Kontrollsamfunnet og nyliberalismen

Publisert:

21. desember 2020

Kommentarer:

«Kontrollen er ikke avhengig av at «blikket» internaliseres, men handler i stedet om å samle informasjon for å kunne fremme visse atferdsmønstre under noen betingelser, andre under andre betingelser.» (Illustrasjon: «Surveillance» av Jonathan McIntosh. Kilde: flickr. Lisens: CC BY-SA 2.0)

Både Foucault og Deleuze framhever at henholdsvis nyliberalismen og kontrollsamfunnet er noe fundamentalt annet enn det disiplinære samfunnet.

Agora er ute med et nytt nummer som har «Foucault og nyliberalismen» som tema. Salongen har gleden av å videreformidle Sigurd M. N. Oppegaards artikkel om makt og samtidsdiagnoser hos Deleuze og Foucault.

Innledning

I siste del av Seksualitetens historie I: Viljen til viten skisserer Michel Foucault en inndeling av historiske perioder med utgangspunkt i de maktformene som i størst grad preget dem.1 Den eneveldige herskeren utøvet en form for makt som ifølge Foucault var basert på en rett til å «bevirke død eller å la leve».2 Han argumenterer videre for at denne maktformen, suvereniteten, fra slutten av 1600-tallet etter hvert opphører å være den mest dominerende formen for maktutøvelse, idet det skjer en overgang fra en negativ til positive maktformer, til en type makt som ikke virker gjennom å «ta liv», men «heller er innrettet på å produsere krefter, få dem til å vokse og samordne dem».3 Makten tar ifølge Foucault i denne perioden for seg et nytt objekt, «livet», og «påtar seg å forvalte det, forøke det, mangfoldiggjøre det og foreta nøyaktige kontroller og samordnede reguleringer av det».4 Idet livet skal styres, og ikke bare være et redskap for herskeren, vokser det ifølge Foucault i løpet av 1800-tallet fram to parallelle former for makt ut: disiplinen og biopolitikken.

Disse maktformene er ifølge Foucault ikke motsetninger, men to poler «som organiseringen av makten over livet har utviklet seg omkring».5 Disiplinen er en form for makt som retter seg mot kroppene direkte og i seg selv. Den søker å «dressere» kroppene for å gjøre dem føyelige, produktive og nyttige. Biopolitikken, på sin side, retter seg ifølge Foucault mot «kroppen som art»,6 som levende og biologisk fenomen. I motsetning til disiplinen tar ikke biopolitikken enkeltkroppene som sitt objekt, men ser på menneskearten på populasjonsnivå, gjerne ut fra kategorier som sykdomsprevalens, inn- og utvandring, fødsels- og dødsrater og så videre.7

Her bruker Foucault begrepet om maktformer for å klassifisere, periodisere og beskrive forskjellige typer samfunn, slik at ulike samfunnsformasjoner karakteriseres og defineres av en maktform.8 Et av de klareste eksemplene på en slik maktanalytisk historieskriving er Foucaults beskrivelse av «det fengselsaktige» samfunn i Overvåkning og straff, der disiplineringsmakten som preger fengselet som institusjon, samtidig også definerer og dominerer samfunnsformasjonen for øvrig – samfunnet utenfor murene er som fengselet.9 Maktformen, dvs. den overordnende måten makten utøves og virker på i bestemte historiske perioder og samfunn, blir på den måten det man kan kalle et samtidsdiagnostisk verktøy – et redskap for definere og avgrense historiske perioder.10

Det er dette grepet Gilles Deleuze legger til grunn når han mot slutten av 1980-tallet presenterer sin skisse av «kontrollsamfunnet», et begrep han ifølge ham selv henter fra William Burroughs.11 Deleuze argumenterte for at kontrollsamfunnet, en historisk periode og samfunnsformasjon definert og dominert av maktformen «kontroll», var i ferd med å erstatte det Foucault hadde beskrevet som det disiplinære samfunnet.12 Det er imidlertid viktig å huske at både Deleuze og Foucault mente at ulike maktformer kan eksistere sammen og samtidig: Den maktanalytiske historiografien søker å definere en gitt periode og samfunnsformasjon ut fra den dominerende maktformen.13

Senere i forfatterskapet begynner Foucault å bruke begrepet «gouvernementalité», eller «styringsrasjonalitet», snarere enn begrepet om maktform.14 I denne artikkelen vil jeg sammenligne Deleuzes skisse av kontrollsamfunnet med det Foucault kalte en «nyliberal styringsrasjonalitet».15 Begge var forsøk på å analysere en politisk og sosial orden som vokser fram i Vesten fra slutten av 1960-tallet og videre mot 1990-tallet, en periode som i sosiologien gjerne er blitt omtalt som «det post-industrielle samfunnet», «post-fordisme», «informasjonssamfunnet», «nettverkssamfunnet», «senmoderniteten» og så videre.

Mens Deleuze analyserer kontrollsamfunnet som en neste fase etter det disiplinære samfunnet, analyserer Foucault nyliberalismen i kontrast til den liberale styringsrasjonaliteten. Foucaults konseptualisering av den nyliberale styringsrasjonaliteten og Deleuzes begrep om kontrollsamfunnet kan ses på som parallelle beskrivelser av den samme historiske perioden, men representerer samtidig to forskjellige måter å tilnærme seg fenomenet på, idet de vektlegger forskjellige aspekter ved denne periodens logikk. Under vil jeg først gjengi og syntetisere Deleuzes skisse av kontrollsamfunnet og beskrivelsen av kontrollen som en bestemt maktform sett i kontrast til disiplineringen. Deretter presenterer jeg Foucaults analyse av den nyliberale styringsrasjonaliteten og diskuterer det maktanalytiske perspektivet han der legger til grunn. For det tredje drøfter jeg hvordan relasjonen mellom kontrollsamfunnet og den nyliberale styringsrasjonaliteten kan forstås, før jeg til sist kort diskuterer deres relevans i dag i lys av Covid-19-pandemien.

Deleuzes skisse av kontrollsamfunnet

Deleuze utviklet sin analyse av det han kalte kontrollsamfunnet, i en håndfull tekster skrevet i overgangen fra 1980- til 1990-tallet. Den mest sentrale er «Etterskrift om kontrollsamfunnet»,16 men tesen behandles også direkte i et intervju med Antonio Negri17 og i en forelesning om filmskaperne Jean-Marie Straub og Danièle Huillet.18 I tillegg diskuterer Deleuze beslektede temaer i boka Foucault19 og Tusen platåer,20 den siste skrevet sammen med Félix Guattari. Deleuzes beskrivelse av kontrollsamfunnet og maktformen kontroll er dermed ingen helhetlig og sammenhengende sosialteoretisk konstruksjon, men en skisse, en antydning av en samfunnsformasjon han så var i emning. Det samme kan for øvrig sies om Foucaults analyse av den nyliberale styringsrasjonaliteten, som vi kommer tilbake til nedenfor, som er hentet fra en forelesningsrekke som i stor grad har preg av å være utforskende og utprøvende.

Denne artikkelen er hentet fra Agora nr. 3-4, 2020, som har «Foucault og nyliberalismen» som tema.

Skissen av kontrollsamfunnet er skrevet som en dialog med og kontrast til Foucault og hans beskrivelse av disiplineringsmakten i Overvåkning og straff. Slik Foucault forsto det, vokser disiplineringsmakten fram i fengselet, og kombinerer maktteknikker fra klosteret, fabrikken og skolen.21 Ifølge Foucault markerer framveksten av fengselet som straffeteknikk en reorientering i maktutøvelsen, fra å først og fremst merke og klassifisere fangene som «forbrytere» til å skulle trene dem.22 Foucault beskriver fengselet som en institusjon som retter seg mot «alle sider ved individet, dets legemlige dressur, arbeidsevne, daglige oppførsel, moralske habitus, tendenser»,23 som og utøver en form for makt, disiplineringen, som ikke bare skal utøve en straff, men korrigere atferd.

Disiplinen er avhengig av enkeltinstitusjonen og virker innenfor dens rammer, spesielt gjennom innesperringen. I fengselet skilles fangene fra hverandre og tildeles hver sin celle.24 Ifølge Foucault er disiplineringen på den måten en individualiserende maktform som produserer individer, både som «gjenstand og redskap» for maktutøvelsen.25 Disiplineringen består av teknikker for å styre hvordan individene beveger seg, hva de foretar seg, hvordan oppgavene gjøres og til hvilke tider.26 Denne detaljerte styringen av kroppenes virksomhet trener individene opp i de normene institusjonen har fastlagt, slik at de internaliseres, kroppslig og kognitivt. Sammen med den romlige organiseringen, overvåkningen – det benthamske panoptikonet27 – og tildelingen av spesifikke plasser, blottlegges individene for institusjonens blikk. De kan observeres kontinuerlig – uten selv å vite når de blir sett – slik at alle avvik kan straffes og korrigeres. Ifølge Foucault sprer disiplineringen seg ut over fengselets murer og etablerer et «fengselsaktig» samfunn,28 det vil si en sosial orden basert på den samme maktutøvelsen som i fengslet.

