Etikerens ekspertise – hva består den av?

Publisert:

8. november 2021

Kommentarer:

Etikerens jobb er å bistå folk i å tenke systematisk om etiske spørsmål, enten det er klinikere, samfunnet eller fagfellesskapet man henvender seg til. Etikeren må således «forhandle» med allmennmoralen og anerkjente meninger om sin gyldighet, skriver artikkelforfatter. (Foto: flickr/lentina_x, lisens: CC BY-NC-SA 2.0)

Er etikeren bedre egnet enn andre til å gi gode svar på etiske spørsmål? Det er utfordringer forbundet med både å svare ja og nei på dette spørsmålet. Det er derimot enklere å slå fast at andre tenker klarere om etiske spørsmål dersom de får hjelp av en etiker.

Denne teksten er et bidrag til vår serie Moralfilosofi i teori og praksis.

De fleste fag man kan studere på universiteter og høyskoler gir rom for en særskilt kompetanse og ekspertise. Sosiologistudenten kan bli ekspert i sosiologi, biologistudenten kan utvikle ekspertise i biologi og medisinstudenten skal utvikle kompetanse til å kurere og lindre sykdom. Ett fag skiller seg imidlertid ut fra denne sammenhengen, nemlig etikk. Etikken, som en gren av filosofifaget, gir selvsagt kompetanse i etikkfaget slik biologi gir kompetanse i biologifaget. Men hva det vil si å kunne etikk, er noe uklart. Åpenbart kan man bli ekspert på Aristoteles’ etikk – det er ikke det uklarheten handler om. Uklarheten oppstår fordi etikk ikke bare er et fag man kan lese seg til og bli god på. Etikk er også en serie av konkrete spørsmål («etiske spørsmål») i samfunns- og handlingsliv som vi må ta stilling til hver eneste dag. Det virker da i utgangspunktet rimelig å tenke at etikeren1 som jobber profesjonelt med etikk, også har bedre forutsetninger enn andre for å kunne avgjøre hva som er det rette svaret på konkrete etiske spørsmål.  

Grunnen til at det likevel ikke er så enkelt, er at det samtidig eksisterer en utbredt oppfatning i samfunnet om at det ikke finnes fasitsvar i etiske spørsmål. Vi har en iboende skepsis mot etiske overdommere. I etiske spørsmål ser mange det som viktig at hver og en av oss danner sin egen oppfatning. Vi føler det handler om å stå ved roret i eget liv. Slik skiller etikken seg fra sosiologien for eksempel. Det finnes ingen tilsvarende grunnintuisjon i sosiologien om at alle mennesker selv må finne sitt eget sosiologiske svar.

Så hvordan er det mulig både å tenke at etikk er noe man kan studere, bli god på og jobbe praktisk med hver eneste dag som «etiker», samtidig som man mener at ingen verken kan eller bør være overdommer i etiske spørsmål? Svaret på det spørsmålet er ikke lett å gi, og nettopp derfor oppstår det historisk sett stadig nye runder med interesse for hva etisk ekspertise egentlig er og om det i det hele tatt eksisterer.

Bør etikken overlates til etikere?

Det er omtrent 20 år siden sist jeg skrev en artikkel om etisk ekspertise. Den gangen sto jeg i startfasen av en karriere innenfor anvendt etikk. Jeg hadde akkurat deltatt på en Lekfolkskonferanse om regulering av stamcelleforskning, og reflekterte over det paradoksale i at jeg var invitert dit som etiker og ble sittende i et ekspertpanel.2 Hele ideen med en lekfolkskonferanse var jo at folk flest var i stand til å avgjøre etiske spørsmål selv.

Slike konkrete hendelser hvor etikerens ekspertise er i spill, fører iblant til offentlige debatter om temaet. Da filosofen og etikeren Henrik Syse fungerte som etisk rådgiver for Ako Capital og Nicolai Tangen, oppsto eksempelvis en slik ekspertise-debatt i kjølvannet av kontroverser rundt Tangen og hans selskaper (før Tangen fikk stillingen som sjef for det norske oljefondet i 2020). Filosof og etiker Øyvind Kvalnes, var kritisk til at etikken rundt Ako Capitals investeringer og skattemessige disposisjoner skulle ivaretas av en etiker. Han hevdet at når det gjelder etiske spørsmål så kan hvem som helst vurdere og ta stilling til rett og galt innenfor saksområder de jobber med. Derfor burde det være en målsetning å dra alle ansvarlige inn i etisk refleksjon, og ikke «outsource» slikt tankearbeid til en etiker. Videre la han til at «jusen bør overlates til jurister, psykoterapi til psykologer og revisjon til revisorer, men det er ingen grunn til å overlate etikken til etikere».3

En annen filosof og etiker, Espen Gamlund, var imidlertid uenig med Kvalnes. Gamlund satte opp flere faktorer som han mente gjør etikeren til mer av en ekspert på etikk enn folk flest: Etikeren har gjennom en lang utdannelse og yrkeserfaring brukt mye tid på etiske spørsmål. Når du bruker all din tid på noe, blir du som regel god i det, enten det gjelder tømring eller flislegging – eller som i vårt tilfelle, etisk refleksjon. Gamlund trakk også frem at etiske spørsmål ofte er krevende og kompliserte. Selv om alle kan ha meninger om etiske spørsmål, så bør man være åpen og ydmyk for at noen har langt mer kvalifiserte meninger enn andre. Ikke minst pekte Gamlund på at etikeren mestrer det moralske språket bedre enn andre: «Hun har en mer velutviklet forståelse for betydningen til begreper som «riktig», «gal», «plikt», «ansvar», «prinsipp», og så videre. Etikeren har også en bedre teft for hva som kjennetegner god argumentasjon, og hun er flinkere enn andre til å gi logiske og konsistente argumenter for ulike etiske syn.» På basis av disse faktorene kom Gamlund til stikk motsatt konklusjon av Kvalnes. Han konkluderte med at «etikk er ikke for hvem som helst, og den bør derfor overlates til etikere».4

Spørsmålet vi skal ha med oss videre i denne artikkelen er om Gamlund har rett i at etikken bør overlates til etikerne eller om Kvalnes rett i at etikken helst bør overlates til alle andre enn etikerne?  

Etiker-jobben som case

Som Syse og Kvalnes var jeg selv del av forskningsrådets etikkprogram på 1990-tallet. På det tidspunktet hadde vi alle et nært forhold til filosofi og etisk teori, men foreløpig hadde ingen av oss et område eller felt vi praktiserte på eller i. Etter mer enn 20 år med praktisk erfaring som medisinsk etiker, har forståelsen min av ekspertise-spørsmålet innenfor etikken blitt mer nyansert. Jeg skal bruke mitt eget felt som eksempel – ikke fordi det nødvendigvis er representativt for alle som jobber innenfor medisinsk etikk, men fordi man ofte tenker bedre gjennom eksempler. Som jeg skal komme tilbake til, spiller eksemplene – casene – en viktig rolle i den medisinske etikken.

