REVOLUSJONENS ÅND 

I 1963 kom Hannah Arendts studie On Revolution ut. Seksti år senere foreligger den nå endelig på norsk: Om revolusjon. Den er antakelig, ved siden av Vita activa, det viktigste man kan lese for å lære å kjenne den politiske tenkningen til Hannah Arendt. Boka er oversatt av Per Quale og har et etterord av Rune Slagstad. Vidarforlaget og oversetteren fortjener stor ros for å ha gitt ut boka.

Interessen for Hannah Arendts verk har aldri begrenset seg til det akademiske miljøet, og hun gikk heller aldri selv inn for eller ønsket en slik begrensning. Allerede før hun flyktet fra Tyskland i 1933 skrev hun for tidsskrifter og feature. Politiske hendelser og fenomener som uroer oss også i dag – som for eksempel tap av autoritet, en politisk elite som ser på politikken som yrke og karriere, at voldsbruk trenger inn i politikken, at politikken reduseres til bare administrasjon, at parlamentariske regjeringer brytes ned og, ikke minst, faren for total utslettelse – ser og setter Hannah Arendt ord på i Om revolusjon.

Arendts samtidige visste å sette pris på dette. For eksempel Harrison E. Salisbury, som anmeldte On Revolution for The New York Times, skriver: «It is Hannah Arendt’s special talent that she has applied her wonderfully imagination, deeply philosophical mind to an examination of what revolution really is; what produces it; what really happens in the maelstrom which, so often, resembles the hurricane’s eye and why, almost inevitably, the end result differs so completely from the aspiration and desires of the participants».¹ Videre vurderte William O. Douglas i The Washington Post: «This book analyses in detail the anatomy of revolutions. It is done so skillfully, the insight is so penetrating, the presentation so clear that it will in time become the classic treatise. The text reaches heroic heights».^2,3

Hannah Arendt er en «tenker uten gelender», men også hun står i en kontekst. Faktisk er hun påvirket av flere tenkere. Med og mot Platon og Aristoteles utviklet hun sin forståelse av politikk. Fra Augustin hentet hun begrepet om «natalitet». Til Sokrates refererer hun for å formulere tenkningen som en indre dialog med seg selv. Uten Karl Marx ville bakgrunnen for hennes kritiske holdning overfor mennesket som animal laborans være ufullstendig. 

Filosofen Karl Jaspers var et forbilde for en filosof som engasjerte seg i aktuelle samfunnsproblemer. Ikke minst etterlot Alexis de Tocqueville, Macchiavelli og Montesquieu spor i boken On Revolution (1963). Dessuten tilskriver hun i hele sitt forfatterskap menneskets evne til dømmekraft stor betydning. Og her får særlig Kants ‘utvidet tenkemåte’ relevans siden den fører til den pluralistiske metoden som karakteriserer politisk tenkning. Det må også nevnes at i den tyske versjon av The Human Condition (1958), i Vita activa oder vom tätigen Leben (1960) blir en underliggende dialog med og mot Martin Heidegger synlig, som dessuten blir eksplisitt i Arendts siste bok The Life of the Mind (posthumt 1978).

Verkets kontekst

Som alle hennes andre bøker er også Arendts studie Om revolusjon et kompleks verk. I kontekst av hennes samlede verk kunne man kanskje si at denne boken er den mest omfattende redegjørelse av politisk handling i moderne tid.⁴ Hun sammenligner erfaringene fra den franske med den amerikanske revolusjon og argumenterer at den «revolusjonære ånden» var noe nytt og typisk moderne. I kapittel II «Det sosiale problem», diskuterer Arendt den franske revolusjonens fiasko, i Kapittel IV, «Fundamentet: Constitutio libertatis», kapittel V, «Novus ordo saeclorum» forteller hun hvorfor de «mennene bak den amerikanske revolusjon» lyktes en ny form for menneskelig fellesskap, «en statsform som hviler på samtykke.»⁵ I det følgende retter jeg lyset på denne suksesshistorien.

Om revolusjon har sitt utspring i Arendts fordypning i Montesquieu, i en videreutvikling av hennes tanker om totalitært styre og hennes teoretiske modell om å kunne handle i frihet, hvilket hun utviklet i The Human Condition.⁶ 

I Vita activa, legger hun vekt på at man kan handle i frihet bare på pluralitetens betingelser – det vil si bare sammen med andre mennesker – og at slike handlinger i frihet er uberegnelige og grenseløse, og dermed svært vanskelige å overskue og kontrollere. Handlinger som vedvarende bringer noe nytt til verden er tilbøyelige til å bryte gjennom ytre begrensninger slik som lover, institusjoner og grenser. 