Deleuze kritiserer for det første Foucault-resepsjonen for et for ensidig fokus på disiplineringen og for å framstille Foucault som en «innesperringens tenker»,29 noe Deleuze mener er til hinder for å forstå «hans samlede prosjekt».30 Ifølge Deleuze så Foucault alltid på innesperringen som sekundært i forhold til sin funksjon, en funksjon som varierte – både fra sak til sak, for eksempel ut fra om det var snakk om innesperring av «gale», «syke» eller «kriminelle», og også mellom historiske perioder. Deleuze griper altså tak i disiplinmaktens historiske betingethet, både som én del av et stort og mangfoldig forfatterskap og som én maktform som beskriver én bestemt historisk periode og samfunnsform. Deleuze følger altså den maktanalytiske tilnærmingen Foucault la til grunn i Overvåkning og straff og Viljen til viten, der maktformen er et begrep som tar sikte på å definere og atskille historiske perioder. Han skriver videre at Foucault «faktisk var en av de første til å si at vi beveger oss bort fra disiplinære samfunn, at vi allerede har lagt dem bak oss».31 Dette er på den ene siden en henvisning til Foucaults arbeider etter Overvåkning og straff, der han behandlet maktformer som biopolitikken og liberale og nyliberale styringsrasjonaliteter, men også til en konkret passasje i Overvåkning og straff, der Foucault skriver at de disiplinære institusjonene på den ene siden øker i antall, men, på den andre, at

deres metoder har en viss tendens til å «de-instituere» seg, dvs. ikke lenger fungere innen bestemte, lukkede institusjoner. De massive og kompakte disiplinære metoder oppløses i smidige kontrollmetoder, som lett kan tilpasses nye oppgaver. Iblant er det de lukkede anstaltene som i tillegg til sin egentlige funksjon, pålegger seg å holde oppsyn med en del av omgivelsene, ved å iverksette en rekke laterale kontrolltiltak.32

Dette er Deleuzes utgangspunkt for sin analyse av kontrollmakten og kontrollsamfunnet, maktformen og samfunnsformasjonen som overtar etter disiplinmakten og det disiplinære samfunnet.

For det andre mener Deleuze at de institusjonene som definerte det disiplinære, «fengselsaktige» samfunnet, er i ferd med å gå i oppløsning. I intervjuet med Negri forteller han:

Folk snakker selvfølgelig hele tiden om fengsler, skoler, sykehus: Institusjonene bryter sammen. Men de bryter sammen fordi de kjemper en tapt kamp. Nye former for straff, utdanning, helsetjenester introduseres i det skjulte. Åpne sykehus og grupper som tilbyr hjemmepleie, har eksistert en stund. Man kan se for seg at utdanning i mindre og mindre grad blir et lukket område adskilt fra arbeidsplassen som et annet lukket område, men begge forsvinner og gjør plass til en fryktelig kontinuerlig trening, kontinuerlig overvåking eller arbeider-skolebarn eller byråkrat-studenter.33

«Vi beveger oss mot kontrollsamfunn som ikke lenger virker gjennom å sperre folk inne, men gjennom kontinuerlig kontroll og umiddelbar kommunikasjon», argumenterer Deleuze.34 Et av de mest sentrale skillene mellom disiplinen og kontrollen, er ifølge ham at mens disiplinen opererte gjennom på forhånd definerte normer og maler som befolkningen skulle trenes opp i og internalisere, er kontrollen en maktform som hele tiden tilpasser seg og justeres, uten allerede etablerte mål og modeller. Disiplinen og kontrollen er på den måten maktformer som er basert på to fundamentalt forskjellige logikker. Mens Foucault på sin side brukte fengselet som modell for å beskrive disiplinen, er motorveien Deleuzes utgangspunkt for analysen av kontrollsamfunnet:

Når man lager motorveier, for eksempel, stenger du ikke folk inne, men multipliserer i stedet kontrollmidlene. Jeg sier ikke at dette er motorveiens eneste mål, men folk kan reise evig og «fritt», uten å på noen måte stenges inne, men samtidig holdes under perfekt kontroll. Dette er vår framtid.35

Kontrollen verken trenger eller vil stenge inne, men lar sine objekter bevege seg «fritt». Med kontrollsamfunnet byttes cellen ut med konstant bevegelse.36 Deleuze skriver at en vurdering av hvorvidt kontrollen er «verre» enn disiplinen, i bunn og grunn er irrelevant: «Det er ikke et spørsmål om bekymring eller å håpe på det beste, men om å finne nye våpen.»37 Deleuze beskriver videre kontrollsamfunnet som en ny fase i kapitalismens utvikling:38 Nittenhundretallskapitalismen vant ifølge Deleuze markeder «enten gjennom spesialisering, kolonialisering eller ved å redusere produksjonskostnadene».39 Kontrollsamfunnet innebærer en «mutasjon» hvorved kapitalismen flytter produksjonen til Den tredje verden og på et overordnet nivå retter seg mot det han kaller «metaproduksjon»: «Den kjøper ikke lenger råvarer og selger ikke lenger ferdige produkter: Den kjøper ferdige produkter eller setter dem sammen fra deler. Den søker å selge tjenester, og det den søker å kjøpe, er aktiviteter.»40 Samtidig, påpeker Deleuze, er det et vesentlig aspekt ved kapitalismen som har forblitt stabilt, idet den fremdeles lar «tre fjerdedeler av menneskeheten i leve ekstrem fattigdom, for fattige til å ha gjelder og for tallrike til å kunne sperres inne: Kontrollen vil ikke bare måtte forholde seg til at grensene forsvinner, men også til eksplosjonen av slumområder og ghettoer.»41 Selv om Deleuze selv ikke skriver noe om det direkte, kan man tenke seg at disiplinen, snarere enn å erstattes av kontrollen, forflyttes til eller intensifieres i det globale sør. Som nevnt innledningsvis, mener Deleuze, i likhet med Foucault, at ulike maktformer kan eksistere sammen og samtidig.42 Skissen til kontrollsamfunnet er først og fremst et forsøk på å analysere noen tendenser henimot framveksten av en samfunnsformasjon der kontrollen er den dominerende, men ikke nødvendigvis den eneste, maktformen.

Tre elementer i kontrollmakten

Det post-disiplinære samfunnet kjennetegnes ifølge Deleuze altså av maktformen kontroll, en maktform som kan forstås som bestående av tre elementer, det han kaller henholdsvis dividualisering, kontinuerlig modulasjon og umiddelbar kommunikasjon.43 Dividualisering viser til kontrollmaktens objekt. I motsetning til disiplinen, som var individualiserende, styrer kontrollen populasjonen qua divider. Kontrollen bryr seg ikke om individene, men kun om deres bestanddeler. Der individet var ikke-oppdelbart, «in-dividable», bryter kontrollen denne enheten ned i mindre deler og tar disse egenskapene og parameterne som sitt objekt. Det som før var helt og autonomt, blir i kontrollsamfunnet tatt fra hverandre, slik at komponentene som utgjorde individet, kan undersøkes og forandres hver for seg. Kontrollmakten konseptualiserer populasjonen ut fra dens dividuelle egenskaper, som elektroniske spor, biologisk materiale, psykologiske kjennetegn, og så videre, og forstår den dermed som noe som kan reduseres til datarepresentasjoner. Framveksten av kontrollsamfunnet og dividualiseringen henger derfor sammen med en teknologisk utvikling44 som har lagt til rette for en utvidet og mer detaljert overvåkning, blant annet gjennom digitalisering, på den ene siden, og, på den andre, økt kunnskap om menneskeartens biologiske prosesser.45

Den andre teknikken er kontinuerlig modulasjon.46 Kontra disiplinen, som virket gjennom å påtvinge en form, virker kontrollen gjennom å hele tiden forme og omforme. Kontrollmakten tilpasser seg og justerer teknikkene og instrumentene til de til enhver tid gitte betingelsene og forholdene. Deleuze beskriver kontrollen som en «modulasjon, som en selvomdannende47 støpning som kontinuerlig endrer seg fra ett øyeblikk til det neste, eller som en sil hvis netting endrer seg fra et punkt til det neste».48 Kontrollen beveger seg bort fra disiplinens innesperringsbaserte maktutøvelse og søker ikke å forme én gang for alle, men å kontinuerlig tilpasse og justere både seg selv og sitt objekt. Begrepet om kontinuerlig modulasjon beskriver kontrollens logikk, den måten denne maktformen opererer på. Heller enn å trene individene opp i bestemte og institusjonsspesifikke normer, virker kontrollen uten på forhånd definerte mål eller maler, men tilpasser i stedet hele tiden seg selv og sine maktteknikker og -instrumenter, i et forsøk på å kontinuerlig tilpasse populasjonen. Samtidig fanger begrepet også opp måten kontrollsamfunnet er organisert på makronivå, et moment jeg drøfter i neste del.

Den siste av de tre teknikkene som til sammen utgjør kontrollen, er umiddelbar kommunikasjon.49 At Deleuze bruker betegnelsen «kommunikasjon» antyder en toveisprosess, å sende så vel som å motta signaler, tegn, informasjon. Kontrollen samler på den ene siden inn informasjon om dividene som utgjør populasjonen, men på den andre siden sender den også ut informasjon og manipulerer den verden aktørene handler i. I «Etterskrift»-essayet skriver Deleuze at

Guattari har forestilt seg en by der alle kan forlate leiligheten sin, gaten sin, nabolaget sitt, ved å bruke sine (dividuelle) elektroniske kort som åpner den ene eller andre hindringen; men kortet kan også bli avvist på en bestemt dag, eller mellom bestemte tider av dagen; det avhenger ikke av hindringen, men av datamaskinen som sikrer at alle er på et tillatt sted, og dermed en universell modulering.50

Deleuze beskriver her igjen en maktutøvelse som ikke baserer seg på å sperre inne, men på å kontrollere bevegelser. I tillegg innebærer denne maktteknikken at makten utøves i sann-tid, der betingelsene, handlingsrommet eller valgmulighetene, endres umiddelbart. Det betyr videre at kontrollen baserer seg på overvåkning. Overvåkningen i kontrollsamfunnet skiller seg imidlertid fra disiplinens overvåkning – det er ikke lenger snakk om panoptikonets «hierarkiske blikk». Kontrollen er ikke avhengig av at «blikket» internaliseres, men handler i stedet om å samle informasjon for å kunne fremme visse atferdsmønstre under noen betingelser, andre under andre betingelser. Videre kan man også tenke på den umiddelbare kommunikasjonen i kontrollsamfunnet som det Guattari kaller en ikke-signifierende semiotikk,51 der tegnene virker uavhengig av hva de representerer, uavhengig av deres «mening» og hvordan de tolkes, men direkte, som en kommando: Hvis X skjer under betingelser Y, iverksett tiltak Z.

