Anmeldelse

Foto: Phoebe Strafford, kilde: Wikimedia Commons.

HÅP OM PLANETARISK FORBEDRING?

Med Å tenke på planeten (2022) tar Anders Dunker opp viktige spørsmål om miljøødeleggelser og menneskehetens fremtid, men kunne med fordel også diskutert de mer problematiske sidene ved å velge planeten som perspektiv.

Publisert Sist oppdatert

Er samfunnet blitt så komplekst at vi ikke klarer å tenke deler av det bort – uten å få hjelp av en forventning om katastrofe? Befinner vi oss i en miljøkrig, der militant kamp på vegne av naturen er løsningen? I hvilken grad bør vi satse på teknologiutvikling og geoingeniørkunst for å forhindre en klimakrise? Det er noen av mange spørsmål knyttet til fremtiden og ødeleggelse av miljøet journalist og litteraturviter Anders Dunker utforsker i essaysamlingen Å tenke på planeten: Essays om nåtid og framtid.

Å tenke på planeten består av sytten essays, hvert av dem på rundt ti sider, som handler om hvordan menneskeheten har endret, og fortsatt endrer, livsbetingelsene våre på planeten og om hvordan vi bør forholde oss til det. Hvert essay tar utgangspunkt i én eller noen få bøker eller filmer om et spesifikt tema, og utforsker temaet videre derfra, med nedslag i en lang rekke filosofer, og miljøforskere innen alt fra klimamodellering til miljøhumaniora. I det hele tatt er det et bredt utvalg bøker og filmer som presenteres, fra Guy Reids film Planetary, via Frederic Jamesons An American Utopia og statsviteren Bjørn Lomborgs False alarm – How Climate Change Panic Costs Us Trillions, Hurts the Poor and Fails to Fix the Planet, til urfolkaktivist og journalist Ailton Krenaks Ideer for å utsette verdens undergang. Når det gjelder sekundærlitteratur, ligger tyngdepunktet på europeiske filosofer, som den tyske filosofen Peter Sloterdijk, som Dunker trekker på i mange av essayene.

Det er en stor bredde i temaene Dunker tar opp: I det første essayet «Trenger vi katastrofen for å lære?» diskuterer han betydningen av katastrofeforestillinger, og i hvilken grad det er nødvendig å kunne forestille seg katastrofen og ikke minst forvente den, for virkelig å gjøre en innsats for å unngå den. Dunker nærmer seg katastrofen som filosofisk tema gjennom lesninger av bøker av Jean-Pierre Dupuy (Pour un catastrophisme éclairé), Frédéric Neyrat (Biopolitique des catastrophes) og Peter Sloterdijk (Eurotaoismus – Zur Kritik der politischen Kinetik). For Dunker er det klimakatastrofen som er det sentrale temaet. Han knytter tankene om katastrofen opp mot begrepet antropocen, og diskuterer hva som skjer når tanken om at «det verste kan skje» blir en strategi, og panikk på egne vegne blir et politisk virkemiddel. Antropocen ble i år 2000 foreslått som navn på en ny geologisk epoke, begrunnet med menneskenes nye, enorme påvirkning på naturen. Dunker diskuterer hva ideen om antropocen har å si for vår forståelse av naturen, og om en katastrofisme som bygger på egeninteresse rett og slett kan bidra til at mennesket kan komme til å overleve «på naturens bekostning». Han ender essayet med en kort diskusjon av mennesket selv som naturkatastrofe. For Dunker er denne katastrofen allerede langt på vei et faktum, og med utgangspunkt i alle de menneskelige og ikke-menneskelige ofrene den er forventet å føre med seg, konkluderer han litt fatalistisk med at katastrofen til sist vil «lære oss i hvilken grad menneskene er i stand til å bry seg».1

I de følgende essayene undersøker han på tilsvarende måte planetære filmer, genteknologi, forestillinger om fremtiden, teknologiutvikling, utryddelse av arter, geoengineering, «downsizing», muligheten for vinn-vinn løsninger på klimaendringene, militant kamp på vegne av naturen, miljødokumentarer og utnyttelse av natur, rewilding, green new deal, sosiale vippepunkter, ko-immunitet, klimabagatellisering og det planetariske perspektivet. Det siste essayet slutter på en måte ringen: Mens første essay handlet om katastrofe og katastrofisme, handler dette om samfunnskollapsen som fremtidens begynnelse.