Min etiker-hverdag på universitetet, har mange likhetstrekk med andre akademiske jobber. Den består av mye undervisning – etikkundervisning inn mot medisin og helsefagene. Det er ikke her utfordringene rundt ekspertise primært oppstår. For det første ligger det opplagt en ekspertise i det å kunne tematisere etikkfeltet slik at det blir gjenstand for undervisning. For det andre kan man drive mye god etikkundervisning uten at man må forsøke å gi svar på etiske spørsmål.

Ekspertise-spørsmålet oppstår først ved forskningsdelen av jobben. Mye av det som skrives i en slik jobb, har nemlig som ambisjon å komme med svar på konkrete etiske spørsmål. Bør livreddende tiltak rutinemessig settes inn for ekstremt premature barn? Bør deltakelse i medisinsk forskning alltid forutsette et aktivt samtykke? Bør parets «egnethet» til å bli foreldre vurderes før man får tilbud om assistert befruktning? Bør genetisk forbedring av embryoer være forbudt? Gitt at man forstår og «kan» det aktuelle feltet, er man da som etiker bedre egnet enn andre til å gi svar på de etiske spørsmålene som feltet strever med? Svarer man ja på dette spørsmålet, innebærer det at man mener etikeren har det jeg skal kalle «svar-ekspertise». Det er denne eventuelle svar-ekspertisen som står til diskusjon.

Spørsmålet om svar-ekspertise blir enda mer satt på spissen i andre deler av etiker-hverdagen. Etikere sitter gjerne i komiteer som har som oppgave å gi normative svar. En av de mange komiteene jeg selv sitter i, er den kliniske etikkomiteen på St. Olavs hospital. Her gir man råd eller svar til klinikere i vanskelige pasientsaker. Etikkomiteer finnes også i den medisinske forskningen hvor det er et krav at alle forskningsprosjekter må etisk klareres på forhånd. Videre brukes etikere hyppig til etiske ekspertvurderinger av nye teknologier og metoder i helsetjenesten. Og som etiker inviteres man ofte inn som foredragsholder i et spesialfelt av medisinen, nettopp for å kommentere på mulige svar på etisk brennbare spørsmål som man opplever i akkurat dette feltet. I alle disse situasjonene er svar-ekspertise i spill.

Om denne jobb-beskrivelsen i seg selv ikke gir noe svar på om etikere har svar-ekspertise eller ei, så peker den i alle fall på at andre tilskriver etikeren eller etikk-komiteen ekspertisen til å avgjøre etiske spørsmål. Dette skyldes trolig at det er nærliggende for andre å tenke at siden etikk handler om rett og galt, så må en profesjonell etiker forstås som eksperten på rett og galt. Som etiker er man imidlertid fullt klar over at «etisk ekspertise» er noe som til stadighet problematiseres mer enn andre ekspertiseformer. Derfor tvinges etikeren til å filosofere over hva en eventuell etisk ekspertise består i, utover det å kunne sin Kant eller Aristoteles. Kanskje kan man også si det sterkere: Det ville være uetisk om man som praktiserende etiker ikke har et noenlunde avklart forhold til hva man tenker etisk ekspertise betyr i et anvendt felt.

Om medisinen som reddet livet til etikken

Filosofer som jobber anvendt med etikk, finnes innenfor mange områder. Mat, klima, miljø, bioteknologi, næringsliv, marine næringer, militæret, politi og media er bare noen eksempler. Men et av de mest dominerende områdene for etikere på verdensbasis i dag, er trolig medisinen. I 1982 skrev Stephen Toulmin den legendariske artikkelen How medicine saved the life of ethics.5 Kjernen i denne artikkelen er at fagetikken i første halvdel av forrige århundre var døden nær med sine virkelighetsfjerne diskusjoner rundt metaetiske temaer. Men på 1950/60- tallet begynte det å skje noe i USA. Filosofene og etikerne oppdaget medisinen og hvordan nye teknologiske gjennombrudd samt samfunnskulturelle endringer, ga opphav til utallige konkrete etiske spørsmål. Ikke bare fant man nye områder å drive etikk på, men man fant også nye måter å gjøre etikk på. Slik medisinere alltid har vært opptatt av det konkrete caset, ble også caset sentralt for mye av den medisinske etikken. Medisinen ble sånn sett redningen for etikken som fag både innholdsmessig og metodisk.

I dag finnes det et enormt antall fagtidsskrifter innenfor medisinsk etikk, det finnes kliniske etikkomiteer på sykehus over hele verden og det undervises i etikk på de fleste medisin- og sykepleiestudier. Den etikken som man spesielt tenker på i disse sammenhengene, er det som gjerne kalles klinisk etikk – etikk knyttet tett opp mot klinikken og beslutningene som tas der. Den er saksorientert og direkte relevant. Et typisk eksempel kan være behovet for etisk drøfting rundt avslutning av livsopprettholdende behandling for et alvorlig sykt barn. Mye følelser er involvert, mye står på spill, og det gjelder å sikre at alle hensyn er nøye tenkt gjennom og ivaretatt. Det handler om liv og død.

Mange av de nyoppståtte etiske spørsmålene siden 1950-tallet, har handlet om så grensesprengende nye teknologier at man har diskutert disse spørsmålene ikke primært i klinikken, men på samfunnsnivå. Etikken om slike spørsmål ble døpt bioetikk og favner alt fra nå velkjente temaer som stamcelleforskning, organtransplantasjon, assistert befruktning, fosterdiagnostikk og kloning, til nåtidens sterke fokus på gen-redigering. En grunn til å trekke et skille mellom klinisk etikk og bioetikk (selv om de overlapper i betydelig grad), er at etikkens oppgave i de to situasjonene har vært veldig ulik. Mens klinisk etikk som regel handler om å håndtere etiske utfordringer i klinikken, reflektere over egen praksis, hva det vil si å være en god lege eller sykepleier og hva det vil si å gjøre godt mot pasienten, så handlet mye av bioetikken om lovregulering og retningslinjer. Etikere og filosofer har vært sentrale i debatter om disse temaene, og dermed i utforming av lover og regler.

Et tredje felt innenfor medisinen som etikere har jobbet mye med, er den medisinske og helsefaglige forskningsetikken. Etiske komiteer må gi grønt lys før forskningsprosjekter i dette feltet får lov å starte opp. Den historiske begrunnelsen for slike komiteer, er først og fremst den skade og de overgrep som ble gjort i den medisinske forskningens navn, ikke minst under andre verdenskrig. Forskningsetikk i medisinen er til for å beskytte pasienter og deltakere i forskning. Risiko er et kjennetegn ved mye medisinsk forskning, og det er avgjørende at deltakere i forskning behandles som et formål i seg selv og ikke utelukkende som midler for kunnskapsgenerering – for å bruke en kantiansk formulering. Også i dette feltet kan det oppstå vanskelige etiske avveininger. Et eksempel fra pandemien i 2020 var spørsmålet om det var etisk forsvarlig å igangsette forskningsprosjekter som hadde til hensikt å bevisst utsette friske, frivillige forsøkspersoner for koronavirus.

