er av vesentlig verdi fordi det medikaliserende og psykiatriske perspektivet er tuftet på det naturvitenskapelige paradigmet, hvor mennesket reduseres til biokjemiske enhetsformer. Problemet ligger nødvendigvis ikke i den naturvitenskapelige inngangsformen og den kvantitative metoden som sådan, som jo er én legitim tilnærming, men derimot det store fokuset på hvordan menneskelivet med dets bredde, mangfold og rikdom reduseres til nevrofysiologiske prosesser.

En biomedisinsk forklaringsmodell av menneskelig livssmerte innebærer en objektivisering av menneskelivet, hvor menneskets subjektstatus og aktørskap blir svekket eller revet vekk til fordel for det mer kvantitativt målbare. Hovedfokuset blir årsaksforklaring snarere enn å forsøke å forstå mennesker som personer som har livsproblemer i møte med eksistensens ufravikelige grunnvilkår som blant annet dødelighet, livets ustabilitet, sårbarhet, frihet, ansvar og eksistensiell ensomhet. Sagt med andre ord, mennesker er ikke tilskuere i sitt eget liv, men snarere deltagende som velger og utfører handlinger i begrunnelsessammenhenger, som inneholder motiver, hensikter, formål og telos.

En årsak til at selvdødsstatistikken har vært jevnt høyt stabilt i over to tiår, tross oppdaterte handlingsplaner, forebyggende arbeid og statlige bevilgninger, har å gjøre med at suicidalitet og psykisk sykdom, som depressiv lidelse, kollapser i hverandre. Altså, at dødsønsker blir ensbetydende med hypotetisk psykisk sykdom i klinisk forstand. Dette biomedisinske perspektivet kan stikke kjepper i hjulene for å utvikle en særlig sensitivitet overfor mennesker som befinner seg i et dødelig eksistensielt drama, hvor selvslettelse blir en forlokkende og endelig løsning. 

På dette punkt, i det proaktive arbeidet for å redusere vekstvilkår for at viljen til selvdød overskygger viljen til å velge livet, ligger det et uforløst potensial, og en særlig utfordring: Vi bør simpelthen komme oss videre fra myten om psykisk sykdom, tvilsomme psykiatriske diagnoser, et skjemavelde og naiv tro på psykiatriske medikamentenes gunstige virkninger på livet.

Non-patologiske tilnærminger

Etter mitt syn trenger vi å slå et slag for et tydeligere fokus på non-patologiske tilnærminger som sosiodiagnostikk: det å identifisere kilder til livssmerter og uutholdelige grunntilstander som bunner i traumer, sosial ekskludering, rasisme, fysisk og psykisk vold, ensomhet, økonomi og fattigdom, vil kunne romme suicidalitetens kompleksitet i langt større utstrekning enn den tomme kategorien «psykisk sykdom». Slik kan vi som et samfunn bevege oss fra et symptom- og diagnosespråk – det at noe er feil i individer, til en mer integrativ og dynamisk forståelse av menneskelivet. Eller som sosialpsykologen Arnulf Kolstad bemerket: «…vi leter etter årsaken til psykiske lidelser på feil sted; på et sted der legevitenskapen har prestisje, i biologien, men ikke der lidelsene faktisk oppstår, i møtet med andre mennesker og generelt i det livet vi lever eller utsettes for.» Kolstad mente med rette at vi trenger å «utvikle et korrektiv til gårsdagens gen- og hjernefetisjisme.»⁵

LES OGSÅ: MENNESKETS MOTSETNINGSFYLTE NATUR

Poenget er at det store fokuset på biologi og hjernehelse flytter oppmerksomheten vekk fra å se kritisk og klarsynt på de faktorer og krefter som opprettholder – endog konsoliderer – skjevfordelinger av ressurser i samfunnets utvikling, som er medvirkende grunner til psykisk uhelse og suicidalitet. Et eksempel som presiserer det ovennevnte er at det i «handlingsplanen for selvmordsforebygging» med sine hele 61 preventive tiltak, ikke nevnes sammenhengen mellom økonomi, gjeld, levekår og suicidalitet. ⁶

En slik fraspaltning av det kontekstuelle felt er betenkelig, som igjen reiser kritiske spørsmål til den dominerende forestillingen om suicidalitet og forebyggende tiltak. Denne forskyvningen fra det kontekstuelle og interaktive feltet – altså sensitivitet overfor strukturelle tiltak og systemiske betingelser – til det individualpsykologiske, innebærer en psykologisering av menneskelivet som det dominerende medisinske paradigmet legger opp til. 