Derfor vil den som handler også måtte ta ansvar. Det er krevende, ikke bare fordi det å handle er ugjenkallelig, men også fordi det gjør det enda vanskeligere «at ingen noensinne kan få full oversikt over konsekvensene av sine handlinger.»⁷ Grunnen til dette er, at en handling alltid inngår i en allerede bestående «vev av menneskelige relasjoner», der også andre mennesker handler. Arendts svar på denne vanskeligheten er at man kan omgå handlingens aporier og samtidig motvirke upåliteligheten i de menneskelige anliggender, ved at man supplerer handlingens ytre begrensninger med indre begrensninger: med tilgivelse og med løfter.⁸

Hva var den aktuelle foranledningen?

Vi bør ta i betraktning at On Revolution ble gitt ut i en tid da det ikke var lenge siden revolusjonene i Ungarn (1956) og Cuba (1958/59) hadde funnet sted. Begge disse revolusjonene ble hilst velkommen av Arendt. Mange afrikanske land hadde nettopp fått sin uavhengighet, og revolusjonseuforien til venstresida hadde enda ikke bleknet.⁹ 

Hannah Arendt ble inspirert til å skrive boka da hun deltok på en konferanse om «The United States and the Revolutionary Spirit», som fant sted på Princeton University. Universitetet hadde invitert Fidel Castro til å holde innledningsforedraget. Han snakket om seg selv «as someone who did not study but rather produced a revolution»; han så den cubanske revolusjonen heller i den amerikanske tradisjonen fra 1776 enn den franske fra 1789 eller den russiske i 1917. Den cubanske revolusjonen hadde vist «that it was possible to create a revolution when the people were not hungry.»¹⁰

Om revolusjon er en studie av mennesker som går ut i det offentlige rom og inntar plassen sin der. Det er med andre ord en studie av et enestående moderne politisk fenomen, som ikke skjer av nødvendighet, men som tilfeldig inntreffer ut ifra spesifikke historiske betingelser i Amerika og i Frankrike. Det er en studie av hvordan den franske revolusjonen mislykkes, men likevel blir modell for alle følgende revolusjoner, og en studie av hvordan den amerikanske revolusjonen lykkes, men likevel mislykkes i å bli en modell for senere revolusjoner. For Arendt handler det ikke om «revolusjonshistorie [...], med revolusjoners fortid, opprinnelse og utviklingsretning», men det er hennes erklærte mål å få klarhet i «hva en revolusjon er – dens generelle innflytelse på mennesket som politisk vesen, dens politiske betydning for den verden vi lever i, dens rolle i moderne historie.»¹¹

Hvordan forteller Arendt historien?

Måten Hannah Arendt sammenlikner den franske revolusjon med grunnleggingen av De forente stater på har blitt kjent: Hun har blikk på frigjøring og grunnleggelse som de to fasene i forløpet til en vellykket revolusjon. I Frankrike endte grunnleggelsen av friheten i terror, som ble fulgt av Napoleons diktatur. I retorikken til den franske revolusjon festet bildet av uimotståelige naturkrefter seg, en metaforbruk som tydelig viste til at den franske revolusjon ikke lenger ble forstått som menneskeskapt – de revolusjonære hadde forstått, at de for lengst hadde sluttet å handle fritt.¹²

Den amerikanske revolusjonen derimot, «spiste ikke sine egne barn», men det var de samme menn som «begynte og avsluttet revolusjonen, og dessuten levde etterpå, slik at de kunne komme til makten og embeter i tingenes nye orden».¹³ Det lyktes faktisk den amerikanske revolusjonens menn å grunnlegge en republikk. «Det avgjørende er at i en republikk utspiller dette liv med sine skiftende beslutninger seg innenfor rammene av og i overenstemmelse med en forfatning som på sin side er så lite avhengig av den nasjonale vilje og de vekslende majoriteter som eksempelvis en ferdig bygning er avhengig av arkitektens eller beboernes vilje. Deri ligger jo nettopp betydningen av de skriftlige, dokumentarisk fastlagte forfatninger som man på revolusjonens tid tilla så stor vekt. Da de var fastlagt og gjort til gjenstander, ble de til en objektiv bestanddel av den verden der innbyggerne langt på vei var fratatt sin subjektive vilje».¹⁴