Jeg har nå beskrevet tre ulike arenaer for den medisinske etikken – klinikken, samfunnet og forskningen. Spørsmålet om hva etisk ekspertise er og gjør, vil arte seg ulikt avhengig av hvilken av disse kontekstene man befinner seg i. Mest spesiell er den kliniske etikken hvor etikeren jobber opp mot, og sammen med, profesjoner.

Etikeren som ekspert og forholdet til profesjoner

Den kliniske etikken opererer i et felt hvor to profesjoner holder hus – leger og sykepleiere. Hver på sin side har de sin egen etikk som er definerende for profesjonen, nemlig deres profesjonsetikk. La oss da begynne med å se på spørsmålet om etikeren som er skolert i etikk og filosofi er bedre egnet enn legen og sykepleieren til å avgjøre hva som er rett og galt i klinikken.

Å svare ja på det spørsmålet vil være uheldig av mange grunner. Den viktigste grunnen er at det ville ha satt til side profesjonsmedlemmenes egen vurderingsevne. En profesjon kjennetegnes nettopp av at den er gitt tillit fra samfunnets side for å løse viktige samfunnsoppdrag. Om profesjonens medlemmer måtte søke svarene på vanskelige spørsmål fra utenforstående, ville det være lite tillitvekkende. Jacob Elster har inngående drøftet problemet med å overlate etikken til etikere – forstått som at man uten videre følger og aksepterer etikerens råd.6 Hensynet til autonomi, til moralsk forståelse (viktigheten av at den enkelte aktør selv forstår hvorfor det man bør gjøre er å anse som moralsk riktig) og til læring, er noen av de grunnene Elster trakk frem som viktige for at folk generelt, og profesjonsmedlemmer spesielt, bør gjøre egne etiske vurderinger. Men kunne det hende, til tross for slike uheldige følger av å følge etiske råd slavisk, at etikk-eksperter faktisk er bedre til å besvare medisinsk-etiske spørsmål enn helsepersonell uten skolering i etikk? Ville en godt skolert etiker være bedre egnet enn en anestesilege med lang erfaring til å avgjøre hva som etisk sett er gode og rette beslutninger innenfor intensivmedisin?

Stephen Scher og Kasia Kozlowska kan her hjelpe oss. I boka Rethinking health care ethics trekker de et skille mellom formell og uformell etikk.7 Den formelle etikken er den man er opptatt av som filosof og etiker. Den består av etiske teorier, verdibaserte ord og prinsipper, teoretiske betraktninger, analogier, tankeeksperimenter og logiske sammenhenger. Den uformelle etikken er lite artikulert, implisitt, sjelden formulert i tydelige etikk-begreper og lite teoretisk. Likevel er sistnevnte etikk høyst til stede og virksom i klinikken. Den erfarne kliniker treffer ofte godt på de gode og rette beslutningene, selv om vedkommende ikke behøver å ha noen formell etikk-kompetanse i bagasjen. Den erfarne kliniker treffer også en rekke etiske beslutninger uten kanskje å tenke så mye over at det er etiske beslutninger som treffes. Den erfarne kliniker er ekspert på thinking what. Etikeren er i utgangspunktet ekspert på thinking how.8 Om denne forståelsen har noe for seg, hvilken rolle mener da Scher og Kozlowska at etikeren kan spille i medisinen?

For det første er det ikke slik at lang fartstid i klinikken automatisk fører til den type erfaring vi forbinder med kloke og gode beslutninger. Slik erfaring er ikke bare et resultat av tid, men også av at man har hatt et reflektert forhold til det man har gjort i denne tiden. Den tid er forbi da man tenker seg at en kliniker med lang fartstid, automatisk vil treffe gode beslutninger i ensom majestet basert på en fortreffelig etisk teft. Ikke alle kliniske beslutninger er gode (nok) og mange prosesser kunne ha vært bedre. Kritiske spørsmål og etisk refleksjon rundt praksis er alltid et gode og bidrar til kvalitet i beslutninger.

For det andre: Selv om klinikere flest ubevisst og implisitt har etikken med seg, så kommer man innimellom ikke i mål med den implisitte tenkningen. Av og til går ikke alt på skinner. Det kan være kolleger av den erfarne anestesilegen som er kritisk til et forslag om å lindre et barn inn i døden når intensivbehandling avsluttes – er man ikke over grensen mot eutanasi? Det kan være uenighet som oppstår når datteren kjemper for at far skal få livsforlengende behandling mens legene stritter imot. Det kan være faren som er engstelig for å donere en nyre til sin sønn, og ber legen om å fortelle familien at han er vevsinkompatibel når han ikke er det. Det kan være legen som er bekymret for en psykisk syk pasient som nekter behandling for sin brystkreft. For bare å nevne noe. Felles for alle slike saker, er at når det oppstår friksjon, tvinges man til å artikulere hva som står på spill og vurdere og veie ulike interesser og hensyn. Etikken og etikeren har her en viktig rolle i klinikken. La oss se hvordan.

Etikken i klinikken – etikeren som fødselshjelper

Etikk i filosofiutdanningen gir en forståelse av det etiske feltet. Etikere har teoretisk skolering i å beskrive virkeligheten rikt gjennom etiske teorier og begreper. I motsetning til de fleste klinikere, ser man virkeligheten gjennom et etisk vokabular bestående av ord som verdighet, sårbarhet, integritet, omsorg, nytte, mening, velgjørenhet, autonomi, rettferdighet, osv. Det gjør etikere i stand til å delta i en slags uttrykningsjobb når det oppstår forvirringer, kriser eller usikkerhet i det moralske liv i klinikken. Etikere har kompetanse til å sette ord på ting – gjøre et artikulasjonsarbeid. Hva er det som står på spill? Hvilke syn står mot hverandre? Hvordan bør vi forstå uenighetene? Hva frykter man? Etikerens teoretiske briller kombinert med et åpent utenfra-blikk åpner muligheten for frigjørende perspektiver.

