KAN ETIKERE SI DEG HVA DU BØR GJØRE?

Denne diskusjonen befinner seg innenfor filosofien om grunner. Dette har lenge vært en ganske obskur del av filosofien, som ligger i skjæringspunktet mellom normativ etikk, metaetikk og handlingsteori. Men i det siste tiåret har denne delen av filosofien fått en mye større oppmerksomhet. Vi bør se nærmere på grunner fordi de er helt sentrale elementer av menneskets handlingsliv og etiske tenkning.

Grunner kan være hensyn som motiverer oss til å handle. Når jeg kjøper meg en hamburger er grunnen (og årsaken) at jeg er sulten. I faglitteraturen kalles ofte dette for motiverende grunner. Men grunner kan også ha en normativ, eller begrunnende, funksjon uavhengig av motivasjon. For eksempel kan hensynet til dyrevelferd være en grunn til ikke å kjøpe meg en hamburger, enten jeg bryr meg om dyrevelferd eller ikke. Dette kalles ofte for rettferdiggjørende grunner og er den typen grunner vi som regel er opptatt av når vi bedriver etikk og lurer på hva det er sant at vi bør gjøre. Det er dette jeg snakker om når jeg snakker om grunner.

Enkelt forklart er altså grunner hensyn som taler til fordel for en handling (eller en holdning eller oppfatning eller følelse). Hvis det er sant at kjøpet av en hamburger bidrar til dårlige livsvilkår for dyr, så er det et hensyn som taler til fordel for ikke å kjøpe en hamburger. Dette ser også ut til å være et eksempel på et moralsk hensyn, og er altså den typen hensyn som moralfilosofien først og fremst er opptatt av.

Hva som kjennetegner et moralsk hensyn, er omstridt. Noen kan for eksempel mene at det er hensyn som tar utgangspunkt i andres velferd, mens andre kan mene at det er hensyn som tar utgangspunkt i en eller annen form for upartiskhet. Her vil ulike etiske teorier gi ulike svar. Men når vi ser på eget liv og hvilke hensyn vi tenker begrunner handlingene våre, så er det nok ikke først og fremst moralske grunner vi tenker på. I vårt dagligliv vil hensyn som har å gjøre med egen livskvalitet være svært viktige for oss. Og i noen tilfeller opplever vi at slike hensyn kommer i konflikt med moralske hensyn. For eksempel kan hensynet til nytelsen av en hamburger komme i konflikt med hensynet til dyrevelferd, mitt behov for en ferie til en varmere del av jordkloden kan komme i konflikt med klimahensyn, eller mitt behov for å realisere egne drømmer og prosjekter og selvutvikling kan komme i konflikt med forpliktelser jeg har gjort meg.

Dette tyder på at vi kan ha å gjøre med en annen type hensyn som har å gjøre med egeninteresse heller enn f.eks. upartiskhet eller det som ellers kjennetegner moralske hensyn.

Filosofen John Broome uttrykker en tanke som ser ut til å være ganske utbredt.² Ifølge ham, så finnes det ulike typer grunner som kan kreve ulike ting av oss. Disse kravene kommer sammen, og gjennom for eksempel en sammenligning av hvor tungtveiende de er, så bestemmer de samlet sett hva vi bør gjøre, alt tatt i betraktning. I tilfeller av konflikt, så kan for eksempel moralske grunner og grunner som har å gjøre med egeninteresse vektes mot hverandre for å bestemme hva det er sant at vi bør gjøre.

Nå kan man selvfølgelig innvende at hensynet til egeninteresse også kan være et moralsk hensyn, og dette kan gjøre at man kan tenke at det ikke finnes noen egentlig distinksjon mellom ulike type grunner. Hensynet om at ferien min vil gi meg økt livskvalitet kan moralsk sett telle til fordel for å reise, samtidig som at hensynet til bærekraft teller til fordel for ikke å reise.

Men problemet med denne tanken ser ut til å være at det er ulike standpunkt vi kan innta når vi skal vekte disse grunnene. Moralsk sett, så har hensyn til bærekraft kanskje større vekt fordi det å følge universaliserbare prinsipper eller følge en nyttemaksimerende regel kan være viktigere. Men ut ifra egeninteresse, ut fra et standpunkt der min egen livskvalitet står sentralt, så kan denne ferien være svært viktig for meg og fremstå som mye mer tungtveiende.

