FILOSOFI OM LYKKE

Lykke er et evig og tilbakevendende tema som angår oss alle. Hilde Vinje ga i 2022 ut boka Én Svale Gjør Ingen Sommer, hvor Vinje utforsker Aristoteles forståelse av begrepet om lykke. 

Publisert Sist oppdatert
Hilde Vinjes første bokutgivelse Én svale gjør ingen sommer ble utgitt i 2022 og tar for seg et aristotelisk syn på lykke
Hilde Vinjes første bokutgivelse Én svale gjør ingen sommer ble utgitt i 2022 og tar for seg et aristotelisk syn på lykke

Med vektskålen på Aristoteles forteller Hilde Vinje i et lett forståelig språk om de mest sentrale aspektene ved konseptet «lykke» i antikkens Hellas. Boken har tre distinkte deler som alle fokuserer på lykke og dets forhold til tid. I første del blir vi introdusert for Solon og hans tanker om at lykke er noe vi kan tilskrive et liv først etter det har opphørt. Del to er viet Aristoteles og hans tanker om «et fullstendig liv» og dygders rolle i et lykkelig liv. Siste del ser på det mer perplekse fenomenet om lykke etter døden, med utgangspunkt i Aristoteles og innslag fra Platon.

Boken er nok i første instans tiltenkt dem som ikke har stor kjennskap til antikkens tenkere. Vinje gir gode og lettleste innføringer i begreper, personer og hendelser som gir relevans og kontekst til tematikken hun diskuterer. Det blir kanskje noe unyansert og overfladisk, men det tror jeg er litt av poenget når dette ikke er en akademisk tekst; snarere et populærvitenskapelig prosjekt for mennesker som kan være interessert i antikke forestillinger om temaet uten å ha gått dem i dybden selv. Som Vinje sier i etterordet til boken:

«Denne boken er derimot ikke ment som et akademisk prosjekt. Ambisjonen har heller vært å gjøre en bit av antikkens tenkning levende og forståelig for lesere som ikke allerede har nær kjennskap til filosofihistorien. Derfor har jeg sett meg nødt til å forenkle og forkorte mange poenger underveis. Boken er med andre ord ikke myntet på fagpersoner, men på dem som ganske enkelt er nysgjerrige på om de gamle grekerne kan gjøre oss litt klokere på lykken.»1

Solon og hverdagslykken

I første del av boken ligger søkelyset på Solon og Vinje går til verks på den greske tanken «la ingen kalles lykkelig før han er død.»2 Vinje viser oss tanken om at en grusom slutt på et liv frarøver et liv den lykke det kanskje hadde, og vi blir satt inn i tanken om at lykken er absolutt. Man er enten ulykkelig eller lykkelig, og den endelige dommen på hvilke av de to et liv faller innunder kan først inntreffe etter dette livet har tatt slutt. Vinje vinkler fokuset straks over på hva vi forstår som «lykke» i dag, og hvordan begrepet rommer mer enn bare en definisjon. Særlig får begrepet «hverdagslykke» fokus, hos Vinje forstått som situasjoner eller hendelser som gjør at man selv betegner seg som lykkelig. «Jeg er lykkelig når jeg …» er typisk for hva som kan kalles hverdagslykke, og noe jeg tror de fleste mennesker i dag vil si seg enig er et fenomen. 

Denne typen lykke er derimot ikke den typen de gamle grekerne hadde i fokus. Vinje viser oss en fortelling fra Herodot der Solon rangerer en athener av relativt lite kjent opphav som den lykkeligste personen. Denne Tellos (som han het) møtte nemlig de kriteriene Solon forstod som lykke: «[han] kom fra en fremgangsrik bystat, fikk gode og hederlige barn, og som senere fikk se at hans egne barnebarn vokste opp. Han endte sine dager på slagmarken mens han forsvarte Athen i krig og døde derfor på en tapper måte.»3 

Ikke bare er det viktig at livet har en gjennomgående positiv tråd, men avslutningen på livet ser ut til å ha hatt en svært sentral rolle. Dette fokuset tar Vinje tak i og reflekterer over hvorvidt en ulykkelig periode i livet har størst betydning tidlig eller sent i livet. Denne refleksjonen er noe av det beste boken byr på og er fint dratt inn i samtiden. Konklusjonen blir, som mye god filosofi, ikke en faktisk konklusjon, men snarere et syn på livet og lykke til ettertanke.