Som eksempel på kontrollogikken og dens tre elementer, kan man tenke på transportselskapet Ubers plattformbaserte maktutøvelse.52 Uber-sjåførene underlegges en algoritmisk styring som justerer prisene på turen ut fra endringer i tilbud og etterspørsel, såkalt surge pricing: Når plattformen observerer at det er flere kunder som ønsker en tur enn tilgjengelige sjåfører, går prisen opp. Videre gir sjåførene og passasjerene hverandre en vurdering – mellom én og fem stjerner – etter hver tur. Hvis sjåførenes gjennomsnittsvurdering faller under en viss, men ikke-oppgitt terskelverdi, blir de «deaktivert», det vil si sparket. I tillegg velger ikke sjåførene sine egne turer, men får tildelt passasjerer automatisk av Uber. Uber-plattformen illustrerer for det første kontrollsamfunnets dividualisering: Sjåførene vurderes kun ut fra kundens evaluering av dem, der hvem og hvordan de «egentlig er», er irrelevant. For det andre er plattformen et eksempel på den kontinuerlige modulasjonen: Uber er ikke interessert i å trene opp sjåførene, men etablerer i stedet en teknologisk arbeidsorganisering som hele tiden tilpasser seg, guider sjåførene gjennom arbeidsprosessen og fungerer uavhengig av enkeltsjåførenes kompetanse og ferdigheter. For det tredje er plattformmodellen generelt basert på en umiddelbar kommunikasjon, en informasjonsutveksling i sann-tid, der sjåførenes og passasjerenes bevegelser og kjennetegn, observeres og danner grunnlaget for hvilke sjåfører som skal få tildelt hvilke forespørsler, hvorvidt prisen skal endres, om noen skal «deaktiveres» og så videre.

Deleuze skriver at man lett kan tenke seg en sammenheng mellom forskjellige samfunnsformasjoner og maskiner eller teknologier: Eneveldet og «enkle maskiner, vektstenger, trinser, klokker», det disiplinære samfunnet og «termodynamiske maskiner» og kontrollsamfunnet og datamaskiner og informasjonsteknologi.53 Ifølge Deleuze er det imidlertid ikke sånn at teknologiene «determinerer forskjellige typer samfunn» – de er snarere uttrykk for «den sosiale formen som kan produsere og bruke dem».54 Uber og selskapets plattformbaserte maktøvelse kan på den måten ses på som en illustrasjon av og uttrykk for kontrollogikken generelt.

Kontrollen på makronivå

Ett sentralt aspekt ved kontrollsamfunnet er ifølge Deleuze at innesperringene blir irrelevante. Disiplinen var en stedbundet maktform som var avhengig av, og fungerte gjennom, enkeltinstitusjonene. Som en samfunnsformasjon var det disiplinære samfunnet ifølge Deleuze organisert i distinkte institusjoner som alle brukte disiplinære teknikker til å trene individene de omkranset opp etter en bestemt normativ atferdsmal. Deleuze begynner «Etterskrift»-essayet sitt med å beskrive hvordan livsfasene til individer under det disiplinære samfunn var organisert i et forløp der de flyttet seg fra én innesperrende institusjon til den neste: «Først av alt familien, deretter skolen («du er ikke hjemme, vet du»), deretter kasernene («du er ikke på skolen, vet du»), deretter fabrikken, av og til sykehuset, kanskje fengselet.»55 Hver av disse institusjonene hadde ifølge Deleuze «sine egne lover».56

I kontrollsamfunnet løsnes maktutøvelsen fra enkeltinstitusjonene, som i økende grad mister sin betydning til fordel for en maktform som traverserer det institusjonelle landskapet – det som tidligere var distinkte soner, er i kontrollsamfunnet ledd i en overordnet og sammenhengende populasjonsregulering:

I disiplinære samfunn startet du alltid på nytt (idet du beveget deg fra skolen til kasernene, fra kasernene til fabrikken), mens du i kontrollsamfunnet aldri blir ferdig med noen ting – forretninger,57 trening og militærtjeneste sameksisterer i en metastabil tilstand av en enkelt modulasjon, en type universell omforming.58

Overgangen til kontrollsamfunnet innebærer på den måten en form for institusjonell avdifferensiering der grensene mellom det som tidligere var autonome og adskilte institusjoner, viskes ut og erstattes av en type maktutøvelse som lar populasjonene bevege seg fritt og fungerer uavhengig av hvor de befinner seg, på et nivå overordnet hver enkelt institusjon. Kontrollmaktens teknikker må derfor også virke uavhengig av institusjonene og deres institusjonsspesifikke logikk. Denne omorganiseringen innebærer etableringen av teknikker som for eksempel gjeld, et inskripsjonssystem som merker individer som kreditorer eller debitorer og etablerer eller institusjonaliserer maktforhold,59 og henter inn informasjon fra og har effekter innenfor flere sfærer samtidig: «Et menneske er ikke lenger et innesperret menneske, men et menneske i gjeld», skriver Deleuze.60 Kontrollens mål fastsettes ikke på institusjonsnivå, men tilpasses hele tiden fra overinstitusjonelt plan og håndheves ved hjelp av maktteknikker som ikke baserer seg på eller bryr seg om institusjonelle skillelinjer. Dette kan også beskrives som en overgang fra det Deleuze og Guattari kaller et striert61 – stripete, oppdelt eller segmentert – rom til et glatt rom.62 De skriver: «Det strierte er det som sammenflettes i fikserte og variable elementer, produserer en orden og suksesjon av distinkte former, [… mens] det glatte er den kontinuerlige variasjonen, kontinuerlig utvikling av form».63 Disiplinen representerer en type striert sosial orden der institusjonene er adskilt fra hverandre, men til sammen danner en suksesjon der individene beveger seg fra den ene institusjonen til den neste. Den overordnede utviklingen blir dermed sekundær i forhold til hvert enkelt punkt, hver enkelt institusjon. Kontrollsamfunnet illustrerer på sin side et glatt rom, uten forhåndsdefinerte former, normer og maler, men med en evigvarende variasjon, tilpasning og modulasjon. Hvert enkelt punkt er her underordnet modulasjonen, banen og utviklingen.

Styringsrasjonalitet i Foucaults maktanalyse

I det følgende vender jeg meg mot Foucault og begrepet styringsrasjonalitet som ligger til grunn for hans nyliberalismeanalyse.64 Foucault er imidlertid ikke entydig i sin bruk av begrepet styringsrasjonalitet, og det kan være fruktbart å skille mellom to forskjellige forståelser av begrepet.

På den ene siden kan styringsrasjonalitetsbegrepet ses på som en videreføring av de historiske linjene Foucault trakk opp i Viljen til viten som jeg beskrev innledningsvis, ved å vise til en måte å utøve makt på som er blitt mer framtredende enn disiplinen – som selv erstattet den eneveldige herskerens suverene rett.65 I dette perspektivet er styringsrasjonalitetsbegrepet en egen maktform, en type «styring på avstand»66 som ikke intervenerer direkte, verken i aktivitet eller kropper, men gir en retning og legger til rette og etablerer rammer for handling.67 Med denne forståelsen av begrepet viser Foucault for det første til «helheten som dannes av institusjonene og prosedyrene, analysene og refleksjonene, overslagene og taktikkene som gjør det mulig å utøve denne spesifikke, men like fullt komplekse maktformen, og som har befolkningen som sitt fremste siktemål, den politiske økonomien som sin viktigste form for viten, og sikkerhetsanordningene som sin grunnleggende instrumentelle teknikk».68 For det andre beskriver begrepet «den tendens, den kraftlinje som i hele Vesten uopphørlig og over lang tid leder til at den formen for makt som man kan kalle ‘styringen,’ blir viktigere enn alle de andre maktformene så som suverenitet og disiplin. Det dreier seg om det som på den ene siden har ført til utviklingen av en rekke spesifikke styringsapparater, og på den annen utviklingen av en rekke vitener».69 For det tredje kan begrepet ifølge Foucault brukes til å forstå «den prosessen, eller snarere resultatet av den prosessen som fører til at middelalderens rettstat, […] litt etter litt blir ‘regjeringifisert’».70

På den andre siden kan styringsrasjonalitetsbegrepet også ses på som et brudd med den typen tenkning der maktformer definerer og avgrenser historiske perioder. I den første forelesningen i Biopolitikkens fødsel, der han analyserer nyliberalismen, forteller Foucault at han vil forholde seg til styringsrasjonaliteten som «styring av menneskene i det omfang og utelukkende i det omfang den er et utrykk for utøvelsen av den politiske suverenitet».71 Han er ikke interessert i den måten det faktisk styres på, virkelige styringspraksiser, men «den reflekterte måten å styre best mulig på» og «refleksjonen over den best mulige måten å styre på»,72 i et forsøk på å «begrepsliggjøre den praksis som består i å styre».73 I Biopolitikkens fødsel er ikke styringsrasjonalitet en maktform i seg selv, men snarere et begrep for å analysere «den måten man fastla styringspraksisens domene, dens forskjellige gjenstander, dens overordnede regler, dens globale mål, alt sammen for å være i stand til å styre på den best mulig måte» og undersøke «rasjonaliseringen av styringspraksisen i utøvelsen av den politiske suvereniteten».74 Her knyttes styringsrasjonalitet til utøvelsen av politikk og styring av en stat.75 Ifølge Neumann åpner det opp for å «teoretisere den moderne staten og dens maktteknikker»,76 ved å vise hvilke ideer og forståelse av befolkningen statsapparatets maktutøvelse er basert på og samtidig fange opp en refleksivitet på både de styrende og de styrtes nivå som beskriver hvordan de styrer seg selv. Foucault bruker begrepet for å analysere hvordan styring av staten har blitt tenkt og rasjonalisert historisk. Foucaults metodologiske utgangspunkt er en forståelse av staten, ikke som en universell størrelse eller et fenomen med en essens, men som «den bevegelige virkning av en styreform bestående av mangfoldige styringsrasjonaliteter».77 Staten må undersøkes ut fra hva den gjør, ikke hva den «er», argumenterer han, dvs. ut fra dens styringsrasjonaliteter og styringspraksiser.78

Denne forståelsen av begrepet styringsrasjonalitet viser ikke til en maktform i seg selv, men i stedet til bestemte måter de styrende tenker og «rasjonaliserer» maktutøvelsen. Ut fra denne forståelsen av begrepet kan man snakke om forskjellige typer styringsrasjonaliteter: En liberal, nyliberal eller biopolitisk og så videre. Foucault argumenterer for eksempel for at snarere enn å erstatte en maktform som disiplinen, tas sistnevnte opp som en del av den liberale styringsrasjonaliteten.79 Styringsrasjonalitet, slik det brukes i Foucaults analyse av nyliberalismen, har altså en annen status enn maktformene han studerte tidligere i forfatterskapet. Styringsrasjonalitet er et begrep som åpner opp for å analysere de måtene de som styrer, tenker om sin egen styring og rasjonaliserer styringen, mens maktformbegrepet var et forsøk på å definere og avgrense historiske perioder og samfunnsformasjoner ut fra den dominerende måten makt utøves på.