For Arendt er det avgjørende «at frihetens idé og erfaringen av ny begynnelse» er nært knyttet til hverandre. Denne sammenhengen mellom frigjøring og en ny begynnelse eller grunnleggelsen av frihet, er viktig. Det viser seg også i de senere revolusjonære hendelsene i det 20. århundre, som frigjørings­kampene på Cuba, i Angola, Mosambik, Vietnam, Kambodsja og Nicaragua. De skapte ikke frihet, men endte opp i diktaturer, ofte ved å etterlikne den franske revolusjon. Ikke minst har vi i forløpet av den arabiske våren i Midtøsten for bare få år siden, nok et eksempel på det som kunne av Arendt ha blitt formulert som en prosess i to faser. Frigjøring og grunnlegging av frihet må være tett forbundet med hverandre for å lykkes. Dette fikk de bare til i Tunisia, mens frigjøringsprosessen i Egypt endte på Tahir-plassen i Kairo.¹⁵

Grunnleggelse av frihet

Som Walter Benjamins perledykker bringer Arendt en perle fra havets dyp opp til overflaten, fra fortiden og inn i samtiden: Grunnleggelsen av friheten. Dersom man mister friheten i løpet av revolusjonen eller det ikke blir noen stabil ny grunnleggelse av den politiske orden, kan man ikke snakke om revolusjon. For Arendt består derfor det revolusjonære i det gjensidige løftets forfatningsgivende handling, som konstituerer et nytt rom for frihet og makt.

Makt, slik Arendt formulerer det i en av sine grunnleggende refleksjoner, følger av en felles handling, besluttet og gjennomført av en pluralitet av mennesker.¹⁶ De amerikanske grunnleggelsesfedrene forstod – med henvisning til Montesquieu – at anerkjennelse av maktens pluralistiske natur i form av maktfordeling bidrar til å øke og å styrke makt. Slik brakte den amerikanske revolusjon et nytt maktbegrep fram i lyset, som går tilbake «til The Mayflower Compact, som jo ble skissert allerede om bord på skipet og undertegnet ved ilandstigningen.»¹⁷ Det «egenartige ved det nordamerikanske, førrevolusjonære bosettings­eksperimentet» ser Arendt i det «at en felles handling førte til at man etablerte en makt som da bevisst ble opprettholdt ved gjensidige løfter og ved etableringen av et forbund.»¹⁸

Nå ligger ikke frelsen for Arendt i «forfatningen som sådan», men på hvilken måte denne blir til. I Amerika ble utkastene fra de forfatningsgivende forsamlingene «ikke bare […] ratifisert summarisk av folket, men […] diskutert avsnitt for avsnitt og i alle enkeltheter i townhall meetings, [...] eller senere (som var tilfellet med Amerikas grunnlov) i enkeltstatenes parlamenter. Og denne naturligvis høyst omstendelige og tidkrevende prosessen ble ikke valgt fordi det var grunn til å mistro de forfatningsgivende forsamlingene, men derimot ene og alene fordi man var enig om at ‘det er folket som gir regjeringen en forfatning’, ikke fordi regjeringen ville begunstige folket med en grunnlov.»¹⁹ Formulert på en annen måte: i Amerika er forfatningen «autorisert og vedtatt nedenfra og opp, slik at man virkelig kan si at folket har gitt seg selv en forfatning.»²⁰

Den politiske betydningen av denne erfaringen kan overhodet ikke undervurderes. Det gjør en stor forskjell om konstitusjonen er en regjeringsakt eller en forfatning der folket konstituerer en regjering. Slik fascinerer da også Arendts beskrivelser av ‘townships’ i sjette kapittel, «Revolusjonens ånd og tradisjon».

artikkel

LES OGSÅ:
TOTALITARISME FØR OG NÅ

Likevel var den amerikanske revolusjon bare delvis vellykket. Den var en suksess fordi det lyktes å grunnlegge en ny politisk orden – den føderale republikken. Også prosessen med å vedta forfatningen nedenfra, diskutert av folket i townhall meetings, var en suksess. Men den var bare delvis vellykket, fordi «alle de gamle townhall meetings» ble stilt «i skyggen.»²¹ De var «som Emerson hadde sagt […] ‘enheten i republikken’ og ‘folkets skole’,»²² men de fikk ingen plass i forfatningen. Riktignok blir delegatene kontrollert av folket, men det er kun «ren erstatning for folkets direkte deltagelse».²³