Som etiker er man ikke bare i stand til å sette etiske ord på ting, men man har også trening i å sammenlikne og veie. Etikeren og juristen har mye til felles ved at begge yrkesgrupper er trent i systematisk å fokusere på at like tilfeller skal behandles likt og ulike ulikt. Etikere «jakter» derfor alltid på likheter og forskjeller som man anser som «etisk relevante» Ofte er det ikke mer som skal til i en situasjon hvor det har oppstått usikkerhet rundt hva som etisk sett er beste beslutning. Man trenger tid, artikulasjonsevne, et etisk vokabular, sammenlikningskompetanse og evnen til å veie ulike hensyn mot hverandre. Etikeren skal ikke finne opp en ny moral, men forsvare moralen og løse opp i floker og uklarheter som har oppstått. Som Knut Erik Tranøy engang påpekte, så er moralen i orden som den er, på samme måte som språket er i orden som det er.9,10

Det er imidlertid viktig å understreke at etikeren sjelden vil klare å komme til en god konklusjon uten klinikerens erfarne kliniske blikk og innsikt. Ikke bare kompleksiteten i sakene, men også erfaringen i å kunne plassere akkurat denne saken inn i et landskap av like eller ulike saker i klinikken, er innsikter som bare etikere kan komme til via klinikerne. Som David Adams har formulert det; “Even if we concede an ethicist’s expert moral judgments are more likely to be true than those of others, it’s not obvious how that translates into the ability to arrive at a correct conclusion in a situation defined by so many intersecting extramoral considerations. It’s doubtful anyone could plausibly claim to be an “expert” at making so context-specific and deeply nuanced a decision”.11

Siden veien til slik etisk avklaring så tungt hviler på dialog med klinikernes situasjonsforståelse, så er det ikke urimelig å mene at det som etikere og etikkomiteer her bedriver primært kan forstås som sokratisk jordmorsarbeid. Det handler altså ikke så mye om at etikeren eller etikkomiteen vet nøyaktig hva det beste svaret er, men kanskje snarere at etikeren og etikkomiteen kan fungere som en «fødselshjelper». Gjennom dialogen får klinikeren hjelp til å sette ord på det hun fornemmet var det rette, eller at usikkerheten blir avklart og oppklart, eller at det blir avklart hva som er det avgjørende å legge vekt på i situasjonen. Etikeren som fødselshjelper, er altså en mulig beskrivelse på det typiske etikkarbeidet i klinisk sammenheng.

Det ligger et ekspertise-element i dette. For når klinikeren henvender seg til etikkomiteen for å få svar, er det med en forventning om at etikkomiteen, bedre enn andre, kan bidra til å få frem det beste svaret. Og når en fornøyd kliniker går ut av konsultasjonen, er hun styrket i troen på at etisk ekspertise finnes. Samtidig er det ikke gitt at denne ekspertisen bør forstås som en svar-ekspertise. Vi står her overfor den samme utfordringen som vi møter med Sokrates: Var han, eller var han ikke, inkarnasjonen av en etisk ekspert.12 Fødselshjelper-metaforen tilsier at noe vesentlig forløses hos klinikeren i møte med etikerne. Og en eller annen form for ekspertise synes riktig å tilskrive den som klarer å forløse nettopp dette.13

Etisk ekspertise i samfunnsetiske spørsmål – den engasjerte artikulator

Medisinsk etikk er imidlertid mer enn klinisk etikk, og etikerens arbeide kan bestå i helt andre oppgaver enn å avklare etiske dilemmaer i klinikken sammen med klinikerne. Mye etikkarbeid innenfor «klassiske» bioetiske spørsmål har vært innrettet på debatter om regulering av kontroversielle medisinske teknologier. Dette gjelder også en rekke forskningsetiske spørsmål. Debattene har gjerne et tydelig prinsipielt preg – ofte ulikt sakene fra den kliniske etikken som er pasient-sentrert og fulle av medisinske og praktiske detaljer. Bør eggdonasjon være tillatt? Bør unge pasienter prioriteres foran eldre i helsetjenesten? Bør eutanasi tillates? Bør behandlingsforpliktelsene for deltakerne i legemiddelstudier kunne være lavere for deltakere i lavinntekstland enn i høyinntekstland?

Spørsmålet er om etikere har en tydelig «svar-ekspertise» i slike spørsmål. Er det naturlig at etikere blir «overdommere» i samfunnsdebatten? Mange bioetikere vil ha en svært god innsikt og oversikt over de aktuelle etiske spørsmålene på sine spesialfelt. Man vil også oppleve å kunne «treffe rett» på svarene. Selv opplever jeg å «kunne» mange medisinsk-etiske felter ut og inn, og jeg føler en treffsikkerhet også når det kommer til de normative konklusjonene. Men interessant nok har jeg mange gode kolleger i inn- og utland som kommer til andre konklusjoner og som trolig føler på samme grad av treffsikkerhet. Det maner til en viss ydmykhet i ekspertise-spørsmålet også her: Dersom etikere som alle har brukt mange år på å reflektere over et bestemt spørsmål de har satt seg grundig inn i, likevel kommer til ulike svar, så taler det imot tanken om at etisk ekspertise er å forstå som en svar-ekspertise.

Uenighet mellom etikere, er riktignok som Elster14 har påpekt, ikke i seg selv et tilstrekkelig motbevis mot tanken om etisk ekspertise. Det finnes jo uenighet på mange forskningsfelt, og det kan jo være at vi har å gjøre med en god og en mindre god etiker. Men et spesialproblem for dette feltet, er at det ikke synes å være noen mulighet for folk flest å avgjøre hvem som er den gode etikeren. Det finnes ingen uavhengig målestokk for vurderingen.

Det som er hevet over tvil, er at etikere som har jobbet systematisk med bestemte spørsmål over lang tid, er kvalifisert til å mene noe i disse spørsmålene. Espen Gamlund har altså et godt poeng når han påpeker at etikerens meninger er kvalifiserte.15 De er støttet opp av gode argumenter. I tillegg kunne man legge til at de ofte er kreative. Det som i mine øyne gjør det spennende å lese fagtidsskrifter innenfor medisinsk etikk, er nettopp alle de godt begrunnede og kreative forslagene til løsninger på velkjente etiske spørsmål. Etikeren kan sånn sett bidra inn i samfunnsdebatten med kvalifiserte forslag til løsninger på etiske spørsmål, som igjen vil være innspill til politikkutforming. Under pandemien i Norge, ble det eksempelvis satt opp et ekspertpanel av etikere som foreslo hvordan prioriteringsrekkefølgen på vaksiner burde være. Selv om ekspertforslaget fikk sin tilslutning av politikerne, var det åpenbart at også andre svar eller løsninger kunne vært ansett som etisk riktige – kanskje også riktigere. Men uavhengig av det, var det også åpenbart at forslaget var å anse som et kvalifisert forslag. Som etiker er man trent i å jobbe systematisk med begrunnelser. Etikere bidrar altså inn med kvalifiserte forslag til løsninger på etiske spørsmål, selv om det ikke er gitt at man sitter med fasiten.