Mitt argument er altså at Foucault i forelesningsrekken om nyliberalisme forlater det maktanalytiske perspektivet han baserte seg på i Overvåkning og straff og Viljen til viten. Samtidig kan både maktform- og styringsrasjonalitetsbegrepet brukes historiografisk, men sistnevnte fungerer da som et redskap for å analysere den måten styring tenkes i ulike historiske perioder og ikke for å beskrive den samfunnsformasjonen maktutøvelsen skaper. Slik er ikke nyliberalismen, i Foucaults analyse, en epoke definert av en bestemt maktform, men avgrenset som en historisk spesifikk styringsrasjonalitet, som Foucault, som vi skal se i neste del, beskriver både i kontrast til og som en videreutvikling av den liberale styringsrasjonaliteten.

Den nyliberale styringsrasjonaliteten

I Biopolitikkens fødsel analyserer Foucault den nyliberale styringsrasjonaliteten og hvordan denne skiller seg fra den liberale. Han beskriver den liberale styringsrasjonaliteten som laissez faire-basert, der politikken forholder lar tingene følge «virkelighetens egne» lover, prinsipper og mekanismer.80 Nyliberalismen springer ifølge Foucault ut av den krisen i liberalismen og kapitalismen møtte i mellomkrigstiden, og er noe annet.81 Et av de mest sentrale momentene i dreiingen fra den liberale til den nyliberale styringsrasjonaliteten er ifølge Foucault at man går bort fra å forstå «tingene», det som skal styres, som utstyrt med en «natur». Det gjelder spesielt markedet og den «frie» konkurransen, som ikke lenger forstås som noe som oppstår når staten trekker seg tilbake, men noe som må skapes.82 Han argumenterer for at nyliberalismens problem består i å

finne ut av hvordan man kan fundere den allmenne utøvelsen av den politiske makten på markedsøkonomiske prinsipper. Det dreier seg altså ikke om å fremskaffe et tomt rom, men å overføre, projisere, transponere de formelle prinsippene for en markedsøkonomi på en allmenn styringskunst.83

Nyliberalismen er altså et forsøk på å etablerere markedsøkonomiske prinsipper som grunnlag for en generell styringsrasjonalitet som overskrider den rent økonomiske sfæren. For den nyliberale styringsrasjonaliteten forstås konkurranse som en struktur som regulerer gjennom prismekanismen,84 og politikkens oppgave blir å aktivt etablere konkurransestrukturen: «Nyliberalismen stiller seg altså ikke under laissez faire-politikken fane, den definerer seg snarere som aktsomhet, aktivitet og permanent intervensjon», skriver Foucault.85 Den nyliberale styringsrasjonaliteten har altså ingen problemer med å gripe inn i økonomien og samfunnet for øvrig: Den nyliberale styringsrasjonaliteten er ikke redd for å styre for mye – den vil styre, ikke ved å gripe inn i markedsøkonomiens mekanismer, men snarere i markedsbetingelsene.86 Dette er en styring som skjer gjennom å tilpasse forutsetningene og aktivt etablere rammer for handling som lar markedsmekanismene virke ved å intervenere i industrien, landbruket, boligpolitikken, byen, nabolaget, familien, samlivet og så videre: Foucault siterer den tyske økonomen Wilhelm Röpke og skriver at det er en måte å utøve makt som dreier seg om å «‘flytte styringens tyngdepunkt nedover’».87 Et treffende eksempel på en nyliberal styringsrasjonalitet er systemet for handel med utslippskvoter, der staten etablerer et marked som priser og muliggjør kjøp og salg av framtidige utslipp. En nyliberal styringsrasjonalitet anerkjenner på den måten markedssvikt, men presenterer en løsning som alltid er mer marked.88

Foucault forstår altså den nyliberale styringsrasjonaliteten som et forsøk på å etablere reguleringsmekanismer basert på markedsprinsipper – markedet tar form som en metainstitusjonell ramme hvorigjennom de styrende, staten og befolkningen for øvrig forstår seg selv og handler innenfor. Den nyliberale styringsrasjonaliteten innebærer i tillegg en spesifikk subjektivering, en produksjon av nyliberale subjekter: en styring som baserer seg på å frambringe og virker gjennom en bestemt type selvrefleksivitet. Foucault illustrerer den nyliberale styringsrasjonalitetens subjektivering ved å sammenligne hvordan modellen om homo oeconomicus konseptualiseres innenfor henholdsvis den liberale og den nyliberale styringsrasjonaliteten: Mens den klassisk-liberale homo oconomicus er en figur som handler rasjonelt og nyttemaksimerende basert på en «behovsproblematikk», beskriver Foucault den nyliberale homo oeconomicus som en iverksetter som samtidig iverksetter seg selv,89 et «foretaksaktig» subjekt og en entreprenørsubjektivitet som skaper og utvikler seg selv som om det var et foretak. Med utgangspunkt i ideen om «humankapital» blir homo eoconomicus under den nyliberale styringsrasjonaliteten «han som er sin egen kapital, sin egen produsent, sin egen inntektskilde».90 Begrepet «humankapital» innebærer en forståelse av arbeideren som en kapitalforvalter snarere enn som en selger av arbeidskraft, slik Marx argumenterte for. I forlengelse av det nyliberale begrepet om humankapital, forstås arbeiderens inntekt isteden som en kapitalavkastning og arbeiderne blir «entreprenører», formelt på lik linje med kapitalister, men, i motsetning til kapitalistene, en «selvets entreprenør», forvalter av seg selv som kapital.91 En viktig konsekvens av at befolkningen analyseres som «selvets entreprenenører», er at begreper fra markedssfæren overføres til resten av samfunnet, og tas i bruk for å analysere og styre fenomener som i utgangspunktet ikke nødvendigvis er markedsbaserte.92 Den nyliberale styringsrasjonaliteten handler dermed ikke om å overlate folk til seg selv: Den avhenger av en aktiv stat som etablerer rammene befolkningen skal styre seg selv innenfor – en allestedsnærværende konkurranse, som tar form som prinsippene befolkningen styrer seg selv etter.

Den nyliberale staten er dermed en stat som styrer gjennom markeder, eller, som Foucault skriver, en maktutøvelse som foregår i et «suverenitetsrom […] tettbefolket av økonomiske subjekter»,93 og som derfor må bruke og basere seg på markedsmekanismer. Det er en stat i et samfunn som «i sin helhet skal være hjemsted for [et] økonomisk spill», der statens «vesensfunksjon er å definere de økonomiske spilleregler og sikre at de reelt overholdes».94 Dette økonomiske spillet skal «i alle andre henseender […] forløpe på sine egne premisser»,95 og staten må, ifølge Foucault, påse «at ingen blir utelukket fra det [økonomiske] spillet som han inngår i».96 Den er på den måten aktiv, som en håndhever av spillereglene og garantist for ikke-utelukkelse, og legitimeres ved at den hevdes å sikre befolkningen økonomisk frihet.97

Kontrollsamfunnet versus den nyliberale styringsrasjonaliteten

Jeg vil framheve tre måter å tenke relasjonen mellom den nyliberale styringsrasjonaliteten og kontrollsamfunnet.98 For det første kan de forstås som forskjellige måter å beskrive den samme tendensen og sosiopolitiske utviklingen på. Foucault og Deleuze framhever begge at henholdsvis nyliberalismen og kontrollsamfunnet, slik de forstår disse forholdene, er noe fundamentalt annet enn det disiplinære samfunnet. For Deleuze vokste kontrollsamfunnet ut av disiplinens kriser, mens Foucault i Biopolitikkens fødsel ser på disiplinen som et element i den liberale styringsrasjonaliteten. Foucault argumenterer for at nyliberalismen ikke er basert på «idealet eller prosjektet om et fullkomment disiplinert samfunn, der lovapparatets nettverk, som individene er fanget i, fortettes og videreføres internt av en rekke, la oss si, normative mekanismer».99 Ei heller, fortsetter han, er nyliberalismen «et samfunn der en generell normaliseringsmekanisme og en utelukking av det ikke-normaliserbare ville være påkrevd».100 Foucault framhever at nyliberalismen aksepterer forskjeller der disiplinen søkte å korrigere alle avvik, og den styrer ikke gjennom å «påvirke spillerne, men spillereglene, og inngrep som ikke ville bestå av individenes indre underkastelse, men være inngrep av miljømessig art».101 

Både den nyliberale styringsrasjonaliteten og kontrollen baserer seg på den måten på en logikk om «frihet innenfor gitte rammer», motorveien i Deleuzes skisse, markedet i Foucaults nyliberalisme. Disse rammene stenger ikke inne, men er miljøer befolkningen kan bevege seg innenfor og som makten utøves gjennom.102 Dermed er verken Foucaults nyliberalisme eller Deleuzes kontroll basert på innesperring eller normalisering, men beskrivelser av en maktutøvelse som aksepterer avvik og justerer rammene befolkningen handler innenfor, snarere enn å forsøke å endre dens egenskaper. Begge er i tillegg beskrivelser av en maktutøvelse som skiller seg fra disiplinen ved å ikke rette seg mot individet, men mot konteksten.