Dette var et problem som filosofen Henry Sidgwick støtte på, da han i 1874 prøvde å gi et teoretisk grunnlag for utilitarisme som moralteori.³ Våre intuisjoner ser ut til å støtte å innta et standpunkt der vi tenker upartisk og fremmer det generelle gode i verden. Slik sett mener han at utilitarisme har et rasjonelt grunnlag. Samtidig klarer han ikke å gjendrive tanken om at det også fremstår rasjonelt å innta et standpunkt der egen livskvalitet er avgjørende. Kravene som stilles til oss av det upartiske standpunktet kan innebære at vi må gjøre ofre som ikke blir tilstrekkelig kompensert med hensyn til egen livskvalitet. Det fremstår like rasjonelt, mener Sidgwick, å bevare sin egen livskvalitet og sørge for sin egeninteresse.

Han konkluderer med det han kaller en dualisme i den praktiske fornuft, der det er mulig å innta både et upartisk og et partisk standpunkt som begge framstår fornuftige, men som vekter hensyn ulikt, og som i noen tilfeller kan kreve konkurrerende handlinger. Det er et syn av denne typen jeg mener er rimelig å anta. Sidgwick beskriver to ulike normative standpunkt mennesker kan innta. Vi kan innta både et moralsk standpunkt og et standpunkt som utgår fra egeninteresse og begge disse ser ut til å representere grunner vi har og rasjonelle måter å vekte disse grunnene på.

Dette utgjør en utfordring for Broomes påstand om at vi kan komme fram til hva vi bør gjøre (alt tatt i betraktning) gjennom å vekte moralske grunner og egeninteresse mot hverandre for å undersøke hva som er mest tungtveiende. Dersom dette skal være mulig ser det ut til å forutsette enten

1. at vi kan innta et overordnet standpunkt som går utover det rent moralske eller egeninteresse for å vurdere styrken til grunnene våre, eller
2. at enten det moralske standpunktet eller egeninteresse i seg selv nyter en eller annen normativ forrang.

Å forsvare mulighet 2) har kanskje vært den vanligste strategien, filosofihistorisk sett. Et viktig prosjekt har vært å vise hvordan moralske krav trumfer ikke-moralske hensyn. Dette utgjør det som blir kalt tesen om moralsk forrang.⁴ Alternativt, så har andre prøvd å vise at det er kun hensyn til egeninteresse som har rasjonell og normativ kraft og at alle moralske krav må bunne i disse.⁵

Moralisme eller egoisme?

Disse to posisjonene utgjør enten en form for moralisme eller en form for egoisme. Men slike posisjoner er lite attraktive. Moralisme kan stenge av for muligheten av at det kan være rasjonelt å ikke ofre viktige deler av ens livskvalitet for moralske krav. Og egoisme hindrer muligheten av at det også kan være rasjonelt å gjøre oppofrelser. Disse posisjonene strider altså mot tanken som Sidgwick kaller uunngåelig, om at begge deler fremstår som rasjonelle valg understøttet av grunner som ikke simpelthen er utkonkurrert av andre hensyn.⁶

Broome ser ut til å anta mulighet 1). Dette ser også ut til å være en utbredt oppfatning i nyere filosofi om grunner. Men selv om oppfatningen er utbredt er det vanskelig å finne noe forsvar av denne antagelsen, eller en utbrodering av hva slags type standpunkt dette overordnede standpunktet er og hvordan det håndterer konflikter mellom moralske hensyn og egeninteresse. Spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å gi noen slik beskrivelse, da dette ser ut til å forutsette et felles mål og en felles standard for både moral og egeninteresse.

En beskrivelse av noe slikt felles mål eller standard som kan brukes til å sammenligne moralske hensyn og egeninteresseog som har normativ forrang, er i hovedsak fraværende i litteraturen og det er vanskelig å tenke seg hva et slikt standpunkt egentlig går ut på. Vi kan for eksempel forstå hvordan ulike typer egeninteresser, f.eks. hensynet til nytelse og hensynet til preferansetilfredsstillelse kan sammenlignes og vektes mot hverandre, fordi de ser ut til å handle om det samme, nemlig aktørens livskvalitet. Og selv om det finnes uenighet om hva moralske hensyn sikter mot, så kan vi forstå hvordan ulike moralske hensyn kan vektes mot hverandre dersom vi antar riktigheten av en av de konkurrerende moralteoriene. Men hva slags felles mål moralske hensyn og egeninteresse skulle ha virker svært uklart.