Etikerens kvalifiserte forslag kan på det beste legge grunnlaget for god dialog. Jeg har tidligere kalt denne rollefiguren for den engasjerte artikulator.16 Engasjert refererer her til at etikeren aktivt tar stilling og mener noe substansielt, mens artikulator handler om at etikeren setter (nye) ord på vår felles moralske situasjon og erfaringsbakgrunn. All god etikk må stå i en eller annen form for dialog med anerkjente meninger – det Tranøy kalte «allmennmoralen»17 – når nye tanker prøves ut. Det er paradoksalt nok dette som gjør det problematisk å tilskrive svar-ekspertise til den engasjerte artikulator, selv om forslagene til svar er aldri så kvalifiserte. Jeg skal utdype dette litt senere.

Etisk ekspertise i samfunnsetiske spørsmål – etikk-kommentatoren

Å forstå allmennmoralen, normsystemet vi lever etter, og hvorfor etisk strid og uenighet oppstår, åpner for en tredje ekspertise-type. Dette er jo en viktig oppgave ved all etikk-undervisning – å forstå det moralske feltet. Slik ekspertkommentatorer på TV og radio har en helt spesiell ekspertise i å forstå og beskrive det politiske feltet, slik kan man tenke at etikere kan tilegne seg en tilsvarende ekspertise på å kommentere det anvendte etiske feltet. Når en krig bryter ut i Syria, hentes det inn en ekspertkommentator på TV som kan mye om Syria-konflikten. Når det oppstår strid i helsetjenesten om behandlingsavslutning, dyre legemidler, abortnemnder eller organdonasjon, vil etikeren tilsvarende kunne fungere som en ekspertkommentator på den praktiske etikken rundt dette.

Etikeren som kommentator av det etiske feltet, er altså en ekspert-dimensjon ved etikerens arbeid. Her er det den deskriptive delen av jobben som er i fokus. Filosofen opptrer som en slags antropolog på det etiske feltet. Etikeren som kommentator, er en bokstavelig beskrivelse av den rollen etikere og filosofer inntar f.eks. i et program som Verdibørsen på NRK. Men i overført betydning handler det om mye av det en etiker gjør når hun underviser, holder foredrag, skriver artikler eller lærebøker. Det fremvoksende feltet empirisk etikk, hvor samfunnsvitenskapens metoder brukes for å avdekke anerkjente meninger og folkelige oppfatninger, understøtter denne dimensjonen. Man forventer av en etiker at vedkommende har god kunnskap om hva forskningen kan fortelle om anerkjente meninger i de etisk brennbare spørsmålene på det aktuelle feltet.

Rollen som kommentator av et etisk felt forutsetter solide kunnskaper om feltet. En medisinsk etiker må f.eks. kjenne til de mange og høyst ulike normative problem-områdene i medisinen. Det krever mye tid og engasjement å få oversikt, og den klassiske filosofi-utdanningen gir her ingen hjelp. I klassisk filosofi-utdanning, har kjennskap til konkrete normative felter og områder, vært ansett som utenfor ens domene. Etter hvert som man verden over har fått utdannelser i «praktisk etikk», «anvendt etikk», «medisinsk etikk», «bioetikk», m.m., så har også direkte kjennskap til problemområdene i et bestemt felt, kommet på dagsordenen. Undervisningen på disse feltene foregår ofte nettopp problembasert. Etter min mening er denne utviklingen et fremskritt og ikke et tilbakeskritt for filosofi og etikkfaget. Slik kan filosofer og etikere lettere få tilgang på spennende praksisfelt og dermed utvikle en kompetanse som både er etterspurt og interessant.

Kommentator-ekspertise i medisinsk etikk er en nokså uproblematisk ekspertise-type. Her handler det ikke om at etikeren bedre enn andre kan peke på det riktige svaret på etiske spørsmål. I stedet handler det om at etikeren kan guide leseren, seeren eller lytteren gjennom et normativt landskap i tid og rom hvor ulike forslag til svar foreligger. 

Hvorfor etisk ekspertise ikke er svar-ekspertise

Det dialogiske aspektet ved etiske svar, har vært nevnt allerede, og er en viktig grunn til at etisk ekspertise ikke kan forstås som svar-ekspertise. En etikers forslag til svar må få en eller annen form for gjenklang i klinikken eller i det moralske fellesskapet. Om noen finner på en «ekspert-etikk» som ikke på noen som helst måte er i dialog med folks intuisjoner om rett og galt, så er det et fånyttes prosjekt. Praktisk-etisk argumentasjon er alltid, som Charles Taylor har påpekt, overgangsargumentasjon.18 Man må ta utgangspunkt i der folk er, og så eventuelt forsøke å vise at en overgang fra standpunkt x til standpunkt y, faktisk bedre kan forklare, gi mening til, redusere feil ved eller forsvare det x var ment å uttrykke. Eksempelvis om noen mener at legalisering av aktiv dødshjelp er det riktige Svaret på etiske utfordringer i livets sluttfase, så vil man nettopp måtte argumentere for at alt det som dødshjelpmotstanderne ønsker å verne om – eksempelvis verdigheten rundt den døende – bedre ivaretas gjennom å tillate eutanasi enn å la naturen og sykdommen gå sin gang. Bare ved å ta utgangspunkt i allerede anerkjente meninger, kan man eventuelt se for seg at nye løsninger på etiske spørsmål, kan vinne terreng.

Men nettopp fordi allmennmoralen må være utgangspunktet for etikerens vurderinger, oppstår et nytt problem for ekspertise-tanken. For hvis ekspert-etikken må funderes på allmennmoralen, og allmennmoralen samtidig er noe alle har direkte tilgang på, så blir det vanskelig å forstå hvorfor etikere skulle inneha mer svar-ekspertise enn folk flest. David Archard kommenterer dette slik: «Moral philosophers cannot, consistent with their own commitments to common-sense morality, claim moral expertise».19 Selv etikeren som ønsker å utfordre allmennmoralen, kommer seg ikke helt fri fra dette paradokset i og med at også denne etikeren er avhengig av at folk flest lar seg overbevise om overgangen fra x til y. Vi kan godt innrømme etikeren en forsøksvis svar-ekspertise. Men ekspertisen er kun forsøksvis fordi forslaget i en eller annen forstand må vekke gjenklang og tilslutning i allmennmoralen.

Utover dette paradokset, finnes det en rekke velkjente grunner for å betvile etisk svar-ekspertise. Etiske ekspertstandpunkter atskiller seg fra ekspertstandpunkter i andre felt, ved at de ikke fullstendig kan skilles fra hvem eksperten er. Mens vi tenker det er irrelevant for elektrikerens ekspertise om hun er kristen, ateist eller muslim, så er det ikke irrelevant for etiske standpunkter å vite noe om bakgrunnen til personen. Dersom en etisk ekspert uttaler seg kritisk om selvbestemt abort, så vil nok mange oppleve det som relevant kunnskap at vedkommende ekspert også er konservativ kristen. Og vice versa. En sekulær livsanskuelse kan i en viss forstand også forstås som et livssyn som er vanskelig å sette parentes rundt.