En annen interessant parallell mellom kontrollsamfunnet og Foucaults nyliberalisme er den homogeniseringen begge deler innebærer. Foucault beskriver hvordan den markedsbaserte logikken sprer seg ut i samfunnet og tar form som et overordnet prinsipp for organisering av alle sfærer og institusjoner. Ideen om funksjonell og institusjonell differensiering var sentral i klassisk og mer moderne sosiologisk teori – fra Comte, Spencer og Durkheim, gjennom Parsons til Luhmann, Alexander og Bourdieu.103 Grunnleggende sett handler det om en prosess hvorigjennom multifunksjonelle enheter (institusjoner eller sosiale systemer) – på grunn av, blant annet, vekst og økt kompleksitet – deles opp og blir mer og mer spesialiserte, slik at funksjonell differensiering blir synonymt med moderne samfunn. Hos Deleuze og Foucault finner man kimen til en kritikk av differensieringstesen: I skissen til kontrollsamfunnet argumenterer Deleuze for at institusjonene som i det disiplinære samfunnet utgjorde distinkte og autonome soner – det vil si en form for institusjonell differensiering – erstattes med en situasjon der makten utøves på et overinstitusjonelt nivå og kontrollens kontinuerlige modulasjon tar over for institusjonsspesifikke logikker – en form for avdifferensiering, eller «et glatt rom», som Deleuze og Guattari kaller det. I likhet med Foucaults analyse av den nyliberale styringsrasjonaliteten, vektlegger Deleuze også konkurransen som en måte å styre på som en viktig del av kontrollsamfunnet:

[F]abrikken var en kropp av mennesker hvis interne krefter nådde ekvilibrium mellom den høyest mulige produksjonen og de lavet mulige lønninger; men i kontrollsamfunnet tar forretninger over for fabrikker, og en forretning er en sjel eller en gass. Det var selvfølgelige bonussystemer i fabrikken, men forretninger streber etter å introdusere en dypere modulasjon i alle lønninger og bringer dem inn i en tilstand av konstant metastabilitet interpunktert av latterlige utfordringer, konkurranser og seminarer. Hvis de dummeste TV-gameshowene har så stor suksess, skyldes det at de er en perfekt refleksjon av måten forretninger er drevet. Fabrikken formet individer til en kropp av mennesker som både gjorde det lett for ledelsen å monitorere hver enkelt komponent i massen og for fagforeningene å mobilisere massemotstand; men forretninger introduserer hele tiden en ubønnhørlig rivalisering presentert som sunn konkurranse, en vidunderlig motivasjon som setter individer opp imot hverandre og setter seg selv opp i hver av dem og deler hver i ham selv. Selv utdanningssystemet har vurdert prinsippet om å «bli betalt for resultater»: på samme måte som forretninger erstatter fabrikker, erstattes skolen faktisk av kontinuerlig utdanning og eksamener med kontinuerlig vurdering. Det er den sikreste måten å gjøre utdanning til en forretning.104

Den generaliserte konkurransen, eller maktutøvelse gjennom konkurranse, er dermed et sentralt aspekt ved både Deleuzes skisse av kontrollsamfunnet og Foucaults konseptualisering av den nyliberale styringsrasjonaliteten. Hos Deleuze blir konkurransen imidlertid en mekanisme hvorigjennom dividualisering, kontinuerlig modulasjon og umiddelbar kommunikasjon virker, mens den hos Foucault primært er et redskap for å utøve politikk. Skissen til konkrollsamfunnet og den nyliberale styringsrasjonaliteten kan på den måten ses på som begreper som tematiserer en form for avdifferensiering og fungerer som utgangspunkt for analyser av moderne samfunn uten henvisning til funksjonell eller institusjonell differensiering.

For det andre kan Foucaults nyliberalsimeanalyse og Deleuzes kontrollsamfunn ses på som uavhengige og forskjellige beskrivelser av den samme historiske perioden. Selv om nyliberalismen hos Foucault og kontrollsamfunnet hos Deleuze sammenfaller i tid, dreier det seg om konseptualiseringer av to forskjellige maktlogikker. Foucaults nyliberale styringsrasjonalitet virker blant annet gjennom en subjektivering og produksjonen av «selvets entreprenør». Selv om dette ikke er en type normalisering eller «dressering» à la disiplineringen, betoner den en atferdsnorm og modell befolkningen skal føres inn i. Ifølge Deleuze baserer ikke kontrollen seg på denne typen atferdsnormer eller på subjektivering overhodet, men virker gjennom kontinuerlig modulasjon, en makt som hele tiden tilpasser seg uten å ha allerede etablerte «maler» den eller dens objekter skal passes inn i. Kontrollen baserer seg på en umiddelbar kommunikasjon, en ikke-signifierende semiotikk, og er dermed ikke interessert i subjektivering overhodet, men fungerer uavhengig av og overordnet «subjekter»: Det er snarere divider kontrollen retter seg mot, uten hensyn til hva disse «representerer». Som maktform har kontrollen på den måten et visst automatisk preg. De styrendes «rasjonalitet» eller tenkning er dermed heller ikke viktig i Deleuzes kontrollsamfunn, der maktutøvelsen tar en systemisk og i bunn og grunn subjektsløs form.

For det tredje kan Foucaults analyse av nyliberalismen og Deleuzes skisse av kontrollsamfunnet tenkes som to grunnleggende ulike prosjekter. De tar utgangspunkt i forskjellige konseptualiseringer og anvendelser av maktbegrepet, og legger fram analyser med forskjellig referansepunkt. Deleuze holder fast på den tidligere Foucaults maktanalytiske historiografi og beskriver kontrollmakten i kontrast til disiplinen, mens Foucault bryter med denne tenkningen når han analyserer nyliberalismen som en styringsrasjonalitet og studerer denne som forskjellig fra den liberale styringsrasjonaliteten. I tillegg kan de ses på som analyser av forskjellige empiriske fenomener: Der Foucaults beskrivelse av den nyliberale styringsrasjonaliteten er en analyse av en endret politisk orden, vektlegger Deleuzes skisse av kontrollsamfunnet endringer i en sosial orden, og der de sosiale aspektene ved overgangen fra en liberal til en nyliberal styringsrasjonalitet i liten grad utforskes av Foucault i Biopolitikkens fødsel, er Deleuze på sin side ikke interessert i hva den politiske overgangen fra et disiplinært samfunn til kontrollsamfunnet innebærer. I det hele tatt er det i stor grad staten og dens endrede funksjon som står i fokus Foucaults analysen av nyliberalismen, mens staten forblir utematisert i Deleuzes analyse av kontrollsamfunnet.105

Skissen av kontrollsamfunnet kan i stedet ses på som et samtidsdiagnostisk prosjekt, der Deleuze spenner opp et stort lerret og, ved hjelp av den tidligere Foucaults maktanalytiske historiografi, forsøker å tegne opp konturene av en samfunnsformasjon han ser i horisonten. I likhet med andre samtidsdiagnostiske prosjekter, viser Deleuzes skisse av kontrollsamfunnet utfordringene ved å forsøke å fange en hel, og i seg selv alltid svært kompleks og motsetningsfull, samfunnsformasjon under én tese eller ett begrep. Samtidsdiagnoser har ofte begrenset empirisk støtte og er basert på en énveisforståselse av historien, der de griper fatt i én tendens og blåser den opp. Selv om det er viktig å huske at Deleuze kun gir en skisse av kontrollsamfunnet, bør man likevel framheve at det er høyst uklart hvilke forutsetninger denne samfunnsformasjonen vokser fram under og hvilke krefter som driver utviklingen. Det samme kan på ett plan sies om nyliberalismebegrepet, som i enkelte framstillinger blir en selvstendig kraft, hvis konsekvenser verken er koblet til eller betinget av faktiske institusjonelle forhold.106 Foucaults egen analyse av den nyliberale styringsrasjonaliteten kan på sin side sies å være noe mer begrenset i sitt siktemål: Å sammenfatte tenkningen og rasjonaliteten som ligger til grunn for den måten å styre samfunnet og befolkningen på som erstatter liberalismens laissez faire-program, en analyse som forblir på et politisk nivå.107

For å oppsummere kan forholdet mellom Deleuzes analyse av kontrollsamfunnet og Foucaults beskrivelse av den nyliberale styringsrasjonaliteten forstås på tre ulike måter. For det første kan teoriene betraktes som to analyser av den samme politisk-økonomiske utviklingen. For det andre kan de ses som to ulike analyser av den samme historiske perioden, kjennetegnet av forskjellige maktlogikker, men der de vektlegger ulike aspekter ved denne. Og for det tredje kan analysene deres forstås som fundamentalt forskjellige prosjekter: Deleuze tar utgangspunkt i og viderefører den maktanalytiske historiografien Foucault introduserer i Overvåkning og straff – overgangen fra det disiplinære samfunnet til kontrollsamfunnet. Foucault på sin side bruker styringsrasjonalitetsbegrepet, ikke maktformbegrepet, og analyserer nyliberalismen, ikke som en egen epoke eller samfunnsformasjon, men som en distinkt ny form for politisk tenkning og styring.