Derfor konkluderer Arendt med at «den eldgamle forskjellen mellom herskere og beherskede – som jo for alltid skulle avskaffes via revolusjonen – igjen satt seg igjennom i en ny form: Igjen er de offentlige anliggender blitt til privilegium for de få.»²⁴ Som Strassenberger skriver, dersom «politikk forblir en sak for yrkespolitikere og eksperter, finnes det ingen mulighet for folket på legalt vis å gripe inn i politiske beslutningsprosesser eller å gjøre opprør mot den ledende elitens politiske avgjørelser». Dette igjen fører «til en fremmed­gjøring mellom representanter og representerte som er destabiliserende for den politiske orden».²⁵ 

Særlig Thomas Jefferson hadde allerede tenkt på denne «uunngåelige defekt i republikkens struktur». Han ante «den avgjørende feilen i den nye republikken: Den ga riktignok folket frihet, men den hadde ikke noe rom der denne friheten nå også virkelig kunne utøves».²⁶

Rådene

Arendt svarer på dette dilemmaet idet hun slutter seg til tradisjonen med townships i New England, som Jeffersons elementære republikker hadde stått modell for.²⁷ Jefferson bruker vanligvis ordet ‘wards’, men av og til også ordet ‘councils’. Arendt oversetter i mangel av et nøyaktig tysk ord councils med Räte – altså ‘råd’ på norsk. Det handler om at politikk ikke er en forvaltningshandling, men en hele tiden ny og spontan handling. Dens organisasjons- og forsamlingsformer er foreninger hvor enhver har noe å si «enten det gjelder townhall-forsamlingene i de nordamerikanske koloniene, sammenslutninger eller grupper i begynnelsen av den franske revolusjon, råd i begynnelsen av den russiske revolusjon og i Ungarn 1956 eller borgerinitiativer og ikke-regjeringsorganisasjoner i dag».²⁸

Verdt å merke seg er at Jefferson var seg bevisst at en revolusjon er mye mer enn å gripe makten. Det dreider seg om «ikke mindre enn en ny statsform som var utviklet fra den bestående republikken». Arendt sammenfatter: «Hvis det endelige formål med revolusjonen er constitutio libertatis, etablering av friheten, det vil si konstituering av et offentlig rom der friheten kan komme til uttrykk – da er disse elementærrepublikkene eller rådene, innenfor hvis rammer enhver kan gjøre bruk av sin frihet og altså er fri i en positiv betydning, hvilket i bunn og grunn er den store og endelige hensikt med republikken selv».²⁹

Denne revolusjonens skatt gikk tapt. Det er kjent at Lenin ofret rådene for det bolsjevistiske partiets maktmonopol. «Riktignok beholdt det bolsjevistiske regime landets nye navn, ‘Sovjetunionen’», skriver Arendt, «Men dette navnet kunne bare så vidt tjene til å tilsløre de virkelige forhold; det var blitt til en løgn».³⁰ Også derfor gjør Arendt det til sin oppgave å berette om «disse nye begynnelsene i et kontinuum av historisk tid»,³¹ og på den måten sikre revolusjonens tapte ånd i menneskenes hukommelse. Den amerikanske revolusjonen gir kunnskap om disse nye begynnelsene. Den gir kunnskap om «at mennesket faktisk formår .... å skape en begynnelse, novus ordo saeclorum».³² Menneskene er, takket være at de selv er født inn i verden som nykommere, i stand til å bli gründere, å skape noe nytt og på basis av gjensidige løfter å få til en ny ordning.