Viktigere er det kanskje at det ikke eksisterer noen enighet om hva som bør befinne seg i etikerens verktøykasse. Noen etikere er konsekvensialister mens andre er kantianere. Selv der to etikere er hjertens enig om et teoretisk utgangspunkt, er man sjelden enige om den hele og fulle fortolkningen av teorien. Også når det kommer til anvendelsen av nokså dagligdagse prinsipper og verdier med utbredt oppslutning, vil konklusjonen sprike blant de etiske ekspertene. Ta for eksempel etiske verdi-ord i medisinen som verdighet, respekt, autonomi, omsorg og velgjørenhet. Vi vil alle slutte opp om dem. Men når det kommer til fortolkningen begynner det å sprike: Hva er mest respektfullt, verdig, omsorgsfullt og i tråd med selvbestemmelsen – å la en ung rusavhengig pasient få ruse seg i fred og gå til grunne eller å behandle pasienten mot hennes vilje i et forsøk på å få henne ut av avhengigheten? Enighet på et grunnleggende verdi-nivå, er ingen garanti for enighet i et konkret saksforhold. Siden det hersker såpass liten enighet om den rette veien til et etisk svar – den etiske metoden – innebærer det også at tanken om «svar-ekspertise» er problematisk.

Her kan det være opplysende å sammenlikne med den delvis «konkurrende» disiplinen juss – i vårt tilfelle, helsejussen. Helsejuristen, i likhet med etikeren, anvender sin verktøykasse på krevende spørsmål i medisinen. Også jurister kan krangle om fortolkning og korrekt lovanvendelse. Men der innholdet i etikerens verktøykasse er satt sammen utfra etikerens subjektive vurdering av hvilke verktøy som er riktige og funksjonelle, så er juristens verktøykasse objektiv og prikk lik for alle jurister. Den består hovedsakelig av lovverket, forarbeidene til loven og tidligere lovanvendelse. Sånn sett kommer juristen nærmere svar-ekspertise enn etikeren. På jussens område finnes det nemlig en objektiv vei – juridisk metode – frem til svaret.

Kan etikere og filosofer ha mindre etisk ekspertise enn andre?

Så langt har vi vridd og vendt på dette spørsmålet om filosofi- og etikkutdannelse gjør en bedre egnet enn andre til å finne frem til de rette og gode svarene på etiske spørsmål. En vinkling som sjelden blir utforsket i disse debattene, er om filosofen og etikeren risikerer å være dårligere egnet enn andre til å finne rette og gode svar. Muligheten bør undersøkes.

Et argument for at etikere og filosofer kunne tendere til å gi dårligere svar enn andre, er at de står for fjernt fra målet. Distanse til virkeligheten er på den ene siden filosofens styrke. Men distansen har også en bakside og det er jo det man på godt norsk kaller å bli «virkelighetsfjern». Man kan mangle kontakten med et felt og man kan unødvendig komme til å «akademisere» problemstillinger. Vi har mange uttrykk i språket som peker i retning av god dømmekraft hos nettopp de som ikke deler filosofens og etikerens distanserte ståsted. Eksempelvis er vi opptatt av «sunt bondevett», «sunn fornuft» og det engelske «common sense». Alle disse uttrykkene peker mot viktigheten av å være forankret – jordet – i natur og kultur på en enkel og direkte måte. Å treffe blink på de gode og rette beslutningene handler om dømmekraft. Det er verken gitt at skolering i etisk teori gir god dømmekraft, eller at mangel på slik skolering gir dårlig dømmekraft.

Ludvig Holberg er vel den dikter i vår kultur som sterkest har latterliggjort den virkelighetsfjerne «disposisjonen» ved det akademiske liv, som i Erasmus Montanus hvor Erasmus logisk klarer å «bevise» at hans mor er en stein. Samtidig er det viktig å huske på at denne komedien har et dobbeltmotiv – folkets uvitenhet er også en skyteskive for Holberg idet folket nekter for at jorden er rund. Distanse bør derfor fortsatt kunne forstås som filosofens styrke – dette å klare å frikople seg fra det som er tatt-for-gitt. Samtidig kommer man ikke unna at man står i en intim forbindelse med «sunn fornuft» og «sunt bondevett» når man jobber anvendt. Denne utfordringen kan formuleres på en annen måte:

Mens lærerstudenter har praksis i skolen, sykepleiere og legestudenter i klinikken, politistudentene er ute i gatene og agronomen er ute i åkeren, så sitter filosofistudenter og sysler med argumenter. Det gjør at man ikke har «følt på» og «kjent på» hvordan mange av de etiske utfordringene man siden skal mene noe om, faktisk oppleves i praksis. Man er ikke sosialisert inn i det sunne bondevettet i praksisene man skal teoretisere rundt. Dette kan bidra til å gi en slags «intellektualistisk bias» i svarene som etikere kommer med, om man ikke anstrenger seg hardt for å forsøke å sette seg inn i hvordan etisk utfordrende situasjoner føles og oppleves av de som står i dem.

Aller helst trenger etikere som skal jobbe i praktiske felt – ikke minst innen medisinen – å eksponere seg for situasjonene man teoretisk skal behandle. Dette siste er kanskje noe av det som personlig sett er mest krevende for den som har sin bakgrunn i filosofi og etikk: Man beveger seg ut på dypt vann idet man forlater seminarrommet og trer inn i klinikken. Men forutsetningen for å kunne tilegne seg feltkunnskapen og å forstå de andre, er at man tør å ta dette steget. En anvendt etiker har antropologi i blodet.   

Disse forholdene peker mot viktige innsikter. Etisk ekspertise er noe som er krevende å tilegne seg. Man må aktivt overkomme strukturelle begrensninger i tid og rom. Man må tilegne seg ferdigheter fra ukjente felt, krysse disipliner og profesjonsgrenser, og man må utvikle et balansert forhold mellom nærhet og distanse. Man også utvikle en forpliktende holdning til sakene man jobber med – i medisinen handler sakene ofte liv og død. Som Christopher Meyers har påpekt, er det en rekke karaktertrekk som er viktig å utvikle som etiker, ikke minst ydmykhet med tanke på at man kan ta feil og ved at mye står på spill om man tar feil.20 Man kan lykkes godt med dette utviklingsprosjektet, eller man kan lykkes i mindre grad. Spørsmålet er dermed ikke nødvendigvis om etikere har eller ikke har etisk ekspertise. Spørsmålet kan heller være i hvilken grad man har utviklet det som skal til for å fungere godt som etiker.

Bør etikere ta seg av etikken eller ikke?