Etterskrift om Covid-19

Avslutningsvis vil jeg kort drøfte relevansen av Deleuzes skisse av kontrollsamfunnet og Foucaults nyliberalismeanalyse i dag, henholdsvis 30 og 40 år etter at de ble utviklet, i lys av Covid-19-pandemien og noen av tiltakene som er iverksatt for å «bekjempe», «overvinne» eller «overleve» spredningen av viruset. En fullstendig analyse av Covid-19 i lys av Deleuzes og Foucaults analyser vil imidlertid kreve mer data enn det som for øyeblikket er tilgjengelig, og mer drøfting enn det som er mulig innenfor rammene av denne korte avslutningen. I tillegg ville det i denne sammenhengen antakelig vært på sin plass med en analyse av pandemien i lys av Foucaults begrep om biopolitikk, noe som ville medført en gjennomgang av en del av forfatterskapet som faller utenfor denne artikkelens hovedanliggende. Det følgende bør derfor ikke leses som noe mer enn et forsøk på å illustrere relevansen av Deleuzes analyse av kontrollsamfunnet og Foucaults tilnærming til nyliberalismen.

For det første framhever Deleuze spredningen av virus – både biologiske og digitale – som en egenskap ved og trussel i kontrollsamfunnet:108 I en samfunnsformasjon basert på kontinuerlig bevegelse og sammenkobling, uten avlukker, vil virus og sykdommene de fører med seg, kunne spres fritt og hurtig. Som Baudrillard skriver i et essay om kugalskap: «‘Alt må sirkulere fritt’ – vel, det må også bakterier, virus, dop, kapital og terrorister. Og de verste tingene sirkulerer mye raskere enn de beste. Åpningen og gjenlukkingen av grenser vil derfor aldri ta slutt.»109

For det andre kan responsen på pandemien forstås i lys av Foucaults begrep om disiplineringsmakt. Det mest brukte – og kanskje også mest effektive – smittevernstiltaket er innesperring og romlig kontroll, i form av grensekontroll, begrensninger av bevegelsesfrihet innad i staten – gjennom blant annet karantenebestemmelser, hytteforbud, hjemmekontor, hjemmeskole, besøksforbud ved helseinstitusjoner og så videre – og avstandsregulering på utesteder og restauranter, kollektivtransport og den såkalte énmetersregelen. I Overvåkning og straff beskriver Foucault hvordan en pest på 1600-tallet ble møtt med teknikker og metoder som senere ble sentrale i disiplinen:110

Selvsagt ble byen og dens marker avstengt fra omverdenen, det var dødsstraff for å forlate byen, og alle omstreifende dyr ble drept. Byen skulle inndeles i tydelige soner hvor en intendant bestemte. Hver gate ble satt under en rodemesters myndighet. Han skal bevokte den, og dersom han forlater den, straffes han med døden. På den fastsatte dag skal hver og én beordres til å lukke seg inne i sitt hus, og det skal være dødsstraff for å gå ut. Rodemesteren skal selv låse porten til hvert hus utenfra og levere nøkkelen til sonens intendant som beholder den til karantenen er slutt. Hver familie skal ha sørget for sine forsyninger. […] Dersom man absolutt må forlate huset, skal man gjøre det etter tur, idet man unngår ethvert møte. De som får gå omkring, er bare intendanten, hjelpesmennene, vaktsoldatene og også – mellom de infiserte husene, fra et lik til et annet – «krekene» som godt kan overlates til å dø […] Et inndelt, ubevegelig, stivnet rom. Enhver er tjoret til sin plass. Og flytter han på seg, er prisen livet, smitte eller straff.111

«Mot pestens mølje setter disiplinen sin analyserende makt»,112 fortsetter Foucault: Den etablerer en orden med klare linjer og hierarkier med lukkede og bevoktede rom, og en registrering av alle bevegelser.113 På samme måte som Covid-19-pandemien, representerer pesten en unntakstilstand, som lar staten iverksette inngripende tiltak: Kreve innesperring og «lockdown», og til og med straffe individer som bryter påbudet. Samtidig, påpeker Foucault, kan ikke disiplinen «identifiseres med en særskilt institusjon eller et særskilt apparat», men er en type «herredømme» som baserer seg på en rekke instrumenter og kan tas i bruk av forskjellige typer institusjoner.114 Det er dermed, ifølge Foucault, ikke snakk om en stat som i seg selv er disiplinær, men et disiplinært samfunn, et samfunn dominert og definert av disiplinen som maktform (jamfør det jeg skrev om den maktformorienterte historieskrivingen og Foucaults statsforståelse ovenfor).

Men pandemien og pålegget om å «holde seg hjemme» har imidlertid også vist i hvor stor grad samfunnet har kunnet fortsette som før, på tross av innesperringen. Enkelte bransjer ble riktignok mer eller mindre stengt ned, med dramatiske konsekvenser for de som jobber der, mens andre, der det er mulig å jobbe hjemmefra, har kunnet fortsette ordinær drift. Ved hjelp av internett og annen digital teknologi har mange kunnet arbeide og sosialisere, uavhengig av hvor en befinner seg. Selv om myndighetenes respons på Covid-19-pandemien – innesperring – er sammenfallende med Foucaults beskrivelse av det disiplinære samfunnet, er det faktum at samfunnet i såpass stor utstrekning har fungert «normalt», selv om mange har holdt seg hjemme, samtidig også en illustrasjon av Deleuzes skisse av kontrollsamfunnet. Det samme kan sies om smittesporingsmobilapplikasjonene som blant annet Norge forsøkte å implementere, som overvåker, men virker, i motsetning til det benthamske panoptikonet, uavhengig av hvor man befinner seg. I tillegg har skolestengingen ført til det man, med utgangspunkt i moderne sosiologisk teori og differensieringstesen diskutert ovenfor, kan kalle en sammenslåing av rollene som henholdsvis forelder og lærer: Det som tidligere var separate roller med distinkte normative grunnlag og orienteringer, kombineres, og grensene mellom utdanningssystemet og familien viskes ut, en form for institusjonell avdifferensiering som ifølge Deleuze kjennetegner kontrollsamfunnet og som Foucault i Overvåkning og straff antydet som en konsekvens av spredningen av disiplinære institusjoner og deres vekst.

På det politisk-økonomiske planet kan pandemiresponsen leses i lys av Foucaults analyse av den nyliberale styringsrasjonaliteten, selv om det for tidlig å gi en fullstendig karakteristikk av den overordnede politiske tenkningen som ligger til grunn for staters møte med Covid-19.115 Mange land, Norge inkludert, innførte raskt tiltak for å begrense smittespredningen, «nedstengning», karantene, bevegelsesrestriksjoner og så videre, som tilsidesatte økonomiske hensyn, en selvpåført resesjon og et brudd med det ellers så tungtveiende prinsippet om at økonomien må komme først.116 Denne strategien faller utenfor det Foucault så på som en nyliberal styringsrasjonalitet: Tiltakene intervenerer i, begrenser og stenger befolkningen ute fra det økonomiske spillet.

Andre land, først og fremst Sverige, men også Storbritannia i pandemiens aller første fase, valgte en annen strategi. Sveriges håndtering, å forsøke å beskytte risikogruppene, men samtidig holdet landet i gang, baserte seg både på mangelen av vitenskapelig grunnlag for effektene av «lockdown» og landets smittevernlovgivning, som i liten grad gir myndighetene mulighet til å «stenge ned», men legger ansvaret for smittebegrensning på enkeltborgere.117 Målet var å «flate kurven» for å ikke overbelaste helsevesenet og på sikt opparbeide såkalt flokkimmunitet for å beskytte mot senere smittebølger. Per juni 2020 har strategien resultert i betydelig høyere dødstall enn i nabolandene. Selv om statsepidemiolog Tegnell ikke eksplisitt vektla opprettholdelsen av økonomisk aktivitet som en begrunnelse for den svenske strategien,118 er det dens konsekvens. Kombinert med en forflytning av «styringens tyngdepunkt nedover» – ikke intervenere direkte i atferd, men ansvarliggjøre individer for smittebegrensning, jamfør Foucaults Röpke-sitat gjengitt over – kan den svenske pandemihåndteringen sies i større grad å samsvare med den nyliberale styringsrasjonalitetens metoder, der fokuset ligger på å utøve makt indirekte gjennom incentiver og befolkningens «selvforvaltning». I andre land, blant annet i Norge, har staten tatt i bruk mer direkte og «hardere» tiltak, som bedre kan forstås i lys av Foucaults analyse av disiplineringen, slik vi så tidligere. Selv om disse to ulike strategiene kan illustrere forskjellige typer maktutøvelse, bør ikke skillet gjøres for stramt. For mens Sverige etter hvert stengte skoler, utesteder og restauranter, har Norge åpnet mer og mer.

Videre har pandemien, som en unntakstilstand, beveget legitimitetsspørsmålet bort fra det rent økonomiske forhold – et brudd med en rent nyliberal fortolkningsramme, slik vi har sett Foucault analysere denne – til å handle om reproduksjonstall, smittespredning, intensivkapasitet, døds- og smitterater og så videre – hvilket igjen har utvidet statenes handlingsrom og muliggjort tiltak som under normale omstendigheter ikke ville vært mulige. Mens den nyliberale staten legitimeres ved å hevde at den sikrer befolkningen økonomisk frihet, kan det se ut som legitimitetsspørsmålet under Covid-19-pandemien i større grad har vært knyttet til nettopp å innføre «inngripende tiltak».

Covid-19 er en hendelse som viser hvordan ulike typer maktutøvelse eksisterer sammen og på ulike nivåer samtidig. Pandemien illustrerer for det første vanskelighetene ved å gi en generell og entydig karakteristikk av en samfunnsformasjon basert på én dominerende maktform eller styringsrasjonalitet, idet ulike typer maktutøvelse kommer til syne i forskjellige deler av responsen. For det andre viser drøftingen over, til tross for at den er tentativ, det analytiske potensialet i begrepene og tilnærmingene jeg har tatt for meg i denne artikkelen. Deleuzes skisse av kontrollsamfunnet og Foucaults begreper om disiplinering og nyliberal styringsrasjonalitet er alle fruktbare innganger til analyser av maktutøvelse i dag – både med utgangspunkt i de tendensene i den empiriske verden analysene faktisk fanger opp, og de de overser – men alene gir ingen av dem hele bildet.