Noen forskjeller mellom den engelske og tyske utgivelsen

Arendt skrev On Revolution først på engelsk, og oversatte den deretter til den tyske utgivelsen Über die Revolution. Ikke bare er stil og innhold betydelig friere enn ved en ren oversettelse, men den tyske teksten er også 25 prosent lengre.³³ Også oversetteren henviser til denne forskjellen. For å gi et eksempel: «Kapittel V: Novus ordo saeclorum» slutter i den engelske utgaven med Hamiltons påstand om at «mennesker ‘virkelig er i stand til .... å etablere en god statsform på grunnlag av ettertanke og riktige valg’.»³⁴ 

I den tyske versjonen føyer hun til to avsnitt om det at menneskene blir født som en ny begynnelse og «handling i betydningen skape-en-begynnelse.»³⁵ På den måten avslutter hun høydepunktet i boka med en filosofisk betraktning.³⁶ Også det siste kapitlet, «Revolusjonens ånd og tradisjon», supplerer hun med et utførlig blikk på betydningen av spontane råd. Disse tilføyelsene – henvisningen til at råd har oppstått i alle revolusjoner siden 1789,³⁷ gjør de tyskspråklige leserne oppmerksomme på rådenes uavhengighet, og at de ikke må sidestilles med sovjetrådene i bolsjevismen, som de ellers vanligvis blir.³⁸

anmeldelse

LES OGSÅ:
ARENDT I DYSTRE TIDER

Aktualitet og håp

En revolusjon er ekstraordinær. Den bryter med den gamle ordningen og våger en ny begynnelse. Det femte kapitlet i Hannah Arendts Om revolusjon har overskriften Novus ordo saeclorum. Disse ordene stammer fra Vergil, og etter disse begynner tidenes store rekkefølge på nytt. Ordene pryder fremdeles det offisielle seglet til De forente stater.³⁹ 

Revolusjoner tar sitt utgangspunkt i handlende mennesker, som med sin handling forandrer den felles verden de bor i. Vår menneskelige eksistens viser seg i måten vi handler på, og revolusjonære handlinger vitner om denne i sin så å si reneste form. Av og til skjer dette ikke uten voldsbruk. «Men», og også det kan vi lære av Arendts studie «vold er like lite adekvat til å beskrive fenomenet revolusjon som å beskrive forandring. Bare der forandring opptrer i betydningen ny begynnelse, der vold blir brukt for å konstituere en ny styreform, for å bringe fram et helt nytt politisk system, der frigjøring fra undertrykkelse tar sikte på i det minste å etablere frihet, kan vi snakke om revolusjon».⁴⁰

Den amerikanske revolusjon var bare en delvis suksess, men å studere den har likevel praktisk politisk verdi. For det første fordi «det som lyktes Amerika med stort hell», det kan «mange andre stater – men formodentlig ikke alle – også i dag oppnå, ved hjelp av planlagt anstrengelse og organisert utvikling». For det andre, det faktum at den amerikanske revolusjonen lyktes i å grunnlegge en ny ordning, gjør det også mulig å ta i betraktning «lærdommen om den deformerte revolusjonen» og «likevel å holde fast på dens ufravikelige storhet, men også på dens iboende løfte».⁴¹

Da gjenstår det bare å ønske at Om revolusjon når et bredt publikum. Det har boka i alle fall fortjent.

Takk til Tone Carlsen for å ha oversatt omtalen fra tysk til norsk.

Noter

¹ Salisbury, Harrison E., “Books of The Times”, i: The New York Times 4/1/63, Hannah Arendt Papers, Library of Congress, Manuscript Mixed Material, Image 12 of Hannah Arendt Papers: Clippings, 1942-1975; Reviews; On Revolution; 1963. 

² Douglas, William O., “The Guts of Freedom“, i: The Washington Post, Søndag, 17. mars, 1963; Hannah Arendt Papers, Library of Congress, Manuscript Mixed Material, Image 4 of Hannah Arendt Papers: Clippings, 1942-1975; Reviews; On Revolution; 1963.

³ Dessverre fører en anmeldelse som Erle Marie Sørheims «Genienes blindsoner» (Aftenposten lørdag 5. august 2023) leserne inn i en «blindgate», istedenfor å gi dem lyst til å sette seg inn i Arendts tenkning – en tenkning som gjelder omsorg for verden, som for den politiske teoretikeren Hannah Arendt betyr: å gi svar på samtidens spørsmål. Arendt henviser til et dilemma i folkerepresentasjon: den erstatter folkets direkte deltagelse i regjeringssaker. At «Ikke folket, men dets valgte representanter hadde anledning til virkelig å være politisk aktive» (s.318), innebærer faren for letargi i folket. Som et slags motvekt kunne derfor rådene (de gamle townhall meetings) som var desentraliserte organer anses som en mulighet for kontinuerlig og aktiv deltagelse i politikken. Arendt er heller ikke, en «umusikalsk» eller «sjåvinistisk vestlig intellektuell», slik Sørheim hevder, tvert imot. For å sitere fra boken: «slaveriet representerer en usynlighet enda svartere enn fattigdommens usynlighet; slaven, ikke fattigmannen, var ‘fullstendig oversett’ (Arendt, 2023, s.83).

