Femina sum, ergo cogito

Publisert:

5. februar 2021

Kommentarer:

Ingeborg W. Owesen er seniorrådgiver for Forskningsrådet. Foto: Bodvar Eggen.

Ingeborg Owesen svarer Truls Wyllers innlegg «Om kvinnelig filosofi» fra Klassekampen 16. januar 2021. Kanon er ikke skrevet i stein, og kvinnelige filosofer bør være med.

Av Ingeborg W. Owesen, Seniorrådgiver i Forskningsrådet

Kvinner og filosofi

I et innlegg i Klassekampen 16. januar 2021 raljerer Truls Wyller med nesten alt som har med kvinner og filosofi å gjøre, fra det å løfte fram glemte kvinnelige tenkere, til alle andre former for feministisk orientert filosofi, og konkluderer med å kalle alt sammen «identitetspolitisk feminisme». Identitetspolitikk er for mange forbundet med angsten for at politisk funderte beslutninger skal overtrumfe faglige kvalitetsvurderinger, at f.eks. feministisk identitetspolitikk skal fortrenge Platon, Descartes, Hume og Kant fra pensum og erstatte dem med noen obskure kvinner ingen har hørt om før. Men radikal kjønnskvotering av filosofiens kanon har jeg enda til gode å finne noen feministisk orienterte filosofer gi uttrykk for. De tidligste feministiske lesningene av filosofihistorien var riktig nok ganske negative og kritiske, som for eksempel Susan Moller Okins Women in Western Political Thought (1979). De siste årene har vi derimot vært vitne til en mer positiv og åpen holdning, der filosofien leses som en genealogi og felles kilde til produktive analyser og tolkninger. Se for eksempel Robin May Schotts artikkel «Feminism and the History of Philosophy».1 Også Genevieve Lloyd som utga Mannlig og kvinnelig i Vestens filosofi (1984) sier i et intervju at hun ville anlagt en mye mer positiv holdning til filosofihistorien, hadde hun skrevet boken i dag.2

Identitetspolitikk brukes av mange i dag nærmest som et skjellsord. I det nevnte innlegget i Klassekampen brukes det også som noe negativt. Men er det gitt at identitetspolitikk er negativt? Hva om man bruker det som et positivt ladet ord, som et synonym for rettferdig og legitim interessekamp? Hvis ingen hadde engasjert seg identitetspolitisk for f.eks. homofile, fargede og kvinner, ville livene for mange av oss vært ganske annerledes enn det de er i dag. Vi har alle mye å takke identitetspolitiske aktivister for, som stemmerett, adgang til utdanning, rett til arv og skilsmisse, selvbestemmelse og retten til å tjene egne penger, for å nevne noe.

Lukket herreklubb

I år er det 50 år siden kunsthistorikeren Linda Nochlin skrev sitt banebrytende essay «Why Have There Been No Great Women Artists?» (1971). Et riktig lurespørsmål, for svaret er selvfølgelig at det har eksistert mange store kvinnelige kunstnere. Spørsmålet er snarere hvorfor vi ikke har hørt om dem, hvorfor har de gått i glemmeboken, og ikke minst; hvem var de? Og nøyaktig de samme spørsmålene kan man stille overfor filosofien. Leser man f.eks. Arne Næss’ Filosofiens historie eller Frederick Coplestons A History of Philosophy kan man jo lure på om det virkelig aldri har eksistert noen kvinnelige filosofer av betydning. Kan kvinner overhodet tenke? Etter at kvinner for alvor fikk innpass i akademia etter 2. verdenskrig har det de siste 50 årene også skjedd en betydelig endring innen filosofien, der glemte kvinnelige tenkere løftes fram, mannlige tenkere leses med nye briller fra et feministisk perspektiv, og enkelte kvinnelige tenkere insisterer også på at kvinnelige erfaringer som graviditet og fødsel har en plass i filosofien. Filosofien har gått fra nærmest å være en lukket herreklubb til å bli et intellektuelt foretagende, for både kvinner og menn.