Om artikkelen

Takk til Erik T. Valestrand, Emil Øversveen, Agoras redaksjon og en anonym fagfelle for nyttige kommentarer til en tidligere versjon av denne artikkelen.

NOTER

  1. Michel Foucault, Seksualitetens historie 1. Viljen til viten. Oslo: Exil/Pax forlag1999 [1976], 147ff. Se også Michel Foucault, Society Must Be Defended. Lectures at the Collège de France, 1975–76. New York: Picador 2003, spesielt forelesning elleve, 239–264. Der norske oversettelser ikke foreligger, er alle sitater oversatt av undertegnede.
  2. Ibid., 148.
  3. Ibid., 149.
  4. Ibid.
  5. Ibid., 152.
  6. Ibid.
  7. Ibid., 153.
  8. Se også Hans Christian Farsethås, «Disiplin, biopolitikk og regjering», i Agora nr. 2–3, 2009, 225.
  9. Michel Foucault, Overvåkning og straff, 261–274.
  10. Se for eksempel Karl Mannheim, Diagnosis of Our Time. Wartime Essays of a Sociologist. Oxford: Routledge 2010 [1943].
  11. William Burroughs, «The Limits of Control», i Schitzo-culture (Semiotext(e)), nr. 3 (2), 1978, 38–42.
  12. Deleuze forholder seg ikke til Foucaults analyser av biopolitikken, men begrenser seg til å bygge opp sin analyse av kontrollsamfunnet sett i motsetning til disiplinen. Jeg vil heller ikke gå inn i en analyse av relasjonen mellom biopolitikk og kontroll i denne artikkelen, selv om en slik analyse ville vært interessant. Ragnar Braastad Myklebust går, via Hardt og Negri, for eksempel langt i å se biopoltikken hos Foucault og kontrollen hos Deleuze som synonymer. Jf. hans «Marx, Foucault, Spinoza», i Agora nr. 4, 2004, 74.
  13. Gilles Deleuze, «Postscript on Control Societies», i Negotiations. 1972–1990. New York: Columbia University Press 1995 [1990], 178; Jeremy Gilbert og Andre Goffey, «Control Societies: Notes for an Introduction», i New Formations, nr. 84/85, 2015, 9–10. Andre avviser at maktformer kan brukes som periodiseringsredskap og argumenterer for at forskjellige måter å utøve makt snarere kommer i forgrunnen i forskjellige sammenhenger, men i bunn og grunn er variasjoner av den samme logikken. Jf. f.eks. Mark G. E. Kelly, «Discipline is Control: Foucault contra Deleuze», i New Formations, nr. 84/85, 2015, 148–162. I denne artikkelen følger jeg Gilbert og Goffey, som anerkjenner viktigheten av å ikke tenke forskjellige maktformer som gjensidig utelukkende, men argumenterer for at maktformer kan brukes til å beskrive noen generelle egenskaper ved ulike historiske perioder.
  14. Også oversatt som «regjering», «regjeringskunst», «styringslogikk», «styringsrasjonalitet», «styringsregime», «styringsmåte», «styringsform» og «styringskunst». Om dette, se Hans Christian Farsethås, «Disiplin, biopolitikk og regjering»; Svein Hammer, «Statistikk, styring, subjektivitet. Utledning av et analytisk rammeverk», i Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 1, 2008, 73–105; Arild Utaker, «Michel Foucault om liberalisme og nyliberalisme», i Sosiologi i dag, nr. 2, 2005, 9–31; Knut Ove Eliassen, Foucaults begreper. Oslo: Scandinavian Academic Press 2016; Iver B. Neumann, «Forord», i Michel Foucault, Forelesninger om regjering og styringskunst. Oslo: Cappelen akademisk forlag 2012; Michel Foucault, Biopolitikkens fødsel. Forelæsninger på Collège de France 1978–1979. København: Hans Reitzels forlag 2009 [2004], 16. Oversettelsen av «gouvernementalité» til «styringsrasjonalitet» betyr ikke at det bør forstås som noe psykologisk, som et begrep som viser til bevissthetsformer eller lignende, men som et begrep som beskriver måter makt utøves og «rasjonaliseres». Mer om det under.
  15. Relasjonen mellom Deleuzes skisse av kontrollsamfunnet og nyliberalismen er sjeldent utforsket direkte, men antydet ved flere anledninger. Jf. for eksempel Maurizio Lazzarato, The Making of the Indebted Man. South Pasadena: Semiotext(e) 2012; og Arild Utaker, «Michel Foucault om liberalisme og nyliberalisme», 30. Utaker skriver, med henvisning til Deleuze, om Foucaults nyliberalismeanalyse: «Frihet blir til en ressurs som vi styrer som en del av vår kapital, og fritiden i tradisjonell betydning avskaffes. Alt underkastes samme logikk. Jeg tror Foucault her gir avgjørende premisser for en nærmere analyse av det nyliberalistiske kontrollsamfunnet.» Nicholas Gane bruker videre Deleuzes skisse av kontrollsamfunnet for å illustrere det han kaller en «post-panoptisk» form for overvåkning og argumenterer for at denne illustrerer den nyliberale styringsrasjonaliteten Foucault beskriver. Jf. Nicholas Gane, «The Governmentalities of Neoliberalism: Panopticism, Post-Panopticism and Beyond», i The Sociological Review, nr. 60, 2012, 611–634.
  16. Gilles Deleuze, «Post-scriptum sur les sociétés de contrôle», i L’Autre Journal, nr. 1, 1990; også utgitt på engelsk som «Postscripts on the Socities of Control», i October, nr. 59, 1992, 3–7; og «Postscript on Control Societies», i Gilles Deleuze, Negotiations. 1972–1990, 1995, 177–182. I denne artikkelen er det sistnevnte oversettelse av essayet jeg forholder meg til. Mine oversettelser til norsk er basert på både denne engelske oversettelsen og den franske originalen.
  17. Gilles Deleuze, «Control and Becoming», i Gilles Deleuze, Negotiations. 1972–1990, 1995, 169–176.
  18. Gilles Deleuze, «Having an Idea in Cinema (On the Cinema of Straub-Huillet)», i Eleanor Kaufman og Kevin Jon Heller, Deleuze and Guattari. New Mappings in Politics, Philosophy and Culture. Minneapolis: Minnesota University Press 1998, 14–19.
  19. Gilles Deleuze, Foucault. London: Bloomsbury Academic 2006 [1986]. Jf. også Gilles Deleuze, «En ny kartograf (Overvåkning og straff)», i Agora nr. 2–3, 2009, 247–268.
  20. Gilles Deleuze og Felix Guattari, A Thousand Plateaus. Capitalism and Schizophrenia. London: Bloomsbury Academic 2013 [1980].
  21. Michel Foucault, Overvåkning og straff, 261.
  22. Ibid., 239.
  23. Ibid., 209.
  24. Foucault skriver blant annet at innesperringen av fanger i fengselscellen gjør «muren til selve straffen», som en materiell, vokteruavhengig straff, som tvinger fangen til å reflektere og møte sin egen moral og samvittighet, for å transformere seg selv. Ibid., 212.
  25. Ibid., 155.
  26. Ibid., 138.
  27. Ibid., 175–201.
  28. Ibid., 261–274.
  29. Innesperringen var også sentral for Foucault i Galskapens historie, et verk jeg ikke forholder meg til i denne artikkelen. Se Michel Foucault, Galskapens historie i opplysningens tidsalder. Oslo: Gyldendal akademisk 2007 [1961].
  30. Gilles Deleuze, «En ny kartograf (Overvåkning og straff)», 265.
  31. Gilles Deleuze, «Control and Becoming», 174.
  32. Michel Foucault, Overvåkning og straff, 188. Se også Society Must Be Defended, 250: «[D]isiplinen tenderer faktisk alltid mot å unnslippe de institusjonelle eller lokale rammeverkene den er fanget i.»
  33. Gilles Deleuze, «Control and Becoming», 174–175.
  34. Ibid., 174.
  35. Gilles Deleuze, «Having an Idea in Cinema (On the Cinema of Straub-Huillet)», 18.
  36. Mikkel Bolt, En anden verden. København: Forlaget Nebula, 2011, 243.
  37. Gilles Deleuze, «Postscript on Control Societies», 178.
  38. I denne artikkelen er det ikke rom til å drøfte hvordan Deleuzes kontrollkapitalisme skiller seg fra andre konseptualiseringer av de senere fasene av kapitalismens utvikling.
  39. Gilles Deleuze, «Postscript on control societies», 181.
  40. Ibid.
  41. Ibid.
  42. Jeremy Gilbert og Andre Goffey, «Control Societies: Notes for an Introduction», 9–10.
  43. Se Sigurd M. N. Oppegaard, «Fengslet i kontrollens tidsalder: Deleuzes skisse til kontrollsamfunnet som maktteoretisk utgangspunkt», i Johan Fredrik Rye og Ingrid Rindal Lundeberg (red.), Fengslende sosiologi. Makt, staff og identitet i Trondheims fengsler. Oslo: Cappelen Damm akademisk 2018, 239–262. Disse tre «kontrollens bestanddeler» er alle hentet fra Deleuzes egne tekster, selv om han ikke selv gjør en slik skjematisk oppdeling.
  44. For mer om det teknologiske aspektet ved kontrollsamfunnet, se David Savat og Mark Poster (red.), Deleuze and New Technology. Edinburgh: Edinburgh University Press 2009.
  45. Se for eksempel Nikolas Rose, «The Politics of Life Itself», i Theory, Culture & Society, nr. 6 (18), 2001, 1–30; og Paul Rabinow og Nikolas Rose, «Biopower Today», i BioSocieties, nr. 1 (2), 2006, 195–217. For å illustrere dividualiseringen og også kontrollsamfunnets logikk, kan man tenke på hvordan det tuberkulosesyke individet tidligere ble sendt bort og sperret inne på sanatoriet slik at hele kroppen skulle bli frisk. Sanatoriet er blitt erstattet med spesifiserte medisiner som kun kurerer den syke delen av personen, uavhengig av hvor vedkommende befinner seg. Se Sigurd M. N. Oppegaard, «Fengslet i kontrollens tidsalder», 250.