Innledningsvis satte jeg opp filosofene Kvalnes mot Gamlund. Kvalnes mente at etikere ikke er bedre skikket til å ta stilling til rett og galt, og at etikken helst ikke bør overlates til etikere. Gamlund derimot mente at etikk «ikke er for hvem som helst» og at den derfor burde overlates til etikere. Hvem av de to har rett i lys av denne drøftingen?

Jeg stiller meg bak Kvalnes21 sitt poeng om at det er viktig at de som jobber i et bestemt saksfelt, selv er i stand til å gjøre etiske vurderinger. Om næringslivsaktøren, sykepleieren, legen eller læreren skulle tenke at etiske vurderinger må overlates til en ekspert – etikeren – så ville det være umulig å fungere godt i praksisen og det ville også være en oppskrift på umyndiggjøring. Etikeren vil da ta over ansvaret for etiske vurderinger. Dermed kan man også risikere at etikeren strategisk brukes som «etisk alibi», slik enkelte mente Tangen-saken var et eksempel på.

Det er derfor avgjørende at filosofer og etikere ikke selv forsøker å innta en rolle som moralsk overdommer over medlemmer av ulike profesjoner. Det ville være noe uetisk over en slik aktivitet. Etikerens jobb må i stedet være å bidra til at profesjonsutøvere blir styrket i troen på at de selv kan gjøre gode etiske vurderinger. De må bevisstgjøres på at all den uformelle etikken de benytter seg av i alle profesjonelle gjøremål, er etikk så god som noen, selv om de ikke tenker på den som etikk. Etiske refleksjonsgrupper i medisinen (som foregår på alle landets sykehus), er et godt eksempel på et tiltak hvor leger og sykepleiere nettopp får bevisstgjort og styrket sin refleksjons- og vurderingsevne, og profesjonenes autonomi opprettholdes. Etikere kan konstruktivt bidra inn i slike prosesser, men hensikten er ikke å overta de etiske vurderingene.

Når ting så virkelig blir vanskelig og dyp uenighet oppstår, eksempelvis i medisinen, så kan etikere bidra med forløsende spørsmål, perspektiver og analytisk kraft. Erfaringene fra over 20 år med kliniske etikkomiteer på sykehusene i Norge er såpass positive at disse komiteene i 2021 ble lovfestet. Etikeren som ekspert på det etiske språket og trent i logisk stringent tekning, spiller en viktig rolle i slike prosesser. Etikerens distanse er også viktig for tydelig å kunne stille spørsmål der klinikere eventuelt har blitt «sykehusblind». Men de svarene som kommer frem, kan likevel på sokratisk vis hevdes å være forløst fra profesjonsutøveren selv. Klinikerne får omsatt sin uformelle etiske erfaring i et etisk språk, som hjelper dem med å kunne rettferdiggjøre beslutninger eller eventuelt vurdere andre handlingsalternativer. Etikeren og etikkomiteen fungerer som fødselshjelper.

Om jeg gir Kvalnes rett i at profesjonsutøverne ikke bør overlate etiske beslutninger til etikere, så vil jeg også gi Gamlund rett i at etikere ofte har kvalifiserte meninger om hva som er rett og godt. Tydeligst ser man dette i samfunnsetikk og forskningsetikk av prinsipiell art. Etikeren kan innta rollen som engasjert artikulator som forsøker å sette ord på svarene på samtidens store etiske spørsmål. Etikeren kan også innta rollen som etisk kommentator hvor vekten ligger på å forstå, forklare og sånn sett kommentere det etiske feltet. Imidlertid har jeg pekt på at ekspertisen etikeren har, må forstås som annerledes enn den ekspertise man har i mange andre yrker. Kanskje kan en analogi til politikken hjelpe oss: Om politikere tenker vi at de kan levere kvalifiserte politiske forslag som folk må ta på alvor – forslag som politisk sett er langt mer kvalifiserte enn hva vi kan forvente av ikke-politikere. Likevel vil vi ikke tenke at politikeren kan avgjøre hvilket politisk svar som er det eneste rette. Hadde slik svar-ekspertise vært mulig, kunne vi avskaffet demokratiet.

Konklusjon

For å komme nærmere hva etisk ekspertise kan bety i praksis, så har jeg i denne artikkelen beskrevet tre roller som en medisinsk etiker fyller i sin jobb-hverdag. Jeg kalte disse rollene for henholdsvis fødselshjelperen, kommentatoren og den engasjerte artikulatoren. Ser man de tre rollene under ett, er fellestrekket at etikerens jobb er å bistå folk i å tenke systematisk om etiske spørsmål, enten det er klinikere, samfunnet eller fagfellesskapet man henvender seg til.  Videre har alle de tre rollene det til felles at den filosofi-utdannede etikeren må tilegne seg kompetanse på nye felt og områder for å kunne mene noe fornuftig om etikken på dette feltet.

Jeg har i denne artikkelen ikke avvist tanken om at etikere kan være bedre egnet enn andre til å foreslå gode og riktige løsninger på anvendte etiske spørsmål. Men jeg har også holdt muligheten åpen for at de kan være dårligere egnet. Jeg har betont viktigheten av at etikerens ekspert-forslag må «forhandle» med allmennmoralen og anerkjente meninger om sin gyldighet, uten dermed å ha sagt at man skal søke konsensus. Siden etikerens ekspertforslag bare kan vise seg å ha livets rett om det kan tenkes å få tilslutning hos ikke-eksperten (allmennmoralen), oppstår et paradoks: Hvis ikke-eksperten er den som til syvende og sist avgjør, så er det ikke åpenbart at man kan skille klart mellom eksperter og ikke eksperter når det kommer til hva som er gode svar på etiske spørsmål. Svaret på om etikken bør overlates til etikerne, eller til alle andre enn etikere, synes sånn sett å ligge på middelveien: Etikeren har viktige roller å spille sammen med de andre i de etiske diskusjonene.

Etikere har et subjektivt innhold i sin verktøykasse, og etikere kan heller aldri fullstendig legge vekk egne livssyn og verdisyn fra sine analyser. Sånn sett så kommer veldig mye an på hvordan denne jobben utføres i praksis. Kanskje er derfor ikke det avgjørende spørsmålet om etisk ekspertise finnes eller ikke finnes. Kanskje er det viktigere å stille spørsmålet om en bestemt etiker har utviklet godt etisk skjønn og dømmekraft i et bestemt felt. Det spørsmålet er ikke opp til den enkelte etiker selv å besvare, så lenge ydmykhet er et sentralt karaktertrekk ved all etisk ekspertise-utøvelse.

Takk til forskergruppen i medisinsk etikk ved NTNU for nyttige kommentar, bestående av Bjørn Myskja, Sarah B. Evans-Jordan, Kamilla Østerberg, Janicke Syltern, Lars Ursin, Patrick S. Kermit og John-Arne Skolbekken. Takk også til redaksjonen i Salongen for nyttige tilbakemeldinger.