«Aksepterer vi denne tilnærmingen, kan vi si at dagene i livet ikke bare er en ansamling gode og dårlige dager. De utgjør til sammen en hel historie. Om denne historien avslører seg som et drama, en tragikomedie, eller som noe helt annet, blir opp til ettertiden å se. For inntil historien er over er det strengt talt ingen som vet hva slags fortelling vi har med å gjøre.»4

Første del av Vinjes bok legger gode grunnstener for den videre tematikken i boken. Tanken om at lykken måles best sent i livet er tanker hun viser ikke er fremmed selv i dag, og det er engasjerende lesning å se hvor denne type tanker stammer fra. 

Tid og lykke

«Én svale gjør ingen sommer, og det gjør heller ikke én dag. På samme måte gjør én dag eller et kort øyeblikk ingen salig eller lykkelig.»5

Dette sitatet fra Aristoteles starter del to av Vinjes bok og oppsummerer i stor grad Aristoteles sin tilnærming til lykke. Som en naturlig fortsettelse av Solon og lykken som noe mer eller større enn hverdagslykke, viser Vinje oss viktigheten av tid. Kontinuerlig oppnåelse av et partikulært liv; korrekt lengde på livet, korrekt levesett i tråd med dygder, korrekt oppførsel i bystaten, korrekt omgang med sine venner. Vinje starter søken på lykke hos Aristoteles med en gjennomgang av dygd. Vi blir introdusert for den gylne middelvei der dygden er midtpunktet mellom to ytterpunkter. Mot er en dygd der ytterpunktene er feighet og overmot. Gavmildhet er en dygd der ytterpunktene er gjerrighet og sløseri. En lykkelig mann lever livet sitt i tråd med middelveien og dygdene. Disse dygdene krever kontinuerlig utøvelse og trening. Aktivitet og det å bedrive «menneskelig» virksomhet er essensielt i det å oppnå lykke.

Vinje kommer så vidt innpå en av de mer omstridte fortolkningspassasjene i Den Nikomakiske etikk, nemlig hvorvidt det er teoretiske eller praktiske dygder som har størst betydning for et lykkelig liv.6 Her savner jeg en større diskusjon rundt det som er et av de mer omdiskuterte temaene i Aristoteles-forskningen. Det vies svært liten tid til «teoretisk visdom» selv om det åpenbart er en av de mest sentrale aspektene ved Aristotelisk eudaimonia. 

Jeg tror derimot Vinje gjør lurt i å la søkelyset på del to sveve rundt det praktiske og politiske da det er dette som utgjør brorparten til Aristoteles sine tekster om temaet. Jeg vil likevel tro at teoretisk visdom skulle kunne fremmes på en forståelig måte for et allment publikum der diskusjonen ville kunne ført frem til en konklusjon om at boken tjenes best ved et primærfokus på praktisk visdom.

Vinje tar oss rett videre i en av de andre omstridte diskusjonene rundt Aristoteles: kan man si man er lykkelig mens man lever? Om dette fullstendig dydige menneske skulle eksistere – noe jeg i min lesning av Aristoteles tviler på er mulig –, vil denne personen kunne si at hen er lykkelig? Hvis dygd er essensielt, og dygd krever praktisk utførelse og kontinuerlig trening og utøvelse, da vil man vel aldri være fullstendig dydig? 

Med mindre man når et slags toppnivå av dygd som man ivaretar ved sine praktiske utførelser, men selv da vil man alltid ha sjansen for at man handler «feil» ved en senere anledning. Her kan man kanskje kontre med at den absolutt dydige aldri vil handle «feil» ettersom hans natur har blitt dydig og vil derfor aldri handle imot dem. 

Det er her man møter på fenomenet med motstridende dygder. Der to dygder settes opp mot hverandre, hvilken skal man velge da? Jeg savner en større diskusjon også rundt denne problemstillingen i Vinjes bok.