Denne kollektive illusjonen er bekvem. For på denne måten slipper vi å rette fokus mot et samfunn som er kaldt, hierarkisk, normativt ensrettet og ekskluderende, altså menneskelige forhold som gjør oss alle medansvarlige og som ikke rettes opp ved naiv tro på risikovurderinger, tvangsinnleggelser, epidemiologi eller økning av bruken av psykofarmaka. Å tviholde på medisinens og psykofarmakologiens magi i møte med noe så uhyre komplekst og uforutsigbart som vår egen selvdestruktivitet, representerer en regresjon og ikke en åpning mot fremtiden.

Fortvilelsesdødsfall

Er det slik at de ovenfornevnte refleksjoner ansporer til en retning og et ideal hvor individer som befinner seg i det eksistensielle dramaet mellom liv og død, overlates helt og holdent til seg selv, og at det lenger ikke finnes frelse i samfunnet? Kraften i betydningsfulle fellesskap, kollektive prosjekter og beskyttende strukturelle og sivile tiltak, underkjennes ikke. Dette er ikke ubetydelige faktorer. Snarere tvert imot. Om vi skal opprettholde tanken om patologi, så bør vi med fordel rette blikket mot sosialpolitisk patologi. Eller det filosof Arne Johan Vetlesen kaller for sosiale lidelser, altså sosiopolitiske og strukturelle årsaker som fremmer fortvilelse, livsfarlig stress og fremmedgjøring – snarere enn psykens patologi.

I amerikansk forskning innenfor folkehelse, er selvdød konseptualisert som en av kategoriene i begrepet fortvilelsesdødsfall, sammen med rusrelaterte dødsfall og et høyt alkoholforbruk. Dette perspektivet står i motsetning til de mer reduksjonistiske og biomedisinske tilnærmingene gjennom å understreke og synliggjøre samfunnets ansvar: Vi er alle med på å drive noen av oss ut i desperasjon, fortvilelse og håpløshet. Det er liten grunn til å tro at disse forholdene ikke har overføringsverdi til nordiske forhold: Vi kan romme denne livssmerten med meningsfulle fellesskap som anerkjenner menneskelivets konstante skjørhet uavhengig av kjønn, og strukturelle intervensjoner som politisk tiltak for bedre levekår, stabilitet i økonomi og et forutsigbart arbeidsmarked. 

I effektiviseringens og nyliberalismens tid er samfunnet organisert slik at mulighetene for kvalitativt gode og trygge fellesskap, med fokus på omsorg og tilhørighet og strukturelle tiltak som fremmer gode sosialpsykologiske levekår, reduseres. Til tross for materiell velstand er vår samtid derfor en smertefull tid – den danner rammen for globale epidemier av fortvilelsesdødsfall. 

Den avdøde filosofen Zygmunt Bauman beskriver den «flytende» modernitetens skyggesider, og den dertil stadige individualiseringen og privatiseringen, på en dekkende måte når han bemerker at «…hvis mennesker blir syke, antar man likevel at det skjedde fordi de ikke var bestemte og iherdige nok til å følge treningsprogrammet sitt; hvis de fortsetter å være arbeidsløse, er det fordi de ikke har lært seg hvordan man skal klare seg i et stillingsintervju, eller at de ikke har anstrengt seg nok for å finne en jobb… Som [Ulrich] Beck så treffende uttrykker det: «Hvordan man lever, blir en biografisk løsning på systemiske motsetninger.» Dermed trer livspolitikken frem, hvor «sykdommer er individuelle, og det er behandlingen også; bekymringer er private, og det er midlene til å bli kvitt dem også.»⁷

LES OGSÅ: DET ABSURDE OG SELVMORDET

Det er denne privatiseringen av menneskelig livssmerte som det rådende biomedisinske hegemoniet legger opp til. Og på denne måten (utilsiktet) bidrar til å motarbeide de mer økologiske og helthetlige tilnærmingene, som anerkjenner menneskelivets kompleksitet og mangefasetterte karakter, hvor den offentlige sfæren er like viktig som individets vilje, ansvar og valg.  Det bør dog legges til at et overfokus på det objektive struktur-orienterte, fort kan føre til at vi henfaller til en slags strukturell fetisjisme, hvor individets aktør-meningsorienterte horisont overskygges. 