Tanker om en global fremtid

Det er to akser som holder essayene i boken sammen, i tillegg til temaet klima og miljø. Den ene er romlig – vi må tenke på planeten som helhet. Den andre handler om tid – vi må tenke på fremtiden, og ikke minst på de som skal leve i fremtiden. Det å tenke på planeten og fremtiden fremstår som et fint utgangspunkt for utvelgelsen av de temaene, tekstene og filmene Dunker har valgt å undersøke i essayene sine. Jeg opplever også at han gjør jobben grundig. Hvert essay trekker på mange ulike kilder, og tar i bruk mye ulik sekundærlitteratur, selv om dette nok ikke er så tydelig i notene som i hvert fall jeg kunne ønske meg (jeg er rett og slett veldig usikker på hvorfor det er noter med henvisninger til noen sitater, mens det mangler på mange andre). Litteraturlisten er imidlertid stort sett utfyllende og viser frem den store bredden i materialet, selv om referansene i forordet ikke er med der.

Mens det å tenke på planeten fremstår som et grunnlag eller utgangspunkt for diskusjonene i essayene, er det mer av et standpunkt i bokens forord. «Disse essayene tar som sitt premiss at vi ikke kommer utenom en universell framtid, forstått som menneskehetens, naturens og planetens framtid», skriver Dunker i forordet, og litt tidligere forklarer han at det å tenke på planeten innebærer «å tenke på en slags helhet, noe mer allment enn våre forskjellige liv og omstendigheter».2 Det er altså store skalaer Dunker trekker opp, og sånn sett illustrerende at bokomslaget viser jorden sett fra verdensrommet.

Det globale perspektivet – noen kritiske betraktninger

Dunkers standpunkt knyttet til planeten og det universelle går rett inn i en pågående diskusjon innen miljøhumaniora, knyttet til hvordan ulike romlige og tidsmessige skalaer brukes i kommunikasjon om miljøproblemene, og hvilke skalaer som er best egnet til å gjøre fremtidens klimaendringer og naturødeleggelser mulige å forstå og forholde seg til. Mange har vært svært kritiske til bruken av store, systemiske kategorier som «menneskeheten», «naturen» og «planeten». Med bakgrunn i dette syns jeg det er synd at Dunker bare bruker forordet til kort å trekke opp premissene for de essayene som følger, men ikke problematiserer disse premissene i det hele tatt.

Når man forsøker å vise frem menneskehetens effekt på kloden som helhet og diskutere menneskehetens fremtid, er det vanskelig å samtidig inkludere faktorer som menneskelige handlinger, historisk bakgrunn, sosiale strukturer eller kulturelle verdier – faktorer som er helt sentrale i hvordan miljøproblemene oppstod og kan løses. Historikeren Dipesh Chakrabarty som Dunker viser til flere ganger i essayene sine, diskuterte dette problemet i artikkelen sin «The Climate of History: Four theses» fra 2009.3 Chakrabarty landet på at antropocen gjorde det nødvendig å forholde seg til mennesket som art i historiefaget, men ble sterkt kritisert fra mange hold i etterkant. De svenske humanøkologene Andreas Malm og Anders Hornborg understreket for eksempel at det ikke er før hele menneskearten eventuelt går under at forskjellene i sårbarhet for klimaendringene innen arten vår vil bli utjevnet. De rike og privilegerte vil alltid klare seg ut av krisene, mens de fattige vil bli rammet, og disse forskjellene er så store at de ikke kan ignoreres når man skal forsøke å forstå den økologiske krisen.4

En annen som har kritisert hangen til slike store fortellinger om menneskehetens vekst og fall er vitenskapsfilosofen Donna J. Haraway. «Arten Menneske skaper ikke historie» skriver hun i boken Staying with the trouble fra 2016.5 Hun mener det er grunnleggende viktig å ha med seg at det verken er menneskeheten som sådan eller teknologien som sådan som har fått verden inn i den tilstanden den er i nå, og at store fortellinger om Menneske og Klode bidrar til å skjule at det som har betydning er situerte, konkrete mennesker og deres valg. Selv når man prøver å tenke på planeten tenker man alltid fra et ståsted, fra et sett av tanker man allerede har tenkt og fra de erfaringene og forestillingene man selv har. Dette ståstedet påvirker hvordan man ser på verden.