Før vi vender tilbake til Aristoteles viser Vinje oss noen tanker som stammer fra Platon.7 Platon blir dratt inn i forbindelse med tanken om «ubrukt liv», en passasje Vinje bruker til å stille spørsmål til hva som faktisk konstituerer et «fullstendig» liv, og hva som da må regnes som «ufullstendig». Jeg synes det er fantastisk å hente inn Platon for å gi perspektiv på Aristoteles, men valget for plassering og tekstutdrag er merkeligere for meg å forstå. Hadde det ikke vært nærliggende å gjøre rede for sjelelig harmoni i Platon når man diskuterer lykke og fullstendig liv? Både Faidros8 og Staten9 har begge store deler av dialogene viet til nettopp dette og hadde passet godt inn i denne boken. 

I min lesning av Symposion, som er den Platonske dialogen Vinje fremhever, er ikke talen til Aristofanes den jeg hadde lent meg på for å understreke et poeng.10 I hvert fall ikke uten å gi leseren kontekst eller rettferdiggjørelse for argumentet mitt. Aristofanes var en kjent forfatter som skrev først og fremst komedier på 400-tallet i Athen. Han er en figur i Platon som starter sin tale med en kjapp ordveksling med Eryximakhos der hans virke som «komiker» blir sentralt.11 I min lesning så er det mest naturlig å se Aristofanes sin tale som en slags komikk, ikke minst fordi Sokrates i sin tale vil vise dem alle hva Érôs faktisk er og hva hans natur er. Dette er en kontekst som mangler hos Vinje og noe teksten hennes kunne tjent på. 

Del to av Vinjes bok utforsker videre venners sentrale rolle i den lykkeliges liv, og tanken om at venner er ens «annet jeg» formidles godt og forståelig. Hun konkluderer del to ved å presisere at selv om fullstendig oppnåelse av dygd kanskje ikke er mulig, så er det stor verdi i de stegene man tar på veien dit. Én venn er bedre enn ingen, og å mestre en del av livet er bedre enn å ikke mestre noe.

Lykke etter døden

Siste del av boken vies det perplekse fenomenet «lykken etter døden». Det virker naturlig at de foregående delene har ledet oss dit når så mye har vært sagt om hvorvidt man kan betegnes som lykkelig mens man enda lever. Særlig i del én ble livets ende et sentralt poeng, og del to fokuserte stadig på et fullstendig liv, både i lengde og innhold. 

Dette er en veldig fremmed idé for den moderne leser, i hvert fall om man ikke tror på et liv etter døden. Måten Vinje gjør det relevant for oss i dag er godt gjort. Ved å legge vekten over på det mellommenneskelige fremfor det individuelle får man straks bedre innsikt i relevansen dette fenomenet har for oss, samt hva relevansen var for Aristoteles – som ikke trodde på et liv etter døden; sjelen og kroppen er to deler som utgjør en samlet enhet. Våre virker i livet vil ofte fortsette etter at man selv har gått bort: kanskje man har startet en bedrift, eller skapt kunst, eller forfattet dikt, eller skrevet musikk, eller kanskje mest nærliggende for veldig mange, hvordan går det med ens barn etter at en selv er død? 

Hvordan det måtte gå med ens mange eller få virker i livet vil kunne si noe om ens egen virksomhet mens en selv levde. Om ens barn lever gode liv, vil man som foreldrene til disse barna få mer anerkjennelse i døden. Dette høres rart ut for oss, men når man vil si noe om hvorvidt en person levde et lykkelig liv er det utvilsomt en faktor at man drar inn hvordan delene av livet til avdøde ser ut i kjølvannet av bortgangen. Dette er en god vinkling som mange sikkert kjenner igjen fra egne samtaler med andre om noens død. 

Vinje følger opp disse observasjonen med de greske idealtankene om udødelighet, det være seg i form av ens gener via barn, eller ens ry, eller som Platon fremhever: ens tanker. Ved å returnere til Symposion viser Vinje oss at Platons karakter «Sokrates» hevder at alle mennesker søker udødelighet. Det som gjør dette relevant for den pågående diskusjonen er åpenbart konklusjonen til Diotima i dialogen, der det er klart at den beste form for udødelighet er den som bringer oss nærmest ideen om “Det gode”. Dette er et stort prosjekt å begi seg utpå her på tampen av boken, men Vinje gir oss en kjapp innføring i Platons idélære. Dette er noe jeg helst skulle sett tidligere i boken, gjerne som en motpol til Aristoteles. 