  46. For en analyse av Deleuzes bruk av modulasjonsbegrepet i kontekst av Simondon, se Yuk Hui, «Modulation after control», i New formations nr. 84/85, 2015, 74–91.
  47. Deleuze bruker selv betegnelsen «auto-déformant». Mens det franske «déformation» betegner en nøytral omdanning eller forvandling, bærer både «deformeringer» på norsk og «deformation» på engelsk med seg negative konnotasjoner, se «Translator’s Notes» i Negotiations, 202–203.
  48. Gilles Deleuze, «Postscript on Control Societies», 178–179.
  49. Gilles Deleuze, «Control and Becoming», 174.
  50. Gilles Deleuze, «Postscript on Control Societies», 181–182. Med etableringen av såkalte smartbyer, kan Guattaris spådom i dag se ut til å være på vei mot å gå i oppfyllelse. Om dette, se Jathan Sadowski, Too Smart. Cambridge, Mass.: MIT Press 2020.
  51. Félix Guattari, The Machinic Unconscious. Essays in schizoanalysis. South Pasadena: Semiotext(e) 2009, 240–243.
  52. Sigurd M. N. Oppegaard, The Strains of Luxury. Labor in the Platform Economy. The Case of Uber Black in Oslo, masteroppgave, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, 2018, 76n111; Sigurd M. N. Oppegaard, Tiina Saari og Antti Saloniemi, «Uber’s Trajectories in the Nordic Countries», i Kristin Jesnes og Sigurd M. N. Oppegaard (red.), Platform Work in the Nordic Models: Issues, Cases and Responses. TemaNord 2020:513. København: Nordisk Ministerråd 2020, 25–46.
  53. Gilles Deleuze, «Postscript on Control Societies», 180.
  54. Ibid.
  55. Ibid., 177.
  56. Ibid.
  57. Deleuze bruker «entreprise» på fransk. I den engelske oversettelsen brukes «business».
  58. Ibid., 179.
  59. Se Gilles Deleuze og Felix Guattari, Anti-Ødipus. Oslo: Spartacus 2002 [1972].
  60. Ibid., 181.
  61. «Le strié» på fransk, oversatt til «the striated» på engelsk.
  62. Gilles Deleuze og Félix Guattari, A Thousand Plateaus, 550–581. Selv om det strierte og det glatte rommet kan framstå som motsetninger, viser Deleuze og Guattari at disse formene for rom i virkeligheten blandes. Deleuze og Guattari bruker også betegnelsen «nomadisk rom», og relasjonen mellom skissen av kontrollsamfunnet og begrepene som er utlagt i Tusen platåer, er mer kompleks enn den noe forenklede framstillingen som er mulig i denne artikkelen.
  63. Ibid., 556.
  64. Arild Utaker, «Michel Foucault om liberalisme og nyliberalisme», 13. I denne artikkelen er det ikke rom for å gi en gjennomgang av den etter hvert omfangsrike «governmentality»-litteraturen. Om denne, se Mitchell Dean, Governmentality. London: Sage 2009; eller Graham Burchell, Colin Gordon og Peter Miller, The Foucault Effect. Studies in Governmentality. Chicago: University of Chicago Press 1991. Jeg vil heller ikke gi en dyptpløyende analyse av Foucaults spesifikke forståelse av nyliberalismen og litteraturen om denne – den finnes andre steder i dette temanummeret –, men i stedet framheve deler av hans nyliberalismeanalyse, for å sammenligne denne med Deleuzes skisse av kontrollsamfunnet.
  65. Michel Foucault, «Regjering», i Forelesninger om regjering og styringskunst. Oslo: Cappelen akademisk forlag 2002, 68.
  66. Nikolas Rose og Peter Miller, «Political Power Beyond the State: Problematics of Government», i The British Journal of Sociology nr. 2 (43), 1992, 173–205.
  67. Knut Ove Eliassen, Foucaults begreper, 164.
  68. Michel Foucault, «Regjering», i Forelesninger om regjering og styringskunst, 68.
  69. Ibid.
  70. Ibid. Disse sitatene er hentet fra en forelesning Foucault holdt ved Collège de France 1. februar 1978, altså året før forelesningsrekken han kalte Biopolitikkens fødsel. Merk at «gouvernementalité» i denne utgivelsen er oversatt med «regjering».
  71. Michel Foucault, Biopolitikkens fødsel, 15.
  72. Ibid., 16. Derav det opprinnelige franske begrepet Foucault bruker: «Gouvernementalité».
  73. Ibid.
  74. Ibid.
  75. For en grundig gjennomgang av styringsrasjonalitetsbegrepet og statsteori, se Thomas Lemke, «An Indigestible Meal? Foucault, Governmentality and State Theory», i Distinktion nr. 8 (2), 2007, 43–64.
  76. Iver B. Neumann, «Forord», i Michel Foucault, Forelesninger om regjering og styringskunst, 10.
  77. Michel Foucault, Biopolitikkens fødsel, 97.
  78. Ibid., 98.
  79. Michel Foucault, «Regjering», i Forelesninger om regjering og styringskunst, 66–67. Foucault parafraserer videre Bentham som ser på panoptikonet som «selve formelen for en liberal styring».
  80. Arild Utaker, «Michel Foucault om liberalisme og nyliberalisme», 12.
  81. Michel Foucault, Biopolitikkens fødsel, 156.
  82. Michel Foucault, Biopolitikkens fødsel, 188. Styringen baserer seg dermed på idealet om markedet.
  83. Ibid., 157.
  84. Ibid.
  85. Ibid., 158.
  86. Ibid., 165.
  87. Ibid., 175.
  88. Se Philip Mirowski, Never Let a Serious Crisis Go To Waste. London: Verso 2013.
  89. Michel Foucault, Biopolitikkens fødsel, 258–259.
  90. Ibid.
  91. Ibid., 252ff.
  92. Se Nicholas Gane, «The Emergence of Neoliberalism: Thinking Beyond Michel Foucault’s Lectures on Biopolitics», 4.
  93. Michel Foucault, Biopolitikkens fødsel, 332.
  94. Ibid., 233.
  95. Ibid., 234.
  96. Ibid., 233.
  97. Ibid., 104.
  98. Her er det imidlertid igjen på sin plass å minne om at Deleuze, i sin analyse av kontrollsamfunnet, kun forholder seg til Foucaults beskrivelse av disiplineringen og det disiplinære samfunnet, ikke analysene av biopolitikk, styringsrasjonalitet, liberalisme og nyliberalisme, og så videre.
  99. Michel Foucault, Biopolitikkens fødsel, 295. Foucault forteller at dette er poenger han skal vende tilbake til i neste forelesning, noe han ikke gjør (se n36 og n37, side 301).
  100. Ibid.
  101. Ibid.
  102. Internett kan ses på som et godt eksempel på et slikt miljø, der brukerne kan bevege seg helt fritt mellom nettsider, søke og følge lenker, men forblir samtidig overvåket hele veien – og noen nettsider kan brått være sperret av og stengt ned …
  103. Se Jeffrey C. Alexander og Paul Colomy (red.), Differentiation Theory and Social Change. New York: Columbia University Press 1990.
  104. Gilles Deleuze, «Postscript on Control Societies», 179.
  105. For en deleuzoguattariansk analyse av staten, se Anti-Ødipus og A Thousand Plateaus, spesielt 406–493.
  106. Jf. her for eksempel Pierre Dardot og Christian Laval, Never-Ending Nightmare. London: Verso 2019.
  107. I dette tredje perspektivet kan kontrollens rolle innenfor den nyliberale styringsrasjonaliteten tenkes som parallell til disiplinens rolle innenfor den liberale styringsrasjonaliteten, det vil si som en maktutøvelse som viker som en sosial regulerings- og kontrollmekanisme innenfor et overordnet politisk prosjekt rettet mot å bruke staten til å etablere og styre gjennom markeder.
  108. Gilles Deleuze, «Postscript on Control Societies», 180.
  109. Jean Baudrillard, Screened out. London: Verso 2002 [2000], 174.
  110. Foucault bruker dette reglementet til å innlede en analyse av Benthams panoptikon, det arkitektoniske prinsippet som ligger til grunn for det moderne fengselet og disiplineringsmakten i Foucaults analyse. Se Philipp Sarasin, «Understanding the Coronavirus Pandemic with Foucault?», Foucault Blog, 2020, hentet fra https://www.fsw.uzh.ch/foucaultblog/essays/254/understanding-corona-with-foucault 22. juli 2020, for en lignende tolkning.
  111. Michel Foucault, Overvåkning og straff, 176.
  112. Ibid., 178.
  113. Ibid., 177.
  114. Ibid., 192.
  115. Et utgangspunkt for en slik analyse kan være Philip Mirowskis argument om at nyliberalismen og det han kaller det «nyliberale tankekollektivet», brukte 2007/2008-krisa til å befeste og styrke sin posisjon, under mantraet «never let a serious crisis go to waste». Jf. Never Let a Serious Crisis Go To Waste. I og med at tiltakene i stor grad har vært forskjellige fra land til land, bør en slik analyse utvilsomt være komparativ.
  116. Adam Tooze, «Coronavirus has Shattered the Myth that the Economy Must Come First», i The Guardian, hentet fra https://www.theguardian.com/commentisfree/2020/mar/20/coronavirus-myth-economy-uk-business-life-death 30. juni 2020.
  117. Nature, «‘Closing Borders is Ridiculous’: The Epidemiologist behind Sweden’s Controversial Coronavirus Strategy», i Nature, hentet fra https://www.nature.com/articles/d41586-020-01098-x 30. juni 2020.
  118. Ibid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Relaterte artikler

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…