Jeg skal ikke hevde at Dunker ikke er klar over denne utfordringen. Han skriver i forordet at «det er uunngåelig og viktig at vi bevarer et vell av forestilte framtider»,6 og han nærmer seg også temaet i flere av essayene, blant annet i det siste: «Verdens ende eller framtidens begynnelse». Her skriver han: «Et problematisk premiss hos både Ord og Moynihan er at de snakker om menneskehetens utryddelse som art, og dermed får det til å framstå som om alle mennesker de facto er forent. I samme vending har de en tendens til å se «menneskeheten» og «sivilisasjonen» som det samme, i en forlengelse av det vestlige opplysningsprosjektet.»7 Samtidig er det jo nettopp et tilsvarende perspektiv han selv setter opp i forordet. Selv om essays nettopp er utforskninger, mener jeg at boka hadde vunnet på at han i større grad også koblet denne typen kritikk til sin egen idé om en universell fremtid, og i hvilken grad denne også er situert i et tilsvarende vestlig opplysningsprosjekt.

«Det planetære perspektivet, enten det er astronautisk eller økologisk, bærer alltid i seg et håp om fellesskap og forbedring», skriver Dunker i forordet,8 men det bærer også alltid med seg en fare for forenkling, og en fare for at det fellesskapet man ser for seg har utgangspunkt i ens egen kulturelle og sosiale bakgrunn.

Uklar overgang fra avis til bok

Selv om Å tenke på planeten presenterer veldig mange interessante tekster og diskuterer helt sentrale temaer i miljødebatten de siste årene, opplevde jeg i perioder boken som utilfredsstillende lesing. Noe av denne opplevelsen skyldes de redaksjonelle valgene som er gjort i overføringen fra avisessays til bok. Å tenke på planeten er ifølge forordet en samling essays som har vært publisert i den skandinaviske utgaven av Le Monde diplomatique i perioden 2015 til 2021. Det er imidlertid ikke til å unngå at en leser har forskjellige forventninger til essays som publiseres ett og ett i en avis og essays som er samlet i bokform. I denne boken er essayene satt opp som kapitler. Det fins ingen informasjon verken i innholdsfortegnelsen eller i forbindelse med det enkelte kapittel om når hvert essay opprinnelig ble publisert. Det oppgis heller ikke om rekkefølgen på essayene i boken er en kronologisk utgivelsesrekkefølge eller om de er ordnet på annet vis. Heller ikke om essayene har vært gjennom noen form for redaksjonell behandling eller redigering i overgangen fra avis til bok.

Selv om essayene antagelig har fungert bra i Le Monde diplomatique, skaper dette bok-med- kapitler-formatet forventninger til sammenheng og utvikling som tekstene selv ikke oppfyller. De har beholdt karakteren av å være separate avispublikasjoner, med tematikk som til tider er overlappende, og med et forenklet noteapparat. Selv om forordet nok er ment å skulle danne en slik helhetlig ramme om essayene, blir det rett og slett for kort og overordnet til å løfte essayene til noe mer enn en samling tekster som følger etter hverandre.

Det vanskelige «vi»et

Det andre hovedproblemet med essayene er etter min mening forfatterens bruk av «vi»-form. Kanskje har Dunker valgt vi-formen nettopp for å understreke det planetariske ved prosjektet sitt – som et verktøy for å understreke at vi alle har en plikt til å se oss selv som del av menneskeheten som helhet. Samtidig er det noe både litt for selvsagt og litt for vagt i dette «vi»et.