Kvinnelige og mannlige tenkere

Wyllers overskrift «Om kvinnelig filosofi» mer enn antyder at det å ville ha flere kvinner inn i kanon eller på pensum skulle ha som underliggende premiss at kvinner og menn tenker ulikt. Så da er vi nødt til å stille spørsmålet; har kvinner og menn like mentale evner? Er det forskjell på hvordan kvinner og menn tenker? Flere mannlige tenkere i filosofihistorien synes å mene det. Aristoteles mente som kjent at en kvinne var en uferdig mann, med både mindre utviklede moralske og rasjonelle evner enn menn. Rousseau mente kvinner måtte oppdras radikalt forskjellig fra menn ettersom deres fremste oppgave i livet var å behage menn. Kant mente at intellektuelle kvinner like gjerne kunne hatt skjegg, og Hegel skrev at kvinner var samfunnets evige ironi og langt fra i stand til genuint moralske handlinger. Listen er lang over mannlige filosofers fordomsfulle meninger om kvinners rasjonelle evner, men i 2021 må vi innrømme at disse har gått ut på dato, og få eller ingen tar slike meninger seriøst lenger. Utviklingen av «menneskerettighetene» i kjølvannet av den franske og den amerikanske revolusjon åpnet heller ikke opp for å gi kvinner (eller svarte) like rettigheter på lik linje med hvite menn, det måtte identitetspolitiske aktivister til for en reell universalisering av menneskerettighetene. Den franske adelsmannen og filosofen Marquis de Condorcet foreslo allerede i 1790 å gi kvinner stemmerett og andre borgerrettigheter.3 Men kvinner i Frankrike fikk ikke stemmerett før i 1945.

«I filosofien er vi bare mennesker, ikke kvinner og menn», skriver Wyller. Få av de store heltene i filosofien eller i «kongerekka», har ment at vi alle bare var mennesker og at det ikke var forskjell på mannlige og kvinnelige rasjonelle evner. Det var jo nettopp derfor kvinner ble nektet stemmerett og andre rettigheter – de hadde ikke fornuft nok. Flere kvinner har opp igjennom filosofihistorien utfordret tanken om at kvinner og menn skulle ha ulike fornuftsevner; Christine de Pizan, Marie de Gournay, Mary Astell, Olympe de Gouges, for å nevne noen, og det var dette som fikk Mary Wollstonecraft i Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792) til å ta et kraftig oppgjør med fordommene om kvinners manglende fornuftsevner. Condorcets forslag om kvinnestemmerett gikk som sagt i graven sammen med ham. Det som satte fart i stemmerettskampen etter hvert på 1800-tallet var filosofen John Stuart Mills Kvinneundertrykkelsen fra 1869. Filosofihistorien har bidratt betydelig til kvinnefrigjøring og likestilling. For et fag som sliter med kvinnerekruttering kunne det å løfte fram denne fortellingen kanskje være en god idé.

Filosofiens kanon – et budskap

Hvilket som fører oss over i en diskusjon om kanon. Kanon er ikke noe som er skrevet i stein.  Selv om filosofien er gammel, er filosofihistorien relativt ung. Den amerikanske filosofien Bruce Kuklick skriver at det var først på 1800-tallet, i kjølvannet av Hegel, at man begynte å historisere filosofien og lage en filosofiens kanon. Kanon er et produkt av en bestemt historisk og geografisk tenkemåte, skriver Kuklick, eller, som vi kan legge til, av identitetspolitiske tenkemåter. Kanon varierer følgelig noe fra land til land.4 Kuklick påpeker at i England er f.eks. moderne filosofi definert som Descartes, Locke, Berkeley og Hume. I Frankrike ligger vekten på kartesiansk rasjonalisme; Descartes, Geulincz, Malebranche. Mens man i Tyskland heller mot en kanon bestående av: Leibniz, Wolff og Kant. Og en amerikansk kanon kommer ikke utenom Dewey, Pierce og James. Snakker vi her om nasjonale identitetspolitikker, eller hvordan skal man forklare at kanon varierer fra land til land? Hva er forskjellen på det å anlegge et slikt nasjonalt perspektiv på kanon og det å ville innlemme kvinner i kanon eller på pensum? Spørsmål om kanon dreier seg også om hvilke temaer som skal innlemmes. Ligger f.eks. spørsmål om familie og kjønn utenfor filosofens kanon? Hvem bestemmer hva som er innenfor og utenfor?

Wyller skriver at kvinnelige filosofer har «mest gjort seg bemerket som elever, brevvenner eller oversettere av mannlige tenkere». En slik påstand kan ikke stå uimotsagt. Vi kan vi nøye oss med å nevne antikkens Hypatia av Alexandria, middelalderens Hildegard von Bingen, renessansens Christine de Pizan, opplysningstidens Mary Wollstonecraft og det 20. århundrets Simone de Beauvoir, som alle har levert selvstendige arbeider, og som takket være samtidens kvinnelige filosofer, i dag er en del av vår allmenne felles hukommelse. De siste tiårene har vi sett flere utgivelser og oversettelser av kvinnelige filosofer. The University of Chicago Press har f.eks. en egen serie kalt «The Other Voice in Early Modern Europe» med introduksjoner og engelske oversettelser av glemte kvinnelige tenkere. Dette var først tenkt som en liten, smal serie, men antallet kvinner som skred fram fra glemselen vokste stadig, og serien teller nå ca. 60 utgivelser (og dette bare fra den tidligmoderne epoken).5