Sjelens udødelighet er noe som står i sentrum for Platons «Sokrates», og lykken hos Platon er tilsynelatende sterkt knyttet sammen med denne tanken. Ved å sette Platon opp mot Aristoteles fra bokens åpning ville man hele tiden hatt innsyn i to svært ulike tilnærminger til menneskers fremste mål i livet – til tross for at veien til dette målet nok er likere enn ved første øyekast. Boken kunne også med fordel tatt for seg hvordan det mest sannsynlig er store deler av Aristoteles verker – særlig det som berører samme tematikk som Platons verker – som kanskje var direkte ment som svar på Platons tilsynelatende påstander.

Alt i alt er dette en veldig lett fordøyelig bok om store og tunge tanker, fremsatt i moderne ånd med oppfordringer om mulige poenger vi kan ta med oss fra de gamle grekerne: «Ingen blir lykkelig alene, forteller de oss. Selv om de antikke teoriene kan forlange mye av oss dersom vi skal leve opp til deres idealer om lykke, tror jeg vi kommer langt på vei hvis vi husker det.»12 

Om man er interessert i lykke og/eller antikken er dette et utmerket sted å begynne sin litterære reise.

Noter

  1. Hilde Vinje, Én svale gjør ingen sommer: filosofi om lykke, 1. utgave. ed. (Oslo: Res publica, 2022). Side. 89.
  2. Vinje, Én svale gjør ingen sommer: filosofi om lykke. Side. 11. Vinje viser til en rekke antikke tekster som nevner setningen i mer eller mindre samme form og gir Solon æren for å ha myntet det.
  3. Vinje, Én svale gjør ingen sommer: filosofi om lykke. Side. 15.
  4. Vinje, Én svale gjør ingen sommer: filosofi om lykke. Side. 27.
  5. Aristotle, The complete works of Aristotle, trans. Various, vol. 2, ed. Jonathan Barnes (Princeton University Press Princeton, NJ, 1984). Den Nikomakiske Etikk er oversatt av W. D. Ross, med revisjoner fra J. O. Urmson. Bekker-tall på sitatet: I.7 1098a18-20. Oversettelsen til norsk er Vinjes og hentet fra hennes bok: Vinje, Én svale gjør ingen sommer: filosofi om lykke. Side. 31.
  6. Vinje, Én svale gjør ingen sommer: filosofi om lykke. Side. 40
  7. Platon, Drikkegildet i Athen: symposion (Grøndahl Dreyer, 1994).
  8. Plato and Egil A. Wyller, Elskoven og sjelen: Faidros = Faidros, vol. 4, Faidros, (Oslo: Aschehoug, 1962).
  9. Plato, Staten, [2. udg.]. ed., vol. 6, Platonselskabets skriftserie (trykt utg.), (København: Museum Tusculanum, 1985).
  10. Vinje returnerer til Symposion senere i boken sin og fokuserer da på talen til Sokrates, som jeg vil si er kjernen i dialogen. Hun parafraserer også Staten her, så kritikken fra min side gjelder først og fremst mangelen på kontekst. Det skal også nevnes at jeg syns Platon burde hatt en mye mer fremtredende rolle gjennomgående i boken. Som en innføring i antikke ideer om lykke er det en mangel å ikke sidestille Platon med Aristoteles da de begge har hatt enorm påvirkning på vestlig tankegang siden de bedrev deres virke for neste 2500 år siden.
  11. Plato and Wyller, Elskoven og sjelen: Faidros = Faidros, 4. 189a-189c.
  12. Vinje, Én svale gjør ingen sommer: filosofi om lykke. Side. 88.

Litteratur:

Aristotle. The Complete Works of Aristotle. Translated by Various. Edited by Jonathan Barnes. Vol. 2: Princeton University Press Princeton, NJ, 1984.

Plato. Staten. Platonselskabets Skriftserie (Trykt Utg.). [2. udg.]. ed. Vol. 6, København: Museum Tusculanum, 1985.

Plato, and Egil A. Wyller. Elskoven Og Sjelen: Faidros = Faidros. Faidros. Vol. 4, Oslo: Aschehoug, 1962.

Platon. Drikkegildet i Athen: Symposion. Grøndahl Dreyer, 1994.

Vinje, Hilde. Én Svale Gjør Ingen Sommer: Filosofi Om Lykke. 1. utgave. ed. Oslo: Res publica, 2022.

Powered by Labrador CMS