For det første bidrar «vi»-formen i flere av essayene til å gjøre det vanskelig å skjønne når Dunker refererer til de tekstene han undersøker og når meningene er hans egne. Det viktigste problemet med «vi»et er imidlertid hvem det er ment å henvise til. Er det et vi bestående av forfatter og leser? Er det vi i den vestlige verden? Eller er det vi som i menneskeheten? Basert på det Dunker skriver i forordet i boken er det antagelig «vi» som menneskeheten han ønsker å representere. Men i setninger som «(e)rkjennelsen av dyreartenes bortfall er noe vi tilegner oss indirekte gjennom lesning og kulturell formidling»,9 «(d)en betryggende og tilforlatelige naturen vi lengter tilbake til har knapt noen gang eksistert»,10 og «California-effekten baserer seg på overbevisningskraften i høyere standarder og letingen etter en livsform vi kan stå inne for»,11 virker «vi»et mer som en projisering av egne eller egen kulturs erfaringer og meninger, enn et felles menneskelig «vi».

Filosofen Kyle Whyte har påpekt at urfolk som har opplevd kolonisering, allerede har opplevd å få endret de økologiske betingelsene som var grunnlaget for deres kultur, helse, økonomi og politiske selvbestemmelse. Fordi de allerede har levd i generasjoner med denne typen erfaringer, blir ikke klimaendringene en ny type krise for dem. Ifølge Whyte er altså ikke erfaringen av å oppleve hele sin verden som truet universelt ny. Den er ny for noen. For andre blir menneskeskapte klimaendringer i stedet en intensivert repetisjon av de menneskeskapte miljøendringene de har opplevd gjennom kolonialisering og industriell ekspansjon.12 Når Dunker i forordet skriver at «Det å befatte seg med framtiden handlet tidligere i moderniteten om håp, utopier og framskritt.», så er jo det riktig for en del av oss mennesker, men definitivt ikke for alle.13 Bruken av «vi»-formen, kombinert med store systembegreper som «menneskeheten», «naturen» og «samfunnet» innebærer en fare for å skjule at utgangspunktet Dunker skriver fra aldri kan være alles utgangspunkt.

Muligheten av en solidaritet

Med Å tenke på planeten tar Anders Dunker opp noen store og viktige temaer. Han ser fremtiden og fremtidige generasjoner i lys av dagens miljøødeleggelser og prøver å tenke seg muligheten av en solidaritet som favner alle mennesker og andre levende vesener. Bokens store styrke er det vell av tekster og filmer han får vist frem og diskutert. Her er det mye å lære og mye jeg får lyst til å lese videre i selv. Det jeg først og fremst savner er at Dunker, når han nå har valgt å samle disse essayene i en bok og skrive et forord til dem, diskuterer noen av de mer problematiske sidene ved å velge planeten som perspektiv og bruke begreper som «menneskeheten» og «naturen» til å presentere fortellingen om fremtiden. Dette, kombinert med en til tider uklar «vi»-form og noen litt for enkle redaksjonelle løsninger i overgangen fra avisessays til bok, gjør at boken som helhet mister litt av den energien og slagkraften som ligger i det enkelte essay.

Noter

  1. Anders Dunker. 2022. Å tenke på planeten: Essays om nåtid og framtid. Oslo: Existenz, 21.
  2. Dunker, Å tenke på planeten, Forord.
  3. Chakrabarty, D. 2009. «The Climate of History: Four Theses.» Critical Inquiry, 35 (2): 197–222.
  4. Malm, A. og A. Hornborg 2014. «The geology of mankind? A critique of the Anthropocene narrative.» The Anthropocene Review,1 (1): 62–69.
  5. Haraway, D.J. 2016. Staying with the Trouble: Making Kin in the Chthulucene. Durham and London: Duke University Press.
  6. Dunker, Å tenke på planeten, 9.
  7. Dunker, Å tenke på planeten, 184.
  8. Dunker, Å tenke på planeten, 10.
  9. Dunker, Å tenke på planeten, 63.
  10. Dunker, Å tenke på planeten, 79.
  11. Dunker, Å tenke på planeten, 99.
  12. Whyte, K. 2017. «Indigenous Climate Change Studies: Indigenizing Futures, Decolonizing the Anthropocene.» English Language Notes, 55 (1-2): 153-162.
  13. Dunker, Å tenke på planeten, 9.
Powered by Labrador CMS