Inkommensurabilitetstesen

En annen mulighet er dermed at disse grunnene slett ikke er sammenlignbare med hverandre, men er inkommensurable. De mangler en felles målestokk som gjør en slik sammenligning mulig. Dette er for eksempel slik Derek Parfit fortolker Henry Sidgwicks dualisme i den praktiske fornuft⁷ og det er også den type posisjon jeg forsvarer i boken. Jeg kaller den normativ pluralisme. Det er en nokså radikal posisjon som stort sett ellers ikke har blitt utforsket i den filosofiske litteraturen.⁸

Et tilsynelatende problem for denne typen posisjon er at det virker som at vi gjør sammenligninger hele tiden og at vi ofte når konklusjoner om hva vi bør gjøre – alt tatt i betraktning. Har Broome da likevel rett i at det finnes noe sånt som et overordnet normativt standpunkt?

Særlig kan det virke problematisk dersom det medfører at tilstedeværelsen av en triviell egeninteresse, som står i konflikt med noe som er svært moralsk tungtveiende, innebærer at det ikke kan finnes noe faktum om hva vi bør gjøre. For eksempel virker det ikke riktig dersom vi må si at det ikke kan være sant at jeg bør redde et druknende barn bare fordi jeg sterkt misliker ubehaget av våte klær.

Hva vi bør gjøre alt tatt i betraktning

Jeg argumenterer for at vi ikke trenger å anta noe overordnet standpunkt eller sammenlignbarhet mellom moralske grunner og egeninteresse for å kunne redegjøre for muligheten av det kan være sant at det er ting vi bør gjøre alt tatt i betraktning i slike situasjoner. Når vi tenker nøyere gjennom hvilke grunner vi faktisk har og hvordan de henger sammen, ser vi at vi også har en sterk egeninteresse til å være moralske, og muligens også sterke moralske hensyn for å ta vare på egen livskvalitet. Slike «egoistiske» hensyn trenger heller ikke være tilfeldige eller kontingente, slik for eksempel risiko for straff eller sosiale sanksjoner kan være. Man kan gi gode argumenter for at vi til enhver tid for eksempel har en sterk egeninteresse i å ikke utvikle alvorlige moralske laster, som for eksempel skjødesløshet og ufølsomhet. Slike laster virker å være ødeleggende for vår livskvalitet. Derfor har vi til enhver tid en sterk egeninteresse til å gjøre det moralske hensyn krever av oss.

Vi kan dermed si, uten å forutsette noe overordnet normativt standpunkt, at vi alt tatt i betraktning bør redde det druknende barnet selv om det medfører et ubehag ved å få våte klær. Det dette betyr er simpelthen at når vi tar alle våre grunner i betraktning, så peker både moralske hensyn og egeninteresse til fordel for å redde barnet. Det foregår riktignok en vekting av grunner, men dette handler om en vekting mellom to ulike grunner som begge bunner i egeninteresse med felles mål om å gi aktøren et godt liv.

At det alltid foreligger slike egeninteresser til å være moralsk gjør at vi kan sette til side slike problematiske tilfeller som med det druknende barnet og si at i disse tilfellene finnes det handlinger vi bør gjøre alt tatt i betraktning. Det innebærer likevel ikke at det moralske standpunktet og egeninteressen i alle tilfeller vil peke i samme retning, alt tatt i betraktning. I så fall må vi si at det ikke finnes noe entydig svar på hva du bør gjøre. Det finnes i stedet noe du moralsk sett bør gjøre og noe du av egeninteresse bør gjøre. Videre kommer vi ikke.

Uløsbare konflikter

For noen kan det virke skuffende at en filosofisk undersøkelse av våre grunner ikke kan gi oss entydige svar på hva vi bør gjøre, men dette kan også forstås som en fordel. Vi kan hevde at dette gjenspeiler den normative virkeligheten vi operer innenfor. Det finnes vanskelige tilfeller der vi er slitt mellom hensyn til eget liv og moralske hensyn og der det ikke er noe åpenbart og entydig svar på hva vi bør gjøre. Posisjonen jeg forsvarer kan forklare dette.