⁴ Dana Villa, Arendt, London and New York: Routledge 2021, s.225


⁵  Arendt, Hannah, Über die Revolution, München 1965, On Revolution, New York 1963, Om Revolusjon, Oslo 2023, s.225


⁶ Arendt, Hannah, Vita activa oder vom tätigen Leben, Stuttgart: Piper 1960; Engelsk: The Human Condition, Chicago 1958; sitert som VA.

7 Arendt, 1960, s.196

⁸  Knott, Marie Luise, Verlernen:Denkwege bei Hannah Arendt, Berlin: Matthes & Seitz, 2011. , s.66

⁹ Marchart, Oliver, "On Revolution/ Über die Revolution", i: Arendt Handbuch: Leben – Werk – Wirkung, hg. v. W. Heuer, B. Heiter, S. Rosenmüller, Stuttgart: J. B. Metzler 2011, s.84

¹⁰ Wolters, Eugene, “When Fidel Castro Met Hannah Arendt“, Critical Theory, 17 September 2014, www.critical-theory.com, hentet:15. August 2023.

¹¹  Arendt 2023, s.51

¹²  Marchart 2011, s.86

¹³  Arendt 2023, s.52

¹⁴  Arendt 2023, s.212, kursiv føyd til

¹⁵  Heuer, Wolfgang, "Pluralität und Macht" i: Macht und Gewalt. Hannah Arendts "On Violence" neu gelesen, hg. v. M. Wischke/ G. Zenkert, Wiesbaden: Springer VS 2019, s. 121

¹⁶ I Vita activa formulerer Arendt handling og makt i nær relasjon til pluralitet og til erfaringen av frihet. Menneskets pluralitet er grunnleggende for politikken. I Om revolusjon leser vi at «det hører til handlingens grammatikk at det er den eneste evne som forutsetter menneskelig pluralitet» (s.229). For en mer detaljert framstilling av pluralitet se Helgard Mahrdt, «Hannah Arendt and the Notion of Plurality», i: Filosofisk Supplement: pluralisme, 2/2018, 22-30.

¹⁷ Arendt 2023, s.215

¹⁸ Arendt 2023, s.229

¹⁹ Arendt 2023, s.181

20  Förster, Jürgen, “Revolution als institutionelle Gründung der Freiheit – Nachwort”, i: Über die Revolution, München: Piper, erweiterte Neuausgabe 2020, s.507

²¹ Arendt 2023, s.318

²² Arendt 2023, s.318

²³ Arendt 2023, s.320

²⁴ Arendt 2023, s.321

²⁵  Strassenberger, Grit, Hannah Arendt zur Einführung, Hamburg: Junius 2015, s.107

²⁶ Arendt 2023, s.318

²⁷ Arendt 2023, s.338

²⁸ Heuer 2019, 123

²⁹  Arendt 2023, s.345

³⁰ Arendt 2023, s.350

³¹ Arendt 2023, s.287

³² Arendt 2023, s.287


³³ Heuer 2011, s.89

³⁴  Arendt 2023, s.286

³⁵  Arendt 2023, s.286

³⁶ Arendt 2023, s.286f; Heuer 2011, s.90

³⁷ Arendt 2023, s.356f


³⁸ Dessverre gjentar Rune Slagstad i sitt etterord (for en stor del er dette etterordet en gjentakelse av forordet hans til Hannah Arendt: Politikk i dystre tider, 2019) sin (for)dom om at Arendt ikke ser sammenhengen mellom den totalitære retningen innenfor marxismen og rådssosialismen. (se Etterord, Om revolusjon, 2023, 392, det samme i Forord, Politikk i dystre tider, 2019, s.451

³⁹  Breier, Karl-Heinz, "Von der Macht der Gründung zur Macht einer Bürgerordnung", i: Macht und Gewalt. Hannah Arendts "On Violence" neu gelesen, hg. v. M. Wischke/ G. Zenkert, Wiesbaden: Springer VS 2019, s.138

⁴⁰ Arendt 2023, s.40

⁴¹ Arendt, Hannah, Die Freiheit, frei zu sein, München: dtv 2018, s.35