Nå er det slik at vi eksisterer i kontekster, men mer enn det så er vi kontekst-transcenderende. Vi har en enestående evne til å projisere oss selv i en ontologisk åpen framtid, som muliggjør enhver form for forandring og transformasjon  – konstruktivt vel så mye som henimot det destruktive. Uttrykt annerledes, dette manque-a-etre (fravær av værensfylde) som definerer menneskelivet, impliserer at selvet og vårt aktørskap unndrar seg, til enhver tid, epistemologisk-vitenskapelig og strukturell-systemisk totalisering. Den høye forekomsten av falske positive (de vi mener vil ta sitt eget liv, men som ikke gjør det) og falske negative (de vi påstår ikke vil ta sitt eget liv, men som likevel velger dette fatale valget) i suicidologi og forebyggende arbeid knyttet an til risikovurderingene, representerer denne radikale usikkerheten og uforutsigbarheten som hefter ved menneskelivet som det sentrale grunnvilkåret. 

Psykologene Birgit Nordtug og Per Are Løkke uttrykker denne risikoen som ligger i den ovenfornevnte trangen og hangen til å systematisere og skjematisere livets kompleksitet når de skriver at det er en «fare for at det kontekstuelle fokuset kan bidra til å redusere subjektivitetens ubegripelige kompleksitet til et kompleks av begripelige forhold...og at den enkeltes meningsskaping oversettes til seige meningsstrukturer på gruppe- og samfunnsnivå ...» De skriver med rette at denne ubegripelige kompleksiteten «påminner oss om at den enkeltes subjektivitet står i forhold til en realitet som eksisterer hinsides symbolproduksjonen, og at det er en grense for hva vi kan begripe og gripe fatt i, i vår væren for hverandre.»⁸

Menneskelig, altfor menneskelig

Disse refleksjonene bør pirre og utfordre oss til stadig nye anstrengelser i fremtidens kunnskapsutvikling i møte med selvdød og den proaktive innsatsen, i fremtidens hjelpetjenester, i politikken og i storsamfunnet generelt. Kan vi forestille oss en fremtid hvor forståelsen av menneskets selvdestruktive mulighet og kapasitet frigjøres fra biomedisinens og moralens stålhylster? For selvdødens kraft er ikke et avvik fra normalitet eller patologi, en slags anomali, men snarere en menneskelig, altfor menneskelig handling, som bunner i livets konstante ustabilitet, skjørhet og smerte, og vitner om en tilværelse som er gått ut av ledd og blottet for enhver form for trygghet og mening. Og som dermed også uttrykker et ønske om kontroll. 

Denne ustabiliteten og sårbarheten for livssammenbrudd er en ikke-diskriminerende grunnbetingelse ved det å være et menneske, som frigjør muligheter for våre lidelser, smerter og fortvilelse, vel så mye som våre uforløste ressurser, kilder til solidaritet, mening og omsorg. 

Så, neste gang du møter noen i livskrise hvor tanken på selvdød som en løsning på livsutfordringer blir påtrengende, tenk på at vi er mer like disse menneskene enn det vi ynder å tro.

Noter

1. Stene-Larsen K, Øien-Ødegaard C, Straiton ML, Reneflot A, Zahl PH, Myklestad I, et al. Selvmord i Norge. I: Folkehelserapporten - Helsetilstanden i Norge [nettdokument]. Oslo: Folkehelseinstituttet [oppdatert (16.11.2022); lest (19.01.2024)]. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/he/folkehelserapporten/psykisk-helse/selvmord-i-norge/?term=

2. Songe-Møller i Nye perspektiver på selvmord. Sorgstøtte og forebygging hånd i hånd (2021). Cappelen Damm Akademisk.

3. Deluze og Guattari. Anti-Oedipus- Capitalism and Schizophrenia (1977). New York

4. Kristeva, Julia. Nations without nationalism (1993), USA.

5. Kolstad, Arnulf og Kogstad, Ragnfrid. Medikalisering av psykososiale problemer (2019). Abstrakt Forlag.

6.  Regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord 2020-2025. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/regjeringens-handlingsplan-for-forebygging-av-selvmord-2020-2025/id2740946/

7. Bauman, Zygmunt. Flytende modernitet (2006). Vidarforlaget.

8. Løkke og Nordtug, Kritisk blikk på tradisjonell selvmordsforebygging, Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol. 59, nr. 9, 2022.