En annen fordel er at det ikke hindrer kritikk. Dersom du i slike tilfeller velger å handle ut fra hensyn til deg selv over moralske hensyn, så er det ikke noe irrasjonelt med dette fordi du handler ut fra grunner som ikke er utkonkurrert av andre hensyn. Men selv om det ikke er irrasjonelt, så er det fortsatt umoralsk og du har valgt å ikke handle ut fra moralske grunner som heller ikke er utkonkurrert. Vi kan derfor klandre deg fra et moralsk standpunkt. Her er det viktig å minne på at det å si at det ikke finnes noen felles målestokk og at moralske hensyn og egeninteresse ikke er sammenlignbare også utelukker å si at de er like gode. For dette ville også forutsatt en sammenligning. I stedet har vi å gjøre med et valg vi kanskje kan kalle eksistensielt. Det er to sett av grunner som begge gjør krav på oss og som vi ikke kan se bort fra, men som ikke lar seg oppfylle samtidig. Vi må bare velge og valget vil være kritiserbart uansett.

Kan etikere si deg hva du bør gjøre?

Vi kan nå komme tilbake til spørsmålet vi startet med. Kan etikere si deg hva du bør gjøre? På én måte, ja. En etiker, som har spesialisert seg på å undersøke moralske hensyn, kan kanskje si deg hva du moralsk sett bør gjøre. Men dersom dette er i konflikt med hva du av egeninteresse bør gjøre, så kan ikke etikeren med riktighet si at det du moralsk sett bør gjøre er det du bør gjøre alt tatt i betraktning.

Ved å fokusere kun på etiske hensyn og etisk relevans risikerer etikeren å se bort fra andre typer hensyn eller tillegge disse mindre relevans enn det også kan være rasjonelt å tillegge dem. Den moralfokuserte etikeren gir deg i så fall bare én side av den normative virkeligheten en aktør befinner seg innenfor gjennom å fokusere på kun en type av grunner. Dersom det vi er opptatt av er spørsmålet om hva vi bør gjøre alt tatt i betraktning, så fokuserer etikeren på feil spørsmål når hen utelukkende spør om hva vi moralsk sett bør gjøre.

Til syvende og sist handler kanskje ikke det etiske prosjektet om å finne grunnene vi har til alltid å handle moralsk. Det virker rimelig å si at grunnene vi har ikke utelukkende peker mot at moralsk handling kan være det eneste rasjonelle for aktøren. I stedet kan prosjektet for en etiker heller være praktisk og politisk. Etikeren kan heller spørre om hvordan vi kan forandre vår valgsituasjon slik at konflikter mellom moral og egeninteresse ikke oppstår. Dette kan innebære å se på hvordan endringer i sosiale, politiske, økonomiske og relasjonelle forhold også kan endre vår normative virkelighet. Grunner kan skapes og ikke bare finnes.

Noter

1. Sagdahl, Mathea. Normative Pluralism: Resolving Conflicts between Moral and Prudential Reasons. Oxford: Oxford University Press, 2022.
2. Broome, John. Rationality through Reasoning. Chichester: Wiley Blackwell, 2013.
3. Sidgwick, Henry. The Methods of Ethics. 3rd ed. Milton Keyes: Lightening Source, 2009.
4. Stroud, Sarah. “Moral Overridingness and Moral Theory”. Philosophical Quarterly Vol 79, No. 2 (1998): 170-189.
5. Gauthier, David. Morals by Agreement. Oxford: Oxford University Press, 1986.
6. Moralisme blir særlig problematisk hvis man ønsker å forsvare en krevende moralteori, som for eksempel utilitarisme, som stadig kan kreve store oppofringer av oss.
7. Parfit, Derek. On What Matters. Viol. 1. Oxford: Oxford University Press, 2011.
8. David Copp er et viktig unntak og en som også forsvarer denne typen teori. Se bl.a. Copp, David, “Toward a Pluralist and Teleological Theory of Normativity”. Philosophical Issues Vol. 19, No. 1 (2009): 21-37.