At filosofiens kanon bør bestå av verker som har hatt avgjørende betydning for hvem vi er hvordan vi tenker i dag er de aller fleste enige om. For en vestlig filosofikanon gjelder det temaer som vitenskapelig sannhet og metode, hva vitenskap er og hvordan vi vet at noe er sant. Også temaer som etikk og moral hører hjemme i kanon. Moderne vitenskap, ytringsfrihet og menneskerettigheter er blant noe av det som preger oss og vår samtid, og historien om fremveksten og diskusjonene om disse hører hjemme i en filosofisk kanon. Et annet trekk ved vår samtid som skiller seg fra tidligere historiske epoker og andre kulturer er likestilling mellom kvinner og menn. Sannsynligvis er det ingen andre steder på kloden, og ingen andre historiske epoker har opplevd noe som ligner på den likestillingen mellom kjønnene som vi opplever i Vesten i dag. Også denne historien kan man mene at har en naturlig plass i filosofiens kanon.

Og om man så skulle mene, at alle de viktigste bidragene til filosofihistorien er levert av menn, slik Wyller åpenbart mener, kan man allikevel hevde at det ikke er riktig å framstille filosofihistorien som et «men-only» fenomen, ettersom det kan gi misvisende implikasjoner om at kvinner verken har tenkt eller kan tenke. En ren mannshistorie risikerer å kommunisere et uintendert budskap.

Owesen er aktuell med ny bok fra Routledge til våren: The Genealogy of Modern Feminist Thinking. Noe av materialet i innlegget er hentet derfra.

Owesen deltar i debatten etter invitasjon fra Salongen.

Noter

  1. Linda Alcoff and Eva Kittay (eds.), Feminist Philosophy (Oxford: Blackwell Publishing, 2007).
  2. Genevieve Lloyd i Susan James, «The Power of Spinoza: Feminist Conjunctions,» Hypatia 15, nr. 2 (2000): 40-58.
  3. Marquis de Condorcet, «Sur l’admission des femmes au droit de cite,» (1790).
  4. Se f.eks. Bruce Kuklick, «Seven thinkers and how they grew: Descartes, Spinoza, Leibniz, Locke, Berkeley, Hume, Kant,» i Rorty, Schneewind and Skinner (eds): Philosophy in History (Cambridge: Cambridge University Press, 1984).
  5. Book Series: The Other Voice in Early Modern Europe (uchicago.edu).

3 Kommentarer Femina sum, ergo cogito

  1. Amund Børdahl

    Hoho og hehe og «grunnleggende saklighetskrav, slik de er forsøkt formidlet til ex.phil. studenter i flere tiår» for n’te gang.

    Til dere som er interessert i det saken gjelder: Ikke glem å få Birgitte Thott (1610-1662) med i hukommelsen, «den lærde» som hun ble kalt i en samtid hvor hun nøt stor respekt. Første danske oversetter av Seneca med mer. Danske akademikere med en smule utdannelse har selvsagt hørt om henne, kanskje man må få tak i en dansk gjesteforeleser for å høre mer. I norsk exfilosofi har man mer enn nok med å holde tygge drøv på de «grunnleggende saklighetskrav, slik de er forsøkt formidlet til ex.phil. studenter i flere tiår».

    Leonora Christinas Jammers Minde fra samme århundre inneholder også mer filosofi enn de fleste norske innføringsbøker i emnet. God lesning! Med beste hilsen —

    Svar
  2. Frode Nyeng

    Kjære Owesen: Er du stolt over din egen lesning av Wyllers opprinnelige innlegg? Er du sikker på å ha gjengitt ham riktig? Føler du selv at du lever opp til grunnleggende saklighetskrav, slik de er forsøkt formidlet til ex.phil. studenter i flere tiår; om å tolke barmhjertig, unngå tendensiøs gjengivelse av meningsmotstanders standpunkt, unngå å skape stråmenn og å holde seg til saken? Etter å ha lest begge, er min mening temmelig klar: Som innlegg i en saklig debatt er dette et makkverk. Men det er kanskje ikke annet å vente fra en som virker ideologisk forblindet. Det er selvsagt ingen sak å skrive flammende debattinnlegg når man mener å stå seg fritt til å skape det man argumenterer mot. Og hvis dette er det nivået Salongens redaksjon inviterer til, er det lite annet enn skuffende.

    Svar
  3. Truls Wyller

    Innlegget her innledes slik: «I et innlegg i Klassekampen 16. januar 2021 raljerer Truls Wyller med nesten alt som har med kvinner og filosofi å gjøre, fra det å løfte fram glemte kvinnelige tenkere, til alle andre former for feministisk orientert filosofi, og konkluderer med å kalle alt sammen «identitetspolitisk feminisme».» Skulle jeg svare utførlig på dette og andre ting Owesen skriver om min artikkel, måtte jeg langt på vei bare sitere meg selv. Men heldigvis finnes det enklere løsninger: Les det jeg har skrevet, og vurder selv om hun gir en noenlunde rimelig gjengivelse av det.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…