Noter

  1. Jeg kommer til å bruke ordet «etiker» i denne teksten om en person som jobber med anvendte etiske problemer. Selv om enkelte misliker dette ordet (fordi det f.eks. kan synes å signalisere at man er «mer etisk» enn andre), så er min egen erfaring at man svært ofte omtales som «etiker» både i og utenfor universitetet når man har en jobb som består i å jobbe med etiske spørsmål. Sånn sett er det enklest å benytte seg av ordet. Jeg kommer videre til å legge til grunn at etikeren har sin akademiske bakgrunn fra filosofistudier. Selv om mange etikere også har annen bakgrunn – eks. medisin – så er filosofi-/etikkfaget det som er ment å tilføre det kompetanse-elementet som f.eks. forvandler en medisiner til en etiker. Derfor er det nyttig å dvele ved denne bakgrunnen.
  2. Berge Solberg, «Bioetikere vs. lekfolk – hvem er ekspertene på rett og galt i moderne bioteknologi?,» Parabel – tidsskrift for filosofi og vitenskapsteori, nr. 2, (2002) s.19-51.
  3. Øyvind Kvalnes, «Etikken bør ikke overlates til etikerne,» Dagens Næringsliv, 5. mai, 2020, https://www.dn.no/innlegg/nicolai-tangen/henrik-syse/ako-capital/innlegg-etikken-bor-ikke-overlates-til-etikere/2-1-801945
  4. Espen Gamlund, «Etikken bør overlates til etikere,» Khrono, 9. mai, 2020, https://khrono.no/etikken-bor-overlates-til-etikere/486972
  5. Stephen Toulmin, “How medicine saved the life of ethics,” Perspectives in Biology and Medicine 25, nr. 4 (1982) s.736-750.
  6. Jakob Elster, «Hvilken etiker skulle man stole på?» Salongen, 19. oktober, 2020, https://www.salongen.no/hvilken-etiker-skulle-man-stole-pa/
  7. Stephen Scher, og Kasia Kozlowska, Rethinking health care ethics. (Singapore: Palgrave Macmillan, 2018)
  8. Scher og Kozlowska, Rethinking health care ethics.
  9. Knut Erik Tranøy, Det åpne sinn – moral og etikk mot et nytt årtusen. (Oslo: Universitetsforlaget, 1998)
  10. Man kan innvende at anvendte etikere ofte jobber med spørsmål som kan se ut som å trenge en ny etikk. Transplantasjonsteknologi og dødsdefinisjoner, assistert befruktning, gen-redigering, kunstig intelligens og selvlærende systemer – bare for å nevne noen historiske eksempler. Men selv om slike teknologier synes å reise «helt nye spørsmål», så vil man i et historisk lys ofte se at de antatt nye spørsmålene likevel lot seg tematisere innenfor en allmennmoral i stadig utvikling.
  11. David M. Adams, “Justifying Ethical Expertise,” The American Journal of Bioethics 19, nr. 11 (2019), s.67-68
  12. Se Labarge for en lengre diskusjon; Scott Labarge, “Socrates and moral expertise,” i Ethics expertise. History, contemporary perspectives and application, red. Lisa Rasmussen (Dordrecht: Springer, 2005).
  13. Jeg har her bevisst snakket om etikere og etikkomiteer. Nettopp behovet for kontekstuell forståelse og nyansert virkelighetsoppfatning, peker på verdien av at etisk konsultasjon gjøres i fellesskap og ikke i ensomhet. Dette er altså forsvaret for den kliniske etikkomiteen hvor etikeren jobber sammen med sykepleiere og leger fra ulike deler av den kliniske hverdagen samt sykehusprester og lekmenn. I sum gir dette mulighet for nettopp en kontekst-spesifikk og nyansert forståelse, som igjen er en betingelse for at en kritisk dialog skal bli vellykket.
  14. Jakob Elster, «Hvilken etiker skulle man stole på?» Salongen, 19. oktober, 2020, https://www.salongen.no/hvilken-etiker-skulle-man-stole-pa/
  15. Gamlund, «Etikken bør overlates til etikere»
  16. Solberg, «Bioetikere vs. lekfolk – hvem er ekspertene på rett og galt i moderne bioteknologi?»
  17. Knut Erik Tranøy, Det åpne sinn – moral og etikk mot et nytt årtusen.
  18. Charles Taylor, “Explanation and practical reason” i Philosophical arguments. (Cambridge: Harvard university press, 1995)
  19. David Archard, “Why moral philosophers are not and should not be moral experts,” Bioethics 25, nr. 3 (2011) s.119-127
  20. Christopher Meyers, “Ethics expertise: What it is, how to get it, and what to do with it,” i Moral expertise, red. Jamie Carlin Watson og Laura K. Guidry-Grimes (Springer, 2018)
  21. Kvalnes og Elster hadde her det samme poenget, så dette er en støtte til Elster også.

2 Kommentarer Etikerens ekspertise – hva består den av?

  1. Camilla Fadum

    Vi lever i en tid der vi står overfor store endringer på grunn av ny teknologi. Når livsbetingelsene for mennesker endrer seg, endres også de moralske dilemmaene vil blir stilt overfor. Vi har alltid hatt moralske overdommere i vårt såkalte moderne samfunn av det ene eller andre slag, og det blir bare fler og fler av dem.

    Så vidt jeg kan forstå er etiske eksperter svært gode på å gripe fatt i de nye problemstillingene og å utrede alle sider ved saken. Det er klart at vanlige mennesker i vanlige praktiske yrker: lege, lærer, sykepleier, politi som er ut «i felten» hver dag, umulig kan ta seg tiden til å sitte å tenke ut alle mulige og ikke mulige sider av de alle de moralske, flere svært dyptgripende og alvorlige, spørsmålene man som yrkesutøver møter på daglig – ikke minst på grunn av kaskaden av rapporter og utredninger som myndighetene serverer oss stadig hyppigere.

    Det burde være opplagt, men er det så langt i fra!, dette at for å kunne gjøre en god og engasjert jobb må man få den tiden det tar å reflektere over store og små ting som møter en i en yrkesaktiv hverdag. Jeg tenker at moralfilosofene kunne engasjere seg adskillig mer i dette dypt moralske spørsmålet som angår menneskets rett til medbestemmelse. Dog, det vil selvfølgelig tilsi å arbeide for å overflødiggjøre seg selv.
    Jeg tenker også at isteden for å begjærlig gripe etter stadig nye moralske dilemmaer som man kan fordype seg i, kan man begynne å reflektere en smule omkring hva som er premissene for utvikling generelt – og således premissene for de nye moralske dilemmaene – i vårt samfunn.

    Mvh Camilla Fadum

    Svar
  2. Thor E Eriksen

    Takk til forfatteren for et meget velskrevet, reflektert, balansert, tankevekkende, praksisnært og praksisrelevant essay om etikk og etikerens mulige rolle.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Les også

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…